Jeg rakk også å se introen til Borderlands 2 i går. Og så rakk jeg å spille bort flere timer uten å egentlig tenke over det. Fra rundt halv seks til kvart på elleve var jeg så oppslukt at jeg ikke engang tok meg en røyk, og vel, det er ikke noe som skjer hver dag. Nå er det bare å få unnagjort dette streamtullet sånn at jeg kan hardcore-prompe videre på søndag.
Hva spiller du for tiden?
- Trådstarter Klaymen
- Startdato
Detta her... Tok ca 10min på dagen igår, lo høyt og holdt på å drite på meg av våpendesign og lignende. Bestemte meg for å spille litt til, så dro igang en co-op session med Halgrim (som deler utforskertrangen min, så det eide), og vips så var man level 10.
Det er Borderlands... På syre. Og jeg elsker det! Det føles ikke fremmed, men noen ting er nye (som minimap, ikke ikoner for fiender/ loot på kompasslinja, og at man plukker opp spenn og ammo automatisk). Skal sies at de oppramsa tingene irriterer meg litt, men er nok bare en vanesak
Se opp for en Sosial Spillings-tråd for 360-kidsa i nærmeste framtid
Det er Borderlands... På syre. Og jeg elsker det! Det føles ikke fremmed, men noen ting er nye (som minimap, ikke ikoner for fiender/ loot på kompasslinja, og at man plukker opp spenn og ammo automatisk). Skal sies at de oppramsa tingene irriterer meg litt, men er nok bare en vanesak
Se opp for en Sosial Spillings-tråd for 360-kidsa i nærmeste framtid
Kjeda meg litt, så jeg tenkte jeg skulle fyre opp min gode venn Skyrim. Nå skulle jeg endelig ta fatt på DLCet! Lasta ned Hearthfire gjorde jeg også. Kom meg til første Dawnguard-questen og bare... nei. Null motivasjon. Tror jeg sier meg ferdig med dette spillet for godt.
Er det i det hele tatt noen på forumet her som har gått gjennom Dawnguard?
Er det i det hele tatt noen på forumet her som har gått gjennom Dawnguard?
Det var en lengre periode under streamen der jeg forsvant helt i FTL. Da jeg i grisetrøtt tilstand omsider kom meg hjem søndag ettermiddag satte jeg opp pc-en, slang meg i sofaen oooog slang på mer FTL. Det spillet eier, og jeg blir nok å sette i gang med normal igjen siden jeg er på mitt andre veldig bra run på rad (nådde det jeg tror er sisteboss på forrige run. Spoiler: jævla svær!).
Jeg må finne ut mer om unlocks og. Jeg fikk tidlig tak i Engi-skipet der jeg utelukkende har en ion-kanon som våpen (kan ta ut skjold og disable, men ikke gjøre skade) og må bruke droner for å faktisk ta ned skip. Dermed har jeg enda en forbruksvare, drone parts, å holde rede på. Spennende greier. Gleder meg til å teste de andre skipene/rasene og.
Jeg må finne ut mer om unlocks og. Jeg fikk tidlig tak i Engi-skipet der jeg utelukkende har en ion-kanon som våpen (kan ta ut skjold og disable, men ikke gjøre skade) og må bruke droner for å faktisk ta ned skip. Dermed har jeg enda en forbruksvare, drone parts, å holde rede på. Spennende greier. Gleder meg til å teste de andre skipene/rasene og.
FTL FTL FTL
Unlocka Engi-skipet tidligere i dag, og bestemte meg for å teste det ut. Det fikk navnet Gnoeh. Besetningen bestod opprinnelig av Kaptein Lodin og hans trofaste kompanjonger Wario og Waluigi. Så... gikk alt til faen etter første hopp og jeg bare
og restarta. Da gikk alt så meget bedre.
Allerede på sektor 2 følte jeg meg mistenkelig overpowered. Hadde alltid masse scrap, og ingen fiendtlige skip føltes som en trussel. Men jeg følte meg ikke trygg. Fikk plukka opp diverse folk underveis, og det så på et tidspunkt slik ut:
Her var taktikken min bare å ta ut oksygen + våpen med Ion Blast, for å sakte pine mannskapet til døde, da dette gir mer loot enn å blæste skipet i fillebiter. Offensive eller defensive droner etter behov.
Etterhvert joina jaggu Martin også.
Men ja. Føltes uovervinnelig. Føltes som om jeg var forberedt på alle mulige farer. Føltes fortsatt ikke trygt. Jeg er i sektor 7. Så skjer dette:
Noen fisminks invaderer skipet mitt. Det har ikke vært noen utfordring tidligere, så det går nok greit.
Fire manne-tisser? Pff, det går vel bra det.
Jeg starter med å flytte hele mannskapet mitt over til motsatt side av skipet, sånn at jeg kan tømme rommene inntrengerne er i for oksygen. Bare myke dem opp litt, sånn at de blir en enkel kamp for mannskapet mitt.
Det... var hvertfall planen.
Det dere ikke ser her, er at de drittene (nå redusert til to) er i skjold-rommet.
Her er de omsider bekjempet, men... mannskapet mitt
Men det er mer; slusene jeg åpna er fortsatt åpne, og inntrengerne ødela dør-styringa. Jeg sender Vivimord for å reparere, men... siden det ikke er oksygen i det rommet...
En ensom Wario. Helt alene. Jeg kan ikke gjøre annet enn å la han forsøke seg på å reparere dørene, men det er håpløst. Alt er håpløst.
Unlocka Engi-skipet tidligere i dag, og bestemte meg for å teste det ut. Det fikk navnet Gnoeh. Besetningen bestod opprinnelig av Kaptein Lodin og hans trofaste kompanjonger Wario og Waluigi. Så... gikk alt til faen etter første hopp og jeg bare
og restarta. Da gikk alt så meget bedre.Allerede på sektor 2 følte jeg meg mistenkelig overpowered. Hadde alltid masse scrap, og ingen fiendtlige skip føltes som en trussel. Men jeg følte meg ikke trygg. Fikk plukka opp diverse folk underveis, og det så på et tidspunkt slik ut:
Her var taktikken min bare å ta ut oksygen + våpen med Ion Blast, for å sakte pine mannskapet til døde, da dette gir mer loot enn å blæste skipet i fillebiter. Offensive eller defensive droner etter behov.
Etterhvert joina jaggu Martin også.
Men ja. Føltes uovervinnelig. Føltes som om jeg var forberedt på alle mulige farer. Føltes fortsatt ikke trygt. Jeg er i sektor 7. Så skjer dette:
Noen fisminks invaderer skipet mitt. Det har ikke vært noen utfordring tidligere, så det går nok greit.
Fire manne-tisser? Pff, det går vel bra det.
Jeg starter med å flytte hele mannskapet mitt over til motsatt side av skipet, sånn at jeg kan tømme rommene inntrengerne er i for oksygen. Bare myke dem opp litt, sånn at de blir en enkel kamp for mannskapet mitt.
Det... var hvertfall planen.
Det dere ikke ser her, er at de drittene (nå redusert til to) er i skjold-rommet.
Her er de omsider bekjempet, men... mannskapet mitt
Men det er mer; slusene jeg åpna er fortsatt åpne, og inntrengerne ødela dør-styringa. Jeg sender Vivimord for å reparere, men... siden det ikke er oksygen i det rommet...
En ensom Wario. Helt alene. Jeg kan ikke gjøre annet enn å la han forsøke seg på å reparere dørene, men det er håpløst. Alt er håpløst.
Det går i CS: GO her, spillet som jeg har fått erfare krever en FPS på minimum 60 og en ping på max 40 for å klare å spilles ordentlig. 
Men fy faen, jeg har alltid trodd at jeg sugde i CS, men når man lærer seg mapsa (eller, strengt tatt to maps, og det er dust og dust 2) inn og ut og lærer seg å bruke våpenene nogenlunde ordentlig så er det utrolig belønnende. Jeg spilte det vel bare aldri lenge nok før til at jeg kom til det stadiet antar jeg.
Men så jeg har også fått erfare at det kan være noe av det mest frustrerende jeg har vært borti av spill. Jeg avslutter aldri spillet fordi "nei, nå har jeg spilt nok", det er alltid fordi "nei, nå har jeg dødd nok", men det sier også mye om hvor hekta jeg har blitt. Det er også et av de få spillene jeg stadig opplever blir mentalt slitsomt å spille i lengden, fordi det krever full konsentrasjon og går veldig mye på reflekser og å forutse alle mulige ting som kan skje til enhver tid, som jo alltid er mange og det er derfor det kan bli slitsomt mentalt, iallfall hvis man spiller dust 2 med tredve spillere trøkka inn i det lille mappet og det kommer granater og kuler fra alle retninger konstant. Men hvis man dør, da er det enten fordi laget ditt suger, du suger, eller du har løpt carelessly forbi et populært campespot, skuddlinje, eller lignende. Selvfølelig uendelig av faktorer som spiller inn på hvorfor og hvordan du døde, men det føles aldri urettferdig.
Jeg har blitt en jævel på å unngå flashnades fra både medspillere og motspillere (noen ganger mine egne), og det å unngå flashes fra motstandere og å navigere seg ut av dem er en kunst i seg selv som er viktig å lære seg. Det er jo litt utifra serveren man spiller på selvfølgelig.
Og ingenting er som de sjeldne men verdifulle stundene der du er den siste på laget, og må "duellere" de to-tre andre som er igjen på motparten. Man føler seg som en jævla helt hvis man klarer å redde laget sitt med alle odds mot seg.
CS kan potensielt være dritmoro altså, men det er nettopp det at det er så fryktelig mye som skal ligge til rette for hvor moro man har det, alt fra hvor mange det er på serveren, om det er lov å bruke AWP eller ikke(!), om man føler seg våken(for når refleksene er på topp blir det plutselig mye mer artig) til hvor gode mot- og medspillerne dine er. Motspillerne skal ideelt være akkurat så gode til at du føler deg overlegen men likevel får en utfordring! Ja, jeg er fortsatt såpass rævva at det er viktig for meg.
Men fy faen, jeg har alltid trodd at jeg sugde i CS, men når man lærer seg mapsa (eller, strengt tatt to maps, og det er dust og dust 2) inn og ut og lærer seg å bruke våpenene nogenlunde ordentlig så er det utrolig belønnende. Jeg spilte det vel bare aldri lenge nok før til at jeg kom til det stadiet antar jeg.Men så jeg har også fått erfare at det kan være noe av det mest frustrerende jeg har vært borti av spill. Jeg avslutter aldri spillet fordi "nei, nå har jeg spilt nok", det er alltid fordi "nei, nå har jeg dødd nok", men det sier også mye om hvor hekta jeg har blitt. Det er også et av de få spillene jeg stadig opplever blir mentalt slitsomt å spille i lengden, fordi det krever full konsentrasjon og går veldig mye på reflekser og å forutse alle mulige ting som kan skje til enhver tid, som jo alltid er mange og det er derfor det kan bli slitsomt mentalt, iallfall hvis man spiller dust 2 med tredve spillere trøkka inn i det lille mappet og det kommer granater og kuler fra alle retninger konstant. Men hvis man dør, da er det enten fordi laget ditt suger, du suger, eller du har løpt carelessly forbi et populært campespot, skuddlinje, eller lignende. Selvfølelig uendelig av faktorer som spiller inn på hvorfor og hvordan du døde, men det føles aldri urettferdig.
Jeg har blitt en jævel på å unngå flashnades fra både medspillere og motspillere (noen ganger mine egne), og det å unngå flashes fra motstandere og å navigere seg ut av dem er en kunst i seg selv som er viktig å lære seg. Det er jo litt utifra serveren man spiller på selvfølgelig.
Og ingenting er som de sjeldne men verdifulle stundene der du er den siste på laget, og må "duellere" de to-tre andre som er igjen på motparten. Man føler seg som en jævla helt hvis man klarer å redde laget sitt med alle odds mot seg.
CS kan potensielt være dritmoro altså, men det er nettopp det at det er så fryktelig mye som skal ligge til rette for hvor moro man har det, alt fra hvor mange det er på serveren, om det er lov å bruke AWP eller ikke(!), om man føler seg våken(for når refleksene er på topp blir det plutselig mye mer artig) til hvor gode mot- og medspillerne dine er. Motspillerne skal ideelt være akkurat så gode til at du føler deg overlegen men likevel får en utfordring! Ja, jeg er fortsatt såpass rævva at det er viktig for meg.
Kom meg endelig gjennom siste acten i Torchlight II nå og må nok konkludere med at det var rimelig solide saker. Den uungåelige sammenligningen med Diablo 3 er nok vanskelig komme bort i fra, men jeg synes dette spillet trumfer Blizzards litt skuffende oppfølger på alle måter. Her er alt streamlina, story og setting er veldig uhøytidlig og alt har et veldig stilistisk og fargerikt utseende. Gameplayet er akkurat som forventa, dog jeg vil nok anbefale å uppe vanskelighetsgraden over normal hvis man har tidligere erfaringer med sjangern (siste acten ble nesten godmode som mage). Sistebossen var også overraskene grei, som er en klar forbedring fra enern hvor det var fult mulig å specce seg en build som gjorde den siste fighten til et sant mareritt.
Men selv om de forbedrer masse på den gamle Diablo-formelen, spiller de det kanskje i overkant safe, og jeg skulle egentlig ønske at de kom med litt flere nyvinninger i steden for å bare oppgradere det som er der fra før. Det føles på mange måter bare som en ren forlengelse av Torchlight 1, som også var et knallspill, men jeg håper virkelig at de prøver seg på litt nye mekanikker på en eventuell treer. Koste meg uansett masse gjennom dette spillet, og det kan varmt anbefales til alle som liker looting, exploration og klikking!
Men selv om de forbedrer masse på den gamle Diablo-formelen, spiller de det kanskje i overkant safe, og jeg skulle egentlig ønske at de kom med litt flere nyvinninger i steden for å bare oppgradere det som er der fra før. Det føles på mange måter bare som en ren forlengelse av Torchlight 1, som også var et knallspill, men jeg håper virkelig at de prøver seg på litt nye mekanikker på en eventuell treer. Koste meg uansett masse gjennom dette spillet, og det kan varmt anbefales til alle som liker looting, exploration og klikking!
Problemet med Diablo 3 er at Blizzard syns de er verdensmestre i spill så de skal ihvertfall ikke la seg inspirere av andre utviklere. Det betyr at de bare har gjenskapt D2 og lagt til nye ting de selv syns passer bra. Det viste seg å stort sett bare være auksjonshuset, dumma ned skillsystem og always online. Torchlight 2 har derimot alle features som både dets egen forløper og spill som Sacred har lagt til opp gjennom åra så det føles automatisk mye bedre. Og er mye bedre.
Men Sleepy Pugs a? Dette er en veldig bra sandkasse. Slåssinga og kjøringa sitter som de skal og storyen er ganske ålreit selvom jeg bare har spilla noen timer. Fant en gønner istad, men jeg kan ikke si noe konkret om skytinga. Det føles mer som Saints Row enn GTA IV og takke faen for det.
Men Sleepy Pugs a? Dette er en veldig bra sandkasse. Slåssinga og kjøringa sitter som de skal og storyen er ganske ålreit selvom jeg bare har spilla noen timer. Fant en gønner istad, men jeg kan ikke si noe konkret om skytinga. Det føles mer som Saints Row enn GTA IV og takke faen for det.