Måtte jo feire gratis PlayStation Plus ved å laste ned noe skrot til Vita-en, og valget falt da på spillet med det catchy navnet Tales from Space: Mutant Blobs Attack. Nå er det strengt tatt bare en blobb som angriper, men det viser seg å holde.
Dette er da - for å si det med reine ord - resultatet av at noen tenkte "dere, hva om vi lagde et spill som ligna veldig på Katamari Damacy, bare at det er en 2D-plattformer?" og så gjorde de det. Du styrer da slimklatten som - opprørt over man's inhumanity to blob - bryter seg ut av den hemmelige labben som kloner og torturerer klatter, og så... er jobben egentlig bare å absorbere ting, vokse seg større, komme seg gjennom brettene, og finne hemmeligheter (to blobbekompiser på hvert brett, og to score-medaljer).
Det er et ganske løst, fysikkbasert plattformspill, og det er noen ganske få tilfeller hvor fellene og faenskapen du må forsere krever akkurat bittelitt mer nøyaktighet enn kontrollsystemet tillater, men du klarer dem på noen få forsøk. For å gi et bilde av hvor vanskelig spillet er, så runda jeg det akkurat, jeg lasta det ned i fem-draget og jeg har ikke akkurat sittet pal med spillet i kveld. Likevel er det stor moro (jeg pleier ikke akkurat å runde spill første dagen jeg har dem, uansett om de er dritartige), fordi utfordringen akkurat er helt passe (akkurat så vanskelig at du må vri nøtta bittelitt, noen ekstra hemmeligheter du må jobbe for å få), humoren er bra (hvis du gjetta femtitalls b-film-pastisj fra tittelen, så er det minst 100% korrekt), og det er fortsatt skandaløst at det er så få spill som har skjønt at det å sose rundt og absorbere ting sånn at du vokser deg større er et gullkonsept.
Hvert brett har minst en minneverdig setpiece, og takket være at spillet fatter seg i korthet er det ingenting som rekker å bli gammalt. Blobben kan i utgangspunktet bare skli rundt, vegghoppe såvidt (etter et par hopp mister du høyden, så med mindre det er en motstående vegg har du begrenset bevegelsesrom), og smekke i stykker ting under seg, men etter hvert blir den magnetisk (og kan dermed tiltrekkes/frastøtes av metallting), og innimellom blir den vektløs og må skyte seg av gårde med en innebygd rakett (heldigvis uten fiselyder). Noen brett har utfordringer du virkelig må ha 100% timing og beregning for å klare, og jeg veit ikke helt om jeg orker å gå for full clear, men jeg havna ikke veldig langt unna på første gjennomspilling. Så, litt pussig struktur uten at det egentlig gjør noe: For komplekst til at casuals kan droppe rett inn, men for kort til at det byr på noe særlig varig utfordringsmessig. Hardcore-spill i porsjonspakning, eller noe.
Ja, og presentasjonen er skikkelig utsøkt. Hver episode tar seg av en b-film-klisje, og designen er sånn... ikke autentisk femtitall, men en retro-futuristisk utgave av det. Tenk The Jetsons med mange lånte elementer fra indie-tegnefilmer anno seint 2000-tall. Musikken er storband-lounge-muzak med dramatisk tilsnitt, og jeg ble ikke frelst men det var ikke spesielt irriterende heller. Filmklippene klarer det kunststykket å være pantomime, morsomme, fortelle det de skal, og akkurat passe lange (dvs. maks tredve sekunder). Farg meg imponert.
Det eneste jeg virkelig har å utsette på spillet, er at følelsen av hvor stor du er, varierer veldig fra brett til brett. Flere ganger møter du samme objekter på ulike brett, bare at andre gang du finner dem, er du plutselig for liten til å absorbere dem når du var mer enn stor nok på forrige brett. Uansett kan det tilgis når man først kommer til finalen (ingen premier for å gjette hva som skjer der). Så, ja. Et spill hvor du utrydder alt liv i galaksen på en kveld? Og det er gratis så lenge du har en Vita? Høres ut som en anbefaling, det gitt.
Lasta ned Uncharted også, har ikke giddet å teste det ennå.
