Hva spiller du for tiden?
- Trådstarter Klaymen
- Startdato
Jeg har spilt Geometry Wars 2, Rez HD og Every Extend Extra Extreme. Jeg klarte å opparbeide meg tjue fantasilliarder poeng i E4 i går i en runde som varte i over to timer. E4 minner meg egentlig veldig om Lumines og Rez. Som i Lumines handler spillet om å få kontroll over en situasjon, finne en måte å vri den til din fordel på og begynne å melke den. Istedet for at spillet dreper deg når du gjør feil, blir du nødt til å jobbe gjennom feilene dine og finne en måte å komme tilbake igjen til mønsteret du var i før du gjorde feilen. Sveipingen over skjermen og den overveldende mengden visuell feedback i spillet minner meg om Rez.
GeoWars2 er fukken awsom period.
GeoWars2 er fukken awsom period.
?Huff. Denne måneden har jeg gått til innkjøp av alt for mange spill. Jeg har kjøpt meg Banjo Kazooie, Sonic 1 og 2 på XBLA og disse har jeg fullført. Jeg følte ikke at tre spill er nok, så om ikke altfor mange dagene dumper Prince of Persia, Bully, Viva Pinata, Forza Motorsport 2 og Eternal Sonata ned i postkassa. Jeg kommer også til å få Fable 2 eller Banjo Kazooie Nuts & Bolts i julegave. Spørsmålet mitt er som følger: Hva skal jeg begynne med!? Noen som har noen formeninger om disse spilla?
Begynn med Bully og Viva Piñata og se om de faller i smak. Viva Piñata må du spille en god stund før du får lov til å dille med alt spillet har å by på (strategi/Pokémon-klone), men det er veldig bra og skikkelig chill når du kommer inn i det. Grunnen til at jeg tipser deg om å begynne med dem er at du veldig greit kan selge dem igjen hvis du finner ut at du ikke liker dem siden det er litt elsk/hat-opplegg. Og hvis du liker dem så har du Prince of Persia, Eternal Sonata og Forza 2 å spille uti februar en gang. 
Her på bruket har jeg begynt å spille Wii igjen siden Mario Kart slang ned i postkassa her om dagen (takk til Dodraugen). Rett og slett fantastisk tilfredsstillende spill; ikke like rent som Wipeout HD, men mye av den samme opplevelsen. Og så suger jeg ikke fullt så hardt i Mario Kart.
Her på bruket har jeg begynt å spille Wii igjen siden Mario Kart slang ned i postkassa her om dagen (takk til Dodraugen). Rett og slett fantastisk tilfredsstillende spill; ikke like rent som Wipeout HD, men mye av den samme opplevelsen. Og så suger jeg ikke fullt så hardt i Mario Kart.
Klart det, men det blir vel helst alene. Har prøvd meg på online et par ganger, den ene gangen havna jeg i en klasse og på en bane jeg ikke kunne og da var jeg stolt den ene gangen det gikk lengre enn tjue sekunder mellom hver "Contender Eliminated".
Uansett, si ifra på bomba eller noe. Bare ikke regn med at jeg er noe god.
Uansett, si ifra på bomba eller noe. Bare ikke regn med at jeg er noe god.
Jeg fortsetter min noe schizofrene spillpraksis og har da vendt meg til Geometry Wars 2, Space Giraffe, Mirror's Edge, Colour Cross og Prince of Persia de siste dagene. Geometry Wars 2 er aldeles glimrende, et av årets høydepunkt uten tvil -- om ikke annet, så for pasifist-modusen, hvor det bare er én fiendetype men aberet er at alle fiender må overvinnes ved å gå gjennom eksplosive slalomporter som spres rundt på brettet. Spillet er dypt taktisk og meget veldesignet, og lett verdt en 9/10 alene i min verden -- men GeoWars 2 har fem andre enspillermoduser på toppen av pasifisme, og byr på en diger bråte variasjon, mestring og kaos.
Impywimpy har for øvrig mange av rekordene (på min venneliste), og han må enten ha spilt dette spillet til hjernen smeltet eller ha reaksjonsevne fra indre Calcutta. Solide tomler opp, uansett.
Space Giraffe har jeg sikkert nevnt før, men det er et fantastisk visuelt kaos av et spill, som etter en del tilvenning viser seg også å være avhengighetsskapende, komplekst og veldig, veldig moro. I stedet for å bare skyte alt du ser på skjermen dreier det seg om å opprettholde en viss "kultur" innenfor det spillet kaller "kraftsonen" din. ulike fiender fungerer på ulike måter, og noen kan holdes i live, men i sjakk, for ekstra poeng, mens andre bør tas av dage før de rekker å knerte deg i stedet.
Masse bonuspoeng for alle de fantastisk fjerne påfunnene -- her har du en syrevariant av J Allard i bakgrunnen, giraffen rauter når du fikser komboer og banene ender etter hvert i sirkel, spiral eller andre forvirrende konstellasjoner. Det er 100 brett i spillet, selv har jeg klart å komme meg til brett 23 så langt, og synes det er et ganske vanskelig spill, men det er et veldig morsomt et også. Også her altså: To tomler opp.
Mirror's Edge er en litt broket opplevelse, dels herlig og dels ødelagt. Her handler det stort sett om å løpe kjapt over hustak, gjennom korridorer og liknende, veldig plattformspillaktig og veldig parkour-inspirert. Historien er ikke så flink som spillet later til å tro, og virker så langt å være en smørje av kodenavn og platte 1984/sci-fi-klisjeer om onde megakonglomerater og rebelske "løpere", men det er OK, for du trenger ikke følge så veldig mye med.
Den beste delen av spillet så langt er tidstakingmodusen, hvor du får en oppgave som tar mellom 1 og 3 minutter og så skal slipe ned tiden ved å perfeksjonere selve løpet og ved å finne bedre ruter for å komme fra A til B. Spillet ellers sliter litt med mye dårlig og klønete utforming av selve nivåene, men når det først funker er det veldig moro. Hadde DICE tatt seg tid til å gi spillet 3 måneder med ordentlig kvalitetssikring (sjekk at symbolikken er konsekvent, hjelp spilleren i stedet for å drepe henne unødig, osv osv.) så hadde dette kanskje vært i nærheten av å være en moderne klassiker. Slik det er må jeg foreløpig begrense meg til en tommel opp, og det bare hvis du er innstilt på å gi det litt slack.
Colour Cross er en komplisering av Picross-konseptet hvor man ikke bare har svart og hvit, men snarere mellom tre og seks farger som bildene skal males i. Dette er en temmelig dårlig ide viser det seg, for resutlatet er bare mer knøl og en mindre tydelig gåteopplevelse. Mer arbeid, mindre tenkning. Man kan kanskje si at Colour Cross er til Picross som Blockout er til Tetris. Nesten likt, men langt mer komplisert, og langt mindre vellykket. Tommel ned.
Prince of Persia kom i hus i dag, og så langt er jeg svært fornøyd. Det lukter litt av Assassin's Creed her, i den forstand at Ubisoft ser ut til å ha spredt de samme typene oppgaver litt tynt ut over en diger utforskningsstruktur, men jevnt over har jeg hatt det moro så langt. Plattformhoppingen er veldig bra, du kan gjøre en rekke usannsynlige ting som er morsomme å se på og føles involverende å delta i, og din kvinnelige partner i spillet ("Elika") er god til å ikke gå i veien eller irritere på noen måte. Spillet er også temmelig pent, selv om det kanskje ikke er så flinkt som Ubisoft tror at det er.
Det som har overrasket meg mest er strukturen på spillet, som best kan beskrives som Metroid Prime, bare mer åpen og med større muligheter til å velge hvor du vil gå videre selv. Baksiden av denne medaljen tipper jeg er at mange av områdene krever omtrent de samme evnene av deg, og at følelsen av repetisjon derfor vil bli ganske markant etter hvert, men det vil tiden vise. Det er uansett morsomt at spillet er så til de grader ikke-lineært, og jeg har kost meg de første timene. Foreløpig en tommel opp.
Impywimpy har for øvrig mange av rekordene (på min venneliste), og han må enten ha spilt dette spillet til hjernen smeltet eller ha reaksjonsevne fra indre Calcutta. Solide tomler opp, uansett.
Space Giraffe har jeg sikkert nevnt før, men det er et fantastisk visuelt kaos av et spill, som etter en del tilvenning viser seg også å være avhengighetsskapende, komplekst og veldig, veldig moro. I stedet for å bare skyte alt du ser på skjermen dreier det seg om å opprettholde en viss "kultur" innenfor det spillet kaller "kraftsonen" din. ulike fiender fungerer på ulike måter, og noen kan holdes i live, men i sjakk, for ekstra poeng, mens andre bør tas av dage før de rekker å knerte deg i stedet.
Masse bonuspoeng for alle de fantastisk fjerne påfunnene -- her har du en syrevariant av J Allard i bakgrunnen, giraffen rauter når du fikser komboer og banene ender etter hvert i sirkel, spiral eller andre forvirrende konstellasjoner. Det er 100 brett i spillet, selv har jeg klart å komme meg til brett 23 så langt, og synes det er et ganske vanskelig spill, men det er et veldig morsomt et også. Også her altså: To tomler opp.
Mirror's Edge er en litt broket opplevelse, dels herlig og dels ødelagt. Her handler det stort sett om å løpe kjapt over hustak, gjennom korridorer og liknende, veldig plattformspillaktig og veldig parkour-inspirert. Historien er ikke så flink som spillet later til å tro, og virker så langt å være en smørje av kodenavn og platte 1984/sci-fi-klisjeer om onde megakonglomerater og rebelske "løpere", men det er OK, for du trenger ikke følge så veldig mye med.
Den beste delen av spillet så langt er tidstakingmodusen, hvor du får en oppgave som tar mellom 1 og 3 minutter og så skal slipe ned tiden ved å perfeksjonere selve løpet og ved å finne bedre ruter for å komme fra A til B. Spillet ellers sliter litt med mye dårlig og klønete utforming av selve nivåene, men når det først funker er det veldig moro. Hadde DICE tatt seg tid til å gi spillet 3 måneder med ordentlig kvalitetssikring (sjekk at symbolikken er konsekvent, hjelp spilleren i stedet for å drepe henne unødig, osv osv.) så hadde dette kanskje vært i nærheten av å være en moderne klassiker. Slik det er må jeg foreløpig begrense meg til en tommel opp, og det bare hvis du er innstilt på å gi det litt slack.
Colour Cross er en komplisering av Picross-konseptet hvor man ikke bare har svart og hvit, men snarere mellom tre og seks farger som bildene skal males i. Dette er en temmelig dårlig ide viser det seg, for resutlatet er bare mer knøl og en mindre tydelig gåteopplevelse. Mer arbeid, mindre tenkning. Man kan kanskje si at Colour Cross er til Picross som Blockout er til Tetris. Nesten likt, men langt mer komplisert, og langt mindre vellykket. Tommel ned.
Prince of Persia kom i hus i dag, og så langt er jeg svært fornøyd. Det lukter litt av Assassin's Creed her, i den forstand at Ubisoft ser ut til å ha spredt de samme typene oppgaver litt tynt ut over en diger utforskningsstruktur, men jevnt over har jeg hatt det moro så langt. Plattformhoppingen er veldig bra, du kan gjøre en rekke usannsynlige ting som er morsomme å se på og føles involverende å delta i, og din kvinnelige partner i spillet ("Elika") er god til å ikke gå i veien eller irritere på noen måte. Spillet er også temmelig pent, selv om det kanskje ikke er så flinkt som Ubisoft tror at det er.
Det som har overrasket meg mest er strukturen på spillet, som best kan beskrives som Metroid Prime, bare mer åpen og med større muligheter til å velge hvor du vil gå videre selv. Baksiden av denne medaljen tipper jeg er at mange av områdene krever omtrent de samme evnene av deg, og at følelsen av repetisjon derfor vil bli ganske markant etter hvert, men det vil tiden vise. Det er uansett morsomt at spillet er så til de grader ikke-lineært, og jeg har kost meg de første timene. Foreløpig en tommel opp.
Prince of Persia, ikke-lineært? Ikke at jeg har spilt det selv, men John Walker har:
To motstridende uttalelser om samme spill? Dette lukter no-holds-barred cage match.
Aha. Driver og får tak i en sånn forhåndsvisningsversjon til PC her så jeg får gjort meg opp min egen mening.
Sånn ellers så har jo Space Giraffe kommet ut til PC nå, og det kan bli ditt for bare $20 (litt under 150 kroner da jeg kjøpte istad). Ikke bare får du et knakelibrakartig skytespill, du får også tilfredsstillelsen av å støtte en uavhengig veteranutvikler direkte (PayPal tar vel noen prosent, resten får Jeff rett på konto). Har bare testa såvidt, men spillet har nå to modi: Den originale som sett på Xbox Live Arcade, og en litt mildere variant med mindre hektiske brett og ikke fullt så... entusiastisk bakgrunnsgrafikk. Går også an å slå av spillmusikken og spille eget soundtrack i en valgfri medieavspiller, så fanger spillet opp den eksterne lyden og baserer lys-synthen i bakgrunnen på den isteden. Fiffig.
Det er forøvrig både morsomt og litt forstyrrende å se hvor mange 4chan-memes Minter har klart å presse inn i spillet.
Edit: Når du kjøper Space Giraffe, rask like godt med deg Gridrunner++ også. Enda et sublimt skytespill.
Sånn ellers så har jo Space Giraffe kommet ut til PC nå, og det kan bli ditt for bare $20 (litt under 150 kroner da jeg kjøpte istad). Ikke bare får du et knakelibrakartig skytespill, du får også tilfredsstillelsen av å støtte en uavhengig veteranutvikler direkte (PayPal tar vel noen prosent, resten får Jeff rett på konto). Har bare testa såvidt, men spillet har nå to modi: Den originale som sett på Xbox Live Arcade, og en litt mildere variant med mindre hektiske brett og ikke fullt så... entusiastisk bakgrunnsgrafikk. Går også an å slå av spillmusikken og spille eget soundtrack i en valgfri medieavspiller, så fanger spillet opp den eksterne lyden og baserer lys-synthen i bakgrunnen på den isteden. Fiffig.
Det er forøvrig både morsomt og litt forstyrrende å se hvor mange 4chan-memes Minter har klart å presse inn i spillet.
Edit: Når du kjøper Space Giraffe, rask like godt med deg Gridrunner++ også. Enda et sublimt skytespill.
Ne tu!
Desuten gidder ikke MS gi ut den siste ruka hans så nå ern grinete som et helvete igjen gitt.
Desuten gidder ikke MS gi ut den siste ruka hans så nå ern grinete som et helvete igjen gitt.
Og hvorfor? Jo, fordi jævla Internettfanboysa som ikke tåler spill som har en annen estetikk enn "gunmetal gray" eller "feces brown" prata dritt om hvor ræva Space Giraffe var uten å ha spilt det så det solgte dårligere enn vannmelon og grilla kylling på et KKK-møte. 
Er forøvrig neste utgave av Gridrunner så det kommer til å eie.
Er forøvrig neste utgave av Gridrunner så det kommer til å eie.
