Hva spiller du for tiden?

Sitter med Prince of Persia om dagen. Nydelig grafisk, men litt skuffende hvor lett det er. Er umulig å feile, selv om jeg prøver hardt. Skulle du falle ned et sted, vil hu kjerringa dra deg opp igjen. Heller ikke møtt på noen bosser som har krevd så alt for mye, og også der er det umulig å feile. Mulig det blir litt Fallout 3 etterpå, må prøve å sette meg litt mer inn i det.
 
Hadde det blitt morsommere om du hadde dødd hver gang du feilberegnet en situasjon?

Jeg synes Prince of Persia sin løsning er glimrende, for å være ærlig. Det er ikke et mestringsspill, det er et utforskningsspill, og jeg hadde bare blitt demotivert om hvert gale hopp førte meg til en lang rekke av repetisjon av hopp jeg allerede hadde gjort.
 
Jeg har ingen anelse, har ikke spilt det.

Men ja, jeg synes det er på høy tid at spilltenking får huet ut av ræva når det gjelder alternative former for elektronisk underholdning enn dem som nøvendigvis må slekte på Space Invaders. Space Invaders-skolen er kjempetopp den, for oss som er tøffe, konkurranseorienterte og driftige menn i tenåra og tjue-åra, men det er grunn til å tro at andre former vil vise seg å være like gyldige.

Det er ikke dermed sagt at Prince of Persia er et strøkent spill, men jeg tror tilnærmingen til å dø er veldig heldig, og et interessant steg for de utforskningsdrevne spillopplevelsene.

Redigert: Det det ofte koker ned til er jo hvor spennende det er å leke med grunnmekanikken i seg selv. I Geometry Wars gjør det ingenting å gjøre det samme om igjen og om igjen, siden grunnmekanikkene er vanskelige å håndtere og man lærer noe nytt hver gang. I Tomb Raider og Prince of Persia har man ofte lengre strekk med hopping og klatring og slikt, og disse gjennomføres på samme måte hver gang. Repetisjon uten læring blir fort kjedelig, og da kan man enten prøve å gjøre gjennomføringen av klatringen og hoppingen variert (se Crackdown) eller sørge for at man slipper å repetere noe man har gjort allerede (Prince of Persia).

Det finnes sikkert andre måter å løse ting på også, jeg har ikke brukt så mye tid på å gruble over hvordan plattformsjangeren bør bevege seg videre. (Ut over at jeg har lyst til å lage et spill hvor taupiler (fra Thief) og/eller andre former for kastekroker og slikt er hovedkonseptet. Det blir sannsynligvis i 2D, og kommer neppe før i 2010 eller noe. :))
 

Yetipants

Mein Gampf
Medlem av ledelsen
Du kan bli med meg og mekke Psychonauts-ripoffen jeg har planlagt.

Sånn ellers tenkte jeg at jeg skulle fyre opp God of War igjen her i formiddag siden det er en stund siden og jeg ville sjekke om inntrykket jeg hadde stemte. Som sagt så gjort, så jeg dengte hydraen uten videre problemer. Men: Etter at du har dengt hydraen skal du rusle ned i halsen dens og hente ut en kis som har en nøkkel du trenger. Dette gjør du ved å tusle bort til karen og trykke R2. Jeg gjorde så, og... ingenting skjedde. R2-ikonet dukka ikke opp. Prøvde å restarte fra sjekkpunkt, hjalp ikke. Da slo jeg av og satte på Shadow of the Colossus isteden, som er ett av PS2-spillene mine jeg virkelig trenger å spille mer. Viste seg at jeg ikke hadde spilt det siden jeg fikk ny TV, så jeg stakk innom Options og slo på 16:9 og progressiv skann før jeg satte i gang. Kan si så mye som at det spillet fortsatt er så vakkert at det gjør vondt, spesielt med høyere oppløsning. Brukte vel en time bare på å ri rundt og se meg omkring, i tillegg til å denge to kolosser. Kameraet kan fortsatt reise til helvete, men bare jeg gadd å se forbi det - og det faktum at det i progressiv modus ble enda mer smertefullt åpenbart når bakgrunnen gikk over fra bitmap til mesh - så var det der litt av en opplevelse, faktisk enda sterkere enn da jeg spilte det for første gang. Så hvis du av en eller annen grunn ikke har Shadow of the Colossus i hylla så anbefaler jeg at du gjør noe med det. ^^
 
Hakara skrev:
Er umulig å feile, selv om jeg prøver hardt. Skulle du falle ned et sted, vil hu kjerringa dra deg opp igjen.
Hvor forskjellig er dette fra å spole tilbake tiden manuelt når man driter på draget egentlig? Man slipper loading, venting og plagsomme menyer. Disse elementene gjør ikke nødvendigvis spill vanskelige på en god måte. Plattform utfordringene i seg selv blir ikke sånn sett enklere. Men det er nok til hjelp for folk med dårlig tålmodighet som er lei av å trykke Retry for n'te gang.
 
Jeh. Trial & error er gamets name så dette er igrunn den beste løsninga. Siden man konstant dør lissom. Ikke at jeg har spilt Sands of Time, men der kunne man vel når som helst spole tilbake?
 
Etter min hukommelse er det begrensninger på spole funksjonen. Var vel mer som en powerup som man sparte til harde tider. Men stort sett gikk det greit, man hadde alltid en spoling og to på lur.

Så i utgangspunktet er resultat rimelig likt, bortsett fra at man ikke har spoling eller slowmotion under slåssing.

edit: Og der fikk den jævla Xboxen RROD igjen. Rett før jul, dette var bare toppen.
M I C R O S O O O O O O O O O F T !"#¤% :argh:
 

Yetipants

Mein Gampf
Medlem av ledelsen
Det som var greia i Sands-trilogien var jo nettopp at hver sandtank man hadde var som et ekstraliv; etter hvert gikk man tom og kunne ikke spole mer. Forskjellen i nye Prince of Persia er at sanda har blitt bytta ut med ei dame som aldri blir brukt opp.
 
Gutta fra Calcutta! Nilo er på vei tilbake fra Riga på lørdag, bare en jævla dag igjen! Hjemme venter Heavenly Sword kjøpt fra forumets eneste PerMorten + Street Fighter HD. Jeg har ca 7 dager til å spille ballene mine av så er det tilbake til Riga. Noen som har noen anbefalinger?
 
Kan skaffe Little Big Planet så får du kanskje teste julebanen min. Stikkord er rakettslede med reinsdyr og gavesekk som henger og slenger etter. ^^
 

Yetipants

Mein Gampf
Medlem av ledelsen
Testa ut dagens anbefaling på Penny Arcade, nemlig Puzzlegeddon. I ett ord så er det konge. I litt flere ord så er det en krysning mellom Puzzle Quest og Meteos; du slåss mot andre puzzlere på en liten planet, og ved å kombinere klaser på minst fem brikker av fire forskjellige farger får du ressurser du kan bruke på forsvar og angrep. Som i Meteos Disney Magic (og muligens Meteos Wars, ikke testa enda) kan du flytte rader med brikker horisontalt og vertikalt for å lage størst mulige klaser. I motsetning til Meteos og Puzzle Quest så kan klasene ha hvilken form som helst så lenge de er forbundet med andre brikker langs minst en av sidene, og du bestemmer selv når du vil transformere klasene dine til ressurser. Kjente konsepter som Chains og Combos får selskap av spesifikke typer komboer, som igjen gir mer ressurser. Du må hele tida pusle som en gærning for å ha råd til buffs og forsvar, samtidig som du må kjøre en aggressiv linje for å kunne fyre av raketter på fiendene dine. Det blir fort satans hektisk, men det er også laget sånn at du skjønner konseptet veldig raskt og kan begynne med å mekke vinnertaktikker med en gang. Det eneste negative er at det er litt få spillmodi; enspillermodiene er bare deathmatch (spill så mange runder mot CPU som du gidder), turnering (spill et fastsatt antall runder mot CPU og se hvem som har mest poeng på slutten) og en modus hvor du skal utføre bestemte oppdrag under rimelig strikse begrensninger og som dermed blir ganske vanskelig og repeterende ganske fort. Hmm. Flerspillermodusen var like tom som Sahara da jeg sjekka også, men den er da der iallfall.

Anbefaler uansett alle med Windows-PC å sjekke det ut, siden det er en hektisk battlepuzzler som er moro med en gang og perfekt å spille mens man venter på nedlastinger og sånt dill. Kan si at jeg kjøpte det etter ti minutter med demoen ($15) så jeg lot meg iallfall sjarmere.
 
Hadde det blitt morsommere om du hadde dødd hver gang du feilberegnet en situasjon?

Jeg synes Prince of Persia sin løsning er glimrende, for å være ærlig. Det er ikke et mestringsspill, det er et utforskningsspill, og jeg hadde bare blitt demotivert om hvert gale hopp førte meg til en lang rekke av repetisjon av hopp jeg allerede hadde gjort.
Joda, er greit nok at de vil mate casual gamers, men skulle likevel ha ønsket å se Prince of Persia som et litt utfordrende spill, noe det absolutt ikke er. Mulig det bare er meg, men jeg synes at risikofaktoren ved å kunne feile gjør spill bedre. Jeg tenker mer over alle bevegelser jeg tar, og føler større glede når jeg først klarer noe.
 
Grunnleggende sett er jeg enig med deg i at det å dø kan gjøre et spill bedre, men det er ganske tydelig at det ikke er den retningen Ubisoft ønsker å ta Prince of Persia. For et eksempel på hvordan noe slikt kunne vært vil jeg anbefale deg å ta en titt på Mirror's Edge -- et spill som også demonstrerer hvor irriterende en slik prøv-og-feil-løsning kan bli når brettene er dårlig designet.

Ellers er Super Mario Bros.-serien et eksempel på nøyaktig hvordan dette bør gjøres -- men Prince of Persia har aldri vært like spennende grunnmekanisk som Mario, selv ikke i originalen (fra 1989), som også led litt under sin egen kompromissløshet der en mer tilgivende holdning sannsynligvis ville gjort spillet mer fristende for flere.

Å spille Prince of Persia kan ses på som å gjennomføre (og forstå) en rekke diskrete handlinger etter hverandre -- og for å komme fra A til B må man som regel gjennomføre akkurat de samme hoppene. Å spille Super Mario dreier seg i større grad om å kontrollere flere variable på én gang -- det er en mer helhetlig lek, som tillater mer personlig uttrykk og lar deg leke mer med systemet, finne på variasjoner, prøve nye løsninger.

At Prince of Persia kunne hatt interesse av en mer mestringsorientert og analog modell for spillstrukturen kan jeg være enig i, uansett. Det kunne være morsomt å se hva dét ville blitt for noe.
 

Jante

privileged CIS shitlord
Har klødd pek og klikk-kløen med litt Stark Dåligs kule spel for snygga mennischor, og har akkurat gjort meg ferdig med den tredje episoden; Baddest of the Bands. Litt lavere nivå enn Strong Badia the Free, men det holder fremdeles. Men jeg tror nok at både Dangeresque 3 og 8-Bit is Enough blir awsum i forhold. Blir å fortsette med disse når kløen kommer tilbake igjen.

There is no innocence, only degrees of guilt.
Jepp. Har starta på Dawn of War, og blir nok å spille gjennom de forskjellige expansion-pakkene utover jula. Akkurat nå går det i original-kampanjen og den første ekstra-saken; Winter Assault. Orks og Eldar slaktes over en lav sko, og foreløpig er livet som Space Marine herlig. Ikke så lenge til toern kommer heller, og det skal bli grisefett å slakte/bli fortært av Tyranids.

Ellers har jeg akkurat gått lei av Evil Genius, som jeg spilte litt etter min Dungeon Keeper-periode. Fantastisk art direction og spennende konsept. Det har holdt seg utrolig godt og jeg kan sitte lenge å bare se på de ville animasjonene til mine minions, men merker fort at det er noe som mangler. Akkurat som sist gang jeg spilte det varte jeg til jeg fikk bygd opp basen min på den andre øya før jeg gikk lei. Får se om jeg plukker det opp igjen ved en senere anledning.
 
Endelig: I dag fikk jeg ICO i postkassen. Har ønsket å prøve dette siden jeg runna SoTC. Spilte til første lagring i sted, og måtte stoppe der fordi jeg skulle ut å kjøpe de resterende julegavene. Det skal bli morsomt å ha et singelplayer spill å spille i julen. Min store frykt er at det skal være et oppskytt "kunstspill", men av det lille jeg spilte ser det ut som dette kan bli interessant. Noen som har noen synspunkt på ICO?

Ellers spiller jeg defence of the ancient, som er en meget velbalansert mod til Warcraft 3. For de som ikke har spilt det, anbefales det på det kraftigste. Enkelt forklart dreier modden/mappet seg om å ødelegge hovedbygget til det andre laget. Hvert lag består av 5 helter, som man velger på starten av spillet.

Det skal også LANes litt Heroes 3, CIV 4 med mer. I tillegg skal jeg se om jeg får runnet Suikoden II (som er det beste RPG-et jeg noensinne har spilt). Skal bli gøy å få spilt litt igjen :elsk:.
 
Angående Ico så syns jeg stemningen er helt upåklagelig, og spillet har mye god hodebry. Desverre er det til tider helt horribelt å spille. Kampene er bare ufattelig kjedelige og frustrerende, samt at saving ofte dukker opp alt for sjeldent. Samme vanskelige plattformsekvens om og om igjen kan bli dritt. Gadd aldri å fullføre det, desverre.... :/ Kjipt, for har hørt her på forumet at slutten skal være noe for seg selv.
 
Det var da makan til utolmodighet.. I et spill som varer litt i overkant av fire timer er det ganske begrenset hvor mye frustrasjon de får presset inn.

Ico er et flott lite spill, men personelig likte jeg Shadow of the Collossus en god del bedre. Nå er jeg en sucker for det litt mer episke og, da. Men har man spilt gjennom det ene så må man uansett nesten spille gjennom det andre også. De utfyller hverandre mycket bra.