Mens jeg har spilt gjennom Liberation Maiden til 3DS. Dette er Grasshopper Manufacture/Level 5 med Suda-51 som designer, så det må jo være bra? Litt overrasket over at det har vært lite oppmerksomhet rundt spillet, men nå er jeg altså ferdig.
...Og det er egentlig ikke så rart at det ikke har vært så mye blest om Liberation Maiden, for det er ikke kjempebra akkurat. For dere som ikke har hørt om det, så er det et 3D-skytespill med anime-tilsnitt, komplett med knusræva konvertert-til-3D-anime-filmklipp. Plottet er da at du spiller som den (antatt) første kvinnelige presidenten av New Japan, som sikkert er femten år gammel eller noe. Ti sekunder etter at hun vinner valget, tar hun på seg trikot og flyr av gårde på en mecha for å bekjempe et ondt imperie som har tatt kontroll over New Japan. Så skyter hun noen fiender, får KONSTANTE beskjeder via codec (som i, noen ganger går det to-tre sekunder mellom hver codec-samtale) om hvilke mål hun skal skyte ned, og så skyter hun noen flere fiender.
Hvert brett går ut på at man må rasere tre lasertårn med digre, glødende kjerner, og så må man rasere et digert lasertårn med digre, glødende kjerner (og litt annerledes kontroller). Vanligvis zoomer man bare rundt med sirkelpadda og skyter med pennen, men på bosskampene er man låst til å gå i bane rundt tårnet og endrer høyden og retningen på banen isteden. Totalt får man tre våpen; raketter, laser, og et lasersverd som i praksis er en begrenset smartbombe, sistnevnte må lades opp ved å skyte fiender. En finurlig vri er at man må skyte fiender for å få energi som så omformes til skjold; hvert treff ødelegger noen av skjoldene dine, og hvis du mister alle, mister du liv. Vrien omfatter også at skjoldene også gir energi til våpnene, sånn at hvis du gønner på med laser, har du mindre skjold.
Har dette noe å si i praksis, da? Nei, for fiendene er bare dustete roboter som flakser rundt og skyter store mengder plasma mot deg som tilsynelatende bare er delvis interessert i å treffe deg. Du blir mest sannsynlig truffet under ti ganger på vanlige brett, og det er så mye å skyte på at du raskt får nye skjold. Kampene mot lasertårnene er heller ikke det helt store; det er bare å sirkelstrafe litt mens du sikter på kjernene, så klarer du dem glatt. Det er en bosskamp på tredje brett som truer med å kreve litt taktikk (en diger mecha må hanskes med før du kan skyte på kjernene), og det er en kort snikeseksjon på starten av andre brett, og det er hva du får når det gjelder variasjon. Med ett hederlig unntak: Femte bane. Der møter du en boss hvor spillet endelig slutter å holde tilbake, og du må forte deg å plukke opp telegraphs samt få inn både presisjonen og refleksene før du blir gjort kål på fortere enn svint. Ble litt overrumplet av den plutselige endringen i spillestil, så det var først der jeg fant ut at spillet bare gir deg fem continues. Gikk ned til slutt, og da var jeg ready for more. Kommer vel ikke som noe sjokk når jeg avslører at det var sistebossen.
Så, en meningsløs cutscene som ender med en cliffhanger seinere, føler jeg at jeg har fått det jeg trenger ut av Liberation Maiden. Det er ikke at spillet ikke har noen gode ideer, men det er veldig simpelt (tenk Return Fire uten tank, jeep og capture the flag, eller SWIV 3D bare med dritings skyttere og tilbakestående raketter), og selv om kjernemekanikkene er solide klarer ikke spillet å matche dem med en utfordring som er dem verdig. Unntatt helt til slutt, og da er det liksom litt seint.
Så, ja. Det som virkelig skuffer med Liberation Maiden er ikke at det er litt under midt på treet, mer det at det føles så... ordinært. Grafikken er ekstremt simpel for virkelig å kunne pøse på med action og holde hastigheten høy, og det hadde funka helt fint hvis det bare var noe i spillopplevelsen som kunne holde tak i deg. Anime-tapningen er omtrent så vanilla du får den, med uspennende mecha-design, banalt plott og et manus som er streit som en linjal. Dette var overhodet ikke hva jeg hadde venta meg av Suda-51, så mye kan jeg slå fast.
Men men. Hvis du ikke får massiv ståtiss (eller ståpupp) av enkle retro-skytere og run-of-the-mill-anime, så er det igrunn veldig lite å hente her. I det minste kosta det bare seksti spenn eller så.
...Og det er egentlig ikke så rart at det ikke har vært så mye blest om Liberation Maiden, for det er ikke kjempebra akkurat. For dere som ikke har hørt om det, så er det et 3D-skytespill med anime-tilsnitt, komplett med knusræva konvertert-til-3D-anime-filmklipp. Plottet er da at du spiller som den (antatt) første kvinnelige presidenten av New Japan, som sikkert er femten år gammel eller noe. Ti sekunder etter at hun vinner valget, tar hun på seg trikot og flyr av gårde på en mecha for å bekjempe et ondt imperie som har tatt kontroll over New Japan. Så skyter hun noen fiender, får KONSTANTE beskjeder via codec (som i, noen ganger går det to-tre sekunder mellom hver codec-samtale) om hvilke mål hun skal skyte ned, og så skyter hun noen flere fiender.
Hvert brett går ut på at man må rasere tre lasertårn med digre, glødende kjerner, og så må man rasere et digert lasertårn med digre, glødende kjerner (og litt annerledes kontroller). Vanligvis zoomer man bare rundt med sirkelpadda og skyter med pennen, men på bosskampene er man låst til å gå i bane rundt tårnet og endrer høyden og retningen på banen isteden. Totalt får man tre våpen; raketter, laser, og et lasersverd som i praksis er en begrenset smartbombe, sistnevnte må lades opp ved å skyte fiender. En finurlig vri er at man må skyte fiender for å få energi som så omformes til skjold; hvert treff ødelegger noen av skjoldene dine, og hvis du mister alle, mister du liv. Vrien omfatter også at skjoldene også gir energi til våpnene, sånn at hvis du gønner på med laser, har du mindre skjold.
Har dette noe å si i praksis, da? Nei, for fiendene er bare dustete roboter som flakser rundt og skyter store mengder plasma mot deg som tilsynelatende bare er delvis interessert i å treffe deg. Du blir mest sannsynlig truffet under ti ganger på vanlige brett, og det er så mye å skyte på at du raskt får nye skjold. Kampene mot lasertårnene er heller ikke det helt store; det er bare å sirkelstrafe litt mens du sikter på kjernene, så klarer du dem glatt. Det er en bosskamp på tredje brett som truer med å kreve litt taktikk (en diger mecha må hanskes med før du kan skyte på kjernene), og det er en kort snikeseksjon på starten av andre brett, og det er hva du får når det gjelder variasjon. Med ett hederlig unntak: Femte bane. Der møter du en boss hvor spillet endelig slutter å holde tilbake, og du må forte deg å plukke opp telegraphs samt få inn både presisjonen og refleksene før du blir gjort kål på fortere enn svint. Ble litt overrumplet av den plutselige endringen i spillestil, så det var først der jeg fant ut at spillet bare gir deg fem continues. Gikk ned til slutt, og da var jeg ready for more. Kommer vel ikke som noe sjokk når jeg avslører at det var sistebossen.
Så, en meningsløs cutscene som ender med en cliffhanger seinere, føler jeg at jeg har fått det jeg trenger ut av Liberation Maiden. Det er ikke at spillet ikke har noen gode ideer, men det er veldig simpelt (tenk Return Fire uten tank, jeep og capture the flag, eller SWIV 3D bare med dritings skyttere og tilbakestående raketter), og selv om kjernemekanikkene er solide klarer ikke spillet å matche dem med en utfordring som er dem verdig. Unntatt helt til slutt, og da er det liksom litt seint.
Så, ja. Det som virkelig skuffer med Liberation Maiden er ikke at det er litt under midt på treet, mer det at det føles så... ordinært. Grafikken er ekstremt simpel for virkelig å kunne pøse på med action og holde hastigheten høy, og det hadde funka helt fint hvis det bare var noe i spillopplevelsen som kunne holde tak i deg. Anime-tapningen er omtrent så vanilla du får den, med uspennende mecha-design, banalt plott og et manus som er streit som en linjal. Dette var overhodet ikke hva jeg hadde venta meg av Suda-51, så mye kan jeg slå fast.
Men men. Hvis du ikke får massiv ståtiss (eller ståpupp) av enkle retro-skytere og run-of-the-mill-anime, så er det igrunn veldig lite å hente her. I det minste kosta det bare seksti spenn eller så.
