Hva spiller du for tiden?
- Trådstarter Klaymen
- Startdato
Wolfenstein: The Old Blood
Man, dette spillen. Dette spillen! Herregud, så det eier. Kjøpte dette spillet for halv pris på Steam summersale, det var jo no-brainer da New Order var et av mine årets spill i fjor. Mitt eneste problem med spillet er at det ikke støtter høye framerates, så jeg ble sittende fast på 60 frames, men det er litt whatevz siden det eier sånn.
Det jeg virkelig liker er perk system. Stor, variert og lite påtrengende måte på å godt belønne deg for din spillestil. Digger at spillet kan spilles i en mix av heftig skyting og sniking, eller kun den ene tingen hvis du foretrekker det. Ingenting er mer moro enn dual wielding hagler og rive seg gjennom området, blaste av trynet på fiender, skyte eksplosive tanker som står rett ved siden av en fiendene og blir sprengt i filler til blodet spruter i alle kanter, eller snike seg bak en fiende, stabbe han og kutte strupen. Gunplayet til både dette og New Order er så jævlig spot on, den feelingen når du skyter er syyyykt tilfredsstillende, minner meg om Rage sin gunplay. Jeg har tenkt på å spille gjennom spillet igjen på enda høyere vanskelighetsgrad, og da i kun snikestyle.
Selv om jeg liker Old Blood jævelsk godt, er det New Order historie som virkelig var bra. Old Blood er et kortere standalone-spill. Og noe jeg ikke helt forstår er hvorfor folk skryter sånn av grafikken til disse to spilla her? Teksturene til omgivelsene ser litt ''last-gen'' ut og ser enda verre ut når du går helt nærme til et objekt og ser nøye på det, men godt mulig det er bare øynene mine som er teite osv. Begge har noen av de mest fantastiske FPS-campaigns jeg har spilt på lenge, og jeg syns det er veldig bra at ikke er med multiplayer slik at Machinegames kun fokuserte på campaignen slik som de gjorde, ellers vet jeg ikke om campaignen ville vært så bra som den er hvis dem hadde brukt tid på en multiplayer-del også.
Joa, det herjer, hella smud campaign å kose seg med. *tommelopp*
Man, dette spillen. Dette spillen! Herregud, så det eier. Kjøpte dette spillet for halv pris på Steam summersale, det var jo no-brainer da New Order var et av mine årets spill i fjor. Mitt eneste problem med spillet er at det ikke støtter høye framerates, så jeg ble sittende fast på 60 frames, men det er litt whatevz siden det eier sånn.
Det jeg virkelig liker er perk system. Stor, variert og lite påtrengende måte på å godt belønne deg for din spillestil. Digger at spillet kan spilles i en mix av heftig skyting og sniking, eller kun den ene tingen hvis du foretrekker det. Ingenting er mer moro enn dual wielding hagler og rive seg gjennom området, blaste av trynet på fiender, skyte eksplosive tanker som står rett ved siden av en fiendene og blir sprengt i filler til blodet spruter i alle kanter, eller snike seg bak en fiende, stabbe han og kutte strupen. Gunplayet til både dette og New Order er så jævlig spot on, den feelingen når du skyter er syyyykt tilfredsstillende, minner meg om Rage sin gunplay. Jeg har tenkt på å spille gjennom spillet igjen på enda høyere vanskelighetsgrad, og da i kun snikestyle.
Selv om jeg liker Old Blood jævelsk godt, er det New Order historie som virkelig var bra. Old Blood er et kortere standalone-spill. Og noe jeg ikke helt forstår er hvorfor folk skryter sånn av grafikken til disse to spilla her? Teksturene til omgivelsene ser litt ''last-gen'' ut og ser enda verre ut når du går helt nærme til et objekt og ser nøye på det, men godt mulig det er bare øynene mine som er teite osv. Begge har noen av de mest fantastiske FPS-campaigns jeg har spilt på lenge, og jeg syns det er veldig bra at ikke er med multiplayer slik at Machinegames kun fokuserte på campaignen slik som de gjorde, ellers vet jeg ikke om campaignen ville vært så bra som den er hvis dem hadde brukt tid på en multiplayer-del også.
Joa, det herjer, hella smud campaign å kose seg med. *tommelopp*
Jeg satte meg ned med Her Story i går, som fenget mye mer enn jeg trodde det ville.
Du starter med en pc-skjerm i 1994 med et søkefelt og noen videoer under søkeordet "murder". Derfra begynner du å se igjennom klipp fra forskjellige politiintervjuer med samme person, og må søke frem nye videoer basert på det du lærer fra videoene.
Viva Seifert gjør en god rolle, og intervjuene føles troverdige. Om du likte presentasjonsmetoden i podcastserien "Serial", vil nok dette falle i god smak.
Jeg mangler ca. 12 videoer, og føler jeg har søkt på alle ordene som finnes. Og selv om jeg så å si har konklusjonen klar, er det høyst nødvendig for mitt eget sinn at jeg får sett de siste 12.
Musikken er skikkelig fin og stemningsfull, og minner meg om den fra Gabriel Knight - Blood of the Sacred, We Need More Subtitle Damned. God etterforskningsmusikk.
Du starter med en pc-skjerm i 1994 med et søkefelt og noen videoer under søkeordet "murder". Derfra begynner du å se igjennom klipp fra forskjellige politiintervjuer med samme person, og må søke frem nye videoer basert på det du lærer fra videoene.
Viva Seifert gjør en god rolle, og intervjuene føles troverdige. Om du likte presentasjonsmetoden i podcastserien "Serial", vil nok dette falle i god smak.
Jeg mangler ca. 12 videoer, og føler jeg har søkt på alle ordene som finnes. Og selv om jeg så å si har konklusjonen klar, er det høyst nødvendig for mitt eget sinn at jeg får sett de siste 12.
Musikken er skikkelig fin og stemningsfull, og minner meg om den fra Gabriel Knight - Blood of the Sacred, We Need More Subtitle Damned. God etterforskningsmusikk.
For å innvie nyversjonen av PCen la jeg inn Arkham Knight. Nei vent, jeg la inn Guild of Dungeoneering som blei slippi i dag. Det er en roguelike hvor man styrer nevnte guild og sender ut eventyrere i dungeons som seg hør og bør. Der bruker man kort for å bygge selve dungeounen og slenger også ut fiender og skatter. Greia er at man prøver å lage et størst mulig kart så kisen ens kan levle opp før fek.s sterkere fiender eller bossen. Kampsystemet bruker og kort og er artig, men litt enkelt. Men men, dette er uansett jævlig fett selvom Thinaran og Fetthest allerede har daua. De neste som står for tur er Sofie, Oblivione og Erketor. 
Nevnete jeg at soundtracket er faens fantastisk og lett årets SOATSE?
Nevnete jeg at soundtracket er faens fantastisk og lett årets SOATSE?
Kan jo skrible litt her om hva jeg har holdt på med i det siste, da.
3DS: Xenoblade Chronicles 3D og Fullblox
Xenoblade er det samme spillet som kom ut på Wii for noen år siden, bare bærbart og i 3D... så klart. XC gjør det det kan for at du skal ha en lettvinn og behagelig spillopplevelse, med ett (noen ganger) jævla irriterende unntak: sidequests markeres ikke på kartet. Dette er helt fint og flott når du får beskjed om at det er et monster du må myrde i området rundt Haibukta (f.eks.), men frustrerende når du skal returnere til en questgiver. Du har en (innledningsvis fryktelig overveldende) oversikt over alle du møter i spillet, og der står det hvor de pleier å vanke og når, så da må du traske dit, stille klokka riktig (dette tar to sekunder og er en feature flere spill med dag/natt-syklus burde ha) og så finne dem. Jeg brukte en god stund på å finne ei bæssmor før jeg ferska dette, kan du si. Ellers? Et rimelig vanilje JRPG med en del påvirkning fra MMO-er, og et kampsystem som nok var ment å være litt annerledes men som i praksis er mest knotete og ikke like bra som den åpenbare innflytelsen, som er Final Fantasy XII. Også verdt å nevne at de har klart å krøste en konsollopplevelse ned på 3DS-skjermen, men det har gått på bekostning av ganske mye: Figurer på spillområdet er så knøttsmå og utydelige at det er nesten umulig å se hva enkelte ting er. Heldigvis har du en markør som peker ut hva du er på vei mot, så du slipper å løpe rett i døden. Uansett ser jeg for meg at en del folk vil mislike dette skikkelig. Likevel en ålreit spill jeg ikke har kommet så veldig langt i fordi jeg har en lidelse som gjør at jeg må gjøre ferdig alle små, kjedelige sidequests først. Kan også nevne at det kommer i et kult svart etui og krever en New 3DS.
Fullblox, derimot, passer for absolutt alle som liker puzzlere og bør lastes ned sporenstreks hvis du ikke allerede har det siden det er gratis. Hehe. Nei, du får med opplæringsdelen gratis, og så må du betale for puslepakker. Mener å huske det var åtti spenn for alle pakkene, og det tok ti sekunder før jeg kjøpte dem fordi dette er knakelibrakbra. Fullblox er en oppfølger til Pullblox, Fallblox og Pullblox World (i USA heter de Pushmo, Crashmo, Pushmo World og det jeg skriver om heter Stretchmo fordi... fordi), hvor greia er at du styrer den lille røde sumobryteren Mallo som skal dytte, dra og klatre i klosser som former en liten skulptur for å redde ungene som er fanget i hver av dem. Det er en greie i serien at Mallo tar med seg en skokk med unger til en *blox-park, og så blir de øyeblikkelig fanga i skulpturene. Spørsmålet er hva slags pedagogisk institusjon som lar en enkelt sumobryter få ansvaret for hundre unger aleine. Uansett, greia i Fullblox er at skulpturene nå er i 3D og at du kan dra og dytte i to dimensjoner. Det er nesten umiddelbart intuitivt, ordentlig tilfredsstillende og fantastisk moro for folk som liker puslere. Hvert brett er såpass kort at du ikke bruker mer enn noen få minutter selv hvis du står fast, og dermed kan du skrelle gjennom noen når du først setter deg ned. Pakkene som kan kjøpes er en med 100 brett med ulike motiver og spesielle utfordringer, en litt mer utfordrende skulpturpakke på 50 brett, en påstått mye vanskeligere pakke hvor det også er med fiender og andre hindringer på 50 brett, og en ultra hardcore-pakke med 50 fete motiver fra gamle NES-spill. I tillegg kan du lage dine egne brett og laste ned andres via QR-koder; her er en fin liten serie med brett jeg fant på imgur.
Wii U: Splatoon og Captain Toad Treasure Tracker
Splatoon har jeg vel skrevet litt om før, og det er et sånt spill som egentlig bare blir bedre jo mer du spiller det siden du stadig åpner nye muligheter. Til forskjell fra enkelte onlineskytere er det faktisk stor variasjon i våpnene du får tak i; sist låste jeg opp en pro-utgave av standardgeværet som har nesten ingen spread og lang rekkevidde, men gjør lite skade. Likte den så godt at jeg ble MVP fire ganger på rad. Andre våpen jeg har spotta er en penselvariant av malerulla som dekker mye mindre område men som til gjengjeld lar deg bevege deg superraskt. Det virkelig fantastiske er hvor utsøkt balansert alt er, du er fortsatt like utsatt for å bli most av en level 2-kis med Splattershot Jr. hvis du ikke har huet med deg.
Kæpp'n Padde er en utvidet versjon av minispillene fra Super Mario 3D World, og det er akkurat så forseggjort og nydelig detaljert som man forventer fra Nintendo. Hvert brett har en egen liten twist som gir en unik utfordring du selv må finne ut av, og det kan ta en stund før du får gjort alt på ett brett. Det eneste som irriterer meg litt, er at dette skulle vært et 3DS-spill; jeg orker sjelden å sette meg ned med Wii U-en for å spille puzzlere. Uansett en bra greie, og haka traff bordet da det viste seg at spillet sjekker om du har en SM3DW-save og i så fall låser opp (nesten?) alle brettene fra det spillet i Treasure Tracker, omarbeidet for å passe til de nye mekanikkene. Og det er altså en gratis bonus ikke alle får tilgang til. Makan.
PS4: Bloodborne
Har jo skrevet litt i tråden, men altså altså dette er bare så GOTY 2015 atte hjælp. Jeg trooor jeg nærmer meg slutten (har kommet til en boss i det noe uheldig navngitte Nightmare of Mensis), og det har vært en rollercoaster ride fra start til slutt. Det har samme fantastiske områdedesign som Dark Souls, et enda sterkere fokus på nærkamp som fort kunne blitt mye grunnere, men som i realiteten er et helt unikt dypdykk i intenst, høyhastighets taktisk melee-våpenspill. Du har kolossalt potensial for unike komboer takket være at trick weapons har et transformeringsangrep, som lar deg bytte modus midt i en kombo hvis du vil det, og så kan man ta i betraktning at dette gjelder for hvert eneste våpen; alle er unike. Den gotiske horrordesignen er også rett opp i min gate, og stemningen er så intens til tider at det blir et genuint survival horror-spill. Jeg kommer på minst fem monsterdesign fra dette spillet som gjør meg uvel når jeg tenker på dem fordi de er så jævlige. Dette er en positiv ting, forøvrig. Hvis noen har skippa dette fordi Souls er vanskelig, så kan jeg jo si at dette definitivt er det letteste Souls-spillet (med noen hederlige unntak). Så langt har bare en boss gitt meg vanskeligheter på linje med Dark Souls, og jeg har tatt flere på første forsøk. Verdt å kjøpe en PS4 for/10.
PC: The Witcher 3 og GTAV
Nok et par spill det har blitt skrevet en del om før, men i et år hvor Bloodborne ikke hadde blitt utgitt ville The Witcher 3 vært GOTY uten antydning til tvil. Kampsystemet er akkurat bittelitt for lite presist til at jeg blir helt frelst, men det er såpass bredt anlagt at jeg ikke klager. Du har rom til å forberede deg på mange ulike måter, og det unike med The Witcher har jo alltid vært at du nettopp må gjøre research og være beredt på de mange farene du møter rundt omkring. Sammen med dette har du så klart ikke bare en hovedhistorie som er så godt skrevet og innarbeidet i spillet at Bioware har plenty å lære av det, men også en drøss med sidehistorier som (nesten) alle er grundig gjennomarbeidet og byr på mye moro, muligheter for detektivarbeid og - jøss - faktisk rollespill. Og så græffiksa da, græffiksa.
GTAV er så klart velkjent, men jeg spiller det fortsatt fordi - jada - græffiksa. På en fet PC er det rett og slett ingenting som ser ut som dette spillet, og det enorme arbeidet som er lagt ned for å få det til å se og oppleves unikt og levende ut mangler fullstendig sidestykke. Jeg har en del store problemer med hvordan historien er fortalt, strukturert og presentert (det famøse torturoppdraget er noe av det minst ålreite jeg har spilt gjennom noensinne), og hvis satiren i GTA har vært håpløs før (det har den) så faller det fullstendig igjennom i GTAV. For hvert øyeblikk som føles tatt på kornet, organisk og nennsomt gjennomarbeidet, finnes det minst tre ting som bare er groteske, plumpe eller meningsløse. Det er fint at vi har utviklere som klarer å kombinere teknisk håndverk i verdensklasse med en tilsvarende spillopplevelse (heists er stort sett en briljant del av spillet, for eksempel), men snart bør det bli en kompetanseheving blant de som skriver spillene rundt omkring. GTA er langt fra den eneste synderen, men det er kanskje den største.
Nettbrett: You Must Build A Boat og Alphabear
Du Må Snekre Ei Jolle falt i smak, kan du si. Det er en oppfølger til 100000000000000 og har de samme mekanikkene, men det er utvidet i flere retninger sånn at du etter hvert får et metagame hvor du låser opp monstre og må samle valuta for å rekruttere dem slik at de gir bonus og bidrar til spesialangrepet ditt. Jeg ble ordentlig oppslukt av dette i flere uker, inntil dette inntraff:
Det øverst til venstre krever at du spiller gjennom spillet 2,75 ganger, derav den lange pausa mellom achievements. Tenkte det var greit å gi seg på topp, det er ingen achievements for det men jeg er rimelig sikker på at jeg fant alle hemmelighetene. Koster 25 flis og hvis du liker match-puzzlers og lett management/lootgrinds så er det et gullgodt kjøp.
Alphabear er det nyeste spillet til Spry Fox, de som lagde Triple Town, og dermed ligger det visse forventninger i bånn siden jeg har minst hundre timer med Triple Town på tre plattformer bak meg. Triple Town er en fantastisk konstruert puzzler, og Spry Fox-designer Daniel Cook har nok mye av æren for det. Så, Alphabear da? Det er også fantastisk konstruert*, en Scrabble-variant hvor bokstavene dukker opp på brettet, tilsynelatende tilfeldig plassert ettersom du fyller ut ord, og hvert ord du lager blir til en bjønn som gir poeng når du har fylt brettet eller er tom for muligheter. Taktikken ligger i å bruke bokstavene før de blir til ubrukelige steiner som bare ødelegger, siden de mister ett poeng for hvert ord du setter sammen (de blir steiner når de når 0), men samtidig må man jo maksimere poengsum så det er mye planlegging og litt flaks i bildet. I tillegg velger du bjørner før hver runde, og de gir ulike bonuser basert på hva slags bjørn det er. Dette høres kronglete ut, men er lettfattelig i spillet, ok? Metagamet går ut på å samle bjørner; du har commons, rares og legendaries, hvor de siste så klart gir mest bonus. Alt dette er kos og bra og fint og jeg liker det. Men dere la merke til stjerna etter "fantastisk konstruert", ikke sant? Jo, fordi atte Alphabear er et free-to-play-spill, litt ulikt det Spry Fox har laget før. Triple Town lot deg betale en engangssum for å få uendelig antall trekk slik at du kunne spille til kuene kom hjem, eller låse opp trekk med penger du tjente på spillet, og Alphabear har samme system (førti spenn for uendelig honning). Men. Men! Men men! I tillegg har du penger, og de tjener du opp mens du spiller. I bittesmå mengder, 10-15 kronasjer per runde er hva jeg ligger på. Hver dag får du et nytt sett med utfordringer; Basic hvor du bare legger ned ord og ferdig med det, Blitz hvor du har en tidsbegrensning, og en Legendary Challenge hvor du må betale 400 mynter for en runde. Og som sagt tjener jeg 10-15 mynter per runde spilt på Basic og Blitz. Så, dermed er det fram med IAP-er. Dette er de sedvanlige pakkene, opp til latterlige fire hundre spenn for den største pengepakka. Du har også boss battles hvor du også kan låse opp legendaries (ikke at jeg har fått til det ennå), men de er gated til du har spilt i et visst antall dager. Jo, og bjørnene har så klart cooldown, de du får helt på starten med små bonuser har kort og legendaries ligger på en dag pluss. Det lettes litt av at bjørner du låser opp som du allerede har levles opp, inntil level 100 og bonusene blir etter hvert betydelige der også. Men! Der hvor Triple Town var skikkelig raust - det var IAPs der også, men du trengte dem ikke etter at du hadde betalt for uendelige trekk, resten var stort sett kosmetisk dill og du tjente lett nok penger til å kjøpe alt gjennom spillet - føles dette mye mer gnient og kynisk. Det er greit nok å spille utfordringene om og om igjen hver dag, siden spillet som nevnt er artig, men uten framdrift du kan styre selv føles hele metaen rimelig meningsløs. Jeg veit ikke hvor mye lenger jeg gidder å spille dette, selv om det gir en unik rush å kunne smekke ned "commodities" for tusenvis av poeng og få en hel, massiv bjørn som dekker hele brettet til slutt.
3DS: Xenoblade Chronicles 3D og Fullblox
Xenoblade er det samme spillet som kom ut på Wii for noen år siden, bare bærbart og i 3D... så klart. XC gjør det det kan for at du skal ha en lettvinn og behagelig spillopplevelse, med ett (noen ganger) jævla irriterende unntak: sidequests markeres ikke på kartet. Dette er helt fint og flott når du får beskjed om at det er et monster du må myrde i området rundt Haibukta (f.eks.), men frustrerende når du skal returnere til en questgiver. Du har en (innledningsvis fryktelig overveldende) oversikt over alle du møter i spillet, og der står det hvor de pleier å vanke og når, så da må du traske dit, stille klokka riktig (dette tar to sekunder og er en feature flere spill med dag/natt-syklus burde ha) og så finne dem. Jeg brukte en god stund på å finne ei bæssmor før jeg ferska dette, kan du si. Ellers? Et rimelig vanilje JRPG med en del påvirkning fra MMO-er, og et kampsystem som nok var ment å være litt annerledes men som i praksis er mest knotete og ikke like bra som den åpenbare innflytelsen, som er Final Fantasy XII. Også verdt å nevne at de har klart å krøste en konsollopplevelse ned på 3DS-skjermen, men det har gått på bekostning av ganske mye: Figurer på spillområdet er så knøttsmå og utydelige at det er nesten umulig å se hva enkelte ting er. Heldigvis har du en markør som peker ut hva du er på vei mot, så du slipper å løpe rett i døden. Uansett ser jeg for meg at en del folk vil mislike dette skikkelig. Likevel en ålreit spill jeg ikke har kommet så veldig langt i fordi jeg har en lidelse som gjør at jeg må gjøre ferdig alle små, kjedelige sidequests først. Kan også nevne at det kommer i et kult svart etui og krever en New 3DS.
Fullblox, derimot, passer for absolutt alle som liker puzzlere og bør lastes ned sporenstreks hvis du ikke allerede har det siden det er gratis. Hehe. Nei, du får med opplæringsdelen gratis, og så må du betale for puslepakker. Mener å huske det var åtti spenn for alle pakkene, og det tok ti sekunder før jeg kjøpte dem fordi dette er knakelibrakbra. Fullblox er en oppfølger til Pullblox, Fallblox og Pullblox World (i USA heter de Pushmo, Crashmo, Pushmo World og det jeg skriver om heter Stretchmo fordi... fordi), hvor greia er at du styrer den lille røde sumobryteren Mallo som skal dytte, dra og klatre i klosser som former en liten skulptur for å redde ungene som er fanget i hver av dem. Det er en greie i serien at Mallo tar med seg en skokk med unger til en *blox-park, og så blir de øyeblikkelig fanga i skulpturene. Spørsmålet er hva slags pedagogisk institusjon som lar en enkelt sumobryter få ansvaret for hundre unger aleine. Uansett, greia i Fullblox er at skulpturene nå er i 3D og at du kan dra og dytte i to dimensjoner. Det er nesten umiddelbart intuitivt, ordentlig tilfredsstillende og fantastisk moro for folk som liker puslere. Hvert brett er såpass kort at du ikke bruker mer enn noen få minutter selv hvis du står fast, og dermed kan du skrelle gjennom noen når du først setter deg ned. Pakkene som kan kjøpes er en med 100 brett med ulike motiver og spesielle utfordringer, en litt mer utfordrende skulpturpakke på 50 brett, en påstått mye vanskeligere pakke hvor det også er med fiender og andre hindringer på 50 brett, og en ultra hardcore-pakke med 50 fete motiver fra gamle NES-spill. I tillegg kan du lage dine egne brett og laste ned andres via QR-koder; her er en fin liten serie med brett jeg fant på imgur.
Wii U: Splatoon og Captain Toad Treasure Tracker
Splatoon har jeg vel skrevet litt om før, og det er et sånt spill som egentlig bare blir bedre jo mer du spiller det siden du stadig åpner nye muligheter. Til forskjell fra enkelte onlineskytere er det faktisk stor variasjon i våpnene du får tak i; sist låste jeg opp en pro-utgave av standardgeværet som har nesten ingen spread og lang rekkevidde, men gjør lite skade. Likte den så godt at jeg ble MVP fire ganger på rad. Andre våpen jeg har spotta er en penselvariant av malerulla som dekker mye mindre område men som til gjengjeld lar deg bevege deg superraskt. Det virkelig fantastiske er hvor utsøkt balansert alt er, du er fortsatt like utsatt for å bli most av en level 2-kis med Splattershot Jr. hvis du ikke har huet med deg.
Kæpp'n Padde er en utvidet versjon av minispillene fra Super Mario 3D World, og det er akkurat så forseggjort og nydelig detaljert som man forventer fra Nintendo. Hvert brett har en egen liten twist som gir en unik utfordring du selv må finne ut av, og det kan ta en stund før du får gjort alt på ett brett. Det eneste som irriterer meg litt, er at dette skulle vært et 3DS-spill; jeg orker sjelden å sette meg ned med Wii U-en for å spille puzzlere. Uansett en bra greie, og haka traff bordet da det viste seg at spillet sjekker om du har en SM3DW-save og i så fall låser opp (nesten?) alle brettene fra det spillet i Treasure Tracker, omarbeidet for å passe til de nye mekanikkene. Og det er altså en gratis bonus ikke alle får tilgang til. Makan.
PS4: Bloodborne
Har jo skrevet litt i tråden, men altså altså dette er bare så GOTY 2015 atte hjælp. Jeg trooor jeg nærmer meg slutten (har kommet til en boss i det noe uheldig navngitte Nightmare of Mensis), og det har vært en rollercoaster ride fra start til slutt. Det har samme fantastiske områdedesign som Dark Souls, et enda sterkere fokus på nærkamp som fort kunne blitt mye grunnere, men som i realiteten er et helt unikt dypdykk i intenst, høyhastighets taktisk melee-våpenspill. Du har kolossalt potensial for unike komboer takket være at trick weapons har et transformeringsangrep, som lar deg bytte modus midt i en kombo hvis du vil det, og så kan man ta i betraktning at dette gjelder for hvert eneste våpen; alle er unike. Den gotiske horrordesignen er også rett opp i min gate, og stemningen er så intens til tider at det blir et genuint survival horror-spill. Jeg kommer på minst fem monsterdesign fra dette spillet som gjør meg uvel når jeg tenker på dem fordi de er så jævlige. Dette er en positiv ting, forøvrig. Hvis noen har skippa dette fordi Souls er vanskelig, så kan jeg jo si at dette definitivt er det letteste Souls-spillet (med noen hederlige unntak). Så langt har bare en boss gitt meg vanskeligheter på linje med Dark Souls, og jeg har tatt flere på første forsøk. Verdt å kjøpe en PS4 for/10.
PC: The Witcher 3 og GTAV
Nok et par spill det har blitt skrevet en del om før, men i et år hvor Bloodborne ikke hadde blitt utgitt ville The Witcher 3 vært GOTY uten antydning til tvil. Kampsystemet er akkurat bittelitt for lite presist til at jeg blir helt frelst, men det er såpass bredt anlagt at jeg ikke klager. Du har rom til å forberede deg på mange ulike måter, og det unike med The Witcher har jo alltid vært at du nettopp må gjøre research og være beredt på de mange farene du møter rundt omkring. Sammen med dette har du så klart ikke bare en hovedhistorie som er så godt skrevet og innarbeidet i spillet at Bioware har plenty å lære av det, men også en drøss med sidehistorier som (nesten) alle er grundig gjennomarbeidet og byr på mye moro, muligheter for detektivarbeid og - jøss - faktisk rollespill. Og så græffiksa da, græffiksa.
GTAV er så klart velkjent, men jeg spiller det fortsatt fordi - jada - græffiksa. På en fet PC er det rett og slett ingenting som ser ut som dette spillet, og det enorme arbeidet som er lagt ned for å få det til å se og oppleves unikt og levende ut mangler fullstendig sidestykke. Jeg har en del store problemer med hvordan historien er fortalt, strukturert og presentert (det famøse torturoppdraget er noe av det minst ålreite jeg har spilt gjennom noensinne), og hvis satiren i GTA har vært håpløs før (det har den) så faller det fullstendig igjennom i GTAV. For hvert øyeblikk som føles tatt på kornet, organisk og nennsomt gjennomarbeidet, finnes det minst tre ting som bare er groteske, plumpe eller meningsløse. Det er fint at vi har utviklere som klarer å kombinere teknisk håndverk i verdensklasse med en tilsvarende spillopplevelse (heists er stort sett en briljant del av spillet, for eksempel), men snart bør det bli en kompetanseheving blant de som skriver spillene rundt omkring. GTA er langt fra den eneste synderen, men det er kanskje den største.
Nettbrett: You Must Build A Boat og Alphabear
Du Må Snekre Ei Jolle falt i smak, kan du si. Det er en oppfølger til 100000000000000 og har de samme mekanikkene, men det er utvidet i flere retninger sånn at du etter hvert får et metagame hvor du låser opp monstre og må samle valuta for å rekruttere dem slik at de gir bonus og bidrar til spesialangrepet ditt. Jeg ble ordentlig oppslukt av dette i flere uker, inntil dette inntraff:
Det øverst til venstre krever at du spiller gjennom spillet 2,75 ganger, derav den lange pausa mellom achievements. Tenkte det var greit å gi seg på topp, det er ingen achievements for det men jeg er rimelig sikker på at jeg fant alle hemmelighetene. Koster 25 flis og hvis du liker match-puzzlers og lett management/lootgrinds så er det et gullgodt kjøp.
Alphabear er det nyeste spillet til Spry Fox, de som lagde Triple Town, og dermed ligger det visse forventninger i bånn siden jeg har minst hundre timer med Triple Town på tre plattformer bak meg. Triple Town er en fantastisk konstruert puzzler, og Spry Fox-designer Daniel Cook har nok mye av æren for det. Så, Alphabear da? Det er også fantastisk konstruert*, en Scrabble-variant hvor bokstavene dukker opp på brettet, tilsynelatende tilfeldig plassert ettersom du fyller ut ord, og hvert ord du lager blir til en bjønn som gir poeng når du har fylt brettet eller er tom for muligheter. Taktikken ligger i å bruke bokstavene før de blir til ubrukelige steiner som bare ødelegger, siden de mister ett poeng for hvert ord du setter sammen (de blir steiner når de når 0), men samtidig må man jo maksimere poengsum så det er mye planlegging og litt flaks i bildet. I tillegg velger du bjørner før hver runde, og de gir ulike bonuser basert på hva slags bjørn det er. Dette høres kronglete ut, men er lettfattelig i spillet, ok? Metagamet går ut på å samle bjørner; du har commons, rares og legendaries, hvor de siste så klart gir mest bonus. Alt dette er kos og bra og fint og jeg liker det. Men dere la merke til stjerna etter "fantastisk konstruert", ikke sant? Jo, fordi atte Alphabear er et free-to-play-spill, litt ulikt det Spry Fox har laget før. Triple Town lot deg betale en engangssum for å få uendelig antall trekk slik at du kunne spille til kuene kom hjem, eller låse opp trekk med penger du tjente på spillet, og Alphabear har samme system (førti spenn for uendelig honning). Men. Men! Men men! I tillegg har du penger, og de tjener du opp mens du spiller. I bittesmå mengder, 10-15 kronasjer per runde er hva jeg ligger på. Hver dag får du et nytt sett med utfordringer; Basic hvor du bare legger ned ord og ferdig med det, Blitz hvor du har en tidsbegrensning, og en Legendary Challenge hvor du må betale 400 mynter for en runde. Og som sagt tjener jeg 10-15 mynter per runde spilt på Basic og Blitz. Så, dermed er det fram med IAP-er. Dette er de sedvanlige pakkene, opp til latterlige fire hundre spenn for den største pengepakka. Du har også boss battles hvor du også kan låse opp legendaries (ikke at jeg har fått til det ennå), men de er gated til du har spilt i et visst antall dager. Jo, og bjørnene har så klart cooldown, de du får helt på starten med små bonuser har kort og legendaries ligger på en dag pluss. Det lettes litt av at bjørner du låser opp som du allerede har levles opp, inntil level 100 og bonusene blir etter hvert betydelige der også. Men! Der hvor Triple Town var skikkelig raust - det var IAPs der også, men du trengte dem ikke etter at du hadde betalt for uendelige trekk, resten var stort sett kosmetisk dill og du tjente lett nok penger til å kjøpe alt gjennom spillet - føles dette mye mer gnient og kynisk. Det er greit nok å spille utfordringene om og om igjen hver dag, siden spillet som nevnt er artig, men uten framdrift du kan styre selv føles hele metaen rimelig meningsløs. Jeg veit ikke hvor mye lenger jeg gidder å spille dette, selv om det gir en unik rush å kunne smekke ned "commodities" for tusenvis av poeng og få en hel, massiv bjørn som dekker hele brettet til slutt.
Sist redigert:
Når det gjelder sidequests i XB er det egentlig bare å drite i dem. Særlig de hvor du skal finne ting til folk. Spillet har (og det er mulig jeg ikke overdriver) over 9000 av dem og man får bare dritt i belønning. Om man ikke har ADHD og innser det blir ting mye smoothere og da blir det Reyn Time.
Ellers starta jeg på det generisk navnede The Magic Circle etter at Jeff fra Bomba snakka om det. Det er et førstepersoner hvor man befinner seg inni et ekstremt uferdig spill. Grunnen til at det er uferdig er at det mekkes av en mix av Peter Millionbux, Ken Levine og Chris Roberts. Han og de andre folka fra studioet dukker stadig opp for å krangle om designet og at de er tom for spenn. Ikke uventet er dette mekka av folk som jobba på Bioshock.
Uansett er man enten en spilltester, en hacker eller no kode som har våkna til liv. Dette kommer aldri helt fram, men man guides av hovedpersonen fra det forrige prosjektet til studioet som ble scrappa og han vil bare slettes. Koden hans er fra tidlig 90-tallet, men fins fortsatt i det nye magnum opuset til Peter/Ken/Chris. Det man så gjør er å vandre rundt å herpe ting. Fek.s kan man hacke en slem hund og ta fra den alle egenskaper og identitet. Dette kan man så gi til en sopp og kalle den Pelle. Denne soppen følger så med deg rundt som en Pokemon. Man hacker seg og inn i koden til det gamle spillet og da går det fra svart/hvit midlertidig, men ganske pen grafikk til noe som ser ut som System Shock 1 og effekten er jævla stilig.
Så er spørsmålet hva man skal gjøre og det aner jeg ikke. Det er et veldig vandrete Go Homeish bare med masse gameplay og puzzler. Gir sikkert og en god indikator om åssen det er å jobber under legendariske utviklere med litt for lite selvkontroll og budsjett. Alt i alt er dette noe man bør spille om man finner spillindustrien fascinerende.
Ellers starta jeg på det generisk navnede The Magic Circle etter at Jeff fra Bomba snakka om det. Det er et førstepersoner hvor man befinner seg inni et ekstremt uferdig spill. Grunnen til at det er uferdig er at det mekkes av en mix av Peter Millionbux, Ken Levine og Chris Roberts. Han og de andre folka fra studioet dukker stadig opp for å krangle om designet og at de er tom for spenn. Ikke uventet er dette mekka av folk som jobba på Bioshock.
Uansett er man enten en spilltester, en hacker eller no kode som har våkna til liv. Dette kommer aldri helt fram, men man guides av hovedpersonen fra det forrige prosjektet til studioet som ble scrappa og han vil bare slettes. Koden hans er fra tidlig 90-tallet, men fins fortsatt i det nye magnum opuset til Peter/Ken/Chris. Det man så gjør er å vandre rundt å herpe ting. Fek.s kan man hacke en slem hund og ta fra den alle egenskaper og identitet. Dette kan man så gi til en sopp og kalle den Pelle. Denne soppen følger så med deg rundt som en Pokemon. Man hacker seg og inn i koden til det gamle spillet og da går det fra svart/hvit midlertidig, men ganske pen grafikk til noe som ser ut som System Shock 1 og effekten er jævla stilig.
Så er spørsmålet hva man skal gjøre og det aner jeg ikke. Det er et veldig vandrete Go Homeish bare med masse gameplay og puzzler. Gir sikkert og en god indikator om åssen det er å jobber under legendariske utviklere med litt for lite selvkontroll og budsjett. Alt i alt er dette noe man bør spille om man finner spillindustrien fascinerende.
Xenoblade Chronicles kjøpte jeg på Wii, men spilte aldri. Så det ble naturligvis kjøpt på ny når jeg var i Sverige i vår, men har bare ikke fått anledningen til å spille noe mer enn introen. (enda). Men det står høgt på lista.
Blir svært masse Monster Hunter, men merker at hypen begynner å avta litt nå. Men det er fortsatt kult å hunte monsters. Spesielt nå som USJ STAR KNIGHT settet er ute. Mer om det i dedikert emne.
Prøver stadig å komme meg inn i Dark Souls 2 scholar edition, men det er bare ikke like "kult" som Bloodborne syns jeg. Så har spilt Bloodborne en del mer. Merker jeg får styggmye mer juling denne gang enn i første (og sikkert siste) gjennomgang.
En del retro spilling på 3dsen men thats it. Forsøker stadig å forbedre scorene i Mario Bros, Game & Watch Gallery 2. osv osv.
Blir svært masse Monster Hunter, men merker at hypen begynner å avta litt nå. Men det er fortsatt kult å hunte monsters. Spesielt nå som USJ STAR KNIGHT settet er ute. Mer om det i dedikert emne.
Prøver stadig å komme meg inn i Dark Souls 2 scholar edition, men det er bare ikke like "kult" som Bloodborne syns jeg. Så har spilt Bloodborne en del mer. Merker jeg får styggmye mer juling denne gang enn i første (og sikkert siste) gjennomgang.
En del retro spilling på 3dsen men thats it. Forsøker stadig å forbedre scorene i Mario Bros, Game & Watch Gallery 2. osv osv.
Så, da tar vi en runde med de spillene jeg har spilt i "det siste" (dvs. noen av disse er utsatt ganske lenge, kan du si) som kanskje... ikke har vært så fete.
Continue?9876543210
Dette er, ifølge Steam, kjøpt for halvannet år siden og spilt i under en halvtime. Det stemmer ganske sikkert. Dette virka så satans lovende før jeg spilte det; laga av han som mekka Skrillex Quest (som eier, hvis noen skulle tro noe annet), mer personlig historie, "spillet jeg har hatt lyst til å lage lenge", osv. Jess, blir fett. Bare... ikke. Greia er at du spiller som en spillhelt som dør, og som dermed skal slettes for å gi plass til andre ting. Målet er å stikke av før Garbage Collector-en finner deg (de som har programmert noe managed før veit vel hva som er greia). Så... du soser rundt på et isometrisk kart, snakker med gåtefulle folk, finner ting og tang, låser opp dører, og når du møter en fiende så får du en sidescroller-fight ala Adventure of Link. Mye av spillmekanikkene blir ikke forklart hvis du ikke ber om det, og etter noen minutter hvor jeg prøvde å finne ut av skrotet måtte jeg gi opp og lese spoilers fordi det er ikke som i f.eks. Souls hvor du kan tenke deg til ting, du må snarere prøve alt mulig fordi det er ingen sammenheng, lite mening og det blir fort gammalt. Legg til en drøss med bugs (den ene - at jeg stadig ramla gjennom gulvet - hadde utvikleren allerede funnet, og "fiksa" ved at figuren min bare ble teleportert over gulvet igjen) og en sånn kryptisk-men-kjedelig historie og da blir det skuff vettu. Med forbehold om at ting kan bli mye mer spennende og interessant etter tredje brett, jeg orka ikke mer.
Never Alone - Kisima Ingitchuna
Egentlig så liker jeg dette spillet skikkelig godt, akkurat som ymse spillsider som ga det full pott da det kom. Fordi det er et skikkelig labour of love, dette her; spillet er en gjenfortelling av en gammal inuitlegende, og med fin grafikk med tydelig preg av tradisjonskunst sammen med flott effektarbeid gir det et godt inntrykk. Underveis låser du opp filmklipp som forteller om kulturen til inuitfolket spillet er laget i samarbeid med, og intervjuer med gamle inuiter som forteller om kulturen, tradisjonene og livet på isen, blant annet. Det er interessant, og fenger mer enn en streit dokumentar ville gjort siden du tar del i historien selv.
Bare så jævla synd at de som har programmert plattformmotoren har driti seg ut, rett og slett. Det er i og for seg ikke så farlig at samtlige plattformklisjeer dukker opp (kasser som må dyttes, hopp som må times for å treffe vindkast, plattformer som må dras og manipuleres for å rydde vei, f.eks.), for selve konseptet hadde vært sterkt nok til å bære spillet hvis det var alt som var kjipt. Neida, her er clipping bugs, pixel-perfekte hopp og instadeath regelen snarere enn unntaket. Hadde jeg kunnet koste gjennom uten å dø pga. bugs hadde jeg vært ferdig med spillet på en time, men det tok omtrent dobbelt så lang tid fordi jeg måtte spille om igjen så mye. Flere sekvenser må også prøves, mislykkes og gradvis pugges for at du skal klare dem; du kan rett og slett ikke ta dem på første forsøk fordi ting ikke er signposta i noen grad og det du må gjøre må du begynne med lenge før det må være ferdig, fordi det tar så lang tid å gjøre det. Innmari synd, men likevel er det verdt å spille dette hvis du synes et innblikk i en kultur svært få har kjennskap til kan være interessant. Bare vær forberedt på noe frustrasjonings. Og dette kommer fra en som koser seg glugg ihjæl med Souls.
Titan Souls
Noen her som liker Dark Souls, eller? Hva med Shadow of the Colossus, da? Ja, men da må jo en mashup av de to bli helt glimrende, da! I utgangspunktet ja, MEN. Titan Souls lar deg styre en figur som kan gå, løpe, rulle, skyte en pil og tiltrekke seg den pila når den er blitt skutt og det er alt. Greit nok at ting er enkelt og skarpt fokusert, men Titan Souls trekker for mange veksler på de to åpenbare inspirasjonskildene sine uten å bidra nok med noe eget. 2D-pixelstilen som kjøres her er sånn veldig simpel og tydelig, men det blir for kjedelig til at jeg lar meg fenge. Da er det synd at spillet legger seg såpass tett opp til to spill som utmerker seg spesielt gjennom å ha noe av den beste områdedesignen som er blitt realisert i løpet av spillhistorien. Selve konseptet er forsåvidt greit nok; du soser gjennom verdenen og moser bosser, greia er at både du og bossen tåler bare ett treff. Dette viser seg kjapt å være en sannhet med modifikasjoner, siden bossene - overraskelse - ofte har skjold eller noe annet mikkmakk som må skrelles vekk før du kan ta dem. Jeg klarer bare ikke å bli helt kompis med rulla i dette spillet; den er for kort og treg for min smak, og når selv de minste bossene er flere titalls ganger større enn deg blir det mer frustrasjon enn jeg gidder helt å godta.
Axiom Verge
Samme greia som det over, egentlig, bare at han som mekka dette fant ut at det ikke holdt at vi har ett Super Metroid, vi trenger to. Og det andre skal være mer klønete designet og ha mye kjipere fiender og bosser. Når det er sagt så har Axiom Verge pixelgrafikk helt i toppsjiktet, med masse fete effekter som nok har tatt lang tid å få til. Det er bare det at det følger strukturen i Super Metroid så slavisk at det nesten er plagiat innimellom. For å unngå å få det stempelet, har han som mekka det (bare en kis, såvidt jeg har fått med meg, og det er jo innmari imponerende) funnet ut at Axiom Verge skal ha drøssevis med våpen som har ett bestemt, veldig smalt definert bruksområde, sånn at du må bytte fram og tilbake ganske ofte. Kickeren er at våpnene også lar deg forsere hindringer, men bare veldig spesifikke hindringer. Altså: Metroid og Castlevania har kjørt akkurat samme opplegg, men forskjellen er at de spillene enten gir deg et hovedvåpen som utvides i løpet av spillet, eller lar deg velge hovedvåpen fritt og krever at du bruker ekstraverktøy for å forsere hindringer. Axiom Verge har både våpen- og verktøyspesifikke hindringer, og dermed blir det for mye knot til at jeg finner godfølelsen. Det er også innimellom rimelig banale hindringer som må forseres, så det smaker for mye av at utvikleren har designet låsen først og så fikla fram en nøkkel i form av et gevær. Ja, og bossene jeg fikk skrota var virkelig banale. Så: Solid fundament, men for lite kjøtt på beina, tenker jeg vi sier.
Continue?9876543210
Dette er, ifølge Steam, kjøpt for halvannet år siden og spilt i under en halvtime. Det stemmer ganske sikkert. Dette virka så satans lovende før jeg spilte det; laga av han som mekka Skrillex Quest (som eier, hvis noen skulle tro noe annet), mer personlig historie, "spillet jeg har hatt lyst til å lage lenge", osv. Jess, blir fett. Bare... ikke. Greia er at du spiller som en spillhelt som dør, og som dermed skal slettes for å gi plass til andre ting. Målet er å stikke av før Garbage Collector-en finner deg (de som har programmert noe managed før veit vel hva som er greia). Så... du soser rundt på et isometrisk kart, snakker med gåtefulle folk, finner ting og tang, låser opp dører, og når du møter en fiende så får du en sidescroller-fight ala Adventure of Link. Mye av spillmekanikkene blir ikke forklart hvis du ikke ber om det, og etter noen minutter hvor jeg prøvde å finne ut av skrotet måtte jeg gi opp og lese spoilers fordi det er ikke som i f.eks. Souls hvor du kan tenke deg til ting, du må snarere prøve alt mulig fordi det er ingen sammenheng, lite mening og det blir fort gammalt. Legg til en drøss med bugs (den ene - at jeg stadig ramla gjennom gulvet - hadde utvikleren allerede funnet, og "fiksa" ved at figuren min bare ble teleportert over gulvet igjen) og en sånn kryptisk-men-kjedelig historie og da blir det skuff vettu. Med forbehold om at ting kan bli mye mer spennende og interessant etter tredje brett, jeg orka ikke mer.
Never Alone - Kisima Ingitchuna
Egentlig så liker jeg dette spillet skikkelig godt, akkurat som ymse spillsider som ga det full pott da det kom. Fordi det er et skikkelig labour of love, dette her; spillet er en gjenfortelling av en gammal inuitlegende, og med fin grafikk med tydelig preg av tradisjonskunst sammen med flott effektarbeid gir det et godt inntrykk. Underveis låser du opp filmklipp som forteller om kulturen til inuitfolket spillet er laget i samarbeid med, og intervjuer med gamle inuiter som forteller om kulturen, tradisjonene og livet på isen, blant annet. Det er interessant, og fenger mer enn en streit dokumentar ville gjort siden du tar del i historien selv.
Bare så jævla synd at de som har programmert plattformmotoren har driti seg ut, rett og slett. Det er i og for seg ikke så farlig at samtlige plattformklisjeer dukker opp (kasser som må dyttes, hopp som må times for å treffe vindkast, plattformer som må dras og manipuleres for å rydde vei, f.eks.), for selve konseptet hadde vært sterkt nok til å bære spillet hvis det var alt som var kjipt. Neida, her er clipping bugs, pixel-perfekte hopp og instadeath regelen snarere enn unntaket. Hadde jeg kunnet koste gjennom uten å dø pga. bugs hadde jeg vært ferdig med spillet på en time, men det tok omtrent dobbelt så lang tid fordi jeg måtte spille om igjen så mye. Flere sekvenser må også prøves, mislykkes og gradvis pugges for at du skal klare dem; du kan rett og slett ikke ta dem på første forsøk fordi ting ikke er signposta i noen grad og det du må gjøre må du begynne med lenge før det må være ferdig, fordi det tar så lang tid å gjøre det. Innmari synd, men likevel er det verdt å spille dette hvis du synes et innblikk i en kultur svært få har kjennskap til kan være interessant. Bare vær forberedt på noe frustrasjonings. Og dette kommer fra en som koser seg glugg ihjæl med Souls.
Titan Souls
Noen her som liker Dark Souls, eller? Hva med Shadow of the Colossus, da? Ja, men da må jo en mashup av de to bli helt glimrende, da! I utgangspunktet ja, MEN. Titan Souls lar deg styre en figur som kan gå, løpe, rulle, skyte en pil og tiltrekke seg den pila når den er blitt skutt og det er alt. Greit nok at ting er enkelt og skarpt fokusert, men Titan Souls trekker for mange veksler på de to åpenbare inspirasjonskildene sine uten å bidra nok med noe eget. 2D-pixelstilen som kjøres her er sånn veldig simpel og tydelig, men det blir for kjedelig til at jeg lar meg fenge. Da er det synd at spillet legger seg såpass tett opp til to spill som utmerker seg spesielt gjennom å ha noe av den beste områdedesignen som er blitt realisert i løpet av spillhistorien. Selve konseptet er forsåvidt greit nok; du soser gjennom verdenen og moser bosser, greia er at både du og bossen tåler bare ett treff. Dette viser seg kjapt å være en sannhet med modifikasjoner, siden bossene - overraskelse - ofte har skjold eller noe annet mikkmakk som må skrelles vekk før du kan ta dem. Jeg klarer bare ikke å bli helt kompis med rulla i dette spillet; den er for kort og treg for min smak, og når selv de minste bossene er flere titalls ganger større enn deg blir det mer frustrasjon enn jeg gidder helt å godta.
Axiom Verge
Samme greia som det over, egentlig, bare at han som mekka dette fant ut at det ikke holdt at vi har ett Super Metroid, vi trenger to. Og det andre skal være mer klønete designet og ha mye kjipere fiender og bosser. Når det er sagt så har Axiom Verge pixelgrafikk helt i toppsjiktet, med masse fete effekter som nok har tatt lang tid å få til. Det er bare det at det følger strukturen i Super Metroid så slavisk at det nesten er plagiat innimellom. For å unngå å få det stempelet, har han som mekka det (bare en kis, såvidt jeg har fått med meg, og det er jo innmari imponerende) funnet ut at Axiom Verge skal ha drøssevis med våpen som har ett bestemt, veldig smalt definert bruksområde, sånn at du må bytte fram og tilbake ganske ofte. Kickeren er at våpnene også lar deg forsere hindringer, men bare veldig spesifikke hindringer. Altså: Metroid og Castlevania har kjørt akkurat samme opplegg, men forskjellen er at de spillene enten gir deg et hovedvåpen som utvides i løpet av spillet, eller lar deg velge hovedvåpen fritt og krever at du bruker ekstraverktøy for å forsere hindringer. Axiom Verge har både våpen- og verktøyspesifikke hindringer, og dermed blir det for mye knot til at jeg finner godfølelsen. Det er også innimellom rimelig banale hindringer som må forseres, så det smaker for mye av at utvikleren har designet låsen først og så fikla fram en nøkkel i form av et gevær. Ja, og bossene jeg fikk skrota var virkelig banale. Så: Solid fundament, men for lite kjøtt på beina, tenker jeg vi sier.
La inn og starta Vampire Bloodlines igjen for det er blitt en tradisjon når jeg har ny eller oppgradert PC. La og inn fanpatchen som nå er kommet til versjon 9.3. Det begynner å bli lang i tenna og ser ikke bra ut, men faen for en stemning det er i den spillen. Spiller såklart malkav for det er alltid gøy. Lurer på om jeg faktisk skal alliere meg med pisseprinsen denne gangen siden jeg aldri har gjort det før.
Fuck yeahr, The Swindle er ute og det er absolutt midd av kjølig art. Det er en 2D roguelike-platformer hvor man skal utføre diverse innbrudd i Steampunk-London ca. 1850. Man har hundre dager på seg til å finansiere et storbrekk mot Scotland Yard og på den tida må man skaffe nok spenn til å oppgradere skillsa sine og åpne opp de bedre bretta.
Uansett består et vanlig brett av å snike seg rundt, denge dampdrevne roboter og unngå å bli sett. Underveis stæler man alle penga. Om man driter seg ut går alarmen og da har man kun kort tid før snuten dukker opp. Eller man dauer underveis og da har man tapt en dag og får ingen av
Det er en vanskelig spille, men å så tilferdstillende når alt funker og man kan reise hjem til luftskipet sitt å oppgradere en eller annen skill. Det er ganske likt Spellunky, bare med permanent progresjon. Trur og dett kan ta av sånn som det.
Er forøvrig mekka av Dan Marshall som laga Ben There, Dan That og Time Gentlemen, Please så du vet det er morsomt. Ute til Playstationer og PCer nå og Xboxer i morra.
Uansett består et vanlig brett av å snike seg rundt, denge dampdrevne roboter og unngå å bli sett. Underveis stæler man alle penga. Om man driter seg ut går alarmen og da har man kun kort tid før snuten dukker opp. Eller man dauer underveis og da har man tapt en dag og får ingen av
Det er en vanskelig spille, men å så tilferdstillende når alt funker og man kan reise hjem til luftskipet sitt å oppgradere en eller annen skill. Det er ganske likt Spellunky, bare med permanent progresjon. Trur og dett kan ta av sånn som det.
Er forøvrig mekka av Dan Marshall som laga Ben There, Dan That og Time Gentlemen, Please så du vet det er morsomt. Ute til Playstationer og PCer nå og Xboxer i morra.
Siden jeg fikk meg ny fancy laptop forleden måtte jeg også kjøpe meg et moderne PC spill for første gang på 13 år. (Siste store PC utgivelse jeg har erfaring med fikk jeg til 18årsdagen min, Warcraft 3 
) Jeg gikk innom den lokale Gamestopen og plukket opp Wolfenstein:Old Blood samtidig som jeg hentet laptopen. Skuffelsen ble stor når jeg kom hjem og innså at den moderne laptopen manglet innganger til både disketter og CDplater 
Jeg gadd ikke å stresse med å få tak i en eksterndisk siden jeg skulle på jobb, så jeg spiller ikke Wolfenstein for tiden. Det jeg fyrte opp i går derimot var COD:BLOPS2 som jeg fikk av en kollega. Jeg har ikke spilt COD siden BLOPS1 så jeg tenkte hvorfor ikke, kanskje det er bra.
Det var helt jævlig. Scriptingen som tar fra deg all kontroll HELE JÆVLA TIDEN gjorde at jeg mistet all kontroll foran tastaturet.
Såååå litt senere i går lagde jeg heller en ny profil i RaceTheSun og satte en ny pers på 3,6 mill. Begynte også på nytt i Super Hexagon og rundet det. Nå tukler jeg rundt/opp/ned/tilbake/frem med Antichamber som er passe tøft. Jeg kjøpte meg forresten UT2004 samt UT3 på nytt her om dagen, og det var morro å spille sisnevnte med mus og tastatur, selv om 360 kontrollen passet spillet utmerket også. UT2004 vil jeg forresten påstå er det som har tålt tidens tann dårligst av 99,2004, og 3ern. Vet ikke om det er kontroversielt, men men.
) Jeg gikk innom den lokale Gamestopen og plukket opp Wolfenstein:Old Blood samtidig som jeg hentet laptopen. Skuffelsen ble stor når jeg kom hjem og innså at den moderne laptopen manglet innganger til både disketter og CDplater Jeg gadd ikke å stresse med å få tak i en eksterndisk siden jeg skulle på jobb, så jeg spiller ikke Wolfenstein for tiden. Det jeg fyrte opp i går derimot var COD:BLOPS2 som jeg fikk av en kollega. Jeg har ikke spilt COD siden BLOPS1 så jeg tenkte hvorfor ikke, kanskje det er bra.Det var helt jævlig. Scriptingen som tar fra deg all kontroll HELE JÆVLA TIDEN gjorde at jeg mistet all kontroll foran tastaturet.
Såååå litt senere i går lagde jeg heller en ny profil i RaceTheSun og satte en ny pers på 3,6 mill. Begynte også på nytt i Super Hexagon og rundet det. Nå tukler jeg rundt/opp/ned/tilbake/frem med Antichamber som er passe tøft. Jeg kjøpte meg forresten UT2004 samt UT3 på nytt her om dagen, og det var morro å spille sisnevnte med mus og tastatur, selv om 360 kontrollen passet spillet utmerket også. UT2004 vil jeg forresten påstå er det som har tålt tidens tann dårligst av 99,2004, og 3ern. Vet ikke om det er kontroversielt, men men.
