Hva spiller du for tiden?
- Trådstarter Klaymen
- Startdato
Du kan jo se folk streame fra hele verden, men selve Playstation Now er ikke tilgjengelig i Nårge nei. Det har bare en full release i USA, og er fortsatt i closed beta i Europa og selv Japan.
Hadde det vært en samling med puzzles på en håndholdt hadde det vært en ting, jeg er bare litt forvirret over at det er laget en stor nydelig verden … hvor du interakterer med paneler som er plassert rundt omkring.
En kompis sendte meg noen snaps av at han knotet med senere puzzler, og der klarte jeg ett av dem bare på de ti sekundene snappen varte mens han på det punktet hadde blitt lært av spillet, som hele tiden subtilt utvider kravene, at det måtte være en annen løsning.
Hadde det vært en samling med puzzles på en håndholdt hadde det vært en ting, jeg er bare litt forvirret over at det er laget en stor nydelig verden … hvor du interakterer med paneler som er plassert rundt omkring.
En kompis sendte meg noen snaps av at han knotet med senere puzzler, og der klarte jeg ett av dem bare på de ti sekundene snappen varte mens han på det punktet hadde blitt lært av spillet, som hele tiden subtilt utvider kravene, at det måtte være en annen løsning.
Final Fantasy Explorers er her!
Det er en barnevennlig utgave av Monster Hunter med Final Fantasy tema. Og det eier.
Lettbeint monster bashing med kult kampsystem og coop. Tonnevis med innhold,quester,subquester,jobs etc.
Også er det repetitivt, grind,farm, spar gil, få bedre utstyr til å bekjempe de store stygge eidolonsa.
Digger det så langt/10
Det er en barnevennlig utgave av Monster Hunter med Final Fantasy tema. Og det eier.
Lettbeint monster bashing med kult kampsystem og coop. Tonnevis med innhold,quester,subquester,jobs etc.
Også er det repetitivt, grind,farm, spar gil, få bedre utstyr til å bekjempe de store stygge eidolonsa.
Digger det så langt/10
Jeg skal skrive mer seinere men herregud jeg ELSKER The Witness. Dette er basically som om Riven, Slitherlink og Proteus laget et trekant-barn sammen. Virkelig fantastiske greier. Så enkelt i teorien, men hvor lenge går det mellom hver gang vi får et gåteeventyr av denne kvaliteten? Det føles lenge siden sist.
Fokuset er i større grad enn i Myst på å etablere et sett med regler og så utfordre spilleren med ulike permutasjoner og avskudd/forvirrings-øvelser, men effekten er uansett særdeles vellykket: Dette spillet belønner systematiske hypoteser, eksperimentering, og rett og slett det å bearbeide sine egne mentale modeller om hvordan alt henger sammen. Resultatet er en meget stødig framdrift, med lite å se til eventyrspillsjangerens bane: det å bli sittende fast. Strukturen likner på Super Mario 64, i den forstand at om man sliter med en gåte, så er det lureste kanskje rett og slett å vandre rundt og oppdage noe annet. Noen ganger er reglene rett og slett ikke tydelige inntil man har sett løsningen på enklere tablåer først.
Der spillet likner svært mye på Myst-undersjangeren er i det at man besøker en mystisk verden hvor ingenting blir sagt rett ut, og hvor man gradvis avdekker hva det hele dreier seg om. Dessuten ser spillet helt fantastisk ut—det er som om nevnte Proteus plutselig fant det for godt å lage barn med Wind Waker og kanskje Journey, og selv om familieforholdene begynner å bli forvirrende, er resultatet trollbindende.
Så, ja. The Witness. Spill det.
Fokuset er i større grad enn i Myst på å etablere et sett med regler og så utfordre spilleren med ulike permutasjoner og avskudd/forvirrings-øvelser, men effekten er uansett særdeles vellykket: Dette spillet belønner systematiske hypoteser, eksperimentering, og rett og slett det å bearbeide sine egne mentale modeller om hvordan alt henger sammen. Resultatet er en meget stødig framdrift, med lite å se til eventyrspillsjangerens bane: det å bli sittende fast. Strukturen likner på Super Mario 64, i den forstand at om man sliter med en gåte, så er det lureste kanskje rett og slett å vandre rundt og oppdage noe annet. Noen ganger er reglene rett og slett ikke tydelige inntil man har sett løsningen på enklere tablåer først.
Der spillet likner svært mye på Myst-undersjangeren er i det at man besøker en mystisk verden hvor ingenting blir sagt rett ut, og hvor man gradvis avdekker hva det hele dreier seg om. Dessuten ser spillet helt fantastisk ut—det er som om nevnte Proteus plutselig fant det for godt å lage barn med Wind Waker og kanskje Journey, og selv om familieforholdene begynner å bli forvirrende, er resultatet trollbindende.
Så, ja. The Witness. Spill det.
Jeg spiller også The Witness, og ja, det der. Det er samme etos som i Souls, egentlig; spill som tør å ha tillit til spilleren. Orker ikke beskrive en dritt av hva jeg har opplevd siden alle spoilere ødelegger litt av totalopplevelsen, og det vil jeg ikke ha på meg. Men bare, joa, jeg håper vi snart er kommet så langt at vi kan formelt slette Myst fra historien, men å sammenligne The Witness med Myst ut over overflatiske hensyn er skivebom. I The Witness har alt en hensikt og er plassert for å informere, underholde eller undervise deg om ett eller annet. Skal ikke late som om at jeg har skjønt hele greia, men det er en sånn opplevelse som viser deg en sånn tillit at det er lett å gi tillit tilbake også.
MEN!!!
Jeg hater at det er usynlige vegger over. faens. alt og at man ikke kan hoppe opp små kanter en gang. Grrrrrrrr!
Det er det eneste hittil.
MEN!!!
Jeg hater at det er usynlige vegger over. faens. alt og at man ikke kan hoppe opp små kanter en gang. Grrrrrrrr!
Det er det eneste hittil.
Jeg tror jeg misliker Myst av samme grunn som jeg misliker FFVII; jeg spilte det for seint (hadde'kke rå' te' sånn sede-råmm på bøgda vettu) og alt de gjorde var allerede gjort bedre av flere andre spill i mellomtiden. Når Det Er Sagt så har jeg spilt Myst igjen i ulike remakes siden da, for å sjekke liksom, og... altså, det er ikke puzzles i det spillet, det er bare låser og en pikk som har gjemt alle nøklene. Iallfall så lenge jeg har holdt ut. Jeg så iallfall ikke snurten av noe system som gikk gjennom hele spillet på samme måte som i The Witness.
Tror siste setning her er sakens kjerne. Tålmodighet + nysgjerrighet er nødvendig, og jeg skjønner godt at ikke alle er fascinert nok av grafikken (nå om da'n) til å gidde å investere interessen.
Det er ikke noe slikt system. Myst er drevet av engangs-gåter, men internt har de alltid sine egne systemer.
Det er ikke noe slikt system. Myst er drevet av engangs-gåter, men internt har de alltid sine egne systemer.
Jeg er som jeg forventa for dum for den spillen og den irriterer meg.
Det jeg ikke er for dum for er såklart trailere!
Jeg fant tilogmed en radiostasjon som spilte Guns N' Roses, men så tok DJen over og han var spansk og begynte å skrike ut om Jesus.
Og så skulle de veie meg av en eller annen grunn.
Jeg er ikke god på dette å kjøre trøkk i USA.
Det jeg ikke er for dum for er såklart trailere!
Jeg fant tilogmed en radiostasjon som spilte Guns N' Roses, men så tok DJen over og han var spansk og begynte å skrike ut om Jesus.
Og så skulle de veie meg av en eller annen grunn.
Jeg er ikke god på dette å kjøre trøkk i USA.
Nettopp. Derfor er Myst noe dritt og The Witness ikke. 
Altså, hvis det ikke var noe "internt eget system" så ville det ikke vært noe som helst, bare en gjettelek. Hvis du ser videoen hvor Blow snakker om konseptet bak The Witness, så er det nettopp den holdningen han ville til livs med spillet: At spill som får deg til å føle deg smart fordi du løste en enkelt, vanskelig gåte er noe bra. Motstykket, som er hva han prøver seg på med The Witness, er spill hvor du faktisk er smart fordi du har forstått noe. Derfor setter han opp noen regler for denne typen spill, som f.eks. at hvert puzzle skal ha samme utforming slik at du aldri lurer på om det er et puzzle du står overfor eller om du bare har klikka feil for å gå inn en dør, for eksempel. Dette er samme greie som ligger bak Professor Layton-spillene, og noe jeg respekterer uendelig mye mer enn at man må leite over hele øya for å finne tannhjul som man så må sette på plass for å kunne åpne dassdøra eller noe sånt.
Altså, hvis det ikke var noe "internt eget system" så ville det ikke vært noe som helst, bare en gjettelek. Hvis du ser videoen hvor Blow snakker om konseptet bak The Witness, så er det nettopp den holdningen han ville til livs med spillet: At spill som får deg til å føle deg smart fordi du løste en enkelt, vanskelig gåte er noe bra. Motstykket, som er hva han prøver seg på med The Witness, er spill hvor du faktisk er smart fordi du har forstått noe. Derfor setter han opp noen regler for denne typen spill, som f.eks. at hvert puzzle skal ha samme utforming slik at du aldri lurer på om det er et puzzle du står overfor eller om du bare har klikka feil for å gå inn en dør, for eksempel. Dette er samme greie som ligger bak Professor Layton-spillene, og noe jeg respekterer uendelig mye mer enn at man må leite over hele øya for å finne tannhjul som man så må sette på plass for å kunne åpne dassdøra eller noe sånt.
Du fortsetter å demonstrere at for en gangs skyld ikke har greie på hva du prater om. Beskrivelsen din for god gåtedesign passer omtrent like godt på Myst/Riven som The Witness—noe av det disse spillene gjør bedre enn mange eventyrspill er jo nettopp at de reduserer overflaten for hjernedød "bruk ting A på B"-kverning og i stedet etablerer klare grenser mellom ikke-interaktive omgivelser og gåter/maskiner/ledetråder.
Til tross for at vi selvsagt snakker om et litt annerledes spilldesign, er dette grovt sett svært like spill. Både The Witness og Myst/Riven er basert på at spilleren skal observere, analysere, danne hypoteser, teste hypoteser, og så at gåtene til slutt skal løsne. Begge belønner den observante spilleren for å følge nøye med, og for å tenke utenfor boksen. (Og for å ta det åpenbare—begge sender en ansiktsløs tredjeperson på tur rundt på en fantasifull øy med svært labert uteliv.)
Det jeg synes er dritbra med The Witness er at det har en litt mindre kompromissløs tilnærming—Blow lager en mykere rampe ved å ta med mange flere gåter, hvorav en del er av det enklere slaget, noe som gir spilleren mer mestringsfølelse og hyppigere premier, samt en forsmak på tilfredsstillelsen som venter i de vanskeligere gåtene. Men å gå derfra til å si at The Witness er vesensforskjellig fra den åpenbare inspirasjonskilden, blir ganske søkt.
Til tross for at vi selvsagt snakker om et litt annerledes spilldesign, er dette grovt sett svært like spill. Både The Witness og Myst/Riven er basert på at spilleren skal observere, analysere, danne hypoteser, teste hypoteser, og så at gåtene til slutt skal løsne. Begge belønner den observante spilleren for å følge nøye med, og for å tenke utenfor boksen. (Og for å ta det åpenbare—begge sender en ansiktsløs tredjeperson på tur rundt på en fantasifull øy med svært labert uteliv.)
Det jeg synes er dritbra med The Witness er at det har en litt mindre kompromissløs tilnærming—Blow lager en mykere rampe ved å ta med mange flere gåter, hvorav en del er av det enklere slaget, noe som gir spilleren mer mestringsfølelse og hyppigere premier, samt en forsmak på tilfredsstillelsen som venter i de vanskeligere gåtene. Men å gå derfra til å si at The Witness er vesensforskjellig fra den åpenbare inspirasjonskilden, blir ganske søkt.
Jeg har spilt mer Witness, og jeg har tenkt litt over hvor aggressiv posten min over var i forhold til hva som kanskje var nødvendig, og jeg skal si meg enig i at dette til tider er ganske annerledes, siden såpass mange gåter deler dynamikker og mekanikker. Så, sorry for at jeg gikk helt i jeg-har-rett-du-tar-feil-vranglås.
Når det er sagt er det tydelig at Blow og Thekla liker Cyan temmelig godt, da.
Livetweeting fra (tilsynelatende) en alfautgave av (Cyans kommende spill) Obduction:
Eksempel 1, 30. januar
Eksempel 2, 30. januar
Retrospilling av Riven:
Eksempel 3, 2. februar
“I will wear my heart upon my sleeve‚” som Shakespeare skrev i sin tid.
Når det er sagt er det tydelig at Blow og Thekla liker Cyan temmelig godt, da.
Livetweeting fra (tilsynelatende) en alfautgave av (Cyans kommende spill) Obduction:
Eksempel 1, 30. januar
Eksempel 2, 30. januar
Retrospilling av Riven:
Eksempel 3, 2. februar
“I will wear my heart upon my sleeve‚” som Shakespeare skrev i sin tid.
---
Utover Xtreme Truckin' Across the States så går det i Unreal pre-Alphaen (legg til drjimshorts), litt Far Cry 4 (gikk litt lei, mye av det samme som FC3 bare i Himalaya. Ræva AI men fin natur. Liker best å kjøre bil.). Finner også litt tid til Darkest Dungeon som Jante skrev et veldig bra innelgg om her: http://www.spillegal.no/threads/hva-spiller-du-for-tiden.11777/page-423#post-735933
Det er kanskje den første RPGen jeg har spilt mer enn 10 minutter, så jeg liker det veldig godt.
Etter å ha sett Miami Heat mot Brooklyn Nets USA fikk jeg litt sansen for basketball så jeg lasta ned NBA2K16, en relativt dårlig port, men jeg styrer nå en skjeggete, dog hårløs gjengster ved navn Shabazz som for tiden spiller Center for Dallas Mavericks. Typisk "spille tre-kamper-og-skru-av-spill". Garantert mer givende om man er hakket mer interessert i kurvball og kjenner til reglementet. Jeg trykker som regel på skyte- og sentre-knappene og ser jhva simn sjher.
I backlogen så finner jeg MGS V. Kom til et oppdrag i Afriken og ragequitta, og har ikke rørt det siden. Men har veldig gjerne lyst til å fullføre spillet da jeg egentlig synes det er sykt bra. Fallout 4 har jeg ikke spist siden november, men det også fortjener mer spilletid etter min mening. Synes basebygginga er kjedelig, men det nå en del av spellet. Just Cause 3 har jeg ikke giddet å styre mer med, PCen min har rett og slett for lite RAM til at det er særlig spillbart. Synd, for det er virkelig underholdende.
D
Neida så jada, jeg får slå et slag for et spill et lite knippe av oss her på bruket har spilt en stund nå, nemlig Rainbow Six Siege. Det er noe så sjeldent som et Ubisoft-spill som faktisk leverer (mer eller mindre). Oppsettet er ganske likt andre liksom-realistiske shooters hvor man har to lag på fem spillere på ganske små kart, hvor man bytter på å angripe og forsvare. Shticken er at som forsvarer får 45 sekunder på å rigge opp planker på dører og vinduer, barrikader for å forsterke vegger og luker i gulv og tak, og masse ekstra stæsj avhengig av hvilken Operator (Les: Hero) du har valgt. Bjørnefeller, elektroniske jammers som blokkerer breaching charges og droner, trophy systems for å skyte ned granater, the works. Mens forsvarerne gjør det hjemmekoselig, trucker angriperne rundt med søte små droner for å sondere terrenget, finne ut hvor bombene/gisselet/biokjemiske beholdere befinner seg, etc.
Når spillet faktisk starter er det noe av det mest morsomme og intense jeg har spilt på evigheter. Mye takket være helt fabelaktig lyddesign - du føler virkelig presset når du sitter musestille bura inne i (det du tror er) Verdens Sikreste Kjeller mens du hører det andre laget løpe rundt i etasjene over. Så blir alt stille et lite øyeblikk og du tenker at kanskje de ikke syns det var så farlig med det gisselet og muligens bare pakka sammen og dro hjem, før plutselig alle vegger og vinduer eksploderer og hele laget får førsteklasses billetter ombord SS Alt Går Til Faen.
Hele greia funker så bra delvis pga hvor fleksible karta er, og fordi (nesten) alle operatorene er skikkelig bra balansert, med spesifikke evner som kan make or break et helt angrepsforsøk. Så og si alle angripere kan ta med seg breaching charges for å sprenge opp dører eller vegger, men er veggene pansra av en forsvarer, trenger du Thermite for å trenge gjennom - og er det i tillegg satt opp en jammer eller et batteri trenger du Thatcher som har EMP-granater. Det har vært veldig gøy å følge metaen de siste månedene, ettersom folk blir vant til de vanligste taktikkene og triksene - et bra forsvarsteam har per dags dato som regel flere roamers gjemt i avkroker på andre enden i bygget fra resten av laget, som tålmodig venter til angriperne er i posisjon før de spretter ut som troll i eske og ødelegger dagen.
Men: Det er et Ubisoftprodukt, og med det følger en del jank. Det er bredt utvalg av visuelle bugs (fra og med siste patch er det ikke uvanlig å se spillere svevende rundt i T-pose med våpenet stikkende ut av skrittet, for eksempel), servere som dropper deg ut av det blå, og kriker og kroker som lar deg klatre ut av kartet. Det jobbes helt sikkert på spreng for å fikse alt, men det er fortsatt et par hakk unna e-sport for å si det sånn. At de fleste som har coppa fortsatt ikke klarer å legge det fra seg vitner til hvor kult det er, bugs til tross. Et ordentlig friskt pust i en muggen sjanger fra en AAA-gigant?? Fucked but true.
PS: Her er et kjapt og skittent Sharefactory-eksperiment fra unteregnede, feat. lekkert banner fra @CockMcBalls:
Når spillet faktisk starter er det noe av det mest morsomme og intense jeg har spilt på evigheter. Mye takket være helt fabelaktig lyddesign - du føler virkelig presset når du sitter musestille bura inne i (det du tror er) Verdens Sikreste Kjeller mens du hører det andre laget løpe rundt i etasjene over. Så blir alt stille et lite øyeblikk og du tenker at kanskje de ikke syns det var så farlig med det gisselet og muligens bare pakka sammen og dro hjem, før plutselig alle vegger og vinduer eksploderer og hele laget får førsteklasses billetter ombord SS Alt Går Til Faen.
Hele greia funker så bra delvis pga hvor fleksible karta er, og fordi (nesten) alle operatorene er skikkelig bra balansert, med spesifikke evner som kan make or break et helt angrepsforsøk. Så og si alle angripere kan ta med seg breaching charges for å sprenge opp dører eller vegger, men er veggene pansra av en forsvarer, trenger du Thermite for å trenge gjennom - og er det i tillegg satt opp en jammer eller et batteri trenger du Thatcher som har EMP-granater. Det har vært veldig gøy å følge metaen de siste månedene, ettersom folk blir vant til de vanligste taktikkene og triksene - et bra forsvarsteam har per dags dato som regel flere roamers gjemt i avkroker på andre enden i bygget fra resten av laget, som tålmodig venter til angriperne er i posisjon før de spretter ut som troll i eske og ødelegger dagen.
Men: Det er et Ubisoftprodukt, og med det følger en del jank. Det er bredt utvalg av visuelle bugs (fra og med siste patch er det ikke uvanlig å se spillere svevende rundt i T-pose med våpenet stikkende ut av skrittet, for eksempel), servere som dropper deg ut av det blå, og kriker og kroker som lar deg klatre ut av kartet. Det jobbes helt sikkert på spreng for å fikse alt, men det er fortsatt et par hakk unna e-sport for å si det sånn. At de fleste som har coppa fortsatt ikke klarer å legge det fra seg vitner til hvor kult det er, bugs til tross. Et ordentlig friskt pust i en muggen sjanger fra en AAA-gigant?? Fucked but true.
PS: Her er et kjapt og skittent Sharefactory-eksperiment fra unteregnede, feat. lekkert banner fra @CockMcBalls:
Etter litt for langt pause er jeg i gang igjen med Fallout 4. Ble litt lei, men noen av disse questene og stedene er interessante og ikke bare rehash av de to forrige spillene. La forresten inn en mod som gjør at slipper lockpicking og hacking. Driter i om det er juks, for det suger bare å gjøre det uansett. Gleder meg også over at Falloutwikien er en ting som finnes, hadde knapt giddet å spilt uten den. Tips til mods som gjør inventory bedre å deale med?