Hva spiller du for tiden?
- Trådstarter Klaymen
- Startdato
Starte på Ultima serien var noe jeg også prøvde på for en del år siden. Du kom lenger enn meg. Jeg spilte heller aldri VII, VIII eller IX for de var teite PC-spill som ikke kom på Amiga. Det jeg har gjort var å backe Shroud of the Avatar på kickstarter for noen år siden. Det er Richard Garriot sin nye rollespillsatsning som... jeg igrunn ikke vet så veldig mye om. Det er ikke et Ultima spill, men er nok noe inspirert siden det har Avatar i tittelen. Det skulle være så grensesprengende atte, og lovet å være et faktisk rollespill hvor du spiller det akkurat slik du vil. Jeg husker spesielt at han raega på hvordan i moderne rollespill så gjør du alle de viktige valgene rundt figuren din sin utvikling før spillet i det hele tatt begynner, og så bare grinder du de valgene gjennom spillet. Han lovet at i hans spill skulle det være helt annerledes. Det ble sluppet spillbare builds ganske tidlig og har siden blitt konstant oppdatert og er nå en ganske stor greie visstnok. Jeg har ikke fulgt med på utviklingen i det hele tatt og har ingen idé om hva ståa er per idag, mer interessert i å se på det når det faktisk er ferdig. For dét er det ikke, det er enda ikke offisielt sluppet. Denne videoen er fra 2014 og er den som ligger øverst på hjemmesida, så det kan se ut som det fortsatt har en liten vei å gå.
Ghost of a Tale har jeg venta på en stund. Helt siden første videoen var det klart dette var noe for meg. Åffer det lurer du kanskje? Vel man spiller han her:
Tilo er en liten trubadurmus som har blitt pælma i fengsel fordi han spilte feil låt for den slemme rottebaronen. Nå må han komme seg ut og redde kjerringa og ungen. Lettere sagt enn gjort.
Ihvertfall ser spillet jævlig Soulsete ut, men det er stortsett eneste likhet. Siden fiendene er armerte rotter, edderkopper og ville ildere har ikke han så mye sjangse. Istedet er det mye stealth her og da er det fint at dette funker utmerket. Mye sniking og gjemming altså.
Fra tid til annen møter man og andre dyr som er litt hyggeligere. De fleste av disse gir en fetch quests rundt om i borgen.
Grafikken er ihvertfall utrolig lekker, helt på høyde med AAA-spill. Også animasjonene eier. Når man står stille titter Tilo seg rundt, leker med halen og klør seg litt i rumpa. Hjertet smelter og det merkes at fyren som står bak denne biten har jobba hos Dreamworks.
Uansett er det ikke ferdig ennå. Det er tidlig tilgang og har kun med borgen som består av ca. 25% av spillet. Det har heller ikke stemmeskuespillet klart. Alikevel er dette allerede bunnsolide saker og anbefales på det sterkeste om man liker små mus med mandolin og bjellelue.
Tilo er en liten trubadurmus som har blitt pælma i fengsel fordi han spilte feil låt for den slemme rottebaronen. Nå må han komme seg ut og redde kjerringa og ungen. Lettere sagt enn gjort.
Ihvertfall ser spillet jævlig Soulsete ut, men det er stortsett eneste likhet. Siden fiendene er armerte rotter, edderkopper og ville ildere har ikke han så mye sjangse. Istedet er det mye stealth her og da er det fint at dette funker utmerket. Mye sniking og gjemming altså.
Fra tid til annen møter man og andre dyr som er litt hyggeligere. De fleste av disse gir en fetch quests rundt om i borgen.
Grafikken er ihvertfall utrolig lekker, helt på høyde med AAA-spill. Også animasjonene eier. Når man står stille titter Tilo seg rundt, leker med halen og klør seg litt i rumpa. Hjertet smelter og det merkes at fyren som står bak denne biten har jobba hos Dreamworks.
Uansett er det ikke ferdig ennå. Det er tidlig tilgang og har kun med borgen som består av ca. 25% av spillet. Det har heller ikke stemmeskuespillet klart. Alikevel er dette allerede bunnsolide saker og anbefales på det sterkeste om man liker små mus med mandolin og bjellelue.
Sist redigert:
Jeg tenkte jeg måtte innom for å reklamere litt for Thumb Drift (iOS), mitt nyeste favorittspill på plattformen. Det finnes vel til Android også, i følge Internett. Det koster 3 dollars å fjerne reklamen, og tro du meg—det vil du gjøre med én gang.
Kort sagt: Dette er en endless runner (Canabalt, Temple Run, etc.) krysset med Ridge Racer/Outrun. Mekanikken er gjenkjennelig, men samtidig original—du skyver tommelen til venstre og høyre nederst på skjermen for å slædde mer, mindre, og akkurat passe.
Referansene til arkedsjangerens høydare slik som Outrun og Virtua Racing er selvsagt på plass, men det som gjør at Thumb Drift skiller seg fra hopen av mobilspill er at slæddemekanikken her har en viss dybde. Jeg er ikke helt sikker på hvor dypt det går enda, men foreløpig blir dette bare morsommere, og jeg har brukt et par-tre timer nå. Enkelt å lære, vanskelig å mestre, dere har hørt visa før. Fin spilldesign.
Du kan ikke svinge i normal forstand, så alt her dreier seg om å snirkle tommelen helt rett slik at du får riktig vinkel og rask nok svingradius til å klarere hver sving. Bilen din tåler ingen kontakt, hverken med vantet eller med andre biler og hindere, så dermed er det duket for den velkjente 30-sekunder-med-moro, omatt og omatt.
For å gjøre det mer fristende å bli sittende skal du dessuten samle mynter, som følger marioformelen gjennom å vise gode ruter å ta (men det går stort sett for fort til at du har sjans til å plukke med samtlige).
Myntene fores inn i en velformulert opplåsningssekvens, slik at nye baner og biler gradvis sprinkles ut over tiden man bruker. Etter hvert går det lengre tid mellom hver ting som låses opp, men det gjør lite—innen den tid er man uansett enten gått lei eller fullstendig hekta. Og jeg? Jeg er hekta.
Og det er mer eller mindre det hele. Spillet har seks ulike baner, som går fra det forholdsvis overkommelige (bred veibane, lite hindere) til rein selvplaging. Svinger og hindre genereres på ny hver runde, så du vet aldri helt hva som kommer. Visuelt er det minimalistisk, men velfungerende og fint, og lydbildet vet jeg lite om siden jeg stort sett spiller dette når jeg står i kø eller hører på podcast. Jeg vet at Outrun-banen har referanser til Outrun-musikken, men det er som seg hør og bør.
Jeg er ikke sikker på hvor stabilt dette kjører på eldre maskinvare, så ta det med i betraktningen, men på iPhone 6S kjører det mykt, raskt, og er mer eller mindre den beste arkaderaceren jeg har spilt på mobil hittil.
Tommel opp/10.
Kort sagt: Dette er en endless runner (Canabalt, Temple Run, etc.) krysset med Ridge Racer/Outrun. Mekanikken er gjenkjennelig, men samtidig original—du skyver tommelen til venstre og høyre nederst på skjermen for å slædde mer, mindre, og akkurat passe.
Referansene til arkedsjangerens høydare slik som Outrun og Virtua Racing er selvsagt på plass, men det som gjør at Thumb Drift skiller seg fra hopen av mobilspill er at slæddemekanikken her har en viss dybde. Jeg er ikke helt sikker på hvor dypt det går enda, men foreløpig blir dette bare morsommere, og jeg har brukt et par-tre timer nå. Enkelt å lære, vanskelig å mestre, dere har hørt visa før. Fin spilldesign.
Du kan ikke svinge i normal forstand, så alt her dreier seg om å snirkle tommelen helt rett slik at du får riktig vinkel og rask nok svingradius til å klarere hver sving. Bilen din tåler ingen kontakt, hverken med vantet eller med andre biler og hindere, så dermed er det duket for den velkjente 30-sekunder-med-moro, omatt og omatt.
For å gjøre det mer fristende å bli sittende skal du dessuten samle mynter, som følger marioformelen gjennom å vise gode ruter å ta (men det går stort sett for fort til at du har sjans til å plukke med samtlige).
Myntene fores inn i en velformulert opplåsningssekvens, slik at nye baner og biler gradvis sprinkles ut over tiden man bruker. Etter hvert går det lengre tid mellom hver ting som låses opp, men det gjør lite—innen den tid er man uansett enten gått lei eller fullstendig hekta. Og jeg? Jeg er hekta.
Og det er mer eller mindre det hele. Spillet har seks ulike baner, som går fra det forholdsvis overkommelige (bred veibane, lite hindere) til rein selvplaging. Svinger og hindre genereres på ny hver runde, så du vet aldri helt hva som kommer. Visuelt er det minimalistisk, men velfungerende og fint, og lydbildet vet jeg lite om siden jeg stort sett spiller dette når jeg står i kø eller hører på podcast. Jeg vet at Outrun-banen har referanser til Outrun-musikken, men det er som seg hør og bør.
Jeg er ikke sikker på hvor stabilt dette kjører på eldre maskinvare, så ta det med i betraktningen, men på iPhone 6S kjører det mykt, raskt, og er mer eller mindre den beste arkaderaceren jeg har spilt på mobil hittil.
Tommel opp/10.
Sist redigert:
Spilt litt Grim Fandango, et spill som jeg fikk gratis gjennom PS Plus noen måneder tilbake. Dette er ikke min type adventure-spill. Der. Jeg sa det.
Jeg synes universet er kjempetøft, og historien er oppfinnsom, bra skrevet og bra stemmeskuespilt, men så er det de tingene i mellom historiene. Disse pek-og-klikk-elementene, hvor man litt på måfå tester ut forskjellige greier man har i inventoryen på ting i spillet. Jeg setter pris på kreativiteten, men i blant er det litt slitsomt.
For eksempel, ganske tidlig i spillet (for jeg har ikke kommet veldig langt), så man komme seg inn i det rørsystemet, som forøvrig er et konsept jeg digger, for å få tak i posten til rivalen din. For å komme seg inn ditt, må man først sabotere hele postsystemet ved å fylle opp ikke èn, men to tomme ballonger med no suspekt materie, og sende de gjennom røret fra kontoret ditt. Gud, jeg brukte sikkert en time hvor jeg bare gikk frem og tilbake og pratet med folk igjen og igjen, til jeg plutselig ved en tilfelle klarte å bruke en ballong på det ene materialet.
Deretter så er det man feite fyren som reparerer rørsystemet som ikke lar deg komme inn, som prater om at det er ikke er greit å bruke brannslokningsapparatet inne i rørsystemet fordi et-eller-annet. "Oia", tenkte jeg. "Her er det åpenbart noe med brannslokningsapparatet." Det var det selvsagt ikke. Styre mye fram og tilbake i det rommet for å finne ut hvordan jeg skulle komme meg inn, uten hell. Jeg trykker også på døra, uten fremgang.
Jeg spør feiten hvor lenge han skal holde på, og han hinter at han egentlig er ferdig, og stikker så fort han blir alene. Så jeg jeg går ut og venter på at han skal komme ut, og at kanskje jeg rekker å nå døra før den låser seg eller no piss. Men han bare forduftet helt.
Så jeg møtte gjøre aaalt sammen på nytt med ballongene og rørsystemet osv, til jeg står der igjen med feiten i rørsystemet. Jeg går gjennom alt en gang til og trykker som gal på alt jeg kan, og prøver å kombinere skitt. Plutselig trykker jeg på døra igjen, på en annen måte enn det jeg gjorde i stad, også låser jeg døra mens den er oppe, dvs slik at døra ikke vil lokke seg. Da føler jeg meg litt snytt ass.
Så ja. Føler ikke at det er så mye deduction-skills som det er tilfeldig klikking som fører historien fremover. Hadde ikke historien vært kul, ville jeg ikke fortsatt, men den er jo faktisk det. Jeg merker bare at dette egentlig ikke er min type spill. Hadde det vært mulig å bevegd seg raskere, ville jeg kanskje satt mer pris på det.
tl;dr: Grim Fandango er gøy men treigt og bruker ikke hjernen min på den måten jeg hadde foretrukket.
Jeg synes universet er kjempetøft, og historien er oppfinnsom, bra skrevet og bra stemmeskuespilt, men så er det de tingene i mellom historiene. Disse pek-og-klikk-elementene, hvor man litt på måfå tester ut forskjellige greier man har i inventoryen på ting i spillet. Jeg setter pris på kreativiteten, men i blant er det litt slitsomt.
For eksempel, ganske tidlig i spillet (for jeg har ikke kommet veldig langt), så man komme seg inn i det rørsystemet, som forøvrig er et konsept jeg digger, for å få tak i posten til rivalen din. For å komme seg inn ditt, må man først sabotere hele postsystemet ved å fylle opp ikke èn, men to tomme ballonger med no suspekt materie, og sende de gjennom røret fra kontoret ditt. Gud, jeg brukte sikkert en time hvor jeg bare gikk frem og tilbake og pratet med folk igjen og igjen, til jeg plutselig ved en tilfelle klarte å bruke en ballong på det ene materialet.
Deretter så er det man feite fyren som reparerer rørsystemet som ikke lar deg komme inn, som prater om at det er ikke er greit å bruke brannslokningsapparatet inne i rørsystemet fordi et-eller-annet. "Oia", tenkte jeg. "Her er det åpenbart noe med brannslokningsapparatet." Det var det selvsagt ikke. Styre mye fram og tilbake i det rommet for å finne ut hvordan jeg skulle komme meg inn, uten hell. Jeg trykker også på døra, uten fremgang.
Jeg spør feiten hvor lenge han skal holde på, og han hinter at han egentlig er ferdig, og stikker så fort han blir alene. Så jeg jeg går ut og venter på at han skal komme ut, og at kanskje jeg rekker å nå døra før den låser seg eller no piss. Men han bare forduftet helt.
Så jeg møtte gjøre aaalt sammen på nytt med ballongene og rørsystemet osv, til jeg står der igjen med feiten i rørsystemet. Jeg går gjennom alt en gang til og trykker som gal på alt jeg kan, og prøver å kombinere skitt. Plutselig trykker jeg på døra igjen, på en annen måte enn det jeg gjorde i stad, også låser jeg døra mens den er oppe, dvs slik at døra ikke vil lokke seg. Da føler jeg meg litt snytt ass.
Så ja. Føler ikke at det er så mye deduction-skills som det er tilfeldig klikking som fører historien fremover. Hadde ikke historien vært kul, ville jeg ikke fortsatt, men den er jo faktisk det. Jeg merker bare at dette egentlig ikke er min type spill. Hadde det vært mulig å bevegd seg raskere, ville jeg kanskje satt mer pris på det.
tl;dr: Grim Fandango er gøy men treigt og bruker ikke hjernen min på den måten jeg hadde foretrukket.
D
Takk til @oerhört for tipset om Thumb Drift, det er fett og kult selv om jeg suger. Kjører knirkefritt på 5S også for hva det er verdt. Hvis noen vil ha noen enkle rekorder å slå, legg til Nicholololas på gamecenter.
Jeg har spilt gjennom Overcooked, et festlig matlagingsspill for flere spillere som kom ut forrige uke til PC, Xbox og PS4. Man styrer kokker i fugleperspektiv og skal hakke grønnsaker, steke burgere, koke supper og ta oppvask, helst uten å brenne ned kjøkkenet eller dylte hverandre ut i lava. Det går ganske greit i starten, men etter hvert blir kjøkkenene mer og mer utfordrende, med benker som skifter plass, samlebånd, etc. Det virker litt halvgørr om man spiller alene (man styrer to kokker man må bytte mellom? eller noe??), men med to spillere klarte vi å få tre stjerner på alle (~25) bretta, og det jeg har prøvd med fire spillere virker dritgøy/ekstremt kaotisk. I tillegg er det en versusmodus som jeg ikke har testa noe særlig men som virker snasen. Tror jeg ga en hundrings for det, veldig innafor pris mtp hvor moro det er. Quick Look:
Jeg har spilt gjennom Overcooked, et festlig matlagingsspill for flere spillere som kom ut forrige uke til PC, Xbox og PS4. Man styrer kokker i fugleperspektiv og skal hakke grønnsaker, steke burgere, koke supper og ta oppvask, helst uten å brenne ned kjøkkenet eller dylte hverandre ut i lava. Det går ganske greit i starten, men etter hvert blir kjøkkenene mer og mer utfordrende, med benker som skifter plass, samlebånd, etc. Det virker litt halvgørr om man spiller alene (man styrer to kokker man må bytte mellom? eller noe??), men med to spillere klarte vi å få tre stjerner på alle (~25) bretta, og det jeg har prøvd med fire spillere virker dritgøy/ekstremt kaotisk. I tillegg er det en versusmodus som jeg ikke har testa noe særlig men som virker snasen. Tror jeg ga en hundrings for det, veldig innafor pris mtp hvor moro det er. Quick Look:
Bodd i nye leiligheta for å pusse opp, og har ikke hart internett annet enn på mobilen. Noe som såklart førte til at Steam sin offline-modus knela. Så gikk bakveien og starta de få spilla som ikke brukte Steam som DRM
Hadde helt glemt hvor fantastisk CASTLE IN THE DARKNESS er. Herlig med referanser, en veldig solid metroidvania platformer med helt absurd passende musikk. Det eier
Ellers har det gått mye i ONE FINGER DEATH PUNCH, et strekmann-banker-alle-i-kung-fu-spill. Enkelt å spille (to knapper), men vanskelig å mestre. Men sabla tilfredsstillende når man får det til feilfritt
Sist, men ikke minst, så plukka jeg opp JAMESTOWN igjen. Herlig shmup med fiffig mekanikk (Vaunt-mekanikken gir kraftigere våpen, men må opprettholdes), herlig NeoGeo/ Arcade throwback og svulstig, orkestral musikk.
Hadde helt glemt hvor fantastisk CASTLE IN THE DARKNESS er. Herlig med referanser, en veldig solid metroidvania platformer med helt absurd passende musikk. Det eier
Ellers har det gått mye i ONE FINGER DEATH PUNCH, et strekmann-banker-alle-i-kung-fu-spill. Enkelt å spille (to knapper), men vanskelig å mestre. Men sabla tilfredsstillende når man får det til feilfritt
Sist, men ikke minst, så plukka jeg opp JAMESTOWN igjen. Herlig shmup med fiffig mekanikk (Vaunt-mekanikken gir kraftigere våpen, men må opprettholdes), herlig NeoGeo/ Arcade throwback og svulstig, orkestral musikk.
For de som liker Terraria, kanskje evt. Minecraft, så kan jeg påstå at Starbound er sannsynligvis også ditt syltetøy.
Mange har kanskje allerede prøvd det siden det har vært i early access lenge nå, og det vises. Hvis du ikke har spilt det på noen år så er det verdt å sjekke ut hvordan fullversjonen endte opp. Jeg så for meg stort sett det samme som jeg spilte i 2014 bare med mer "ting" å samle og se, men forventet ikke mange av de nye spillsystemene. Bl.a kan du nå hyre folk til skipet og flytte npc-er inn i hus du bygger, og sims og harvest moon ble nevnt en par ganger da vi spilte.
Det er en enkel 'main quest' nå for de som setter pris på slikt tullball. Vi dreit for det meste i den og koste oss i rundt 130 timer med å bare samle ting og bygge småbyer. Jeg har satt sammen to komplette 'large' fossiler. Det føltes bra mann.
Mange har kanskje allerede prøvd det siden det har vært i early access lenge nå, og det vises. Hvis du ikke har spilt det på noen år så er det verdt å sjekke ut hvordan fullversjonen endte opp. Jeg så for meg stort sett det samme som jeg spilte i 2014 bare med mer "ting" å samle og se, men forventet ikke mange av de nye spillsystemene. Bl.a kan du nå hyre folk til skipet og flytte npc-er inn i hus du bygger, og sims og harvest moon ble nevnt en par ganger da vi spilte.
Det er en enkel 'main quest' nå for de som setter pris på slikt tullball. Vi dreit for det meste i den og koste oss i rundt 130 timer med å bare samle ting og bygge småbyer. Jeg har satt sammen to komplette 'large' fossiler. Det føltes bra mann.
Nytt år, nytt Warriors-spill. Tenkte jeg endelig skulle sjekke ut Samurai Warriors-serien, og da hadde jeg tre valg: Samurai Warriors 4, Samurai Warriors 4-II, og Samurai Warriors 4: Empires. Sistnevnte er en strategihybrid hvor du må tildele offiserer, utnevne daimyos, mate troppene mellom slagene osv så det utgikk. Gikk for 4-II fordi det visst skulle ha noe nytt gameplay.
Det som er negativt med 4-II er at jeg går glipp av de klassiske kampanjene som allerede er fortalt i 4 vanilla, dvs Yukimura, Oda, Azai, Kai og alle de mest kjente figurene. 4-II forteller heller historier om de mindre kjente, som om Yukimura sin bror Nobuyuki som havner på motsatt side i krigen, Takatora Todo som tjente under mange forskjellige daimyos, Lady Hayakawas familie som går i oppløsning, Masamune Date sin lojale tjener Kojūrō Katakura, og Hisahide Matsunaga sitt opprør mot Oda. Men jeg savner hovedhistorien. Får ta det igjen i SW5.
Dynasty Warriors-spilla jeg har spilt har alltid hatt power-angrep som er basert på hvor mange ganger du trykker normalt angrep først, og det har dette og. Men nytt i Samurai Warriors 4 er hyper attacks. Istedenfor at du har angrep som aktiveres ved å løpe, hvis du starter en combo med power attack-knappen vil du gjøre et hyper attack, hvor offiseren din gjør et lynraskt angrep som suser gjennom vanlige tropper, men spretter av folk med skjold og andre offiserer. Det er en kjapp måte å bli kvitt store mengder med småfiender. Også nytt for DW-spillere er at brettene går ut på å gjøre diverse objektiver. Disse er da i tillegg til Win/Lose-betingelsene, og enkelte kan du feile hvis du bruker for mye tid eller lar fiender nå spesifikke områder. Men mitt favorittillegg er nok at du nå spiller to figurer samtidig per brett. Dette kutter ned på dødtid siden den inaktive figuren, hvis du ikke kommanderer den til å gjøre noe annet, vil løpe til neste objektiv/nærmeste fiendeoffiser sånn at når du switcher mellom dem vil det alltid være action.
Musikken i spillet er ikke buttrocket jeg er vant med heller, men bruker istedet technobeats paret med klassiske japanske instrumenter. Det er fett nok:
Dette spillets sidegreier er diverse utfordringer med online-rankings og en Survival Mode. I Survival-tårnet kan du få tak i bra våpen og hester, men du beholder kun tinga dine når du forlater det, og hvis du dauer der inne får du ingenting. Har nådd etasje 31 av 100, men siden gull-trophies i disse spilla bruker å være ekstremt vanskelige og/eller tidkrevende forventer jeg at det vil være et mareritt selv om jeg har en maxet ut Gracia og hennes beste våpen. Tenker jeg nøyer meg med trophyen for å nå 50. etasje.
edit: har visst en bra PC-port!
Det som er negativt med 4-II er at jeg går glipp av de klassiske kampanjene som allerede er fortalt i 4 vanilla, dvs Yukimura, Oda, Azai, Kai og alle de mest kjente figurene. 4-II forteller heller historier om de mindre kjente, som om Yukimura sin bror Nobuyuki som havner på motsatt side i krigen, Takatora Todo som tjente under mange forskjellige daimyos, Lady Hayakawas familie som går i oppløsning, Masamune Date sin lojale tjener Kojūrō Katakura, og Hisahide Matsunaga sitt opprør mot Oda. Men jeg savner hovedhistorien. Får ta det igjen i SW5.
Dynasty Warriors-spilla jeg har spilt har alltid hatt power-angrep som er basert på hvor mange ganger du trykker normalt angrep først, og det har dette og. Men nytt i Samurai Warriors 4 er hyper attacks. Istedenfor at du har angrep som aktiveres ved å løpe, hvis du starter en combo med power attack-knappen vil du gjøre et hyper attack, hvor offiseren din gjør et lynraskt angrep som suser gjennom vanlige tropper, men spretter av folk med skjold og andre offiserer. Det er en kjapp måte å bli kvitt store mengder med småfiender. Også nytt for DW-spillere er at brettene går ut på å gjøre diverse objektiver. Disse er da i tillegg til Win/Lose-betingelsene, og enkelte kan du feile hvis du bruker for mye tid eller lar fiender nå spesifikke områder. Men mitt favorittillegg er nok at du nå spiller to figurer samtidig per brett. Dette kutter ned på dødtid siden den inaktive figuren, hvis du ikke kommanderer den til å gjøre noe annet, vil løpe til neste objektiv/nærmeste fiendeoffiser sånn at når du switcher mellom dem vil det alltid være action.
Musikken i spillet er ikke buttrocket jeg er vant med heller, men bruker istedet technobeats paret med klassiske japanske instrumenter. Det er fett nok:
Dette spillets sidegreier er diverse utfordringer med online-rankings og en Survival Mode. I Survival-tårnet kan du få tak i bra våpen og hester, men du beholder kun tinga dine når du forlater det, og hvis du dauer der inne får du ingenting. Har nådd etasje 31 av 100, men siden gull-trophies i disse spilla bruker å være ekstremt vanskelige og/eller tidkrevende forventer jeg at det vil være et mareritt selv om jeg har en maxet ut Gracia og hennes beste våpen. Tenker jeg nøyer meg med trophyen for å nå 50. etasje.
edit: har visst en bra PC-port!
Sist redigert:
Finarau Fantasy 9 det vprste (beste) final fantasy spillet. Er på disk nummer 3 nå og denne gangen skal jeg spille det ferdig (har prøvd tre ganger før)
Edit: dette er også den tredje konsolen/spilldingsen jeg prøver å fullføre spilen på
1. playstation
2. PSPgo (ja jeg var en av de)
3. PSvita (bare le)
Edit: dette er også den tredje konsolen/spilldingsen jeg prøver å fullføre spilen på
1. playstation
2. PSPgo (ja jeg var en av de)
3. PSvita (bare le)
Sist redigert:
