Jeg spiller Crash Bandicoot 4 og det er mye bedre enn noen kunne ha forestilt seg. Dette er et spill som er laget med kjærlighet og respekt for serien og ikke bare "la oss lage noe dritt og kalle det Crash Bandicoot". Etter at Naughty Dog ga fra seg retten til serien i 1999 ble spillene gradvis dårligere og beveget seg lengre og lengre vekk fra hva serien opprinnelig handla om, nemlig simpel, men utfordrende platforming i både 2D og 3D. De siste spillene var så upopulære at de drepte serien og den lå død i nesten ti år helt til Activision gjenopplivde den med The N. Sane Trilogy i 2017. Dette spillet er en direkte oppfølger til den originale trilogien og ignorerer dermed alle de andre oppfølgerne sånn som flere filmserier har gjort i det siste. Det er til og med en scene i spillet som spøker med dette. Noen spør hvor mange ganger Crash og Coco har bekjempet Cortex. Coco svarer tre og får en snappy "Really, seemed like more" tilbake 
. Det er også massevis av andre referanser til de gamle spillene.
Det som altså gjør dette spillet så bra er det er tilbake til simpel, men utfordrende platforming i både 2D og 3D. Det både ser ut som og føles som et klassisk Crash Bandicoot-spill. Det er ingen tullete påfunn eller kringlete nye karakterer som ikke passer inn i universet. Alle som er med her er kjente og kjære karakterer fra de tre første spillene og den eneste nye er en kvinnelig N. Tropy (hadde ikke knaldet). Spillet har også overraskende mye plott og det er både gøyalt og sjarmerende med mye god humor, som den tidligere nevnte vitsen. Foruten Crash og Coco som du kan velge fritt mellom å bruke og som kontrolleres helt likt, er det også spesielle brett hvor du kan spille som Tawna, Cortex og Dingodile. Disse tre har forskjellige egenskaper som gjør at du må tenke annerledes og det er med på å skape mer variasjon i spillet. Noe av det beste er at det nesten utelukkende er vanlig platforming og ikke en hel haug med tull som å kjøre motorsykkel og fly. Altså, jeg digger treern, men la oss være ærlige, det var altfor mange av de brettene. Foruten de obligatoriske dyrene du må ri på er det kun vannskuter-greiene fra toern som er tilbake og det eneste nye er at du må "rail grinde" på rør og lignende, noe som kan være både utfordrende og gøy. For min del kunne de gjerne droppa vannskuteren, da jeg aldri var stor fan og kontrollen ikke er helt optimal.
Når det gjelder selve brettene er de for det meste glimrende designet og allerede fra starten merker man at dette spillet er vanskeligere enn vanlig. Deretter blir det gradvis vanskeligere og de siste brettene får beryktede brett som Sunset Vista, The High Road og selv Stormy Ascent, som ble fjernet fordi det var "for vanskelig", til å virke som en spøk. Det som liksom er "gimmicken" i dette spillet er de fire kvantum-maskene som gir deg spesielle egenskaper som å sakte ned tiden og snu gravitasjonen så du kan løpe på taket. Den første du får tilgang til lar deg "fase mellom dimensjoner", som vil si at en platform du må lande på kun eksisterer i en dimensjon, mens boksen på den eksisterer i den andre. Alt dette er veldig gøy å fikle med og det blir brukt på glimrende og etter hvert svært utfordrende måter som virkelig får deg til å tenke. For å se hvordan alle disse maskene fungerer er det bare å se denne videoen av hva som kanskje er det beste og vanskeligste Crash-brettet noensinne:
Brettene er også overraskende lange. Vanlig lengde i den originale trilogien lå på ca 3 minutter for å samle opp alle boksene, mens noen få var oppe i 5-6. Her er 5-6 standarden, mens flere tar nærmere 10 og det lengste tok intet mindre enn 12 og et halvt minutt. For første gang siden det originale spillet kreves det også at du fullfører brettene uten å tape et eneste liv for å få 100%. Jeg ble ferdig med hovedhistorien tidligere i dag og dere kan jo se hvor lang tid det tok:
Så ja, dette spillet er svært, og jeg har ikke engang starta på time trials enda. Du kan også spille gjennom alle brettene i speilvendt modus hvor grafikken er mer tegneserie-aktig. Det er det de opp ned-diamantene er til. Og ja, det er 228 gems i dette spillet, nøyaktig seks på hvert brett. En for å ta alle boksene, en for å bare klare brettet uten å tape mer enn tre liv, en som er skjult ett eller annet sted på brettet og... tre for å samle opp frukt. Du må altså sørge for at du får med deg minst 80% av all wumpa-frukten på et brett og for det får du tre gems, noe jeg synes er ganske spesielt. Den første får du ved 40% og den er vanskelig å unngå om man ikke går inn for det. Hadde liksom holdt med en for 75% eller noe. Jeg har fått en del kritikk på videoene mine opp gjennom åra fordi jeg ikke har plukka opp all frukten og jeg mistenker nesten at de har sett videoene mine og tenkt at det der skal han ikke få slippe unna med igjen. De dødningshodene som jeg har alle av er det du får for å samle opp alt på et brett uten å tape et liv og det er noe av det aller mest utfordrende jeg har gjort i et spill noensinne. Bossene er også mye vanskeligere enn før og kan ta opp til fem minutter å bekjempe.
Så ja, dette spillet er fantastisk. Det er lett det beste Crash Bandicoot-spillet og ett av tidenes beste platform-spill. Sykt å tenke på at nesten ingen her kommer til å spille det. Det eneste man kan trekke ned på er noen små irritasjonsmomenter og idéer som i utgangspunktet var gode, men som ikke er utnyttet godt nok. Da tenker jeg mest på disse flamme-boksene som sjelden skaper en utfordring, men som hovedsakelig bare gjør at du må vente på å knuse dem. Verst av alt er at det kan ta opptil et minutt å laste inn et brett, noe som er ekstra kjipt hvis du taper helt på starten. Alt dette er uansett tilgitt siden de absolutte gærningene som har laga dette spiller faktisk har tatt med woah-memet.
. Det er også massevis av andre referanser til de gamle spillene.Det som altså gjør dette spillet så bra er det er tilbake til simpel, men utfordrende platforming i både 2D og 3D. Det både ser ut som og føles som et klassisk Crash Bandicoot-spill. Det er ingen tullete påfunn eller kringlete nye karakterer som ikke passer inn i universet. Alle som er med her er kjente og kjære karakterer fra de tre første spillene og den eneste nye er en kvinnelig N. Tropy (hadde ikke knaldet). Spillet har også overraskende mye plott og det er både gøyalt og sjarmerende med mye god humor, som den tidligere nevnte vitsen. Foruten Crash og Coco som du kan velge fritt mellom å bruke og som kontrolleres helt likt, er det også spesielle brett hvor du kan spille som Tawna, Cortex og Dingodile. Disse tre har forskjellige egenskaper som gjør at du må tenke annerledes og det er med på å skape mer variasjon i spillet. Noe av det beste er at det nesten utelukkende er vanlig platforming og ikke en hel haug med tull som å kjøre motorsykkel og fly. Altså, jeg digger treern, men la oss være ærlige, det var altfor mange av de brettene. Foruten de obligatoriske dyrene du må ri på er det kun vannskuter-greiene fra toern som er tilbake og det eneste nye er at du må "rail grinde" på rør og lignende, noe som kan være både utfordrende og gøy. For min del kunne de gjerne droppa vannskuteren, da jeg aldri var stor fan og kontrollen ikke er helt optimal.
Når det gjelder selve brettene er de for det meste glimrende designet og allerede fra starten merker man at dette spillet er vanskeligere enn vanlig. Deretter blir det gradvis vanskeligere og de siste brettene får beryktede brett som Sunset Vista, The High Road og selv Stormy Ascent, som ble fjernet fordi det var "for vanskelig", til å virke som en spøk. Det som liksom er "gimmicken" i dette spillet er de fire kvantum-maskene som gir deg spesielle egenskaper som å sakte ned tiden og snu gravitasjonen så du kan løpe på taket. Den første du får tilgang til lar deg "fase mellom dimensjoner", som vil si at en platform du må lande på kun eksisterer i en dimensjon, mens boksen på den eksisterer i den andre. Alt dette er veldig gøy å fikle med og det blir brukt på glimrende og etter hvert svært utfordrende måter som virkelig får deg til å tenke. For å se hvordan alle disse maskene fungerer er det bare å se denne videoen av hva som kanskje er det beste og vanskeligste Crash-brettet noensinne:
Brettene er også overraskende lange. Vanlig lengde i den originale trilogien lå på ca 3 minutter for å samle opp alle boksene, mens noen få var oppe i 5-6. Her er 5-6 standarden, mens flere tar nærmere 10 og det lengste tok intet mindre enn 12 og et halvt minutt. For første gang siden det originale spillet kreves det også at du fullfører brettene uten å tape et eneste liv for å få 100%. Jeg ble ferdig med hovedhistorien tidligere i dag og dere kan jo se hvor lang tid det tok:
Så ja, dette spillet er svært, og jeg har ikke engang starta på time trials enda. Du kan også spille gjennom alle brettene i speilvendt modus hvor grafikken er mer tegneserie-aktig. Det er det de opp ned-diamantene er til. Og ja, det er 228 gems i dette spillet, nøyaktig seks på hvert brett. En for å ta alle boksene, en for å bare klare brettet uten å tape mer enn tre liv, en som er skjult ett eller annet sted på brettet og... tre for å samle opp frukt. Du må altså sørge for at du får med deg minst 80% av all wumpa-frukten på et brett og for det får du tre gems, noe jeg synes er ganske spesielt. Den første får du ved 40% og den er vanskelig å unngå om man ikke går inn for det. Hadde liksom holdt med en for 75% eller noe. Jeg har fått en del kritikk på videoene mine opp gjennom åra fordi jeg ikke har plukka opp all frukten og jeg mistenker nesten at de har sett videoene mine og tenkt at det der skal han ikke få slippe unna med igjen. De dødningshodene som jeg har alle av er det du får for å samle opp alt på et brett uten å tape et liv og det er noe av det aller mest utfordrende jeg har gjort i et spill noensinne. Bossene er også mye vanskeligere enn før og kan ta opp til fem minutter å bekjempe.
Så ja, dette spillet er fantastisk. Det er lett det beste Crash Bandicoot-spillet og ett av tidenes beste platform-spill. Sykt å tenke på at nesten ingen her kommer til å spille det. Det eneste man kan trekke ned på er noen små irritasjonsmomenter og idéer som i utgangspunktet var gode, men som ikke er utnyttet godt nok. Da tenker jeg mest på disse flamme-boksene som sjelden skaper en utfordring, men som hovedsakelig bare gjør at du må vente på å knuse dem. Verst av alt er at det kan ta opptil et minutt å laste inn et brett, noe som er ekstra kjipt hvis du taper helt på starten. Alt dette er uansett tilgitt siden de absolutte gærningene som har laga dette spiller faktisk har tatt med woah-memet.
