L.A Noire
- Trådstarter Drauden
- Startdato
Spillet er kult, det som er bra er sagt så jeg nevner bare det som ikke funker helt for meg.
Og det måtte være noe relativt sentralt, som Nicholas har jeg problemer med å skille ut fra lydbildet hva spillet prøver å fortelle meg. Det Drauden beskriver over her er helt fremmed for meg, fikk med meg noe skulle skje med lyden men har til og med sett vekk, sett på et clue og sett vekk igjen for å prøve å pinpointe lyden så jeg kan høre etter den men jeg finner de ikke, det alminnelige lydbildet inneholder så mye jeg i hovedsak blir løpende rundt å trykke på X i håp om å komme over den greia som ligger på bakken som jeg er ment å plukke opp. Pianotoner? Synes å huske spillet nevnte en "chime".
Deretter er det dialogsystemet, eller strukturen for sant/tvil/løgn. Som med lyden er jeg stygt redd for at det bare er meg som ikke tenker slik spillet vil at jeg skal tenke, men det er åpenbart noe jeg ikke tar med fremgangsmåten man bruker for å vinne dialogen.
Kort for dere som ikke har spilt det kjøres en dialog hvor man må se på personen som snakker og utifra kombinasjonen hva de sier, hvordan de presenterer det og hva du har av fakta/bevis fra før komme med en konklusjon annenhver setning på om du tror på personen, du tviler på personen eller du mener personen lyver. Om du mener personen lyver må du ha no bevisings å ta de med.
Der det skjærer seg for meg er hvordan man logisk skal komme seg frem til riktig valg, siden det ikke slår meg som, vel, logisk! For det første er det alt eller ingenting, som nevnt om du velger feil alternativ vil hovedpersonen slenge ut noen sinnsyke anklagelser som bryter totalt med resten av dialogen, umiddelbart ødelegger stemningen og alle sjanser til å få nyttig informasjon på temaet. Dette er i seg selv ikke så galt, men om det er en sone som er usedvanlig grå er det skillet mellom når du skal påstå at noen ljuger og når du bare tviler. Jeg føler det er så mye vi ikke vet! Systemet er lagt opp rundt håndfaste bevis og veldig konkrete retningslinjer men for meg blir det naturlig, spesielt i denne settingen, og gå over (som spillet selv nevner) f.eks. motiv for å lyve. For å ta et konkret eksempel fant jeg på et tidspunkt ut et offer hadde en hemmelig elsker mens han var gift noe jeg kunne konfrontere kona med; hun ble åpenbart brydd av spørsmålet men hva skal jeg calle henne ut på? At hun snakker sant er utelukket men kun grunnet ansiktsanimasjonene (som riktignok er helt kreizi bra) siden jeg ikke har noen bakgrunn for å tro at mannen hennes har sagt det faktisk er business han drar på til San Francisco (selv om vi vet det er elskeren), jeg kan velge å tvile siden hun åpenbart er mistenkelig til disse stadige reisene men siden mannen faktisk skjult sporene sine har jeg ingen grunn til å tro hun faktisk har funnet det ut (spillet sier ihvertfall ingenting om det og jeg fant alle sporene!), men til sist kan jeg påstå hun lyver og vet at mannen har en elsker i en annen by men siden mannen faktisk har gjort et forsøk på å holde det skjult (det sporene tilsier) er den eneste grunnen til at jeg vil velge løgn at på 40-tallet kanskje var mer vanlig i LA med en liten elsker og at kona holdt tyst om det og at hun åpenbart var brydd på av spørsmålet. Om jeg ikke har spoilet det allerede sier jeg ikke hva som er rett, men det bare sitter ikke helt hos meg. Jeg har ikke skjønt den røde tråden.
På den andre siden er det også scener som får meg til å føle meg som en ordentlig detektiv, hvor dialogen og forutsetningene for den er spot on og det ikke bare er en logisk og rasjonell forklaring på løsningen men man også føler seg flink når man (eventuelt endelig) finner den. Men hittil har disse vært i mindretall.
Avhørene må trekkes frem, de er dritbra. Det er for det meste åstedgranskingen og, ihvertfall så fort jeg får skilt ut lydene som signaliserer interessepunkt.
Etterhvert som jeg kommer lenger i spillet dukker det opp fler av disse situasjonene, noen ganger forteller spillet meg gjennom ansiktsanimasjonene klart hva som er rett men jeg blir sittende å grine fordi det er så mye mer som ikke stemmer. Ja jeg skjønner jeg skal velge "tvile" siden han er utilpass og måten han svarte på men det er ingen grunn til at han ikke skal fortelle meg sannheten, det finnes ikke noe motiv for det og spillet legger ikke opp til det utenom ansiktsanimasjon og da sitter jeg igjen med en følelse av at spørsmålet bare er der som A) fyll og B) for å vise frem den fete teknikken. Får meg til å drømme tilbake til Ace Attorney-spillene hvor det utelukkende kommer ned til logikk, cold hard facts og hvor spillet gir deg verktøy og det er opp til spilleren å bruke de.
Spillet er morsomt, settingen er veldig gjennomført, det ser bra ut og lydbildet er også delaktig i å bygge en autentisk spillverden. Jeg er heller ikke overbevist av bilkjøringen og har for lenge siden valgt gått over til å la partneren min kjøre alle steder selv om jeg da er redd for å gå glipp av tilfeldig gate-kriminalitet som er nok et flott tillegg i spillet. Hittil ligner det også mer på f.eks. True Crime-spillene enn GTA men jeg finner det uansett (også i dette spillet) kjedelig å kjøre fra A til B. Det virker som en stor fin by man kan utforske om man ønsker men det er ikke noe poeng i å gjøre det (såvidt jeg har kommet over) så det slår meg som en totalt unødvendig open world. Men en pen en da.
Jeg er ikke ferdig med spillet og håper å gjøre meg ferdig med det, men merker det ikke er noen garanti siden det å gjøre feil når jeg ikke skjønner hva eller hvorfor er den verste følelsen et spill kan la meg sitte igjen med. Har en masse intuitionpoints (poeng du kan bruke til å gjøre etterforskningen/intervjuet enklere) men føler også et nederlag om jeg skal benytte meg av de. Dette i sammenheng med at jeg blir fysisk uvel om jeg fortsetter en scene uten å klare alt 100% gjør at dette kan ta tid og potensielt gi en del frustrasjon.
Og på bakgrunn av siste setninger vil jeg ikke fraråde noen å spille det, ihvertfall enda. Det er moro å være polti og løse saker og være smart, jakt- og actionscener er veldig solide og konseptet er veldig interessant. For sakens skyld kan jeg nevne jeg spiller på PS3, ikke opplevd noen tekniske problemer i det hele tatt (bortsett fra da jeg prøvde å lure meg inn i PS Store gjennom spillet selv om jeg visste det var nede) og ikke minst spiller jeg i svart/hvitt. Startet i farger og bytter kanskje tilbake etterhvert men uten farger blir det bare enda mer autentisk, test det i det minste!
Og det måtte være noe relativt sentralt, som Nicholas har jeg problemer med å skille ut fra lydbildet hva spillet prøver å fortelle meg. Det Drauden beskriver over her er helt fremmed for meg, fikk med meg noe skulle skje med lyden men har til og med sett vekk, sett på et clue og sett vekk igjen for å prøve å pinpointe lyden så jeg kan høre etter den men jeg finner de ikke, det alminnelige lydbildet inneholder så mye jeg i hovedsak blir løpende rundt å trykke på X i håp om å komme over den greia som ligger på bakken som jeg er ment å plukke opp. Pianotoner? Synes å huske spillet nevnte en "chime".
Deretter er det dialogsystemet, eller strukturen for sant/tvil/løgn. Som med lyden er jeg stygt redd for at det bare er meg som ikke tenker slik spillet vil at jeg skal tenke, men det er åpenbart noe jeg ikke tar med fremgangsmåten man bruker for å vinne dialogen.
Kort for dere som ikke har spilt det kjøres en dialog hvor man må se på personen som snakker og utifra kombinasjonen hva de sier, hvordan de presenterer det og hva du har av fakta/bevis fra før komme med en konklusjon annenhver setning på om du tror på personen, du tviler på personen eller du mener personen lyver. Om du mener personen lyver må du ha no bevisings å ta de med.
Der det skjærer seg for meg er hvordan man logisk skal komme seg frem til riktig valg, siden det ikke slår meg som, vel, logisk! For det første er det alt eller ingenting, som nevnt om du velger feil alternativ vil hovedpersonen slenge ut noen sinnsyke anklagelser som bryter totalt med resten av dialogen, umiddelbart ødelegger stemningen og alle sjanser til å få nyttig informasjon på temaet. Dette er i seg selv ikke så galt, men om det er en sone som er usedvanlig grå er det skillet mellom når du skal påstå at noen ljuger og når du bare tviler. Jeg føler det er så mye vi ikke vet! Systemet er lagt opp rundt håndfaste bevis og veldig konkrete retningslinjer men for meg blir det naturlig, spesielt i denne settingen, og gå over (som spillet selv nevner) f.eks. motiv for å lyve. For å ta et konkret eksempel fant jeg på et tidspunkt ut et offer hadde en hemmelig elsker mens han var gift noe jeg kunne konfrontere kona med; hun ble åpenbart brydd av spørsmålet men hva skal jeg calle henne ut på? At hun snakker sant er utelukket men kun grunnet ansiktsanimasjonene (som riktignok er helt kreizi bra) siden jeg ikke har noen bakgrunn for å tro at mannen hennes har sagt det faktisk er business han drar på til San Francisco (selv om vi vet det er elskeren), jeg kan velge å tvile siden hun åpenbart er mistenkelig til disse stadige reisene men siden mannen faktisk skjult sporene sine har jeg ingen grunn til å tro hun faktisk har funnet det ut (spillet sier ihvertfall ingenting om det og jeg fant alle sporene!), men til sist kan jeg påstå hun lyver og vet at mannen har en elsker i en annen by men siden mannen faktisk har gjort et forsøk på å holde det skjult (det sporene tilsier) er den eneste grunnen til at jeg vil velge løgn at på 40-tallet kanskje var mer vanlig i LA med en liten elsker og at kona holdt tyst om det og at hun åpenbart var brydd på av spørsmålet. Om jeg ikke har spoilet det allerede sier jeg ikke hva som er rett, men det bare sitter ikke helt hos meg. Jeg har ikke skjønt den røde tråden.
På den andre siden er det også scener som får meg til å føle meg som en ordentlig detektiv, hvor dialogen og forutsetningene for den er spot on og det ikke bare er en logisk og rasjonell forklaring på løsningen men man også føler seg flink når man (eventuelt endelig) finner den. Men hittil har disse vært i mindretall.
Avhørene må trekkes frem, de er dritbra. Det er for det meste åstedgranskingen og, ihvertfall så fort jeg får skilt ut lydene som signaliserer interessepunkt.
Etterhvert som jeg kommer lenger i spillet dukker det opp fler av disse situasjonene, noen ganger forteller spillet meg gjennom ansiktsanimasjonene klart hva som er rett men jeg blir sittende å grine fordi det er så mye mer som ikke stemmer. Ja jeg skjønner jeg skal velge "tvile" siden han er utilpass og måten han svarte på men det er ingen grunn til at han ikke skal fortelle meg sannheten, det finnes ikke noe motiv for det og spillet legger ikke opp til det utenom ansiktsanimasjon og da sitter jeg igjen med en følelse av at spørsmålet bare er der som A) fyll og B) for å vise frem den fete teknikken. Får meg til å drømme tilbake til Ace Attorney-spillene hvor det utelukkende kommer ned til logikk, cold hard facts og hvor spillet gir deg verktøy og det er opp til spilleren å bruke de.
Spillet er morsomt, settingen er veldig gjennomført, det ser bra ut og lydbildet er også delaktig i å bygge en autentisk spillverden. Jeg er heller ikke overbevist av bilkjøringen og har for lenge siden valgt gått over til å la partneren min kjøre alle steder selv om jeg da er redd for å gå glipp av tilfeldig gate-kriminalitet som er nok et flott tillegg i spillet. Hittil ligner det også mer på f.eks. True Crime-spillene enn GTA men jeg finner det uansett (også i dette spillet) kjedelig å kjøre fra A til B. Det virker som en stor fin by man kan utforske om man ønsker men det er ikke noe poeng i å gjøre det (såvidt jeg har kommet over) så det slår meg som en totalt unødvendig open world. Men en pen en da.
Jeg er ikke ferdig med spillet og håper å gjøre meg ferdig med det, men merker det ikke er noen garanti siden det å gjøre feil når jeg ikke skjønner hva eller hvorfor er den verste følelsen et spill kan la meg sitte igjen med. Har en masse intuitionpoints (poeng du kan bruke til å gjøre etterforskningen/intervjuet enklere) men føler også et nederlag om jeg skal benytte meg av de. Dette i sammenheng med at jeg blir fysisk uvel om jeg fortsetter en scene uten å klare alt 100% gjør at dette kan ta tid og potensielt gi en del frustrasjon.
Og på bakgrunn av siste setninger vil jeg ikke fraråde noen å spille det, ihvertfall enda. Det er moro å være polti og løse saker og være smart, jakt- og actionscener er veldig solide og konseptet er veldig interessant. For sakens skyld kan jeg nevne jeg spiller på PS3, ikke opplevd noen tekniske problemer i det hele tatt (bortsett fra da jeg prøvde å lure meg inn i PS Store gjennom spillet selv om jeg visste det var nede) og ikke minst spiller jeg i svart/hvitt. Startet i farger og bytter kanskje tilbake etterhvert men uten farger blir det bare enda mer autentisk, test det i det minste!
Bortsett fra The Witcher 2, da. 
Men ja, har som nevnt tenkt å kjøpe dette etter hvert. Jeg likte Heavy Rain, så da kan jeg ikke være såpass hyklersk at jeg sier at den åstedsgranskinga i LA Noire høres døll ut, ettersom den er henta rett fra Heavy Rain. Og, vel, jeg rådigger Ace Attorney så avhør-opplegget virker som om det er midt i blinken for meg.
Men først, altså: The Witcher 2.
Men ja, har som nevnt tenkt å kjøpe dette etter hvert. Jeg likte Heavy Rain, så da kan jeg ikke være såpass hyklersk at jeg sier at den åstedsgranskinga i LA Noire høres døll ut, ettersom den er henta rett fra Heavy Rain. Og, vel, jeg rådigger Ace Attorney så avhør-opplegget virker som om det er midt i blinken for meg.
Men først, altså: The Witcher 2.
Justin, husk at du ikke kan "tape" spillet ved å kjøpe løgnene til vitnene eller de mistenkte. Ofte tvinger dette deg til å lete opp nye spor eller undergå andre undersøkelser som ikke er tilgjengelig for deg om alt går på skinner. Jeg tror du må tenke på L.A. Noire mer som en avart av Heavy Rain og outbranching storylines enn "GTA krysset med Ace Attorney." Har spilt noen kapitler igjen med forskjellige resultater. Jeg tror du vil bli overrasket over mangfoldet.
Når det er sagt er jeg forsåvidt enig med sterke terningkast fire'e enn «Samlet sett er dette et spill uten mangler»-terningkast seks: http://vg.no/a/10094039
Nå klikker jeg, hadde kommet godt inn i Red Lepstick Murder og under en biljakt skjer det noe med bilen jeg jager, jeg kjører i den sånn at han kræsjer og så er fyren helt borte i fra bilen. Han har ikke stukket av eller noe, han har bare fordufta helt og jeg kommer meg ikke videre i spillet. Ikke første gangen at det har bugga under biljakt, men første gangen det ikke var mulig å komme seg videre eller faile den.
Dum som jeg var trodde jeg at "restart" var det samme som å starte på nytt fra forrige checkpoint men det betydde visst å starte hele saken på nytt
Dum som jeg var trodde jeg at "restart" var det samme som å starte på nytt fra forrige checkpoint men det betydde visst å starte hele saken på nytt
Tror jeg er sånn godt forbi halvveis, og... Litt skuffa over denne spillen. Det verste er, som Justin sier, at avhørgreiene ofte er helt crazy ulogiske. I tillegg er det blant de mer ensformige spillene jeg har vært borti på denne siden av Assassin's Creed. Egentlig enig med det meste av kritikken som Justin kom med, bortsett fra det med lydbildet (de pianotonene er fine å ha). Men jeg savner også en større helhet i historien, som til nå er ganske kjedelig. Føler det er altfor oppstykket plott (krigsflashbacksa og han legefjompen i avisene teller ikke, for de er kjedelige). Phelps har en kone, som jeg så vidt har sett. Kanskje hun kunne hatt en større rolle i spillet, og kanskje bli drept snart? Tror jeg ville foretrukket én kjempesak, type Laura Palmer eller Origami Killer. Gi meg en reason to care, plx. Men det kan jo hende det kommer (ble akkurat promoted til Ad Vice - er det mye igjen?). Vi får se.
Men det er jo alt i alt et ganske bra spill. Men det skulle jo være GOATSE
Men det er jo alt i alt et ganske bra spill. Men det skulle jo være GOATSE
Alt det du nettopp skrev, bare litt mindre negativt. Jeg savner veldig mye en rød tråd eller en ordentlig historie som foregår i nuet. Mulig japan-fortellingene kommer og dasker meg i trynet mot slutten, men baaah.
Sliter også litt med å fullføre fordi det er faktisk et relativt kjedelig spill. Løpe- eller kjøresekvensene er ålreit, men ikke polerte nok til at de skal være morsomme ørten ganger på rad. Da gjenstår bare ledetrådsamlinga og forhøring.Forhøringa er hvertfall det artigste, selv om noe av det Cole skriker til vitnet kan være litt ute-der. Mens å samle bevis er... vet ikke. Du samler bevis. Ikke så spennendes å tusle rundt i et hus mens du spammer X frem til musikken stopper.
For å oppsummere så er det et fint spill, men jeg føler at det faller bak Heavy Rain (eneste jeg kan sammenligne det med), mest fordi i Heavy Rain så er det ikke noe rett eller galt. Det er bare forskjellige utfall. I L.A. Noire er det "beklager, du fikk bare 4/5 stjerner fordi du skrek på det uskyldige vitnet." Jeg hadde forestilt meg at det skulle være mulig å drite seg ut på et oppdrag og at historien skulle fortsette derfra.
Det er pene ansikter i spillet i det minste. Og tøff musikk. Og 40-talls Los Angeles eier. Og dialogen er bedre enn det meste.
Sliter også litt med å fullføre fordi det er faktisk et relativt kjedelig spill. Løpe- eller kjøresekvensene er ålreit, men ikke polerte nok til at de skal være morsomme ørten ganger på rad. Da gjenstår bare ledetrådsamlinga og forhøring.Forhøringa er hvertfall det artigste, selv om noe av det Cole skriker til vitnet kan være litt ute-der. Mens å samle bevis er... vet ikke. Du samler bevis. Ikke så spennendes å tusle rundt i et hus mens du spammer X frem til musikken stopper.
For å oppsummere så er det et fint spill, men jeg føler at det faller bak Heavy Rain (eneste jeg kan sammenligne det med), mest fordi i Heavy Rain så er det ikke noe rett eller galt. Det er bare forskjellige utfall. I L.A. Noire er det "beklager, du fikk bare 4/5 stjerner fordi du skrek på det uskyldige vitnet." Jeg hadde forestilt meg at det skulle være mulig å drite seg ut på et oppdrag og at historien skulle fortsette derfra.
Det er pene ansikter i spillet i det minste. Og tøff musikk. Og 40-talls Los Angeles eier. Og dialogen er bedre enn det meste.
Må si det har kommet en snikende liten følelse av skuffelse her og. Settinga, grafikken og lyden og musikken og alt det derre er top notch men etterforskinga er så jævlig formularisk og ensformig. Jeg trodde det ville åpne seg litt opp etterhvert men nå er jeg på case 12 og alt er tut og kjør og rett frem uten noen spesielle utfordringer eller tvil om hva man skal gjøre. Som Drauden sier hadde jeg regna med ulike utfall utifra det man gjorde men det virker som man kan gjøre hva som helst uten at det har konsekvenser for storyen. Jeg har ikke rørt det på en uke nå siden jeg mista litt av interessen som var der i starten, men jeg må vel fullføre greiene snart og håpe det tar seg opp litt.
Nei, riffen, det tar seg i grunn ikke opp.
Ble ferdig med det i går morges, og solgte det rett etterpå. Litt for pengene sin skyld, men også litt fordi jeg rett og slett ikke kan se at jeg noen gang vil føle for å spille det igjen. Det er som mange her har sagt mye bra ved det, og det synes at det er lagt mye arbeid i det. Byen er vanvittig stor og detaljert, skuespillet er på et nivå som jeg føler ikke er nådd tidligere i TV-spill og deler av det er veldig godt skrevet. Ansiktsanimasjonene er vel nesten unødvendig å snakke om lenger, men jeg gjør det allikevel; de er satans imponerende, og det hele ser enda bedre ut om man kjører spillet i svart/hvitt.
Alt det er jo vel og bra, men det hjelper ikke stort når spillet i seg selv egentlig ikke er all verden. Det mye omtalte avhørssystemet er veldig hit or miss, totalt blottet for logikk og ikke konsekvent for fem flate øre. Etter all forhåndsomtalen, all hypen... det var dette som skulle bære LA Noire. Avhørene var hovedattraksjonen, i alle fall for meg, og så viser det seg å være muligens det svakeste punktet i et spill som ellers ikke står fryktelig sterkt når det er snakk om spillmekanikker. Første man forsøker seg på er selvsagt å lese ansiktsuttrykkene til figurene, for det er jo slik man har blitt fortalt at det skal gjøres. Vel. Man kan jo i brunn og grunn gi en lang faen i akkurat det. Om truth, doubt og lie faktisk hadde betydd det man skulle tro de gjorde, så... kanskje? Men når de tydeligvis er kodeord hvis mening er hemmelig for alle andre enn utviklerene, så går det hele i dass. Tror du at enken ikke forteller hele sannheten? Velg doubt. Se Phelps anklage henne for å drept mannen sin, voldta ungen sin og spise griseavføring, helt ut av det blå, fordi "doubt" ikke var det riktige valget.
Det er i grunn der mye av problemet ligger; det er ingen flyt, ingen frihet til å forme samtalene. Alt er forbannet mekanisk og stivt, hvor kun ett valg er det riktige valget, mens alle andre valg fører til at spillet bæsjer på seg. LA Noire har én historie, og går du ikke frem slik som spillet vil at du skal, så ødelegger du den. Ved feil valg under avhør, eller om du mot alle odds klarer å gå glipp av bevis, så ender du fortsatt opp på samme sted. Eneste forskjellen er at du ender opp på samme sted uten å egentlig helt forstå hvordan. Phelps kommer til konklusjoner han ikke har noen grunn til å komme til, han snakker om bevismateriell som ikke er funnet... kort fortalt, eneste som endrer seg er ratingen din. Du spiller det slik det er ment å spilles, eller du kan spise bæsj. Eksempelvis spilte jeg gjennom et par saker, bare for moroskyld, hvor jeg unnlot å plukke opp annet enn det som er helt nødvendig for å komme videre (ting som gir deg adresser du ikke kan få ellers etc) og feilet på hvert eneste spørsmål... og jeg endte opp akkurat på samme sted som da jeg spilte gjennom for henholdsvis fire og fem stjerners rating.
Ellers så er skytinga overraskende slapp. I forhold til f.eks. RDR så får du her ingen følelse at du faktisk plugger noen i skulderen med ei kule, da alle våpen i grunn føles som softguns eller liknende. Covermekanikken er til de grader klønete, og en del av skytesetpiecene du blir kastet ut er tilsynelatende designet av noen som hater de som spiller TV-spill. Kjøringa er ... grei? Den er nesten for arcade-ish for sitt eget beste. Stort sett ikke noe problem for meg det, men når du suser rundt i førtitallsbiler på over 9000 tonn, og de oppfører seg som racerbiler i Micro Machines, så er det noe galt. Som resultat er ikke biljaktene spesielt underholdende. Det samme kan sies om de stedene i spillet du må følge etter noen til fots. Og bevissanking. Og avhørene. For ikke å glemme street crimes, som nesten ikke er verdt å snakke om. Kan dog nevne at jeg gjorde alle førti på under to timer.
Historien blir til dritt og.
... meh, jeg tror jeg hater det litt.
Edit: og hva faen er egentlig "noir" ved dette?
Ble ferdig med det i går morges, og solgte det rett etterpå. Litt for pengene sin skyld, men også litt fordi jeg rett og slett ikke kan se at jeg noen gang vil føle for å spille det igjen. Det er som mange her har sagt mye bra ved det, og det synes at det er lagt mye arbeid i det. Byen er vanvittig stor og detaljert, skuespillet er på et nivå som jeg føler ikke er nådd tidligere i TV-spill og deler av det er veldig godt skrevet. Ansiktsanimasjonene er vel nesten unødvendig å snakke om lenger, men jeg gjør det allikevel; de er satans imponerende, og det hele ser enda bedre ut om man kjører spillet i svart/hvitt.
Alt det er jo vel og bra, men det hjelper ikke stort når spillet i seg selv egentlig ikke er all verden. Det mye omtalte avhørssystemet er veldig hit or miss, totalt blottet for logikk og ikke konsekvent for fem flate øre. Etter all forhåndsomtalen, all hypen... det var dette som skulle bære LA Noire. Avhørene var hovedattraksjonen, i alle fall for meg, og så viser det seg å være muligens det svakeste punktet i et spill som ellers ikke står fryktelig sterkt når det er snakk om spillmekanikker. Første man forsøker seg på er selvsagt å lese ansiktsuttrykkene til figurene, for det er jo slik man har blitt fortalt at det skal gjøres. Vel. Man kan jo i brunn og grunn gi en lang faen i akkurat det. Om truth, doubt og lie faktisk hadde betydd det man skulle tro de gjorde, så... kanskje? Men når de tydeligvis er kodeord hvis mening er hemmelig for alle andre enn utviklerene, så går det hele i dass. Tror du at enken ikke forteller hele sannheten? Velg doubt. Se Phelps anklage henne for å drept mannen sin, voldta ungen sin og spise griseavføring, helt ut av det blå, fordi "doubt" ikke var det riktige valget.
Det er i grunn der mye av problemet ligger; det er ingen flyt, ingen frihet til å forme samtalene. Alt er forbannet mekanisk og stivt, hvor kun ett valg er det riktige valget, mens alle andre valg fører til at spillet bæsjer på seg. LA Noire har én historie, og går du ikke frem slik som spillet vil at du skal, så ødelegger du den. Ved feil valg under avhør, eller om du mot alle odds klarer å gå glipp av bevis, så ender du fortsatt opp på samme sted. Eneste forskjellen er at du ender opp på samme sted uten å egentlig helt forstå hvordan. Phelps kommer til konklusjoner han ikke har noen grunn til å komme til, han snakker om bevismateriell som ikke er funnet... kort fortalt, eneste som endrer seg er ratingen din. Du spiller det slik det er ment å spilles, eller du kan spise bæsj. Eksempelvis spilte jeg gjennom et par saker, bare for moroskyld, hvor jeg unnlot å plukke opp annet enn det som er helt nødvendig for å komme videre (ting som gir deg adresser du ikke kan få ellers etc) og feilet på hvert eneste spørsmål... og jeg endte opp akkurat på samme sted som da jeg spilte gjennom for henholdsvis fire og fem stjerners rating.
Ellers så er skytinga overraskende slapp. I forhold til f.eks. RDR så får du her ingen følelse at du faktisk plugger noen i skulderen med ei kule, da alle våpen i grunn føles som softguns eller liknende. Covermekanikken er til de grader klønete, og en del av skytesetpiecene du blir kastet ut er tilsynelatende designet av noen som hater de som spiller TV-spill. Kjøringa er ... grei? Den er nesten for arcade-ish for sitt eget beste. Stort sett ikke noe problem for meg det, men når du suser rundt i førtitallsbiler på over 9000 tonn, og de oppfører seg som racerbiler i Micro Machines, så er det noe galt. Som resultat er ikke biljaktene spesielt underholdende. Det samme kan sies om de stedene i spillet du må følge etter noen til fots. Og bevissanking. Og avhørene. For ikke å glemme street crimes, som nesten ikke er verdt å snakke om. Kan dog nevne at jeg gjorde alle førti på under to timer.
Historien blir til dritt og.
Seriøst. Elskeren? Kona? Random bytte til en annen figur? Hele endgamet? Kyss meg i ræva
... meh, jeg tror jeg hater det litt.
Edit: og hva faen er egentlig "noir" ved dette?
Gidder ikke lese noe spoilars her før jeg har runna det, men spillet er en klar 6-er i min bok. Stemning, detaljer og historie som mangler sidestykke i spillsammenheng. Digg spill fra topp til tå. Dere som klager over å ikke høre pianolydene for clues bør investere i en vibratorkontroller. Det gjør kjøringa mer fornøyelig også.
Virker som om folk har hatt helt urealistiske forventninger her. Dette er en krimserie i spillform, og det klarer den å være til det fulle. Én times episoder som er en fryd å spille igjenom. Jeg blir helt wtf av at folk synes heavy rain er bedre enn dette. Heavy Rain har latterlig dårlig drama sammenlignet med dette.
Virker som om folk har hatt helt urealistiske forventninger her. Dette er en krimserie i spillform, og det klarer den å være til det fulle. Én times episoder som er en fryd å spille igjenom. Jeg blir helt wtf av at folk synes heavy rain er bedre enn dette. Heavy Rain har latterlig dårlig drama sammenlignet med dette.
Heavy Rain var møl både når det kom til historie og ... øh... spilldelen. I den grad man kan kalle en lang, interaktiv (dårlig) film for et spill. Så ja, LA Noire er uten tvil et bedre spill. Til tider hadde jeg det til og med gøy med det, men når de har brukt så forbanna mye tid på det, og hypet opp deler av det (avhørene) til skyene, så burde det levere en bedre opplevelse enn det det faktisk gjør. Skal også sies at det blir fryktelig ensformig etterhvert, da hver sak har så og si nøyaktig samme struktur. For all del mulig at jeg gikk løs på det med litt for høye forventninger, men jeg er ganske sikker på at det ikke er forventningene mine sin skyld at det er vesentlige problemer med både avhør, pang pang og vroom vroom.
Kan dog lett se for meg at en ev. oppfølger kan bli ålreite saker om de tar til seg en del av kritikken og gjør sitt beste for å fikse det som ikke funker så bra som det burde. For presentasjonen er der. Ansiktsanimasjonene og skuespillet er et steg opp fra alt annet jeg har spilt, og LA er fra hva jeg har forstått fantastisk gjenskapt... men så var det alt det andre da.
Kan dog lett se for meg at en ev. oppfølger kan bli ålreite saker om de tar til seg en del av kritikken og gjør sitt beste for å fikse det som ikke funker så bra som det burde. For presentasjonen er der. Ansiktsanimasjonene og skuespillet er et steg opp fra alt annet jeg har spilt, og LA er fra hva jeg har forstått fantastisk gjenskapt... men så var det alt det andre da.
