Jeg husker i alle fall å sitti igjen med mange gode minner fra enkelte sekvenser i MGS4 – Harry Gregson-Williams' melankolske musikk, kameleondrakten som skifter mønster automatisk i det krigsherja området i begynnelsen, slåssinga mot Frog-unit langs galleriene i den høye bygningen på samme banen, snike seg rundt som spion i det åpne kartet i østeuropa, gjensynet med Shadow Moses, all våpen customizinga, mechkampen mellom Rex vs Ray, nevekampen mellom Snake og Ocelot på slutten, for å nevne noen eksempler. Den helhetsfølelsen man sitter igjen med når man oppsummerer det teite, cheesy og korny, veier kanskje tyngre enn alt det minneverdige, men det gjør ikke de minneverdige sekvensene noe mindre verdifulle for det.
Forøvrig har jeg allerede sagt mitt angående MGS2 – min favoritt i serien – her. MGS2 er høykonseptuell kunst med gravitas der MGS3 er et velprodusert actionepos uten helt de samme filosofiske ambisjonene:
Forøvrig har jeg allerede sagt mitt angående MGS2 – min favoritt i serien – her. MGS2 er høykonseptuell kunst med gravitas der MGS3 er et velprodusert actionepos uten helt de samme filosofiske ambisjonene:
