Alt hva jeg spilte i 2017: The List. Jeg lister bare alt sammen i rekkefølgen jeg spilte de, med årstallet det kom ut og om jeg spilte det ferdig eller ikke. Fordi om jeg holder meg til bare 2017-spill så blir det ikke så mange tror jeg. De siste par årene har jeg nemlig begynt å prøve å skjerpe meg når det gjelder å handle inn spill over en lav sko, backloggen bare eser og eser. Så selv om jeg har lyst på spill som Prey og Nier: Automata og en del annet så har jeg bare wishlista de. De har vært på salg et par ganger, men bare med 10 og 15% så jeg har fortsatt latt de være og synes jeg har vært kjempeflink. Likevel sier backloggery at i 2017 kjøpte jeg 21 fler spill enn jeg spilte.
Fortsatt flinkere enn tidligere år.
Dette er forresten omtrent bare PC-spill alt sammen om jeg ikke nevner noe annet.
Stasis (2015) - fullført
Et kickstarta pek-og-klikk eventyr jeg backa. Et 2D-isometrisk scifi-horror laget av én person. Det var faktisk ganske bra også, og jeg fullførte det. Det tar ikke så veldig lang tid. Backa hans neste prosjekt Beautiful Desolation som er et post-apokalyptisk pek-og-klikk i samme stil.
DiRT Rally (2015) - ga opp før jeg var halvveis
Jeg var sugen på noe godt rally og dette kom anbefalt. Det første DiRT-spillet likte jeg bra, men de par neste ble litt for amerikanisert og det dømrade Gymkhana-opplegget de stappa inn kan dra til helvete. Det her var derimot et steg tilbake til Colin McRae-tiden og fokuserte kun på rally-biten. Sjef! Bortsett fra at det er en veldig hard sim for hardkjerne rallyfolk og det ble litt for heftig for meg. Det er bra, men den dedikasjonen det krever for å lykkes i det orket jeg bare ikke.
Torment: Tides of Numenera (2017) - fullført
Jeg har skrevet lenger om dette før. Det er en åndelig oppfølger til Planescape: Torment og er knakende bra. Godt skrevet i en interessant setting. Verd tiden din om du har sans for den gammeldagse rollespill-stilen.
Skyshine's BEDLAM (2015) - To-tre forsøk var nok gitt
Backa denne kickstarteren, som red på bølgen etter FTL. Og det virka kult ja, FTL var jo dritartig som kjent, og dette var mer av det samme bare i en slags Mad Max setting. Det er post-apokalyptisk, du har en kjempefarkost du skal krysse ørkenen til det forjettede land med og styrer ressurser og har et kamp-team. Man kommer over litt av hvert og må slåss i sånn rundebasert isometrisk stil. Fine håndtegnede animasjoner i disse kampene må sies. Dette blir fort ballevanskelig såklart, og alt går rimelig kjapt til helvete. Det var ikke like gøy som FTL heller, og ikke kunne man sette ned vanskelighetsgraden tror jeg. Poenget er vel å låse opp ting og farkoster så man får bedre utgangspunkt og til slutt kan klare det, men jeg hadde bare ikke lyst.
The Banner Saga (2014) - stoppa etter et par timer
En kickstarter jeg IKKE backa (de finnes!). Jeg hadde lest om dette og visste hva det dreide seg om, men jeg følte bare ikke særlig for det. Mulig det var fordi jeg kom rett fra Bedlam som kjørte samme kampstil, håndtegninger og til dels atmosfære. Jeg vet at det her skal være mye bedre skrevet og komme med kjipe valg med kjipere konsekvenser og egentlig absolutt være verd en gjennomspilling. Men etter et par timer så fant jeg fortsatt bare ikke tonen og la det fra meg. En annen gang kanskje.
Ys II (2009-utgaven) - fullført
Jeg kjøpte Ys I & II Chronicles+ på Steam og spilte det første i... 2016? Fullførte det ihvertfall, og spilte det andre i år. De er J-RPGer opprinnelig fra 1987 og 1988 men har blitt oppdatert og gjenutgitt mer enn én gang. Jeg synes de var artige ihvertfall, og ikke altfor lange som disse spilla ofte blir. Krevde ikke all verden med grinding heller. Regner med jeg kommer til å fortsette på denne serien.
Thimbleweed Park (2017) - fullført
Ja det er det derre pek-og-klikk spillet av Ron Gilbert i god gammaldags stil. Selvfølgelig må man ha sans for sånne spill, men det er altså superkvalitet på denne. Slutten gir ikke helt den payoffen du vil ha, men veien dit er fin å gå.
Spec Ops: The Line (2012) - fullført
Ja det er den som var sånn halvveis basert på Heart of Darkness boka. Ellers spiller jeg svært sjelden sånne militær-skytere, men denne skulle altså være spesiell og med en twist. Og det er den, men bare det å vite at det kommer en twist spoiler den ganske mye selv om du ikke helt vet hva den er. Jeg synes spillet var greit nok til å fullføre uansett ihvertfall, godt skrudd sammen.
Darksiders: Warmastered Edition (2016) - fullført
Originalen er fra 2010, og jeg hadde ikke spilt det før. Så hva slags oppdateringer denne utgaven bringer utover grafikk vet jeg egentlig ikke. Jeg tenkte mest God of War-klone da jeg spilte det, som er en serie jeg datt av etter de to første. Men jeg endte med å fullføre dette likevel. Kan ikke helt sette fingeren på hva det var, men jeg synes ikke all verden om det til syvende og sist. Om jeg kommer til å prøve Darksiders 2: Warmastered Edition en eller annen gang er oppe i lufta. Hvem vet?
LEGO The Hobbit (2014) - fullført
Noen ganger trenger man å bare skru av hjernen og sitte og trykke seg gjennom noe artig som ikke krever noe som helst. Og da setter jeg gjerne inn et legospill. Jeg starta med de første og har spilt de i rekkefølgen de kom ut så langt. Jeg er ellers ikke noe legomenneske i det hele tatt, men det er alltids moro og se hvordan de har legofisert kjente franchises. Disse spilla får merkbart høyere produksjonsverdier etterhvert når man spiller dem i rekkefølge sånn. Gameplaymessig er ikke dette noe annerledes enn de tidligere. Artig nok så er det bare basert på de to første filmene siden det kom ut en stund før den tredje filmen, så var det meningen man skulle kunne kjøpe delen basert på den tredje filmen som DLC senere. Det ble av en eller annen grunn ikke noe av.
Shiness: The Lightning Kingdom (2017) - Stoppa etter kapittel en, av tre eller fire.
Om noe er årets skuffelse så er det denne. Dette var en lovende kickstarter jeg backa, en rpg med et 1vs1-kampsystem. Det har pen cel-shada grafikk, har en gjennomarbeidet verden med flere raser og et helt språk laget fra bunn av med gramatikk og greier. Dessverre så fantes ikke historien interessant overhodet, og det kampsystemet. Man har et party såklart, men når en kamp starter så er det i en 1vs1 arena og det er kjapp slåssing som gjelder. Man har forskjellige moves, diverse elementer man kan påkalle og alt det der. Og folka i partyet kan forhåndsinnstilles til å caste buiffs og slikt fra sidelinjen og man kan sette opp regler for når de gjør hva, heal meg når jeg har under 50% helse for eksempel. Og man kan tagge hvilken fyr som skal slåss inn og ut når som helst. Problemet? Du driter i alt det der for du vinner omtrent alle kamper bortsett fra bossfights ved å mashe light-attack knappen. Og bossfightene jeg så krevde bare at du la til en block og en dodge innimellom mashinga. Og når historien heller ikke var noe så gikk bare spillet rett på trynet. Jeg ga det noen timer også for å se om det kom seg, men ikke som jeg kunne se.
Strafe (2017) - Jeg prøvde virkelig.
FPS som elsker nittitallet. Her er det beinflying og skyting for alle penga. Jeg likte dette veldig godt og satt en del med det. Kom ganske langt, til tredje verden eller noe til slutt. Men det er plutselig permadød og helt tilbake til start hver gang. Eller, man kan få tilgang til å starte fra senere verdener men det er ikke akkurat plankekjøring å få til heller. Så jeg ga opp å klare å fullføre det til slutt, men det var gøy så lenge det varte.
Polybius (2017) - RAEG
Jeff Minter med enda en variant av Tempest, denne gangen på Playstation 4. Og dette er lett den fineste han har lagd hittil. Det foregår så mye, men når man får flyten og havner i sonen så er det skikkelig digg. Dessverre så når man til slutt et punkt hvor det blir frustrerende vanskelig og man dør gang på gang av ting som bare føles urettferdig. Og dermed var det ikke så chill å spille lenger og poenget forsvant. Men jeg likte det godt i utgangspunktet.
Max Payne 3 (2012) - fullført
Sein til festen her ja. Dette har ligget i backloggen lenge. Jeg synes det var ålreit i det store og hele. Det har fått en del kritikk for å ha mange og lange kuttescener, men det er Max Payne. Det er sånn det er. De har modernisert det ganske bra, det er mye det samme gameplayet man husker med bullet-time og sånt så det skuffa egentlig ikke selv om det ikke akkurat innoverer. Helt grei skuring spør du meg.
Arkanoid vs Space Invaders (2017) - Hvor ble det av?
Det eneste mobilspillet jeg har sett på i år. Jeg bruker veldig sjelden mobilen min til spill, men jeg så en trailer av dette som traff meg rett i nostalgi-rota, og jeg likte spillet veldig godt også. Det er Arkanoid, men istedet for å måtte fjerne alle brikkene på brettet så må man ta ut alle invaders istedet. Mens det fortsatt er brikker som sperrer. Flere brett er rene puzzles hvor greia ofte er å skjønne hvordan man skal få tatt ut de invadersene i det hele tatt. Man låser opp forskjellige figurer fra gamle Taito-spill etterhvert som har forskjellige spesialer man bruker, og ofte så er løsningen å bare bruke riktig figur. Som mobilspill fungerer det veldig bra, det har litt oppstartstid men når det først er i gang så er det korte og kjappe runder man spiller. Jeg satt med det litt nå og da, og så har jeg egentlig glemt det bort for jeg tenker bare ikke på mobilen som spillmaskin. Men jeg vil likevel fortsatt anbefale dette om man er på utkikk etter et greit mobilspill som dreper noen minutter nå og da. Ikke noe free-to-play opplegg eller annet pengemas mener jeg å huske, man kjøper spillet og det er det.
Starcrawlers (2017) - Klarte det ikke
Enda en kickstarter jeg backa. Det her er en dungeon-crawler av samme gamle type som Legend of Grimrock og Eye of the Beholder og slikt. Men i en dystopisk sci-fi setting. Verden regjeres av store selskaper og crawlers er rene leiesoldater som tar oppdrag for disse. Spillet er veldig bra om man liker denne typen spill. Man leter etter oppdrag og må passe på ryktet sitt, altså hvem man jobber for og hvem man jobber mot. Det kan skjære seg veldig om for mange eller feil folk blir sure. Kampene er ikke i sanntid, men går over i et typisk J-RPG rundebasert system. Man har et party av folk som alle har egne unike skills og skilltrees med forgreninger. Det gjelder å balansere alt dette riktig og det var ikke så enkelt, så spillet mitt gikk til slutt i dass for meg etter ganske mange timer. Det er flere historietråder å følge så man kan fint spille dette flere ganger, men jeg følte ikke for det der og da. Jeg tar det muligens frem igjen en dag, jeg likte det ganske godt tross alt.
What Remains of Edith Finch (2017) - fullført
Den beste vandresimulatoren. Her vil man spoile minst mulig, men om man vil ha et godt eksempel på unik historiefortelling ved hjelp av spillmekanikker så går du ikke veldig feil vei her.
Lara Croft and the Guardian of Light (2010) - fullført
Tomb Raider som to-stikke skyter. Jeg husker enda anmeldere beskrev dette som overraskende bra. Jeg satt ikke igjen med helt det samme inntrykket, dette var temmelig middelmådige greier. Men jeg fullførte det da, så det er vel noe. Det er ikke veldig langt såklart.
Nex Machina (2017) - RRRAAAAAEEEEG
Dette er derimot en fantastisk to-stikke skyter! Housemarque hadde selveste Eugene Jarvis med på laget, som laga Robotron og Smash TV i sin tid. Her er alt tight designa og sitter som støpt. Jeg skulle spilt det mer, men lufta gikk litt ut av meg da jeg møtte veggen på en boss som skal være sistebossen men som jeg mener det er en egentlig sisteboss etter.
Jeg har skrevet litt mer om akkurat denne raegen. Jeg spilte det ikke mer etter dette, men det er fortsatt en favoritt og jeg har lyst til å ta det fram igjen en dag. Men akkurat dét begynner også å bli en ganske lang liste nå.
Snowblind-motoren (2002 og videre) - fullført-ish
Jeg husker ikke helt hvordan, men jeg fikk denne spillmotoren på hjernen og satte meg ned med en PS2 og spilte gjennom de fleste spilla basert på den over en periode. Det er snakk om Baldur's Gate: Dark Alliance 1 og 2, Fallout: Brotherhood of Steel, Champions of Norrath, oppfølgeren Champions: Return to Arms og The Bard's Tale (2004). Det er et eller annet krigspill også som bruker den som jeg ikke har sett. Da jeg kom til det første Champions-spillet så virka det ikke av en eller annen grunn så da spilte jeg ikke de to. Men jeg runda de begge første gangen. Så jeg spilte gjennom de to Baldur's Gate spilla, Fallout spillet og Bard's Tale ihvertfall. Det var artig nok, og jeg fullførte Fallout som jeg ga faen i tidligere husker jeg. Fordi det er helt krise. Steam-utgaven av Bard's Tale var faktisk nylig oppdatert også, så det var jo noe.
Fallout 4 (2015) - fullført
Så da ville man jo spille noe ordentlig Fallout ihvertfall. Jeg endte med å besøke alle stedene på kartet og fullføre så mye jeg kunne, men jeg hadde igrunn forventa mer av dette. Det fikk ganske gode anmeldelser så jeg fikk det for meg at dette var en bedre Fallout enn de andre Falloutene. Men det syntes jeg ikke, det var bare mer av samme greia. Som er godt nok altså, jeg bare så ikke greia. Den basebygginga dreit jeg langt i så godt jeg kunne, en del av det var påkrevd dessverre. Trakk bare ned for min del.
Mass Effect trilogien (2007, 2010, 2012) - fullført
Dermed ble jeg sugen på et rollespill jeg virkelig liker, og jeg virkelig liker Mass Effect spilla. Mass Effect Andromeda var ute nå, men fortsatt til fullpris og det hadde ikke et godt ord på seg. Jeg har hørt at det er ikke så ille som folk skal ha det til og jeg vil spille det, men det er fortsatt bare wishlista hos meg. Så jeg spilte gjennom hele originaltrilogien på rappen med en karakter, og det eier fortsatt. Det første spillet har litt slitsomme menyer og litt annet småpirk, men resten er godsaker. Koste meg med ny gjennomspilling, de har ikke tapt seg noe.
Light (2014) - fullført
Dette er et lite indie-snikespill utgitt av Team 17. Men utvikla av noen andre. Jeg ble først oppmerksom på soundtracket faktisk fordi jeg følger musikeren på bandcamp, og dette soundtracket er sånn deilig sløv elektronisk man bare kan ha på i bakgrunnen. Jeg hører stadig på det. Siden jeg så det var gitt ut av Team 17 som jeg er litt nostalgisk for siden de er opprinnelig fra Amiga-dagene og var godt kjent den gangen, så tenkte jeg at jeg fikk se på dette en eller annen gang. Og jeg tror jeg endelig plukka det opp på sommersalget i år for under tjue kroner eller noe. Det var ikke så galt i det hele tatt, men veldig kort. Man spiller gjennom det på en drøy time. Grafikkstilen er sånn retro-neon stilistisk opplegg sett ovenfra, ellers er det et typisk snikespill. Ingen dum måte å slå ihjel en time på, men plukk det opp på salg. Det er altfor kort til å være verd fullpris. Ja, og
sjekk ut soundtracket for faen.
Neon Drive (2016) - fullført
Et enkelt rytmespill
jeg også har nevnt før, alt man gjør er å bevege seg til høyre og venstre. Det er åttitalls-estetikken som trekker her, knall synthmusikk, neonfarger og masse referanser til Back to the Future, Blade Runner, Knight Rider og mye annet. Simpelt ja, men utfordrende nok og pent. Tar bare noen timer, og om man plukker det opp på et salg så er det verd prisen.
Battle Chasers: Nightwar (2017) - kom sånn halvveis uti
Husker du tegneserien? Den gikk i et av de norske bladene på nittitallet som samla diverse uavhengige tegneserier, image og slikt. Om det var Magic & Fantasy eller 13 eller hva husker jeg ikke. Jeg kom over kickstarteren til spillet ihvertfall og huska tegneserien. Det var nok til at jeg leste videre, og det igjen var nok til at jeg backa på et lavt nivå for kun en digital utgave. Så dette er en vestlig utviklet J-RPG, basert på Battle Chasers tegneserien og med forfatteren på laget. Det er ganske godt sydd sammen, veldig pent med håndtegnet grafikk igjen. Typisk rundebaserte J-RPG kamper. Dette er ganske krevende igjen og forlanger en hel del grinding, som tar ekstremt lang tid. Det er nesten på free-to-play nivå, venter halvveis på tilbud om å kjøpe levels for å slippe grindinga. Så jeg orka ikke mer etter en stund, men det var ikke så galt sånn totalt sett.
Tower 57 (2017) - fullført
Enda en jeg backa på kickstarter. Det her er en ren hyllest til gamle 16-bit skytespill og det er helt konge. Det er særdeles inspirert av stilen til Bitmap Brothers utvikleren, og kanskje spesielt The Chaos Engine. Det er ihvertfall en dritartig løp-og-skyt med herlig 16-bit grafikk. Og det er IKKE enda en rogue-lite med permadeath og sånt. Man velger tre av seks tilgjengelige karakterer og så er det de tre liva du i utgangspunktet har. Når en dør så er det litt tilbake til et checkpoint men aldri langt, og døde karakterer kan gjenopplives, ie man får ekstra liv. Og skulle alle dø så failer du bare nivået du var på og blir kasta tilbake til huben. Nok av hemmeligheter å finne og en mekanikk der man kan miste lemmer og dermed våpenet eller gjenstanden man holdt. Man kan bare kjøpe seg nye kroppsdeler såklart, og plukke opp nye våpen fra fiender hele tiden så ikke noe problem! Det er dessverre ganske kort, men man har god grunn til å spille det flere ganger på grunn av de forskjellige karakterene man kan velge eller for å utforske mer. Eller fordi det bare er gøy. Sterk anbefaling herfra.
DiRT 4 (2017) - holder på, regner med å fullføre
Så når DiRT Rally viste seg å ikke funke for meg så kom heldigvis dette ut i år. Og det her var mer i min gate. Det er fortsatt krevende kjøring men litt mer tilgjengelig enn det andre var. Og fokuset er fortsatt på rally, det er noen rallycross og landrush events også men det er ikke noe problematisk. Det som er litt problematisk er at denne gangen er alle rallyrutene genererte. De er alle mer eller mindre tilfeldig satt sammen av segmenter. Det er godt utført, det er ikke lett å se sømmene i dette og banene er alltid greit kjørbare. Fordelen er at man blir ikke å kjøre den samme banen igjen og igjen. Ulempen er at alle banene likevel føles litt for like ut, det blir ingen individualitet som gjør at noe stikker seg ut. Og det er bare fem land å kjøre i; Wales, USA, Svergie, Australia og Spania. Det er noe variasjon innad i hvert land, Wales for eksempel veksler mellom myrområder og skogområder, i samme bane. Men that's it. Etter en stund merker du at enkelte lett gjenkjennelige segmenter går igjen, og du ser at i Sverige kjører du rett som det er gjennom den samme caution, right three into dip, i Australia er det en turn, open hairpin left som går igjen og så videre. Gjerne flere ganger i samme løp. Og det er jo litt synd, men det er fortsatt god rallykjøring dette her. En annen ting er at Codemasters har åpenbart tenkt at siden de kan generere tusenvis av baner så kan de bare gjøre karrieremodusen dritlang. For det er den. Jeg nærmer meg slutten, men det er fem-seks events igjen fortsatt og hver av de har nok løp i seg til å vare opp mot tre timer. Noe som er unødvendig mye spør du meg, Jeg har en total spilletid på over femti timer nå og da har jeg ikke rørt andre moduser enn karrieren noe særlig. Så ikke det beste rallyspillet det her heller, men jeg liker det greit nok. Ooog det slår meg at siden jeg ikke fullfører det før nå i 2018 så hører det egentlig ikke hjemme på denne lista, men nå er det skrevet.
Gah, skulle bare lage en kjapp liste med kommentarer og så tok det nesten hele kvelden.