Siste spill du fullførte

Sjutten

Sjutt just got real.
Så ja, jeg fikk platnum-trofe i Resident Evil Remake på PS3 like før klokken ett i natt. Dette innebærer følgende gjennomspillinger:

>En gang hvor du besøker alle rom og plukker opp absolutt alle items og dokumenter. Dette anbefales å gjøre på det vanskeligste siden det er færre items og du slipper å løpe så mye frem og tilbake.

>Gjennomgang på Normal eller vanskeligere på under tre timer for å låse opp uendelig rocket launcher og en eller annen rævva halvautomatisk gønner som du får for å klare det på under fem. I originalen fikk du uendelig Colt Python, men denne er ikke lenger med i spillet. I stedet har du en Magnum .357 som er like effektiv, så jeg synes det er litt dårlig at man ikke får uendelig ammo med den.

>Knife Only. Jeg har spilt gjennom de tre første spilla minst 50 ganger totalt, men hadde aldri gjort dette før, så det var artig å prøve noe nytt. Gjorde det på Very Easy med Chris fordi han tåler mer skade og da var det ganske enkelt. Her gjelder det å unngå de fleste zombiene og bare drepe de som er absolutt nødvendig. Skal prøve igjen på en annen vanskelighetsgrad senere, men med tanke på hvor mange stikk noen av bossene tålte her, lurer jeg på hvordan det blir.

>Real Survior Mode. Dette er en hyllest til det originale spillet hvor du ikke hadde auto-aim og kistene ikke var sammenkoblet, så det du putta i en bestemt kiste ble liggende akkurat der. Når man tenker seg om er det jo sånn det burde vært siden det er forferdelig ulogisk å ha dem sammenkobla. Uansett en interessant måte å spille på, siden det får en til å måtte tenke nytt, men dette spillet uten auto-aim er ikke noe særlig. Gjør det ikke så mye vanskeligere, bare mer frustrerende. Plukka opp alle tinga på denne gjennomgangen.

>Invisible Enemy Mode. Denne låser du opp ved å klare det på Real Survivor. Fiendene er usynlige hele tiden utenom når de angriper deg, men mange av de har "tells" som blant annet at du kan se pustinga til crimson heads. Gjorde også dette på Very Easy med Chris og det var en blanding av gøy og frustrerende. Spesielt bikkjer kan dra til helvete. Når du fullfører dette får du et koselig brev fra regissør Shinji Mikami som skryter av hvor flink du har vært og takker deg på vegne av hele teamet for at du virkelig har lagt sjela di i spillet deres. Det var artig!

>No Saving. Dette var det jeg gjorde i natt og grunnen til det var fordi jeg tapte nær slutten da jeg opprinnelig kombinerte det med speed run på Normal. Det farligste her er ikke fiendene, men diverse andre ting, som når du må løpe fra en rullende stein i undergrunnen. Ett lite feiltrykk og du blir knust. Jeg tapte på kampen mot Lisa som foregår på en plattform med stup ned på alle sider og hun kan knocke deg over med ett enkelt slag hvis du er uforsiktig. Dette svei ekstra hardt fordi du har igjen et kvarter å spille etter dette og fordi jeg fulgte en såkalt ~safe strategy~ som jeg fant på Youtube. To timer rett i dass.

Alt dette kan gjøres på minst fire gjennomganger, men jeg brukte vel seks eller sju. Til tross for noe frustrasjon var det for det meste gøy og jeg liker denne remaken godt. Det eneste som er litt kjipt er at det ikke finnes skummelt lenger. I 1999 turte jeg knapt å spille det alene. Jeg skvatt et par ganger denne gangen, men den generelle skumle stemningen er helt borte.

Kan også nevne at jeg er ett trofe unna platinum i Oddworld: New 'n' Tasty, men det jeg mangler er å redde alle tullingene på under tre timer og det er et rent helvete. Kan også nevnes at selv om spillet eier så er det virkelig ikke egnet til å spille gjennom flere ganger på rad. Kanskje jeg prøver meg på dette om et år eller noe.

Her er en liten video av min siste gjennomgang av spillet:

 

Sjutten

Sjutt just got real.
Glemte forresten å nevne at frem til 21. januar er det tilbud på de fleste Resident Evil-spillene til PS3 på Playstation Store. Jeg fikk Remake, Zero og firern til totalt 165 kroner. Kan vel kalles en helt kurrant pris.
 
Nå ble jeg ferdig med Resident Evil 7.

Overraskende nok er det ikke særlig likt spill som Outcast og Amnesia. Istedet er det rett og slett Resident Evil 1. Man løper altså rundt i et stort område som henger sammen på alle slags lure måter og forsøker å løse puzzles mens man så vidt overlever monsterangrep. Man må også organisere godt de få ressursene, som ammunisjon og helsedrikker, man har. Forskjellen nå er at det ikke er så frustrerende (heldigvis) og at man spiller det i førsteperson i veldig smale områder som til gjengjeld har hyperdetaljert grafikk, og hvor nesten hva som helst kan skje når som helst. Og mesteparten av spillet elsket jeg faktisk. Det har i seg nesten noe av den samme undringen, synes jeg, som det første Final Fantasy i 3D hadde eller da Leon Kennedy ble en siktegal actionhelt. Alt funker så godt at det føles genialt og som en smak på fremtiden.

Det som er litt kjipt er at Capcom har nøyd seg med bare dette. Etter at Resident Evil 4 eller Final Fantasy VII hadde blown your mind fortsatte og fortsatte de liksom bare, etter hvert syklende uten hender og så stående på setet med én fot, til hver detalj av det nye fremskrittet var så grundig utforsket at alle utviklere som prøvde å følge etter bare ville kunne lage kopier. Alt med Resident Evil 7 er imidlertid akkurat passe. Historien er svært kompetent uten å være spesielt original eller ha veldig overbevisende figurskildringer, de 9 timene det tok (inkludert to ganger jeg løp rundt i evigheter fordi jeg ikke klarte noen puzzles) er egentlig rimelig sammenlignet med andre spill det kan sammenlignes med, temposkiftene og variasjonen er konstant uten at det henger så godt sammen eller hver del er så gjennomført som den kunne vært, og så videre. Istedenfor et mesterverk blir det bare et fantastisk utgangspunkt, dyktig gjennomført, men ikke helt oppe blant seriens høydepunkt. Spillet får meg av alle ting litt til å tenke på gamle Another Code: Two Memories til DS som var veldig gripende fra øyeblikk til øyeblikk og føltes veldig friskt, men bare var 5 timer langt og litt matt når du tenkte deg om. 8/10.

I andre nyheter er man så treg med å få La La Land på norske kinoer at det nå til og med finnes et mainline Resident Evil-spill ute med en La La Land-referanse mens det fortsatt nesten er en hel måned til filmen kommer hit. Just saying.

 

Terje

mostly harmless
Så jeg fullførte Torment: Tides of Numenera for noen dager siden, brukte 46 timer ifølge Steam. Og det var jo noe jeg likte veldig, og vurderer å spille gjennom en gang til for å prøve alternative fremgangsmåter og bruke andre companions.

Skal ikke spoile historien noe her, annet enn å si det samme som mange anmeldere har sagt. Det er bra skrevet. Det er ikke samme wow-faktoren som Planescape: Torment, men det er fortsatt god sort. Sideoppdrag er også for det meste godt gjennomarbeidet. Det er MYE dialog og tekst i spillet, og du kan spille i timer uten å se noe action. Særlig i starten er det lite slåssing, det blir mer av det mot slutten men hvor mye action du ser avhenger i stor grad av hvordan du velger å spille. Som et eksempel så kan jeg si at i ukedagene får jeg spilt tre-fire timer sånn ca. Jeg kom inn i et nytt område på slutten av en kveld hvor jeg lagra og avslutta. Hele den neste kvelden ble brukt i det området, jeg var fortsatt der da jeg lagra og gikk og la meg igjen. Det var så dømrade mye å gå gjennom der, og jeg kjeda meg aldri. Ikke alle du møter er like interessante såklart, men jeg koste meg.

Spillet er satt i en slags sci-fi setting. Det er Jorden over en million år i fremtiden, hvor sivilisasjoner har oppstått og falt en haug med ganger. De nåværende innbyggerne kaller sin verden The Ninth World men ingen vet egentlig hvor mange det har vært. Resultatet er at det finnes rester av tidligere sivilisajoner overalt, og det man har av teknologi nå er bare funnet og forsket på. Inneværende sivilisajon har dermed lite egen teknologi eller avansert kunnskap. Så verdenen fortoner seg som et swords & sorcery, med datamaskiner og laservåpen.

Og så har man disse tidesene da. Tides of Numenera. Tides er en slags kraft som kommer i forskjellige former, representert av farger. Fem stykker. Alle figurer har en affinity mot en eller to av disse, som sier litt om hva slags type person dette er. Gull signaliserer omsorg og empati for eksempel, mens blå er nysgjerrighet eller kunnskapstørst. Din egen vil endre seg utifra valgene du gjør underveis. Ingen tide sier noe om du er spesielt god eller ond, selv om enkelte heller mer den ene veien enn den andre så er de i utgangspunktet alle nøytrale. Hvilken tide du ender opp med å være har en innvirkning på hvordan andre oppfatter deg og påvirker dialogvalg og også slutten til en viss grad. Jeg har som sagt bare spilt gjennom en gang, men det skal visstnok være ganske stor forskjell på ting når man spiller det annerledes. Derfor er jeg ganske sugen.

Figurene har tre hovedstatistikker; Might, Speed og Intellect. I et spill som er så dialogstyrt som dette er det naturlig å tro at Intellect er lett den viktigste, og det var også den jeg fokuserte på. Men både Might og Speed er viktige for samtaler også, noen ganger må man oppføre seg truende for å få det som man vil og da sjekkes Might for eksempel. En greie her er at man bruker av poengene man har i en stat. Hvis man for eksempel har 10 i intellect så kan det koste tre av de for å ha en sjangs til å overtale noen til noe. Disse tre poengene er da vekk og man har bare sju igjen til senere dialoger. Man kan og velge å bruke flere poeng for å øke sannsynligheten på at det går som du vil, så de kan potensielt fort bli borte. Disse poengene fås igjen kun når man sover. Som man som regel bare får gjort i et vertshus eller lignende, og er dyrt så man vil ikke gjøre det for ofte. Men en annen ting som viser hvor gjennomført dette spillet er er at det gjerne er minst like interessant å faile en sjekk som det er å klare en. Så ingen kjempekrise for underholdningsverdien sin del om man mangler poeng. Man kan bruke av komanjongene sine stats også så man har en del poeng å ta av uten å gå tom med en gang. Og etter at man får levla seg opp et par ganger så begynner man å få en del av de. Man kan velge å ha en 'edge' i en stat når man levler opp, det vil da si at man ved hver sjekk kan bruke et gratispoeng i den staten før du bruker av poenga dine. Og man kan få høyere edge også etterhvert som gjør det litt lettere å holde på disse poenga. Helt ærlig så sleit jeg nesten aldri med å ha for lite poeng å bruke i samtaler, så det er muligens litt dårlig balansert.

Det stiller seg annerledes i kamper såklart. Du bruker nemlig fortsatt av de samme poenga i kamp, og her raser de fort unna, ihvertfall i begynnelsen. Mot slutten av spillet hadde jeg derimot så høy edge i de nødvendige statsa så det slutta å bli et problem etterhvert det også. Kampene er turbasert, ikke pausebasert som Planescape var, eller Pillars of Eternity som er samme spillmotoren som dette. Du har igjen bruk for alle tre stats her også, ikke bare might som man skulle tro. Det er våpen som er både speed-basert og intellect-basert også, så ingen fare å spesialisere figurer til en spesiell stat og intellect-baserte figurer kan fortsatt dele ut deng. Might-staten er derimot viktig nok siden den også angir hvor mye helse en figur har. Det er tre klasser, Glaive som er krigeren, Nano som er magikeren og Jack som er en mellomting. Ingen premie for å gjette hvem som burde fokusere på hvilken stat mest. Man har også cyphers som er engangs-gjenstander med kraftige effekter som man finner stadig vekk. Spillet oppfordrer til å bruke disse og ikke hamstre, for bærer man på for mange så gir det utslag i negative effekter hos figuren som har de. Så man vil bruke dem, som er en fin ting. (Jeg er han som alltid har tjue megalixirs på slutten av et Final Fantasy uten å ha brukt en eneste). En annen kul ting er at selv om man har havnet i kamp så må man ikke nødvendigvis slåss for å løse situasjonen, man kan fortsatt gå opp til folk og slå av en prat. "Hei kompis, er du SIKKER på at dette er lurt?". Bare at nå koster det deg turen din å gjøre det.

Utover disse hovedstatsa er det skills og abilities å fokusere på, sånt som perception, lore, diverse våpenskills et cetera. Ingen store overraskelser.

Så dette spillet. Det er absolutt gode greier. Kanskje fortsatt mest for folk av den gamle spillskolen, men ja. Bare se å bli ferdig med det zeldaspillet og kjøp dette.
 
Sist redigert:

Yetipants

Mein Gampf
Medlem av ledelsen
Jeg gjorde som Terje sa. Kjøpte spillet fra en særdeles troverdig sjappe også.

Men før jeg kan ta fatt på det, måtte jeg nesten gjøre unna forrige kjøp, som da var Wonder Boy: The Dragon's Trap til Switch. Det passa perfekt akkurat nå; jeg har spilt det utelukkende i håndholdt modus, og det ser helt supersmooth og nydelig ut på Switch-skjermen. Det at det er et enkelt og lettfattelig action/RPG-ultralite gjør også at du bare tar det med deg mens du skal en tur på dass (for eksempel). Uansett: Det er god stemning hele veien gjennom. Første gang jeg spilte det var ikke på Master System, men da det kom ut på Wii Virtual Console(!) så jeg har ingen voldsom nostalgisk tilknytning til det, og jeg får vel si at jeg alltid har syntes at Master System har vært den mindre polerte, styggere og mer dustete lillebroren til NES. Originaldrakten til Dragon's Trap synes jeg fortsatt ser og høres innmari grell ut, men som nevnt tidligere er nyversjonen ikledd en grafikk og et lydbilde som er i absolutt toppklasse. Dette bidrar sterkt til at jeg ikke begynte å gå lei før etter at jeg var ferdig med hoveddelen av spillet og bare hadde igjen bonusen; seks valgfrie brett (en til hver transformasjon) som er ganske så harde og lar deg kjøpe noe hemmelig når du har fullført de fleste av dem.

Kontrollsystemet i spillet er skikkelig tight, og det er bare bonusbrettene som begynner å tøye tålmodigheten når det gjelder fingerferdighet og reaksjonsevne; de er ikke dårlig konstruert, det er bare at systemene i spillet ikke er veldig sofistikerte. Men men, jeg holdt da ut i de snaue seks timene det tok å låse opp alt 100%. Det siste ankepunktet jeg har er at strukturen i spillet er helt høl i huet til tider; noe av det beste utstyret er utilgjengelig til etter at du er ferdig med spillet, så det har ytterst begrenset praktisk verdi. Det er også en del grinding for å skaffe penger til alt, for eksempel Legendary Shield som koster over 5000 gull (til sammenligning er det nest dyreste du kan kjøpe en rustning til drøye 3000; den er også vanvittig dyr og krever lang tid eller mye grinding for å spare opp til). Heldigvis finnes det etter hvert en simpel måte du kan grinde spenn på veldig enkelt, men det er jo ikke noe artig uansett. Men det beste med det legendariske skjoldet? Det er ikke en gang det beste i spillet. Makan.

Uansett, dette var vel verdt knappe 200 spenn hvis du er klar for litt innmari stilig sminka 8-bits-action. Hovedattraksjonen her er at mekanikkene faktisk er ganske varierte med tanke på hvor enkel strukturen i spillet er, men tenk på at dette tross alt er et 8-bits-spill innerst inne.
 

Thinaran

Den mannlige sexbomba
Medlem av ledelsen
Blir å coppe. Jeg spilte aldri originalen av (it's a) Dragon's Trap men Wonder Boy in Monster World er et av mine favorittspill på Megadriven. Blir nok en fin ting å spille etter Persona 5.
 

Lodin

Der Politipresident
Herre baluba, runna Little Nightmares nå. Vil ikke si så mye om det annet enn at gameplayet er veldig likt Limbo og Inside. Visuelt og tematisk minna det en del om filmene til Jan Švankmajer og Terry Gilliam. Det er med andre ord jææ~vlig bra og bør spilles. Man bør dog ikke se trailere og sånn først.
 

Lodin

Der Politipresident
Og så var Paradigm runna og dette er også herre baluba, men av helt andre grunner. Dette er da en pek og klikk hvor man spiller den unge og stygge mutanten Paradigm som drømmer om å bli tidenes beste Big Beat artist. Han har nylig fått tak i samples av hvalsang og en kis som klasker seg på magen så det er bankers.
Desverre må drømmen settes på vent fordi atomreaktoren han bor i er iferd med å smelte ned. Eneste løsning er å skaffe en bootdisk med DERP OS 3.11 så han kan reboote PCen som styrer stedet. Heldigvis har han gode hjelpere som bikkja hans som er så alkoholisert at den nå kun blir dritings av spylevæske og en beatboxende aubergine.
Desverre oppstår det dog problemer for i skyggene lusker det onde dovendyret Olaf. Han er ikke bare en dick (Paradigms egne ord), men også svensk og han kaster opp sjokoladeplater hver halvtime.
Uansett er det tid for eventyr i det lille øst-europeiske landet Krusz som kun har som eksportvarer poteter, atomavfall og rumpestatuer. Her treffer man alt fra narkobaroner som utfordrer en til å spille SNES til narkomane kosmonauter som finansierer bruket sitt med sugeturer.

Dette er uten tvil noe av det morsomste jeg har spilla på årevis. Rundt hvert eneste hjørne er det vitser og de er døve, nerdete, referansete, grove eller jævla døve. På et tidspunkt dro det en vits om kulellager man kun kan ta om man sto inline på midten av 90-tallet. Dette er uten tvil mitt syltetøy.
Grafikken er håndtegna og dritlekker/dritstygg, stemmeskuespillet sparker andre titler som Thimbleweed Park ned i støvlene og soundtracket til Jonas Kjellberg eier. Eneste negativet sikkert noen vil gi er at det er altfor lett, men det driter jeg i.
Om du i år kun skal spille en spille hvor man bekjemper et dovendyr som har stært håret til Donald Trump, så la det bli dette. Hadde regna med at Little Nightmares ville bli månedens spill lett, men dengang ei.
 
Sist redigert:
Sold. Plattform PC?
 

Lodin

Der Politipresident
Ikke spill What Remains of Edith Finch. Det er enda en Gone Homo bare at i denne får man være en hai og det har og en bit hvor man er heltinnen i et dårlig skrekkblad.
Men ikke spill det. Jeg gråt på slutten og eneste spillet som har gjort det før var Silent Hill 1.
 

Yetipants

Mein Gampf
Medlem av ledelsen
Da var man jaggu ferdig med Shovel Knight: Specter of Torment også, og dermed har jeg spilt gjennom alle tre Shovel Knight-kapitlene. Det mest positive jeg kan si er vel egentlig at jeg ikke har noen klar favoritt; kvaliteten er ganske på det jevne, dvs. jævla bra. Det som gjør at Specter skiller seg ut, er kanskje først og fremst vanskelighetsgraden og hvor langt det er. Det vil si "lettere enn de to andre" og "kortere enn de to andre", henholdsvis. Det var noen brett jeg aldri dævva på i Specter, noe som var helt uhørt i de to andre. Brukte vel cirka fem timer på Specter, mot nesten elleve på Plague og seks på Shovel Knight (den siste der må sees i kontekst av at det var andre gang jeg spilte gjennom). Dette var med gjenspilling av tre brett jeg ikke klarte å samle alle plukkoppsene på, forøvrig.

Litt døllere kamp er det i Specter, men det er vel uunngåelig når man skal lage noe som er litt mindre hardcore enn de to forrige. Verdt å nevne at man også får et hav av magiske hjelpemidler i Specter, et par av dem er nesten så drøye at de fjerner de skarpe kantene helt. I det minste inntil du prøver deg på den prosedyrisk genererte hinderløypa, den er rimelig brutal.

Konklusjonen får bli at hvis du ikke har spilt Shovel Knight så er det bare å skaffe seg. Treasure Trove-utgaven koster ~200 flis på Switch og er den udiskutabelt beste, men du får det på konsoll og PC også.
 

Sjutten

Sjutt just got real.
Resident Evil 0 Platinum GET!

Dette var mye enklere enn REmake og krever følgende gjennomganger:

>Vanlig gjennomgang på normal for å bli kjent med spillet og låse opp greier som Leech Hunter og Wesker Mode.

>Leech Hunter. Dette er en greie hvor du går rundt i Training Facility (som er ca. halve spillet) og plukker opp såkalte leeches. Det er 100 totalt og du må plukke opp 50 med hver karakter. Dette låser opp ting som magnum revolver og uendelig ammo. Må gjøres to ganger siden du bare må plukke opp leechene med den ene karakteren den andre gangen, noe som er fullstendig meningsløst.

>Wesker Mode. Billy er bytta ut med Wesker og han har noen spesialangrep som å løpe veldig fort og "death stare" som kan lades opp og gruser alt på skjermen. Vanskelighetsgraden her er automatisk satt til easy og det er ganske artig. Det er et trofe for å ikke heale i det hele tatt og det gjorde jeg på denne modusen, siden folka tåler ganske mye på easy, og spesielt Wesker.

>Vanlig gjennomgang på Hard. Kanskje den vanskeligste vanlige gjennomgangen av et RE-spill jeg har spilt, uten at det sier så veldig mye. Det er begrenset med ammo og helse, og folka tåler ikke så mye, så man må være forsiktig og bare drepe det som er nødvendig.

>No Save. Dette er mye enklere enn i REmake siden det ikke er noen farlige ting som at du kan bli knust av rullende steiner eller dytta utfor kanter. Så lenge du blæster alt med magnum-revolveren eller acid rounds og alltid sørger for å ha med litt helse så skal det godt gjøres å tape her.

>S Rank. For å få den høyeste ranken i RE-spill må du som regel klare spillet på under tre timer, ikke lagre, ikke bruke helsespray og ikke bruke bonusvåpen med uendelig ammo. Denne gangen må du bare klare spillet på under tre og en halv time og du må gjøre det på normal eller hard og det er null stress. Klarte det med over en time til rådighet.

Uansett et ålreit spill som gjør ting litt annerledes med tanke på at du har to karakterer som du kan bytte mellom og det ikke er noen sammenkoblede kister. Sistnevnte var litt frustrerende på hard, siden du må gå litt frem og tilbake for å få med alle tinga til neste område, men sånn var det originale spillet også.

PS. Rebecca er den beste RE-jenta

PS2. Apene kan reise til helvete.
 

Terje

mostly harmless
Så på tross av Lodins advarsel lenger opp her så spilte jeg What Remains of Edith Finch i dag. Det er som nevnt en vandresimulator som høres veldig ut som Gone Home i og med at man utforsker et tomt hus for å nøste opp i historien om ting som har skjedd der. Dette er noe mørkere derimot, og det gjør noen fortellertekniske og spilltekniske krumspring underveis som jeg vet flere enn meg her vet å sette pris på. Det er også en veldig godt fortalt historie dette her som vet å røske litt i de rette følelsene her og der. Alt i alt en fin sak som tar deg fire-fem timer maks. Nytes best helt spoilerfritt.
 

Yetipants

Mein Gampf
Medlem av ledelsen
"Når Terje anbefaler et spill, da flokker jungelens dyr til Steam. For å kjøpe spillet Terje anbefalte." -Gammelt jungelord
 
Topp