Siste spill du fullførte

Sjutten

Piraten fra Sjuttavika
Da har jeg i en alder av 37 år fullført mitt første Tomb Raider-spill. Det eneste jeg har spilt tidligere er en demo av treern på PS1. Det vi snakker om her er 2013-versjonen på PS3 som av en eller annen grunn bare kostet 12 kroner i PS Store i mars 2018. Det gjør dette til det aller billigste spillet jeg noensinne har kjøpt og det er ikke verst for et fem år gammelt spill. Nå har jeg endelig spilt det og det viste seg jammen meg å være ganske bra også. Det var akkurat den typen action-eventyr jeg trengte for å fylle tomrommet etter The Last of Us. Det er ganske gøy å spille, både når det gjelder action og utforsking. Det ser veldig bra ut også, selv på PS3. Omgivelsene er flotte og jeg liker spesielt designet til Lara. Jeg var aldri fan av den overdrevne bimbo-looken hennes tidligere, men her har de klart å gjøre henne skikkelig nydelig samtidig som hun ser naturlig ut. Plottet er så som så, men det gjør egentlig ingenting. Det som overrasket meg mest er hvor Michael Bay det er til tider, for noen av action-sekvensene er helt hysteriske og Lara får utrolig mye juling både av fiender og natur.

Hva som menes med fullført her er enkelt og greit å ha funnet 100% av alt stæsjet, samt oppgradert Lara og alle våpnene. Akkurat det samme som i The Last of Us, altså. Den eneste forskjellen er at her fant jeg absolutt alt selv uten å bruke guide. Det hjelper en del at du i hvert område kan finne et kart som viser hvor det meste er, og at du kan låse opp en egenskap som viser ting i nærheten, men det er fortsatt en del greier du må lete etter selv. I noen områder måtte jeg loke rundt i en halvtime før jeg fant den siste tingen, og det verste var nok den mørke skogen hvor du skulle plukke sopp. Jeg sørget for å fullføre hvert område før jeg gikk videre til neste og jeg ble akkurat ferdig med alle oppgraderinger i det siste området, sånn at jeg slapp å grinde etter at jeg var ferdig. Fikk ikke tatt alle trophies og det spørs om jeg noensinne gjør det siden det er multiplayer her også, men det virker ihvertfall ikke som om den er nedlagt. Spørs hvor aktiv den er på PS3 etter åtte år da. Aner ikke om det mulig å sjekke hvor lenge jeg har spilt, men tipper 15-20 timer, så da ligger vi på under ei krone per time. Ikke verst. Har allerede kjøpt oppfølgeren på PS4, men den måtte jeg betale 5,5 ganger så mye for.
 

Agradula

Ridder Jonatann
Medlem av ledelsen
Jeg lurer på når det kommer et spill med dyr produksjon der hovedpersonen ikke ser nydelig ut, men at man fortsatt får sympati for hen.
 

Yetipants

Mein Gampf
Medlem av ledelsen
Her er det noen som har glemt den gripende og hjerteskjærende historien i Gears of War, ser jeg.
 

Thinaran

Den mannlige sexbomba
Medlem av ledelsen
Yakuza: Like a Dragon, eller Yakuza 7, er det åttende spillet i Yakuza-hovedserien. Dette har en ny hovedperson og en ny hovedby, men det er en oppfølger til Song of Life og mange av de kjente figurene fra de tidligere spillene dukker opp. Dette er da i motsetning til Judgment, nå en serie, som har null og niks med Yakuza-verdenen å gjøre annet enn at de deler by.

Det er også et utmerket startpunkt for nye fans, for hovedpersonen er like uerfaren når det kommer til denne verdenen som Kiryu var i sitt første spill (og 0). Men dette er 100 % et vanlig Yakuza-spill med mange av de samme aktivitetene og samme type historiefortelling, det er nesten bare kampsystemet som er nytt.

Vi følger Ichiban Kasuga, en foreldreløs som har vokst opp på en bordell og endt opp som håndlanger for patriarken Masumi Arakawa. En skjebnesvanger nyttårsaften tar Arakawas sønn livet av en mann, Ichiban tar støyten og havner 18 år i fengsel. Når han igjen oppsøker sin patriark blir han ikke velkommet tilbake i folden. Istedet blir han skutt av Arakawa og dumpet i en hjemløs-camp i Yokohama 30 mil unna. Spillet starter altså på ekte på Ichibans livs laveste punkt, og fra her må han reise seg like a dragon og nøste opp i mysteriet om hva som har skjedd med Arakawa og hvorfor Tojo-klanen nå er borte(!).

ezgif-2-5b435ef8b06a.jpg


Ichiban er såklart en fysisk sterk helt, men han er ikke i nærheten av Kiryus legende. Heldigvis har han allierte til å backe han opp. Hans første venner blir den hjemløse sykepleieren Nanba og eks-politimannen Adachi, og du vil etterhvert få et gruppe på syv figurer (hvor Ichiban i Persona-stil aldri kan tas ut av partyet). Som jeg nevnte er kampsystemet nytt, vi har gått fra brawler-style slåssing til et turbasert RPG-system. Dette er rasjonalisert i spillet ved at Ichiban, i likhet med mange japanere, brukte hele oppveksten sin på å spille Dragon Quest. Han ser for seg fiendene som onde mennesker med røde øyne og seg selv som en helt i skinnende rustning. Spillet har også et slags Job-system, først introdusert i Dragon Quest III, hvor du kan dra på arbeidsformidlinga for å bytte jobb, og dette gir deg tilgang til nye egenskaper. Disse er verdt å dyppe litt inn i siden de har en separat rank i tillegg til karakterlevelen, og når du treffer visse nivåer får du permanente statboosts som er aktive uansett hvilken jobb du er i, samt at enkelte egenskaper også blir tilgjengelige. Noen levels med Idol gjør at du kan heale en alliert også i en annen jobb, men du må holde deg som Idol for å ha tilgang til party heal f.eks.

Som forventet med et så stort spill er det mange systemer. Det er et crafting-system for å lage våpen, rustninger og oppgraderinger. Det er et bond-system som gjør dine allierte sterkere og låser opp deres nye jobber, det er et Personlighet-system hvor du levler forskjellige aspekter av Ichiban ved å gjøre diverse in-game-utfordringer. Disse brukes til å låse opp Ichiban sine jobber, overbevise enkelte folk, og kreves for dating. Du må ha en viss mengde sjarm for å jobbe som nattklubbvert f.eks, som er en jobb hvor du angriper folk med en magnum-flaske Champagne, kaster isbøtter og har charm-statuseffekter.

Answering-questions-850x478.jpg


Og så har du Business Management. Som en del av historien blir Ichiban CEO for et snacksselskap, som etterhvert ekspanderer til et holdingselskap hvor du kjøper opp andre bedrifter i byen med mål om å bli selskapet i Yokohama med høyest aksjeverdi. Du må rekruttere ansatte med forskjellig statistikk og plassere dem i riktig posisjon for å kunne levle opp bedriften og likevel dekke kravene den har for at du skal få maks uttelling. Du tjener mange hundre millioner yen i dette sidespillet men du vil kun få penger du kan bruke i hovedspillet ved å gjøre det bra i aksjonærmøtene. Her blir du beskyldt for både det ene og det andre av aksjonærene og må overbevise dem ved hjelp av dine ansatte i et stein-saks-papir-system, og Ichiban kan også hoppe inn med tårevåte unnskyldninger som "spesialangrep".

Den nye byen Yokohama virker større enn Kamurocho, men har mange flere taxiholdeplasser så det blir ikke like mye løping. I tillegg kan du ringe taxi fra smartfonen din for et lite tillegg. Ekstremt hendig. Det er litt mye random encounters i spillet og det er ikke nyttig tidsbruk å bruke masse tid på grinding. På tidspunkt hvor du behøver å levles litt (spesielt før en beinhard kamp i kapittel 12) vil du få tilgang til områder hvor du får veldig mye mer exp mye raskere enn du hadde gjort ved å grinde tilfeldige fiendegrupper.

Yakuza-Like-a-Dragon-Dragon-Kart-Mini-Game-Guide-1.jpg


Noen husker kanskje bitchinga mi fra Judgment og Yakuza 3 hvor substories var låst bak nesten umulige minigames, men det er de ikke her. Jeg rørte ikke de japanske gamblingsspillene, poker eller mahjong i det hele tatt og fikk likevel fullført "alt" i spillet. Et nytt minigame som er påkrevd er Dragon Kart. Det er rett og slett Mario Kart, inkludert våpen, hvor banene er lagt gjennom byene i spillet. Det er gøy og ikke altfor vanskelig så lenge du oppgraderer snuskjerra. Jeg bør vel også nevne CanQuest-spillet som er en slags Pacman hvor du samler brukte aluminiumsbokser i gatene og unngår spøkelsessyklister (med mindre du har en energidrikk som gjør at du kan skade dem såklart).

Dette spillets completion dex heter Part-Time Hero og her kan du finne de vanlige utfordringene som å spise all maten på en restaurants meny, banke X antall duster i de forskjellige byene, få en høy score i karoke, spille retrospill osv. Du finner også en Support Quests-seksjon hvor du skal levere diverse ting og Rescue Quests hvor du skal redde folk som er i knipe og banke opp X stykk av denne fiendetypen. Her vil jeg umiddelbart advare mot å gjøre som meg og bruke masse tid, for 100 % Part-Time Hero-rank gir deg absolutt ingenting annet enn en "sorry, har ikke flere oppdrag"-beskjed.

Rent teknisk er spillet såklart en nytelse. Ansiktene er mer uttrykksfulle enn noensinne, loadingtidene er nesten ikke-eksisterende (på PS5), og musikken sparker enorme mengder med ræv:



Historien er blant de beste i serien og selv om Ichiban ikke er en direkte erstatning for Kiryu er han en figur man blir glad i etterhvert som historien fortsetter. Han har flere nivåer enn man først skulle tro. Alle Yakuza-spilla har enkelte deler som virkelig anstrenger troverdigheten, og det har dette og. *Skuler på "Coin-Locker Baby"-kapittelet.* Men når skrivinga figurene imellom er såpass sterk så får det være greit.

Det neste spillet i serien vil også være turbasert (og følge Ichiban antar jeg da), mens Judgment-serien vil ha den gamle beat-em-up-stilen. Lost Judgment slippes allerede i september og skal såvidt jeg forstår bruke Yokohama-kartet fra Like a Dragon. Gleder meg nok mer til Ichibans neste eventyr enn Yagami sitt.
 

Lodin

Der Waaaah
Strangeland var jaggu sakene til far, ihvertfall om far liker creepy pek og klikk. Det er da nyeste greia til Wadjet Eye og som vanlig er det kryptiske greier med dritlekker pixelete grafikk. Minner veldig om Tormentum og Sanitarium og holder seg på nivå med dem. Så ja, spill denne om du liker dem eller de tidligere spilla til Wadjet.

 

Lodin

Der Waaaah
Binga gjennom siste del av storyen til Psychonauts 2 i natt og det er min GOATSE of the year. Det er akkurat samme spill som fra 2005, bare en del fiksa på og mye større. Stort sett funker alle ting bedre, men det er noen biter som river. Likte virkelig ikke matlagingsprogrammet. Det varte altfor lenge.
Men greier som hippiekonserten, biblioteket og hele huet til Ford Cruller måler seg med Milk Man. Stort sett er hjernene mye bedre visualisert. Også er storyen mye mer episk. Får og med en fin sang fra Jack Black og Frodo er også med som Nick. :v

Så ja, spill denne spillen. selv den forferdelige lille fladdermøssen er tilbake for å anbefale spillen.

 

Houseman

Filmnerden
Medlem av ledelsen
Som nevnt fikk jeg omsider tatt av plasten på lagt discen fra bruktspillet Resident Evil 2 i PS5-en, og har fullført Claire A og Leon B. Er glad jeg spilte R3make først og koste med meg det, for det er jo på grensen til svindel hvor mye de har gjenbrukt herfra (med et annet spillstudio og mye mindre budsjett elns). Spilte RE2 på GC i sin tid og husker ikke stort, men det er vel kjent som en av klassikerne i serien og har fått en pen overhaling, og to gode, litt ulike historier som det var vel verdt å spille igjennom på nytt, og greit å ta Leons historie sist (kanskje med unntak av en litt for lang passasje nede i den grågrønne kloakken, men det bød i hvert fall på nye monstre, som det ellers kunne vært litt flere ulike av). Endte på 45 % trophies og skulle gjerne bikket 50, så må ha vært mange bronse blant de jeg tok. Fikk i hvert fall trophies for å ta begge hovedbossene raskt, alle låser og safer og alle hip pouches, må ha oversett et dokument eller to og gadd ikke alle dukkene denne gangen (de er spredd utover alle de fire alternative måtene å spille gjennom på, såvidt jeg forstod).
 

Sjutten

Piraten fra Sjuttavika
>Bare spilt to av fire scenarioer
>Fullført

EC871elWkAAp5Sm.jpg
 

Houseman

Filmnerden
Medlem av ledelsen
Strengt tatt har man rundet det etter å ha spilt ett etter Backloggerys definisjon, det kommer rulletekst. Completed er noe annet, da må man platte & greier.
In the 1st run, you enter the RPD through the front door, while in the second you have to acquire the key for the side door near the fire escape. This leads to a whole different route through the first part of the RPD. You also get a different primary handgun in the 2nd run.


Edit:
Har nå vært gjennom Resident Evil 2 på alle scenarioer og det som skuffer mest er at A og B er altfor like.
:v
 
Sist redigert:

Sjutten

Piraten fra Sjuttavika
Det der gjelder vel bare fra scenario A til B, noe som var mye bedre gjennomført i originalen. Den andre kombinasjonen var vel forskjellig nok til at det bør spilles gjennom.
 

Houseman

Filmnerden
Medlem av ledelsen
Foreslår du ikke at jeg skal spille igjennom Claire B og Leon A også? De er ganske like, så jeg valgte en av hver (og det var det verdt).
 

Yetipants

Mein Gampf
Medlem av ledelsen
Høstferien er unnagjort, og siden jeg var sjuk hele tida (pluss uka før) har det jo blitt litt tid til gejming da. Vi begynner på topp.

Deathloop (Arkane, 2021, PC)
Alle har vel kanskje fått med seg greia her, men for ordens skyld: Du er Colt, som er fanga i ei tidsløkke på ei øy befolka av klin sprutgærne rikingrasshøl som har markedsført øya som et fristed for alle partyglade mennesker. Bare at tidsløkka som skulle sørge for at alle levde evig skar seg så alt spoles tilbake til start etter ett døgn, inkludert alles hukommelse. Bortsett fra din, og Juliannas. Julianna er da en av de tidligere nevnte rike rasshøla som har gjort det til sin oppgave å stoppe deg i å drepe alle åtte rikingene på en dag og dermed bryte løkka. Men også oppmuntre deg...?

Jeg skal si to ting om historien, og den første er at den legger opp mange kule tråder som du gleder deg til å få svar på. Den andre er at nesten ingen av dem får noen avslutning som gir mening på noe vis. Om du ikke kan leve med det, spill noe annet.

Men hvis du liker Arkane-spill også fordi de ser helt ubeskrivelig smashing ut, fordi de lar deg utforske (nesten) som du vil, ikke er redde for å gi deg egenskaper som lar deg slå krøll på flere av grunnmekanikkene i spillet og har en ~-*environmental storytelling*-~ som ingen kan gjøre dem etter, så er Deathloop noe for deg. Ja, og at det er et bånnsolid skytespill hvor du kan slå deg løs med (nesten) all magien fra Dishonored i en mer moderne setting. Istedenfor at det er The Outsider som gir deg magi denne gangen, har de elskelige Visionaries (rasshøla) lagd 'slabs' med magi du kan absorbere i underarmen og dermed leke deg med.

På mange måter er Deathloop en spissing og samtidig en utvidelse av mekanikkene i Dishonored; spissing fordi her fjernes det moralske valget om å gå non-lethal eller bare knæse folk som du vil, fordi alle bare gjenoppstår på slutten av dagen uansett så hvis du kan håndtere det er det bare å go loud fra start til slutt. Dette er umiddelbart tilfredsstillende og slutta aldri å være det for min del, rett og slett fordi at hvis du ikke visste det allerede etter Prey så er Arkane faktisk skikkelig gode til å lage skytespill også. Ikke dermed sagt at det er helt fritt fram; du kan ikke ha med alle kreftene dine på hvert brett, siden du bare har to plasser til slabs; taktikk og - igjen- utforsking må til for å finne din foretrukne stil. Når jeg sier at Deathloop også utvider Dishonored-formelen er det fordi at istedenfor at hvert brett er one-and-done, har du i praksis uendelig med muligheter til å finne ting du gikk glipp av, oppdage nye hemmeligheter, stadig stramme skruen for å få alt perfekt, osv. Hvis du klarer å stille deg om på at mangelen på quicksaves åpner muligheter istedenfor å innskrenke deg - noe spillet veldig åpenbart er designet rundt - så har du gode tider i vente.

Uansett er dette et spill for deg som verdsetter utforsking i seg selv. Nye måter å løse ting på, nye hemmelige områder, nye muligheter som åpner seg ettersom omgivelsene i hvert område endres etter hvilken tid på døgnet du utforsker dem på, osv. Jeg ble aldri lei av å finne stadig nye småtriks og finurligheter, se etter sammenhenger og årsaksforhold jeg kunne leke med. Og selv om jeg har spilt gjennom og fant ganske mye underveis, vet jeg at det fortsatt er flere mysterier jeg ikke har fått løst. Så da må man nesten ta noen runder til ved en anledning.

10/10

Dishonored 2 (Arkane, 2016, PC)
Joda, måtte tilbake til den avbrutte gjennomspillingen min fra en stund siden. Jeg var brennsikker på at jeg hadde runda Dishonored 2 da det kom, men med tanke på achievementene som poppa da jeg spilte ferdig nå kom jeg bare cirka halvveis den gang da. Skylder på at jeg hadde en ettåring i huset på den tida.

Denne gang ble det iallfall Emily og Low chaos. Mye av det jeg skrev om Deathloop gjelder så klart også for Dishonored 2 siden ja, men jeg vil likevel framheve et enkelt faktum: Dette er det beste snikespillet jeg har vært borti noengang. Alle brett er gjennomdesignede og har genuine historier bakt inn i seg; noen er litt mer lettvint løst enn andre, men det er alle de små historiene du må lete etter for å oppdage som gjør spillet levende for meg (på samme måte som med Deathloop).

Jeg merker det at en av grunnene til at jeg likte Deathloop så godt nok var at selv om jeg elsker denne typen spill og liker å snike rundt, sniklytte, plukke med meg ting og finne rusk og rask, har jeg en tendens til å aldri orke å planlegge en perfekt runde gjennom et brett, men heller bare ta første og beste mulighet og så improvisere meg ut av røra jeg uten unntak havner i. Det blir mye assault/non-lethal kan du si (man har da noen prinsipper).

Og for de av oss som husker Thief: Deadly Shadows og kronjuvelen i det spillet, som hele historien bygde opp mot (Shalebridge Cradle for dem som ikke har spilt, søk det opp på youtube eller noe) - så kan man endelig si at det mesterverket er blitt toppet i form av Clockwork Mansion og Crack in the Slab fra Dishonored 2. Dette er et nådeløst oppfinnsomt og fjellstøtt realisert spill, og jeg ble nesten sjokkert over hvor gnistrende godt grafikken har holdt seg selv om det er fem år gammelt.

10/10

Castlevania: Circle of the Moon (Konami, 2001, Game Boy Advance)
Gikk like godt såpass grundig til verks at jeg skaffa både den nylig utgitte Castlevania Advance Collection-pakka og Metroid Dread bare for å ha litt metroidvania å pusle med framover. Dread har nesten ikke blitt spilt pga. at tv-en min holder på å ta kvelden, men til gjengjeld peisa jeg gjennom Circle of the Moon på et par dager.

Dette spillet kjøpte jeg da det kom ut i Europa siden jeg hadde en flunka ny GBA og trengte noe å spille på den, og... jeg likte det ikke noe særlig. Stive kontroller og herreguuud det er jo altfor vanskelig. Verdt å merke seg her er at dette nå er ganske nøyaktig tjue år siden, og jeg hadde ikke spilt Symphony of the Night ennå. Så hele ideen med et 2D-plattformer-RPG var såpass fjern for meg at jeg ikke helt forsto tankegangen bak spillet, siden jeg forventa meg noe i samme leia som de eldre Castlevania-spillene.

Tidene forandrer seg dog, og jeg har null problemer med å fastslå at dette er et jævlig solid spill som på alle måter fortjener å spilles av de som liker rollespill, plattformaction og utforsking. Vår mann Nathan har både et teit navn og anlegg for å bli en jævla superhelt, skal det vise seg, bare du er standhaftig nok. Et spill som byr på svært få overraskelser, men en real utfordring (dog ikke krise som jeg fikk inntrykk av i min ungdom) som blir betraktelig avhjulpet av muligheten for å bruke savestates som man får i Advance Collection.

8/10
 

Yetipants

Mein Gampf
Medlem av ledelsen
Jeg vet det eier. Fordi jeg har spilt det, tomsing. Kanskje en runde til.
 

Houseman

Filmnerden
Medlem av ledelsen
Ferdig med Dishonored, spilte igjennom med low chaos og shadow (no detections) første gang. Toeren er bedre og mer kompleks, men det var mye Dishonored-godfølelse å hente her også. Likte bl.a maskeradeballet godt og Kingsparrow Island var et bra sted å avslutte, masse alarm- og sikkerhetssystemer å slå ut bl.a. Virket som spillet oppfordret til å drepe iblant, fikk bl.a. et side mission som gikk ut på å skyte en fyr i duell og det var en fiende man ikke kunne ta ut med stealth, kunne ikke droppe ned på fiender non lethal heller (noe jeg mener man kunne i toeren). Var relativt mye enklere å være uoppdaget enn i toeren, men gav likevel en god følelse å få det til.

Neste: Super Mario 3D World på Switch, som jeg aldri spilte på Wii U (fikk ikke med meg at konsollen hadde et nytt Mario-spill). :eek:
 

Yetipants

Mein Gampf
Medlem av ledelsen
kunne ikke droppe ned på fiender non lethal heller (noe jeg mener man kunne i toeren)
Det stemmer.

Bra valg med SM3DW på Switch forøvrig, det er noen få men viktige endringer der som gjør det til et soleklart bedre spill.