Siste spill du kjøpte
- Trådstarter Rocky
- Startdato
Spar meg, hva faen har noe av det der med gameplay å gjøre?
Det finnes en del mennesker som av en eller annen grunn klager over at de ikke lenger kan bli oneshottet hvis de stikker nesa innenfor feil dør. Disse menneskene kaller vi gjerne masochister. De som spiller spill for å ha det artig, synes det er fint at du aldri møter absurd overpowered fiender og er sikret en solid utfordring som likevel passer til nivået ditt. De samme menneskene setter også pris på at skills-systemet er blitt forenklet og strømlinjeformet, slik at det ikke går an å være ekspert med langt sverd men helt noldus med kort sverd (for eksempel), noe som ville vært tilbakestående. Og øks og hammer svinges på samme måte, så at de er slått sammen er heller ikke så dumt.
Når det gjelder manglende armorslots... var det altså noen som syntes det var artig at man måtte kjøpe tolv deler for å få komplett rustning i Morrowind? Bare spør, altså.
Jeg kan faktisk også gi noen tips om hvorfor Imperial City ser så kjip ut. Den ble nemlig bygd av de derre jalla-alvene som styrte sirkuset før Tamriel ble slik det er nå. Dæffår.
Det finnes en del mennesker som av en eller annen grunn klager over at de ikke lenger kan bli oneshottet hvis de stikker nesa innenfor feil dør. Disse menneskene kaller vi gjerne masochister. De som spiller spill for å ha det artig, synes det er fint at du aldri møter absurd overpowered fiender og er sikret en solid utfordring som likevel passer til nivået ditt. De samme menneskene setter også pris på at skills-systemet er blitt forenklet og strømlinjeformet, slik at det ikke går an å være ekspert med langt sverd men helt noldus med kort sverd (for eksempel), noe som ville vært tilbakestående. Og øks og hammer svinges på samme måte, så at de er slått sammen er heller ikke så dumt.
Når det gjelder manglende armorslots... var det altså noen som syntes det var artig at man måtte kjøpe tolv deler for å få komplett rustning i Morrowind? Bare spør, altså.
Jeg kan faktisk også gi noen tips om hvorfor Imperial City ser så kjip ut. Den ble nemlig bygd av de derre jalla-alvene som styrte sirkuset før Tamriel ble slik det er nå. Dæffår.
Det hele har vel med preferanser å gjøre.
Jeg for min del liker rollespill i samme sjanger som TES-serien, men når Oblivion framstår som Morrowinds tilbakestående, men veldig pene bror, så føler jeg at jeg har en ganske god grunn til å klage.
Jeg likte alle utfordringene som man fant i Morrowind, og at det til tider var rent sjansespill på om det stedet du begav deg på var forsvarlig å reise i.
Denne tryggheten om at uansett hvor jeg er eller hva jeg gjør, så har jeg en temmelig god sjanse til å overleve, gjør egentlig hele spillet til en ren plankekjøring.
Kall meg gjerne en masochist, siden jeg liker uforutsette farer og litt sjansing når jeg spiller slike rollespill.
Noe annet jeg akkurat kom på som jeg misliker med Oblivon, er det at jeg bare kan trene fem ganger hos en trener per level.
Har jeg gull nok, så burde jeg ha muligheten til å trene meg opp et par levler.
Jeg for min del liker rollespill i samme sjanger som TES-serien, men når Oblivion framstår som Morrowinds tilbakestående, men veldig pene bror, så føler jeg at jeg har en ganske god grunn til å klage.
Jeg likte alle utfordringene som man fant i Morrowind, og at det til tider var rent sjansespill på om det stedet du begav deg på var forsvarlig å reise i.
Denne tryggheten om at uansett hvor jeg er eller hva jeg gjør, så har jeg en temmelig god sjanse til å overleve, gjør egentlig hele spillet til en ren plankekjøring.
Kall meg gjerne en masochist, siden jeg liker uforutsette farer og litt sjansing når jeg spiller slike rollespill.
Noe annet jeg akkurat kom på som jeg misliker med Oblivon, er det at jeg bare kan trene fem ganger hos en trener per level.
Har jeg gull nok, så burde jeg ha muligheten til å trene meg opp et par levler.
Hvis du liker uforutsette farer og litt sjansing kan du skru opp vanskelighetsgraden. Da blir spillet vanskeligere.
Og for faen, er det bare jeg som legger merke til at selv om vanskelighetsgraden skaleres etter spilleren, så er den likevel vektet? Det vil si at en del kamper er vanskeligere enn andre? Jeez louise.
Og for faen, er det bare jeg som legger merke til at selv om vanskelighetsgraden skaleres etter spilleren, så er den likevel vektet? Det vil si at en del kamper er vanskeligere enn andre? Jeez louise.
Problemet Frenzy refererer til er at spillet på mange måter er lettere progressivt med hvor LAV level man har. Altså at man ikke tjener noe særlig på trene seg opp. I Morrowind oppsøkte man fiender man visste man kune hanske om, for så å bli god nok til å ta en enda større fiende. Denne følelsen av mestring og belønning er borte i Oblivion. Misforstå meg ikke, jeg synes level-scaling er viktig, men kun så lenge det gjøres riktig. Som f.eks. i FF8.
Ja, dette er såklart helt sant... hvis man spiller Diablo. Der er det ingenting annet enn grinding og atter grinding, så der spiller man slik.
Hvis det er å bekjempe større og sterkere fiender som er hovedinteressen din, da bør du ligge unna Oblivion, ettersom det tar mål av seg for å være et rollespill og faktisk gi deg muligheten til å bygge opp karakteren din slik du vil ha den. Å denge fiender blir dermed et middel for å nå et mål, ikke et mål i seg selv.
Hvis det er å bekjempe større og sterkere fiender som er hovedinteressen din, da bør du ligge unna Oblivion, ettersom det tar mål av seg for å være et rollespill og faktisk gi deg muligheten til å bygge opp karakteren din slik du vil ha den. Å denge fiender blir dermed et middel for å nå et mål, ikke et mål i seg selv.
Men om man ikke kan bruke målet til noe, da forsvinner jo hele motivasjonen? Altså, om man ikke har noe å tjene på å bli større og sterkere, hvor er moroa da? Da forsvinner poenget bak alle fysiske attributter. Og det eneste givende vil være å bli en bedre merchant etc. Jeg vil kunne banke opp fiender som jeg tidligere ikke klarte å ta, og dermed FØLE meg sterkere, istedet for å kun å lese av et tall som SIER at jeg er sterkere.
Får jeg presisere at ettersom du blir større og sterkere, møter du også større og sterkere fiender, og dermed faller argumentasjonen din i grus? 
[/b]
[/b]
Snakker vi om samme spill, eller har du klart å unngå situasjonene der man må rømme fra inni ei fremmed hule med en hel horde rasende sektmedlemmer etter seg, der man møter tre lynraske argonianere på en gang i arenaen og der man må slåss mot to vampyrer og et spøkelse samtidig, og alt dette før level åtte...? Det er faenmeg ikke like enkelt hele tiden. Ikke med mindre du utelukkende tøffer rundt ute i skauen, der det verste du møter er en ulv og kanskje en bjørn i ny og ne.
Som sagt er encounterne vektet, så noen av dem er laget for å være vanskeligere... :rulleøyne:
Som sagt er encounterne vektet, så noen av dem er laget for å være vanskeligere... :rulleøyne:
Det er akkurat det som er fordelen. Å kunne konstant vente det uventete.
Overaskelsen når man møter en real badass motherfucker som slakter deg som fjorårets julegris.
Å møte på slike overdådige farer, ble drept i løpet av få sekund, loade forrige saving, spille i flere timer for å bli sterkere mens du konstant husker akkurat hvor farene ligger, møte opp når du er klar og drepe jævelen(e).
Det slike ting jeg elsket ved Morrowind og med Level-scaling forsvinner nettopp dette i Oblivion.
Slik Oblivion er nå, så befinner du deg i en verden hvor du aldri vil møte det som nåværende er umulig. Du har ikke noen områder du finner ut at du ikke kan besøke her og nå.
Gi meg muligheten til å møte det tilsynelatende umulige, for så å beseire det når jeg er i stand til det.
Overaskelsen når man møter en real badass motherfucker som slakter deg som fjorårets julegris.
Å møte på slike overdådige farer, ble drept i løpet av få sekund, loade forrige saving, spille i flere timer for å bli sterkere mens du konstant husker akkurat hvor farene ligger, møte opp når du er klar og drepe jævelen(e).
Det slike ting jeg elsket ved Morrowind og med Level-scaling forsvinner nettopp dette i Oblivion.
Slik Oblivion er nå, så befinner du deg i en verden hvor du aldri vil møte det som nåværende er umulig. Du har ikke noen områder du finner ut at du ikke kan besøke her og nå.
Gi meg muligheten til å møte det tilsynelatende umulige, for så å beseire det når jeg er i stand til det.
Så med andre ord mener du at spillet ville vært bedre om det var urettferdig ovenfor spilleren, slik Morrowind er?
La meg si det slik at jeg har spilt Morrowind i til sammen ti timer i løpet av de tre årene jeg har eid det, mens Oblivion har jeg spilt i over tjue nå og jeg er bare sulten på mer. Oblivion er mye mer tilgjengelig enn Morrowind, nettopp fordi de har lagt inn levelskaleringen og forenklet skillssystemet. Jeg kan toge rundt hvor jeg vil og utforske hva jeg vil, nettopp fordi jeg vet at spillet er laget for at jeg skal kunne takle det hvis jeg er godt nok forberedt. I Morrowind var den mest gylne egenskapen av alle fotografisk hukommelse, slik at du kunne lære deg utenat hvor du ikke kunne gå enda fordi du var for lav level. Resultat: Jeg lå alltid unna alle dungeons, ettersom de som regel var for vanskelige for meg. Der hvor Oblivion belønner det jeg liker best å gjøre i spill - å utforske - blir du hardt straffet for det i Morrowind. Eksempelvis dro jeg til Mournhold på level 3 en gang fordi jeg ikke visste det var den nye Tribunal-questen... om du lurer på hvor mye sjans du har i Mourhold på level 3, så kan jeg avsløre at det er farlig nær 0, uansett hvor god du er.
Jeg kjenner meg ikke igjen i det dere skriver om at alt er så enkelt og det ikke er noen utfordringer i Oblivion, og jeg har satset hardt på Barbarian, kun lagt poeng i attributtene som styrer major skills, rendyrket Blade og Block og bærer en sølvclaymore på level 9. Plutselig oppstår det en situasjon hvor jeg må forholde meg til tre forskjellige angripere; kanskje en har sverd, en bue og en bruker magi, og da er du faenmeg i en sylteagurk uansett. Da er det taktikk og mestring det går på. Kampene i Oblivion behager meg veldig, fordi jeg vet at den som er best på å utnytte sine egne styrker og motstanderens svakheter, kommer til å vinne.
Og i går lærte jeg at det er én ting å ri gjennom skauen og få aggro på tre ulver, to troll og en banditt og takle dem etterhvert, men noe helt annet å takle alle samtidig. :svette:
Mener du virkelig å si at du aldri har opplevd noe som dette? At alt har vært søvngjengeri? Som sagt, jeg kjenner meg ikke igjen.
La meg si det slik at jeg har spilt Morrowind i til sammen ti timer i løpet av de tre årene jeg har eid det, mens Oblivion har jeg spilt i over tjue nå og jeg er bare sulten på mer. Oblivion er mye mer tilgjengelig enn Morrowind, nettopp fordi de har lagt inn levelskaleringen og forenklet skillssystemet. Jeg kan toge rundt hvor jeg vil og utforske hva jeg vil, nettopp fordi jeg vet at spillet er laget for at jeg skal kunne takle det hvis jeg er godt nok forberedt. I Morrowind var den mest gylne egenskapen av alle fotografisk hukommelse, slik at du kunne lære deg utenat hvor du ikke kunne gå enda fordi du var for lav level. Resultat: Jeg lå alltid unna alle dungeons, ettersom de som regel var for vanskelige for meg. Der hvor Oblivion belønner det jeg liker best å gjøre i spill - å utforske - blir du hardt straffet for det i Morrowind. Eksempelvis dro jeg til Mournhold på level 3 en gang fordi jeg ikke visste det var den nye Tribunal-questen... om du lurer på hvor mye sjans du har i Mourhold på level 3, så kan jeg avsløre at det er farlig nær 0, uansett hvor god du er.
Jeg kjenner meg ikke igjen i det dere skriver om at alt er så enkelt og det ikke er noen utfordringer i Oblivion, og jeg har satset hardt på Barbarian, kun lagt poeng i attributtene som styrer major skills, rendyrket Blade og Block og bærer en sølvclaymore på level 9. Plutselig oppstår det en situasjon hvor jeg må forholde meg til tre forskjellige angripere; kanskje en har sverd, en bue og en bruker magi, og da er du faenmeg i en sylteagurk uansett. Da er det taktikk og mestring det går på. Kampene i Oblivion behager meg veldig, fordi jeg vet at den som er best på å utnytte sine egne styrker og motstanderens svakheter, kommer til å vinne.
Og i går lærte jeg at det er én ting å ri gjennom skauen og få aggro på tre ulver, to troll og en banditt og takle dem etterhvert, men noe helt annet å takle alle samtidig. :svette:
Mener du virkelig å si at du aldri har opplevd noe som dette? At alt har vært søvngjengeri? Som sagt, jeg kjenner meg ikke igjen.
