Blir vel litt repetisjon her, men jeg også da.
Starta med å ankomme Torp i ti-tida på fredag. Etter sikkerhetskontrollen gikk man rett på et skilt der det stod "Tørst?" og pil til høyre. Dette var det ikke alle som fikk til, men jeg traff ihvertfall de fleste andre da jeg fulgte den pila. Etter en begivenhetsløs flytur står vi i Manchester og finner ut at arcadehallen ikke åpner før i seks-tida på fredager. Men vi trenger jo noe lunsj og finner et sted som heter The Bank der vi tror vi bestiller noen greie lunsjer, og får de største burgerne i verden. Med tilbehør.
Dritmette så slentrer vi gatelangs og finner etterhvert den norskeide plassen vi endte opp med å besøke ganske ofte. Kan ikke ta feil med et sted som selger Haugesund-vafler.
Det ble noe god kaffe som det skulle vise seg at ikke er en selvfølge at man får i Manchester, og det ble bestemt at vafler skulle testes ved senere anledning. Vi hadde såklart lyst på noe øl også, og selv om de solgte noe der så ville vi helst på en pub. Ikke veldig lenge etterpå ramler gjengen inn på The Old Wellington der øl ble konsumert.
Da det nærmet seg tida for å dra til arcade-hallen så ble det vurdert hva vi hadde av muligheter for å komme seg til Bury der den ligger. Det endte fort opp med at vi bare tok drosje frem og tilbake hver gang. £27-£28 pund for en halvtimes tur med helgetakst er til å leve med, særlig når man er fler om det.
Arcade-hallen leverte. Et massivt antall spill fordelt på to etasjer, og jeg fant de fleste jeg håpa på å se også! Vi trakk rett til etasjen med retro-arcade spilla, og der fant jeg mange spill jeg ikke har sett siden barndommen (uten MAME da). Fant en original cockpit-Star Wars som jeg spilte til wave 5 på første forsøk, og rett ved siden av var det og en cockpit Pole Position som jeg og Thinaran prøvde en runde hver. Må innrømme at jeg fikk ikke helt følelsen med kontrollen og leverte et elendig resultat.
Som dokumentert tidligere ble jo flere multiplayer-kabinetter prøvd siden vi var en gjeng. Tok en runde innom nok av gamle klassikere også; Asteroids, Space Invaders og Missile Command var en selvfølge å teste. Men det var og andre klassikere jeg aldri har spilt i original form sånn som Berzerk og Robotron. Jeg kom over Thinaran mens han spilte Smash TV, en to-stikke skyter som skylder en stor gjeld til Running Man. Smash TV spilte jeg mye på Amigaen så jeg slang meg på. Vi brukte vel sånn ca en million credits på å runde det. Fytti helsike. Ikke at Amigaversjonen var noe lettere, jeg brukte vel alltid en cheat der og.
Jeg snubla og over STUN Runner, en ganske tidlig 3D-racer med grafikk av ensfargede, uteksturerte polygoner. Det går sånn passe dritfort, man styrer en futuristisk svevesak som farer gjennom baner laget av store rør mens man plaffer ned alt som er i veien. Trikset med å komme fort frem er å kjøre opp på rørveggen i yttersving for å bruke sentrifugalkraften til å ha flatt jern gjennom hele greia. Artig konsept, og kabinettet er ganske kult også.
Gikk og forbi og prøvde den europeiske versjonen av Contra, og det måtte jo dokumenteres en gang for alle:
Contra heter Gryzor i Europa. Ikke Probotector, men Gryzor. Greit?
Vi trakk etterhvert ned i etasjen med de mer moderne gimmick-spilla. En del merkelige idéer her, trommeduellspillet er blitt dokumentert over. Thinaran fant et der man skal flippe et bord i sinne så ting flyr og forårsake så mye kaos som mulig. Komplett med en stor bord-kontroll man tar tak i og vipper opp.
Flere maskiner ble forsøkt, men siden de fleste er japanske og hadde tydeligvis et hav av valgmuligeter ingen av oss skjønte bæret av så var det vanskelig å finne artige moduser å forsøke. Etter en rask titt på disse maskinene så var jeg ærlig talt ikke veldig interessert, jeg hørte mer hjemme i etasjen over. Observerte en vill husmann skyte seg rundt i Time Crisis 2 som en pro.
Etasjen hadde og en mengde flipperspill som jeg utforsket sammen med Buggz, men dessverre var flere i dårlig forfatning. Vi fikk tatt noen runder Addams Family i det minste, og prøvde oss litt på en Elvira maskin der den ene flipperen ikke hang helt med. Ganske mange av de andre maskinene vi kunne tenkt oss å prøve hadde rett og slett hengt seg opp. Det var jo litt kjedelig.
Det stengte der relativt tidlig, og siden omtrent alle hadde vært tidlig i gang den dagen så ble det og tidlig kvelden på oss, så ingen bytur på fredagen.
Lørdagen opprant og de fleste av oss fant et frokoststed på anbefaling av hotellets concierge, men vi var ikke så fornøyd med stedet. Et åpenbart turisthøl med altfor mye folk, altfor høyt støynivå og altfor små porsjoner. Bred enighet om å finne noe bedre dagen etter. Flere av oss slentra bortom black sheep igjen for å spe på måltidet med norsk vaffel og ordentlig kaffe.
Autentisk Haugesundvaffel med autentisk brunost og ville bær.
Denne dagen delte vi oss i mindre grupperinger da folk hadde litt forskjellige interesser. Jeg var selvfølgelig i gjengen som dro tilbake til arcadehallen. Som tidligere nevnt ble vi litt slått ut av hvor mye mer folk det var på lørdagen, og hvor mye shitkids som plutselig sprang rundt beina på oss. Heldigvis måtte de hjem og legge seg tidlig.
Det ble testet mer multiplayer-spill, Gauntlet ble relativt raskt krysset av lista. Alle var enige om det måtte jo gjøres, for alle er enige om viktigheten til det spillet. Og alle er enige om hvor evig repetetivt gameplayet blir etter få minutter. Jeg, Buggz og Fetthesten fikk også tatt oss en episk runde med Ivan 'Ironman' Stewart's Super Off-Road der vi igrunn gjorde det ganske bra.
Jeg og Buggz spilte og gjennom Sunset Riders. Det er et spill jeg spilte jæskla mye da det stod på et gatekjøkken rett ved der jeg bodde midt på nittitallet, og er et spill jeg den gangen
nesten klarte å runde på en credit. Og er en ting jeg fortsatt skal klare en dag, det er langtfra umulig. Det hjelper at spillet er artig som fy og ser dritbra ut, det er en sideskrollende western-skyter der man velger en av fire dusørjegere og plaffer seg vei til rikdom. Stilig tegneserielignende grafikk og store, artig animerte sprites. Overkommelig og fair gameplay også, dette er ikke en av de mange urettferdige maskinene som jekker opp vanskeligheten en million hakk når den synes det er på tide at du putter på mer penger.
Jeg og Thinaran forsøkte oss på et fotballspill med trackball-kontroll. Den verste idéen, man må spinne den ballen som en villmann for at folka dine skal løpe. Det ble ikke lange økten.
Da gikk vi heller til Marble Madness, klassikeren der trackball-kontroll er helt riktig. Et par Tron-spill ble også forsøkt før vi slappa av litt med burger og øl over et par cocktail-maskiner, Galaxians og Defender som og selvfølgelig ble prøvd.
£3 for øllen. Innafor.
Fetthesten satte seg ned med et kulehelvete-shmup fra Cave, og jeg og Thinaran snubla over et annet. Jeg må innrømme at kulehelvete er ikke min sjanger, mer glad i de klassiske shmupsa fra før alt ble helvete. Men vi falt begge pladask for estetikken i dette, japansk spill med stilisert europeisk steampunk. Det så rett og slett dritlekkert ut, virka håndtegna a la Metal Slug. Det var ikke så verst å spille heller. Verken jeg eller Thinaran greide å tyde tittelen på det, men det er vel en og annen Cave-nerd som vet hva dette er (skal vel ikke ta lange tida å google heller).
Vi trakk tilbake til Manchester da det nærma seg middagstid, og vi rota oss litt på innsiden av Manchester's Gay Village i jakten på noe mat. Ikke at det plager noen av oss regner jeg med. Vi gikk på den nevnte indiske restauranten og fikk veldig god mat, om enn litt vel sterk for denne bygdetullingen. Jeg trodde egentlig at jeg var vant til å spise sterk mat, men jeg har visst litt å lære der enda. Det var langtfra så ille at det ble ødelagt da. Det syntes jo at vi var i
den bydelen da det ved nabobordet satt to menn i femtiårene kledd i dameklær. Ikke sminket eller utspjåket på noe vis, to helt vanlige menn i dameklær som den naturligste ting. Og det er det jo, om de vil ha det sånn så er det såklart ingenting i veien med det. Men jeg må innrømme at det er ikke et normalt nok syn for meg enda til at jeg ikke gjør en liten double-take når jeg ser det.
Og så kom jo det spetakkelet inn døra. Jeg fikk tatt et like dårlig men ihvertfall et noe bedre vinklet bilde av det enn husmannen gjorde:
Det ble så funnet en pub der mer øl ble konsumert. Vi havna tilbake på hotellet litt over midnatt der jeg, Thinaran og Buggz spilte noe artig kortspill jeg ikke husker navnet på. Det ble og forsøkt noe lokale potegull varianter. Gull med worcestersaus-smak var innafor. Gull med smak av syltet løk derimot... vi testa ett flak hver og fikk alle et nøyaktig likt antall rynker på nesen.
Håndskriften min er ikke bedre på en god, edru dag heller. Hold kjeft.
Søndag opprant, folk var passe slække i kroppen nå og tror ingen orka å finne på så mye sprell. Vi gikk til The Bank for frokost der vi hadde hatt hell med lunsjen på fredagen. Det virket jo lovende, og vi var alle klar for diger og digg frokost og ihvertfall ikke med alt ståheiet der vi var dagen før.
Så vi bestiller frokost og kaffe. Og det har alt vært sagt at dette var den verste kaffen. For det var den desidert verste kaffen. Store, fine kopper som ellers er en bra ting, men med antageligvis bare én eneste skje med instakaffe. Syltynt og elendig. Maten var ikke den beste men ikke dårlig heller, og porsjonene var greie. Variabelt stekt egg, Buggz fikk egg som var stekt til plomma var hardkokt og Fetthesten klarte de ikke gi egg før et kvarter etter han hadde spist opp resten av maten. Så litt skuffende. Fikk smakt blodpudding da, som jeg var en av svært få som spiste opp.
Da var det jo ikke annet å gjøre enn å gå på Black Sheep nok en gang og reparere med vaffel og kaffe. Brewdog-øl var og tilgjengelig, og man kunne bestille fem stykk i en isbøtte som alle syntes var en god idé på en søndag formiddag.
Det vil si, alle bortsett fra Discord-trolla. Som tydeligvis hadde sittet og fulgt med på untappd-checkins hele helga og the raeg got real. I Manchester brydde seg man heldigvis fantastisk lite om hva de som glemte at de burde vært der syntes.
Vi hadde tid til å samle gjengen på enda en pub før vi måtte pakke oss mot flyplassen, som er en av de sørgeligste flyplassene jeg har vært på. Nå er ikke jeg den som har vært på flest av dem akkurat, men det der var en kjip plass. Flyet ble noe forsinka, og da jeg kom meg på så satte det seg et slitsomt kvinnemenneske rett ved siden av meg. Hun hadde kommet med et enda mer forsinket fly fra Italia og ville egentlig ikke rukket dette, men så gikk det akkurat. Og denne historien måtte jeg høre. Mer enn én gang. Hun ble stille etterhvert da, helt til vi var nesten fremme og fikk se en fin solnedgang da det ble "ÅÅÅÅÅÅÅ SÅ FIIIIINT! BILDEEEEEEE!" hvor hun dytta mobilen sin forbi meg og jeg måtte drive og tafse på utløseren for henne for hun nådde den ikke. Altså, hvor fine blir bilder rett mot sola tatt med mobilkamera ut av et flyvindu? Alle i verden unntatt henne vet svaret.
Jeg er et altfor tålmodig menneske.
Vi kom oss frem, det var noe bekymring rundt det å rekke siste toget på grunn av det forsinkede flyet, men det viste seg å bare være perfekt timing for de fleste kom med transporten sin med minimalt med venting så her er det bare pro-reising.
Hjemme rundt midnatt, kræsjer altfor sent, zombiemodus på mandag som seg hør og bør. Fin tur.
