Suikoden is an RPG, it's the only game for me
- Trådstarter Riou
- Startdato
Yetipants: Forskjellen er at mange mange som liker spill og har det som hobby, digger også j-rpgs. Og mange som liker å se tv liker også og se fotball. Mange som liker selv-lemlestelse liker kanskje tapetkniv-metoden, mens det ikke helt er min greie. Det er derimot spill og tv-serier, mens fotball er en form for tv-underholdning jeg holder meg unna.
Flere av punktene på listen kan fint passe for andre spill enn JRPG (20. 23. 25. 30), eller er helt nødvendige (31). Nå gidder jeg ikke å se gjennom alle, men kan du (bortsett fra at hovedpersonen er en ung gutt - det er for at majoriteten av spillerne skal kunne identifisere seg med ham) liste opp typiske, historiebaserte JRPG-trekk du også ser i Suikoden?
Og dette med at NPC-er vil repetere den samme setningen, eller de samme setningene: Hvordan ville du løse dette problemet?
Og dette med at NPC-er vil repetere den samme setningen, eller de samme setningene: Hvordan ville du løse dette problemet?
Klart, jeg tapte kampen og det er spillets skyld, så nå klager jeg om det til dere.
Kjøp et kart så kanskje du ser hvor langt unna poenget mitt du er!
Det var ikke så mye historiebaserte greier, mer det at spillet starter in medias res, at kompisen din garantert er ond siden han er slik en forbanna idiot, at "..." blir ansett som en replikk det er verdt å indikere at noen kommer med, at landet du starter i har tre byer osv. Samma det. Og hvis NPC-en din ikke har noe mer vettugt enn en setning å si så trenger han ikke si noe i det hele tatt, verre er det ikke.
Forøvrig har du delvis rett i at kameraten er «ond», i det at dere vil ende opp på motsatte sider i konflikten. Dette betyr imidlertid ikke at han er «ond»; han føler striden dere i mellom som en tung bør, men denne børen må han bære på grunn av pliktfølelse og skjebnetro (Ja- spillserien opererer faktisk med tanker hentet fra gresk og norrøn kultur og litteratur).
Nå må du bestemme deg; vil du at spillet skal engasjere spilleren fra første sekund med halsbrekkende action, eller vil du ha en rolig og taktfast oppbygning?
Og i «The Witcher» eller «Oblivion» sier NPC-er stort (etter jeg har gjort oppdragene er det stort sett bare «Oh - you are the hero of Kvatch», eller «I like it here», for ikke å glemme alt snakk om «mudcrabs» dem i mellom)? Hvordan ville du forsvart å skape en hel verden som bare består av tre NPC-er foruten spilleren selv? Byer må ha folk til å bo i dem, vet du, selv om disse egentlig ikke har noe å si for hva som skjer i spillet (noen har dessuten det, og en del av utfordringen ved spillet er å skille ut hvem som sitter på nyttig informasjon fra dem som ikke har noe å si).
Jeg liker å se tallene mine gå opp og få råd til nytt ustyr så jeg kan slå sterkere monster så jeg får mer exp og gull så jeg blir sterkere og kan slå enda fælere monster. Akkurat som en MMORPG, en konstant gjentakelse av risk/reward. Men en MMO hadde ødelagt alt jeg har av fritid, derfor spiller jeg heller spill som faktisk tar slutt. Hvis man får en god historie oppå det hele er jo det bare en bonus.
Sant ord igjen, Thinaran. Det som irriterer meg mest er at de fleste JRPG-er driver og skal ha inn så mye dilldall som ødelegger for den enkle ideen der. Jeg får lage et skikkelig JRPG og vise dem hvordan det gjøres. 
Riou: Det er det samme for meg hvordan spillet begynner, bare det begynner bra. Forøvrig sa jeg ikke at man skulle kutte ut NPC-er, men at de ikke trengte å si noe, eventuelt at man ikke ble distrahert av å måtte prate med folk som bare er pynt. The Witcher gjør det sånn. Der, da var ukeskvoten for å nevne The Witcher fylt opp. I disse dager er det mer sensasjonelt med JRPG-er som ikke ransaker norrøn mytologi etter plotdevices og navn, egentlig. Og Xenosaga er vel en gedigen allegori på hvordan Bibelen ville vært hvis den hadde blitt skrevet av Chuck Palahniuk på crack, og opplevelsen av det spillet er på linje med å injisere en mikstur av tran og bek i øyeeplene.
Riou: Det er det samme for meg hvordan spillet begynner, bare det begynner bra. Forøvrig sa jeg ikke at man skulle kutte ut NPC-er, men at de ikke trengte å si noe, eventuelt at man ikke ble distrahert av å måtte prate med folk som bare er pynt. The Witcher gjør det sånn. Der, da var ukeskvoten for å nevne The Witcher fylt opp. I disse dager er det mer sensasjonelt med JRPG-er som ikke ransaker norrøn mytologi etter plotdevices og navn, egentlig. Og Xenosaga er vel en gedigen allegori på hvordan Bibelen ville vært hvis den hadde blitt skrevet av Chuck Palahniuk på crack, og opplevelsen av det spillet er på linje med å injisere en mikstur av tran og bek i øyeeplene.
Så hva skal historien i spill dreie seg om da? Elementer var klassisk litteratur bør skyes, og det eneste som teller er innblikk i en dystopisk fremtid?
Jeg sa forøvrig ikke norrøn mytologi, men norrøn kultur: Lagnadstroen er i større grad et produkt av forholdene på den tiden enn faktisk religion (vi har norner, men slik jeg har forstått det er det mer vanlig å putte Thor og Odin inn i JRPG enn norner). At et spill blir et studium av begreper fra klassisk litteratur må da være positivt?
Hvordan gjør «The Witcher» det i forhold til Suikoden? Folk går rundt der også, og jeg brukte en del tid på å farte rundt i byene og snakke med NPC-er.
Jeg liker ikke MMO-er, ettersom jeg ikke likte tanken på at handlingene mine var verd så godt som ingenting. Alt jeg gjorde var blitt gjort flerfoldige ganger før, og gjerne fortløpende (jeg fant ut at jeg ikke likte WoW da jeg og et team hadde funnet noe utstyr som skulle redde Gnomereagan, og vi alle leverte utstyret inn - uten at noe skjedde).
Jeg sa forøvrig ikke norrøn mytologi, men norrøn kultur: Lagnadstroen er i større grad et produkt av forholdene på den tiden enn faktisk religion (vi har norner, men slik jeg har forstått det er det mer vanlig å putte Thor og Odin inn i JRPG enn norner). At et spill blir et studium av begreper fra klassisk litteratur må da være positivt?
Hvordan gjør «The Witcher» det i forhold til Suikoden? Folk går rundt der også, og jeg brukte en del tid på å farte rundt i byene og snakke med NPC-er.
Jeg liker ikke MMO-er, ettersom jeg ikke likte tanken på at handlingene mine var verd så godt som ingenting. Alt jeg gjorde var blitt gjort flerfoldige ganger før, og gjerne fortløpende (jeg fant ut at jeg ikke likte WoW da jeg og et team hadde funnet noe utstyr som skulle redde Gnomereagan, og vi alle leverte utstyret inn - uten at noe skjedde).
Det er ingen grenser for hva historier i spill kan handle om, som du veit godt selv, men jeg får avsmak når spill behandler figurene du spiller med og mot som endimensjonale brikker hvis eneste funksjon er å gi et plottelement et ansikt. Jeg liker å kunne spille en rolle, å kunne snakke med folk og finne på spikk og faen utenom hovedhistorien. Kort sagt liker jeg at figurene behandles som faktiske figurer og ikke bare som brikker. Vestlige RPG-er er gode på det der.
«The Witcher» tvinger deg gjennom en tunnel som riktignok har flere avstikkere, men de leder alle til samme utgang uansett.
Forøvrig trenger man ikke å føle plottet hele veien i Suikoden. For å komme videre (vanskeligere slosskamper, nye hendelser, osv.) må du det, men det er ganske mye man kan gjøre utenom å la historien skride frem. Jeg synes en del av figurene i Suikoden har en sjarm på tross av at de er stereotyper, og det er mer enn man kan si om figurene i en rekke andre JRPG-er.
Jeg fant forresten ut at grunnen til at jeg aldri har fullført et Final Fantasy-spill er at jeg går lei dem. Granstream Saga var artigere, men der er det stort sett bare hovedplottet man følger (og her har vi en rekke av de definisjonene du lenket til). Men Suikoden er - anderledes.
Forøvrig trenger man ikke å føle plottet hele veien i Suikoden. For å komme videre (vanskeligere slosskamper, nye hendelser, osv.) må du det, men det er ganske mye man kan gjøre utenom å la historien skride frem. Jeg synes en del av figurene i Suikoden har en sjarm på tross av at de er stereotyper, og det er mer enn man kan si om figurene i en rekke andre JRPG-er.
Jeg fant forresten ut at grunnen til at jeg aldri har fullført et Final Fantasy-spill er at jeg går lei dem. Granstream Saga var artigere, men der er det stort sett bare hovedplottet man følger (og her har vi en rekke av de definisjonene du lenket til). Men Suikoden er - anderledes.
Ikke annerledes nok, dessverre. Og da er vi tilbake til mitt første og største ankepunkt med spillet - igjen.
Og det er klart at man skal gjennom en tunnel i The Witcher også, det skal man i alle spill jeg har vært borti så langt. Saken er bare den at all historiefortelling fordrer lureri av publikum; når man skal lage spill kan man velge å legge seg i selen for å få spilleren til å være med på at verdenen man vises er ekte, eller man kan tegne opp en flott skisse uten substans og satse på at publikum ikke bryr seg om det. Det er dette jeg snakker om; JRPG-er flest gjør den siste varianten, men vestlige utviklere pleier å satse på den førstnevnte.
Og det er klart at man skal gjennom en tunnel i The Witcher også, det skal man i alle spill jeg har vært borti så langt. Saken er bare den at all historiefortelling fordrer lureri av publikum; når man skal lage spill kan man velge å legge seg i selen for å få spilleren til å være med på at verdenen man vises er ekte, eller man kan tegne opp en flott skisse uten substans og satse på at publikum ikke bryr seg om det. Det er dette jeg snakker om; JRPG-er flest gjør den siste varianten, men vestlige utviklere pleier å satse på den førstnevnte.
Men iom at du ikke spiller sjangeren har du ingen kunnskap om dette. Saken er bare den at all historiefortelling fordrer lureri av publikum; når man skal lage spill kan man velge å legge seg i selen for å få spilleren til å være med på at verdenen man vises er ekte, eller man kan tegne opp en flott skisse uten substans og satse på at publikum ikke bryr seg om det. Det er dette jeg snakker om; CRPG-er flest gjør den siste varianten, men østlige utviklere pleier å satse på den førstnevnte.
Suikoden er en omfattende serie, og inneholder nå flere riker, flere styresformer og flere kulturer. Å spille Suikoden er å utforske disse elementene, og denne utforskningen vil gi deg et bilde på en ekte historie. Suikoden viser hvordan store riker vokser opp, for så å oppleve nedgangstider, og historien er smykket med politiske intriger, religiøse og kulturelle motsetninger, etniske skiller, og generelt en hel rekke ting som gjør historien troverdig - et studium av Suikodens historie vil ha bære mange likhetstrekk med et studium av vår virkelighet. Om du bare vil kalle dette en flott ramme, så gjerne for meg, men jeg mener nå at når dette kombineres med livlige og sjarmerende karakterer, samt individets kamp mot den allmektige sjebne, så er denne rammen gull verdt. Geralt snubler mellom ulike valg som «påvirker spillet», men faktum er at uansett hva du velger, så betyr ikke det noe for spillets gang.
La meg skissere opp hovedelementer i vestlige RPG-er slik jeg har opplevd det.
1. Menneskerasen er dominerende, enten gjennom et opprør mot undertrykkerne, eller ved å undertrykke selv.
2. Et alvefolk som en opprinnelig sivilisasjon. Disse er ofte arrogante, og det knyttes mystiske profetier til deres eksistens.
3. Styresformer som enten er inspirert av vestlig middelalder og/eller antikken (for føydalstater er jo alt som trengs).
4. Et generelt hovedfokus på vestlig høymiddelalder/antikk (kulturell variasjon i verden? Bort med det).
Nå har jeg ikke spilt så mange W-RPG-er at jeg kan uttale meg helt sikkert, så jeg kan ha tatt meg vann over hodet. Men kom ikke her å si at JRPG-er har for mange klisjeer.
Du begynte å mene noe om spillet allerede før spillet hadde kommet igang, så ankepunktet ditt har ikke særlig verdi, spesielt når det først og fremst er gameplayet du reagerte på.
Jeg vil minne om at Suikoden (i hvert fall på et plan) er basert på en kinesisk bok, på samme måte som «The Witcher» er basert på en polsk novellesamling.
La meg skissere opp hovedelementer i vestlige RPG-er slik jeg har opplevd det.
1. Menneskerasen er dominerende, enten gjennom et opprør mot undertrykkerne, eller ved å undertrykke selv.
2. Et alvefolk som en opprinnelig sivilisasjon. Disse er ofte arrogante, og det knyttes mystiske profetier til deres eksistens.
3. Styresformer som enten er inspirert av vestlig middelalder og/eller antikken (for føydalstater er jo alt som trengs).
4. Et generelt hovedfokus på vestlig høymiddelalder/antikk (kulturell variasjon i verden? Bort med det).
Nå har jeg ikke spilt så mange W-RPG-er at jeg kan uttale meg helt sikkert, så jeg kan ha tatt meg vann over hodet. Men kom ikke her å si at JRPG-er har for mange klisjeer.
Du begynte å mene noe om spillet allerede før spillet hadde kommet igang, så ankepunktet ditt har ikke særlig verdi, spesielt når det først og fremst er gameplayet du reagerte på.
Jeg vil minne om at Suikoden (i hvert fall på et plan) er basert på en kinesisk bok, på samme måte som «The Witcher» er basert på en polsk novellesamling.
Den kommentaren om at JRPG-er flest var innholdsløse var ikke spesifikt retta mot Suikoden, så er det sagt. For å klargjøre litt så sikter jeg til at det er så vanvittig lite å ta seg til i mange JRPG-er hvis man ikke er interessert i historien; du kan utforske og sjekke om det ligger noe snusk bortgjemt i kommoder og sånt, men det er stort sett det hele. Vestlige RPG-er har som regel med mange småquests som lar deg gjøre forskjellig dill som kan ha noe å si i det lange løp, eller bare for å gi deg litt ekstra lommepenger og sånt; mange små historier som er med på å berike verdenen istedenfor at man bare skal forholde seg til hvordan hovedhistorien avspeiler hvert samfunn. Det har ikke noe å si for spillets gang, og man kan hoppe over det uten problemer, men spillopplevelsen blir rikere og mer variert av at man surrer litt rundt.
De klisjeene du lister opp der stemmer såklart, jeg er ikke teit nok til å påstå at ikke vestlige rollespill også vasser i lilla prosa om gamle kongeriker, gamle profetier, utdødde alveraser og mektige magikere fastlåst i renkespill. Bare så det er sagt så satte jeg pris på at Suikoden ikke begynte med at en kis i flagrende gevanter raserte hjembyen til hovedpersonen for så å fly avgårde og si noe om at figuren min var for stakkarslig til å ta seg bryet med å likvidere; det var de ikke akkurat voldsomt subtile stereotypene persongalleriet besto av som gav avsmak.
De klisjeene du lister opp der stemmer såklart, jeg er ikke teit nok til å påstå at ikke vestlige rollespill også vasser i lilla prosa om gamle kongeriker, gamle profetier, utdødde alveraser og mektige magikere fastlåst i renkespill. Bare så det er sagt så satte jeg pris på at Suikoden ikke begynte med at en kis i flagrende gevanter raserte hjembyen til hovedpersonen for så å fly avgårde og si noe om at figuren min var for stakkarslig til å ta seg bryet med å likvidere; det var de ikke akkurat voldsomt subtile stereotypene persongalleriet besto av som gav avsmak.
