Nå må det sies at Suikoden mistet mye av sin sjarm idet det gikk fra en todimensjonal veden til en tredimensjonal, og Suikoden 4 (og Suikoden Tactics) spiller man helst fordi man ønsker å følge med på serien (heldigvis gikk de tilbake til et kampsystem som lignet mer på det gamle i Suikoden 5). Noe av det mest fornøyelige med kampsystemet er hvordan det kan variere: dueller, lagkamper og slag utfyller hverandre på en måte som virkelig gir spilleglede. Og siden det kan være så mye som seks karakterer på et lag, og det er et utall karakterer du kan velge mellom, har du i mye større grad muligheten til å arbeide med kampstrategier enn du har i for eksempel FF-spillene. En vet at disse to kan få til en bra unite (to eller flere lagmedlemmer går sammen om et enkelt angrep), eller at disse to utfyller hverandres roller godt, at runene til disse to kan kombineres for å ta mer liv. Kort sagt: Kampene dreier seg om mer enn bare å komme opp i level. I tillegg er det en ganske grei funksjon som gir en muligheten til ganske enkelt å avbryte en kamp om en ligger langt over nivået til fiendene.
Det var lagkampen, men det er vel egentlig slagene som er de mest interessante, da disse avgjøres ikke av hvilken level man er i, men av strategi det antall rekrutter man har klart å skaffe inntil da.
Selvsagt må en huske på at kampsystemet ikke står mest sentralt i spillet: Dette er en JPRG, og følgelig står historien i sentrum. Men historien er bra, og mer «cheesy» deler (som Gremio som ble reddet fra døden takket være kraften fra de 108 Stjerner og Gate Rune) blir presentert i en kontekst som gjør at det faller rent naturlig.
Forøvrig har kampsystemet variert fra spill til spill (størst likheter er det mellom Suikoden 1 og 2). En har forsøkt med fire lagmedlemmer (noe som var dårlig, og det gikk de også bort i fra), man har forsøkt med en ordning der spillernes posisjon på brettet har noe å si (her er det litt til og fra), og man har dessuten endret de store slagene fra spill til spill (dog Suikoden 2 og 4 hadde mye av det samme).
Vi må heller ikke glemme minispillene. Forskjellen mellom minispillene i Suikoden og FF er at man ikke blir lei av den. Man er ikke nødt til å grave i det uendelige for å få tak i en Chocograph som kan brukes til å grave opp skatter eller fange 100 frosker. I suikoden to var det bare snakk om arakadespill (tauklatring, whack-a-mole, osv.) Noe av det kjekkeste er kanskje hasardspillene, der du blir hektet på tross av at du omtrent ikke gjør noe som helst annet enn å trykke x for å trille terninger (kortspillet i Suikoden 3 var også kjekt).
Når det gjelder spillbarheten er det kanskje omfanget som gir en god spillopplevelse. Ønsker du å spille rett gjennom det for å kjempe mot siste boss? Det går helt fint, men da mister du en del gode opplevelser på veien, samt at du ikke vil klare spillet så lett. Velger en derimot å bruke litt tid på spillet blir en belønnet med ytrolige spillopplevelser samt morsommere kamper (Hva er kjekkest - knuse det som er igjen av Highland med sin enorme og sammensatte hær, eller såvidt klare å innta hovedstaden med de få troppene man har)?