Suikoden is an RPG, it's the only game for me

#1
Kan jeg få lov til å svare på mitt eget spørsmål?

Jowy tok ganske riktig livet av Agares ved bruk av gift, men ettersom Luca først måtte prøvesmake vinen Agares skulle drikke (og den var selvsagt sjekket utallige ganger før dette), kunne han ikke ha giften oppi selve glasset. Nå hadde det seg slik at idet et nytt medlem av kongefamilene skulle innvies, måtte han sverge en ed og forsegle denne med sitt eget blod; han måtte kutte seg selv i armen, for så å la noen dråper blod dryppe i vinen. Jowy utnyttet dette ved å drikke motgift flere uker i forkant av denne hendelsen, for så å forgifte sitt eget blod.
 

Yetipants

Mein Gampf
Medlem av ledelsen
#3
Har aldri hatt så lite lyst til å spille Suikoden som akkurat nå, merker jeg.
 

Yetipants

Mein Gampf
Medlem av ledelsen
#5
Wikipedia skrev:
Essentially, each game follows the plot formula of a coup d'état by corrupt power holder(s), the main protagonist's exile from his/her home, the disastrous misuse of the True Runes, the hero's struggle, despite overwhelming odds, to bring peace to the land alongside his/her friends, and the climactic showdown with the corrupted True Rune.
Final Fantasy V med flere figurer, altså. Ellers takk.
 
#6
Det er jo så fryktelig mange spill som høres bra ut når du summerer de opp i en setning. Som jeg sa, ikke spill det du. Dette er et spill for folk som innerst inne liker å spille.
 

Yetipants

Mein Gampf
Medlem av ledelsen
#7
Men å forklare hva som er bra med det klarer du ikke, eller?
 

Thinaran

Den mannlige sexbomba
Medlem av ledelsen
#9
Final Fantasy V med flere figurer, altså. Ellers takk.
Uh? FFV handler som vanlig om de fire krystallene som kontrollerer elementene i verden, og skurken var en generisk fyr i rustning som det senere viste seg at var ET TRE FRA EN ANNEN DIMENSJON.

Disse True Rune-greiene har ikke hovedfokuset i spillene på samme måte som krystallene i FF-serien, og selv etter 9 spill i serien har man støtt borti under halvparten av dem.

Hva gjør Suikoden bra? Historiene handler ikke om en gjeng med ungdommer som må redde verden fra en fyr med animehår og fetisj gear. Saker, kriger, og skurker framstilles aldri svart/hvitt; selv Luca Blight som er den galeste skurken i spillhistoria ble slik fordi han så sin mor bli voldtatt og drept av banditter (hvor mange spill har noe slikt med i det hele tatt?). Suikoden er bra fordi selv om grafikken anses som "stygg" oser spillet likevel av kjærlighet, med masse bra pixel art, og overraskende mange animasjons-frames (i nr 2 mer enn i 1, 1 er tydelig at er laget på budsjett). Suikoden er bra fordi du aldri trenger å grinde, og hvis du havner i kamp kan den ofte unnagjøres på under ti sekunder eller under takket være at kampsystemet lar alle angripe samtidig sett at de ikke targeter samme fiende. Og siden alle spillene foregår i samme verden har de en kontinuitet som andre spill i samme sjanger ikke kan måle seg med.
 

Yetipants

Mein Gampf
Medlem av ledelsen
#11
Var Final Fantasy IV jeg tenkte på, sårri mækk.

Men ja, høres jo bra ut bortsett fra at det er JRPG det er snakk om. Fint med god historie og sånn der (hvor bra skrevet er den, forresten?), men hvordan er selve spillet egentlig?
 

Buggz

Jævla Buggz
Medlem av ledelsen
#12
Vi trenger folk som Thinaran for å dra alt Riou prater om ut av søla og gjøre det interessant igjen.
 

Thinaran

Den mannlige sexbomba
Medlem av ledelsen
#13
Tjaaa, antar at FFIV overfladisk kan sammenlignes med Suiko 2, spesielt siden Rydia blir med i partyet på ganske samme måte som Pilika blir i Suiko 2 (bortsett fra at i FFIV er det du som setter fyr på landsbyen hennes), og at både Cecil og Kain bryter med kongedømmet sitt og det senere viser seg at Kain er en forræder.

Gameplayet er ganske typisk, med random battles, dungeons, inns, og alt det der. Du får alltid et slott for å samle de 108 "Stars of Destiny," og jo flere du samler jo større blir slottet ditt. De aller fleste kan puttes på laget ditt (det er plass til fem pluss deg selv), mens andre gjør småting som å fungere som sound test, tar seg av lageret ditt, er bartender, kokk, shopkeeper, smed for å oppgradere våpen, eller tilbyr minigames. Siden du er en hærfører har du i tillegg Army Battles. I Suikoden 1 er det enkel Stein/Saks/Papir hvor nærkamp slår bueskyttere, bueskyttere slår magikere, og magikere slår nærkamp. I 2 styrer du istedet units på samme måte som i Shining Force/Front Mission.

Og ja, spillet er godt skrevet. Alle figurene har helt tydelig sin egen personlighet uten å dra det så langt som å gi hver eneste person sin egen dialekt sånn som i Chrono Cross.
 
#14
Nå må det sies at Suikoden mistet mye av sin sjarm idet det gikk fra en todimensjonal veden til en tredimensjonal, og Suikoden 4 (og Suikoden Tactics) spiller man helst fordi man ønsker å følge med på serien (heldigvis gikk de tilbake til et kampsystem som lignet mer på det gamle i Suikoden 5). Noe av det mest fornøyelige med kampsystemet er hvordan det kan variere: dueller, lagkamper og slag utfyller hverandre på en måte som virkelig gir spilleglede. Og siden det kan være så mye som seks karakterer på et lag, og det er et utall karakterer du kan velge mellom, har du i mye større grad muligheten til å arbeide med kampstrategier enn du har i for eksempel FF-spillene. En vet at disse to kan få til en bra unite (to eller flere lagmedlemmer går sammen om et enkelt angrep), eller at disse to utfyller hverandres roller godt, at runene til disse to kan kombineres for å ta mer liv. Kort sagt: Kampene dreier seg om mer enn bare å komme opp i level. I tillegg er det en ganske grei funksjon som gir en muligheten til ganske enkelt å avbryte en kamp om en ligger langt over nivået til fiendene.

Det var lagkampen, men det er vel egentlig slagene som er de mest interessante, da disse avgjøres ikke av hvilken level man er i, men av strategi det antall rekrutter man har klart å skaffe inntil da.

Selvsagt må en huske på at kampsystemet ikke står mest sentralt i spillet: Dette er en JPRG, og følgelig står historien i sentrum. Men historien er bra, og mer «cheesy» deler (som Gremio som ble reddet fra døden takket være kraften fra de 108 Stjerner og Gate Rune) blir presentert i en kontekst som gjør at det faller rent naturlig.

Forøvrig har kampsystemet variert fra spill til spill (størst likheter er det mellom Suikoden 1 og 2). En har forsøkt med fire lagmedlemmer (noe som var dårlig, og det gikk de også bort i fra), man har forsøkt med en ordning der spillernes posisjon på brettet har noe å si (her er det litt til og fra), og man har dessuten endret de store slagene fra spill til spill (dog Suikoden 2 og 4 hadde mye av det samme).

Vi må heller ikke glemme minispillene. Forskjellen mellom minispillene i Suikoden og FF er at man ikke blir lei av den. Man er ikke nødt til å grave i det uendelige for å få tak i en Chocograph som kan brukes til å grave opp skatter eller fange 100 frosker. I suikoden to var det bare snakk om arakadespill (tauklatring, whack-a-mole, osv.) Noe av det kjekkeste er kanskje hasardspillene, der du blir hektet på tross av at du omtrent ikke gjør noe som helst annet enn å trykke x for å trille terninger (kortspillet i Suikoden 3 var også kjekt).

Når det gjelder spillbarheten er det kanskje omfanget som gir en god spillopplevelse. Ønsker du å spille rett gjennom det for å kjempe mot siste boss? Det går helt fint, men da mister du en del gode opplevelser på veien, samt at du ikke vil klare spillet så lett. Velger en derimot å bruke litt tid på spillet blir en belønnet med ytrolige spillopplevelser samt morsommere kamper (Hva er kjekkest - knuse det som er igjen av Highland med sin enorme og sammensatte hær, eller såvidt klare å innta hovedstaden med de få troppene man har)?
 

Yetipants

Mein Gampf
Medlem av ledelsen
#15
Så kampene er samme smørja som i de aller fleste andre JRPG-er da eller (altså, du venter på tur og velger fra en meny og gjentar det noen hundre tusen ganger)? Holder meg til Final Fantasy Tactics A2 da, igrunn.
 
#16
Hvordan vil du styre handlingene til seks lagmedlemmer på en gang?
 

Yetipants

Mein Gampf
Medlem av ledelsen
#17
Var mer det at det eneste gameplayet Final Fantasy og banden består av - bortsett fra å toge rundt på et kart - er å velge ting fra en meny (småspill tas ikke med i beregninga her). Tactics-serien til Final Fantasy har mye mer dybde i selve spillinga, ved at du må velge skills og forvalte dem riktig for å få nye yrker du kan gi til folka dine osv. osv. i tillegg til at posisjonering på slagmarka faktisk har noe å si. Final Fantasy Tactics A2 er uten tvil det beste Final Fantasy-spillet, er ikke noe å lure på. Selv om jeg også har mye til overs for Crystal Chronicles.
 

Yetipants

Mein Gampf
Medlem av ledelsen
#19
Artig faktum er at jeg likte Enchanted Arms langt bedre enn de fleste Final Fantasy-spill, rett og slett fordi det var så ræva at det var ufrivillig morsomt hele tida. Og så gikk det ganske kjapt å grinde seg gjennom, helt til jeg kom til han derre digre ildgubben, satte meg fast og solgte faenskapen da.

Du missa poenget mitt, sånn apropos.
 

Halky

Veteran bruker ;)
#20
Ehm hva med at dem styrere seg selv som NPC'er ofte gjør og du styrer den personen du er. De lagmedlemmene må da klare noe selv uten at du gjør alt for dem, eller er det ikke slik?

Er det noe jeg ofte hater i spill er at de hjelperene du har med deg ikke klarer og gjøre en dritt selv og du ender opp med og gjøre alt aleine og alt er avhengig av deg.