Tror ikke det har blitt nevnt enda, men scenen med...
...er en av de mest emosjonelle jeg har opplevd, ikke bare denne generasjonen, men spill generelt. Det blir pratet mye om følelser i spill, og at det skal være en slags terskel eller milepæl for mediet. Personlig, så tror jeg ikke noen spill har vært så nære som The Last of Us.
Jeg kontemplerte ganske lenge i etterkant hvorfor den scenen traff meg slik, og jeg tror
Sessler og Hamilton er inne på noe når de sier at spill er så mye mer langvarig enn for eksempel film, så man får en annen form for tilknytning til både karakterer og plot. Når den scenen inntraff, så var jeg emosjonelt sliten, på en helt annen måte enn du blir av en 90 minutters film. Dette er en slags egenverdi, en kvalitet, som jeg håper spillbransjen holder på. Jeg har opprinnelig vært en forkjemper for korte og effektive spill, og gjerne hyllet spill som har klokket inn på under 10 timer. Jeg tror faktisk jeg er i ferd med å endre mening.
En annen ting jeg vil nevne, er at The Last of Us og the Walking Dead har bevist at et spill ikke nødvendigvis må være
gøy for å være bra. Slik har jeg ikke opplevd mediet til nå.