Den litt generelle spilltråden for trailere og mindre nyheter

Når kommer PC-porten av FF XII? Fortsatt litt bitter av at jeg aldri ble ferdig med det, PS2en omkom etter en litt for heftig runde Guitar Hero (hva var greia med de spilla egentlig??) på studenthybelen i 2006/2007-draget.
 
Siden alt annet FF slippes til PC for tida tar jeg det for gitt at dette og dukker opp om ikke ved launch så ihvertfall før enn siden.

Uansett er Wayforward non dicks. For flere år siden annonserte de Cat Girl Without Salad, men det var på første april så alle ræga. Siden da har de annonsert nye versjoner årlig.
Nå er endelig spillet ute, men siden de er noen dicks var det kun tilgjengelig for folk som abbonerer på no månedlig Humble Bundle. Det var i mai og jeg fikk ikke det med meg og nå er det for sent siden det ikke er til salgs.
Heldigvis er det ikke vanskelig å finne på ulovlig vis og det bør man for det eier.
Man er da dusørjegeren Kebako, den titulære kattejenta og hu har ikke salat for det er no dritt og junk food smaker mye bedre.
Spillet er da en enkel SHUMP på tre brett hvor man skyter ting til kuene kommer hjem. Gimmicken er at våpna man plukker opp baserer seg på diverse spill. Med f.eks DDR-gun skyter man ved å spille DDR (såklart) og med RPG-gun får man en RPG-meny med angrep (såklart).
Grafikken er fin og glorete som i mye fra Wayforward og Jake Kaufman/Virt står for det fantastiske lydsporet. Cristina Vee som hadde stemmen til Shantae i forrige spill gjør en ypperlig rolle som Kebako. Så ja, dette eier.

Første brett:
 

Yetipants

Mein Gampf
Medlem av ledelsen
Ikke superbegeistret for dette, men nå har de vel oppgradert alle de andre titlene, og det blir uansett sikkert outsourcet, sånn at det ikke tar ressurser fra andre ting, så like greit.
Det er viktigere å få gitt ut dette enn FFXV.
Det er dessverre sånn 10 timer mellom hvert filmklipp
Se det, du skjønte visst hvorfor folk liker dette spillet likevel.

Sånn ellers: Final Fantasy-folka har jo alltid vært ræva på historie, men ofte ekstremt gode på konsept og design, og FFXII er jo objektivt best sånn sett siden det foregår i Ivalice. Gleder meg stort.
 
Se det, du skjønte visst hvorfor folk liker dette spillet likevel.
Det kunne godt vært et bra spill helt uten filmklipp altså! Hovedproblemet mitt med spillet er hvor absurd ensformig det er. Min teori om dette spillet er at den unike verdenen, produksjonsverdiene osv. gir deg en følelse av at dette er et godt spill verd å bruke tid på. 95% av spillet er imidlertid like underholdende som å skrubbe et gulv. Jeg snakker flere timer lange, straightforward huler stappfulle av monstre som det ikke i det hele tatt er interessant å slåss mot. Rapporter gjerne tilbake når du er midt i det sandhavet på vei til den hulen hvor du får Ifrit ca. 15 timer inn i spillet! Det er heeeeeeelt absurd, synes i hvert fall jeg. I blant blir imidlertid ditt strev belønnet med et plutselig kjempevakkert landskap, en kul cutscene, en vanskelig boss, eller en fantastisk vakker, ny by som gir deg ny tro på spillet. Det er en viss sånn Dark Souls-glede i å utsette seg for så mye lidelse for de få premiene man får, men når man ser tilbake på spillet - og jeg er sikkert en av de få som faktisk har rundet det (anbefaler å spille med podcasts!) - så føler man seg mest snurt. Designet er en ganske frekk spillerfelle, imo. På den andre siden tror jeg det definitivt var intensjonen å fortelle en rik historie og ha mye mer variasjon i gameplay. Jeg tror sjefsdesigneren ble syk under utviklingen eller noe sånt, og masse yngre folk måtte gjøre det ferdig. Originalt skulle bl. a. Balthier være hovedpersonen, som sikkert alle vet. Etter min mening er FFXII først og fremst en interessant fiasko. 6/10.

Nå finnes det riktignok noen folk som spiller dette spillet i mange hundre timer, tar alle de mangfoldige ekstrabossene, grinder i tusenvis av år for å få de beste våpnene, osv., osv. Disse kan jeg skjønne elsker dette spillet. Da er man sannsynligvis også på autismespektrumet. Jeg mener ikke noe vondt med dette. Det er ingenting galt med å være autist eller gjøre ting som gjør en lykkelig. Det er bare det at vi snakker om å synes det er gøy å gjøre ekstremt ensformige, enkle oppgaver om og om igjen over hundrevis av timer for å oppfylle formelle krav med veldig lite belønning. :psyduck:

Final Fantasy XII er egentlig veldig likt Xenoblade 1, som en helhetsopplevelse, synes jeg; bare at Xenoblade er mer underholdende å spille, blant annet fordi det har et mer interessant kampsystem, mer variasjon i form av utforskning og åpnere kart, osv. FFXII har kulere verden, story, musikk og atmosfære da. Så jeg synes de er omtrent like bra.
 
Er i bunn og grunn enig med Alyosha her, men likevel er FFXII et av spillene jeg har savnet ganske jevnlig etter at jeg flyttet fra PS2-en min. Det er helt riktig at pacingen er ganske på bærtur ved mange anledninger, og at kampsystemet ikke alltid er spesielt stimulerende. Det siste er selvsagt vanlig i FF/JRPG-er, men bra er det ikke.

Dessuten er spillet ikke spesielt veldesignet når det gjelder vanskelighetsgradskurve—en del oppdagelser av hvordan ting må gjøres krever enten en strategiguide, Internett, eller en overjordisk sinnsro og vilje til å bite i seg nederlag du rett og slett ikke har informasjon nok til å forutse.

Men likevel gleder jeg meg stort til å spille dette igjen. Verdensdesignen, figurdesignen, skuespillet, musikken, gambit-systemet, talentbrettet, stemninga og alt det der gjør nemlig FFXII til et ganske unikt, og særdeles sjarmerende spill. Og sjarm, personlighet, og polish veier tungt i margen for meg. At det ser ut som Kristi gjenkomst skader heller ikke, naturligvis.
 

Yetipants

Mein Gampf
Medlem av ledelsen
95% av spillet er imidlertid like underholdende som å skrubbe et gulv. Jeg snakker flere timer lange, straightforward huler stappfulle av monstre som det ikke i det hele tatt er interessant å slåss mot. Rapporter gjerne tilbake når du er midt i det sandhavet på vei til den hulen hvor du får Ifrit ca. 15 timer inn i spillet! Det er heeeeeeelt absurd, synes i hvert fall jeg. I blant blir imidlertid ditt strev belønnet med et plutselig kjempevakkert landskap, en kul cutscene, en vanskelig boss, eller en fantastisk vakker, ny by som gir deg ny tro på spillet. Det er en viss sånn Dark Souls-glede i å utsette seg for så mye lidelse for de få premiene man får [...]
Vel, jeg har ikke runda spillet, så jeg skal ikke uttale meg for skråsikkert. Jeg veit bare at jeg likte både FFXII og FFXIII nok til å spille dem rimelig engasjert i en del timer. De havner i (nesten) samme kategori som Nier; egentlig ikke spesielt veldesignede, men de har noe som drar meg videre. Kampsystemet i FFXIII er det beste i serien, og å fikle med Gambits i FFXII er noe jeg koser meg med. Fellestrekket er at det alltid er noe interessant og pent å se, og grunnen til at jeg spilte ferdig Nier mens jeg etter hvert la fra meg FFXII/XIII er at Nier har en knakende bra historie i tillegg (pluss, det innrømmes, flere interessante elementer ellers også).

Ellers må jeg jo bare pirke på det du skriver om Dark Souls. Det er en feiloppfatning at Dark Souls er å "utsette seg for [...] lidelse" for å få "premier" etter hvert, iallfall for de som ender opp med å spille gjennom hele (jeg har forøvrig ikke hørt om noen som har runda Dark Souls uten å begynne på en ny gjennomspilling direkte). Greia er jo at alt føles bra. Alle kampene, all utforskingen, alt man opplever, det er det som er premien. Det er en fullstendig opplevelse. For meg er det å oppleve verdenen Ivalice som er den store gleden i FFXII, og selv om det helt sikkert er noen langdryge strekker etter hvert, er jeg forberedt på å godta det. FFXIII var bare en eneste lang korridor hele veien jeg spilte, bare avbrutt av komplett uinteressante videosekvenser, men det var artig læll.
 
Vel, jeg har ikke runda spillet, så jeg skal ikke uttale meg for skråsikkert. Jeg veit bare at jeg likte både FFXII og FFXIII nok til å spille dem rimelig engasjert i en del timer. De havner i (nesten) samme kategori som Nier; egentlig ikke spesielt veldesignede, men de har noe som drar meg videre. Kampsystemet i FFXIII er det beste i serien, og å fikle med Gambits i FFXII er noe jeg koser meg med. Fellestrekket er at det alltid er noe interessant og pent å se, og grunnen til at jeg spilte ferdig Nier mens jeg etter hvert la fra meg FFXII/XIII er at Nier har en knakende bra historie i tillegg (pluss, det innrømmes, flere interessante elementer ellers også).

Ellers må jeg jo bare pirke på det du skriver om Dark Souls. Det er en feiloppfatning at Dark Souls er å "utsette seg for [...] lidelse" for å få "premier" etter hvert, iallfall for de som ender opp med å spille gjennom hele (jeg har forøvrig ikke hørt om noen som har runda Dark Souls uten å begynne på en ny gjennomspilling direkte). Greia er jo at alt føles bra. Alle kampene, all utforskingen, alt man opplever, det er det som er premien. Det er en fullstendig opplevelse. For meg er det å oppleve verdenen Ivalice som er den store gleden i FFXII, og selv om det helt sikkert er noen langdryge strekker etter hvert, er jeg forberedt på å godta det. FFXIII var bare en eneste lang korridor hele veien jeg spilte, bare avbrutt av komplett uinteressante videosekvenser, men det var artig læll.
FFXIII liker jeg faktisk bedre enn FFXII! Litt mer typisk Final Fantasy-verden og det er langt mindre åpent, men det er såpass mye historie at det allerede føles langt mer variert enn FFXII som er så slåssetungt. Også enig i at kampsystemet er utrolig. Elsker dessuten hvor stilrent spillet er. Synes egentlig det er litt undervurdert. Ville strukket meg så langt som 8/10. Synes XIII-2 også er ganske bra, men det føles kanskje litt scaled-down (7/10). XIII-3 tror jeg er favoritten min blant XIII-spillene (9/10), for det er bare kjemperart. Jeg tror det er det som også gjør at jeg liker Nier så godt (10/10). Du vet liksom aldri hva som kommer til å skje rundt neste hjørne. Jeg tror døden for meg i alle RPG-er er når jeg ikke lenger føler jeg er i spillets verden, men "ser rytmen". Her er jo Final Fantasy XII en kjempesynder fordi jeg vet at rundt neste hjørne ... er det stort sett bare mer monstre å slåss mot. Det ultimate Final Fantasy-spillet for meg tror jeg har en omfattende historie, morsomt kampsystem, store landskapsvariasjoner (byer, gårder, verdenskart, huler, etc.) og en viss uforutsigbarhet (random minispill, hovedpersonen havner i koma, osv.). Trenger sikkert ikke si hva som er mine favoritter i serien! Dette med Gambits kan forresten være en grunn til at jeg ikke setter pris på FFXII fullt så mye som jeg kanskje burde. Jeg har aldri vært noen knoter av meg. Pleier liksom bare å prøve å finne en effektiv måte å vinne på, og så er jeg ferdig. Sånn sett kan det være det er mye dybde i Final Fantasy XIIs slåssing jeg går glipp av. Jeg tror uansett vi er enige om at Final Fantasy XII er et interessant spill som er verd å bruke tid på! Forskjellen er at jeg kanskje ble mett med PlayStation 2-utgaven.

Og hem, hem! Jeg har rundet Souls-spill altså, så jeg er klar over hvordan Souls-spill funker, og at det stort sett er gøy! Jeg vil likevel påstå det er en grunnleggende del av opplevelsen at spillet stiller høye krav, og at det er digg å leve opp til disse. På samme måte føles det digg å ha tålt FFXIIs tålmodighetsøvelser. Souls høye krav er så klart av en helt annen natur enn FFXIIs da, som heller ikke går inn i noe annet smart helhetsdesign. Souls er jo mye bedre spill. Jeg synes "noen langdryge strekker" doesn't even begin to describe hvor absurd ensformig XII i lengden er. Du får poste om det hvis du ender opp med å bruke mer tid på HD-versjonen av FFXII, om du ultimately er enig eller ikke!! Sikkert greiere med spoleknapp da.

Jeg har en konspirasjonsteori om at en viss kategori av de senere tids høybudsjetts kritikerroste JRPG-er (Xenoblade, FFXII) ikke egentlig er så bra som deres generelle rykte vil ha det til. Tviler på dette er bevisst fra utviklernes side, men jeg tror mekanikkene er som følger: Spillene begynner med et brak (som i og for seg ikke er noe galt med og er en lur måte å begynne et spill på) og er ekstremt polished og tydelig høybudsjetts. De er også ekstremt lange og øker gradvis MMO-heten. De fleste anmeldere gidder naturligvis ikke spille 50+ timer under deadline, men sitter igjen med et ganske positivt inntrykk og gir det opplagt veldig gode kritikker. Noe lignende skjer med de fleste spillere som gir opp i noe de tror er en spesielt langdryg liten del, men sitter igjen med følelsen av at her er det mye mer å hente hvis de bare ligger inn litt mer tid. Det fikk jo tross alt også gode kritikker. Grunnen til at dette uheldige fenomenet har funnet grobunn tror jeg er at JRPG-er i en identitetskrise. Square-utviklere har i flere sammenhenger rett og slett sagt at den gamle modellen (slik jeg beskrev FFVII i første avsnitt) er for dyr for moderne spillteknologi. Her ser jeg generelt tre svar fra bransjen: Man har 1) de som eksperimenterer heftig med sjangeren (XIII, XIII-3), man har 2) de som har beholdt mye av malen fra storhetstiden, men tar diverse snarveier (Nier, Persona 4), og så har man 3) Denne FFXII-greien jeg mener er et blindspor (bl. .a. Xenoblade). Håper FFXV er et eksperiment, og ikke mer FFXII-greier! Ellers spent på Persona 5 som ikke akkurat ser ut som det tar snarveier, og jeg lurer på hva FFVII-remaken er for noe. I beste fall, mener jeg, er det delt opp i episoder sånn at de kan kreve så mye penger at det blir lønnsomt å lage det like omfattende som originalen. I verste fall er første episode grindy, open-world Midgard i Xenoblade-stil; andre episode grindy, open-world world map i Xenoblade-stil, osv., osv.
 
Sist redigert:
OK det der racingspillet til Criterion håper jeg blir en greie for det så sinnssykt ut.
Glemte ut Criterion spillet. Nå fikk vi ikke se mye fra det heller, men jeg elsket konseptet. Og Criterion pleier å levere.
Awe. Kansellert.

Criterion, British developer of the beloved Burnout racing franchise, is no longer working on its extreme sports racing IP.

Instead, the studio has been put to work on EA's various Star Wars projects, such as Battlefront and Battlefront VR.
 
Dangerous Golf er mekka av tidligere Criterion-folk, men er vistnok ganske røv.
Wreckfest er det nærmeste man kommer til Burnout og Destruction Derby i 2016. Desverre fortsatt i tidlig tilgang.
 
Ny Nintendo konsoll i år! \o/



Dette er en mini-NES som kommer med 30 innebygde spill. Spillene som følger med:

  • Balloon Fight
  • BUBBLE BOBBLE
  • Castlevania
  • Castlevania II: Simon’s Quest
  • Donkey Kong
  • Donkey Kong Jr.
  • DOUBLE DRAGON II: THE REVENGE
  • Dr. Mario
  • Excitebike
  • FINAL FANTASY®
  • Galaga
  • GHOSTS’N GOBLINS®
  • GRADIUS
  • Ice Climber
  • Kid Icarus
  • Kirby’s Adventure
  • Mario Bros.
  • MEGA MAN® 2
  • Metroid
  • NINJA GAIDEN
  • PAC-MAN
  • Punch-Out!! Featuring Mr. Dream
  • StarTropics
  • SUPER C
  • Super Mario Bros.
  • Super Mario Bros. 2
  • Super Mario Bros. 3
  • TECMO BOWL
  • The Legend of Zelda
  • Zelda II: The Adventure of Link
Prisen i statene skal være 60$ så forbered din bedre halvdel på at årets julegave havner på rundt 1000 lappen her på berget.
 

kakarlsen

Høyere yrkesfaglig
Det er jo egentlig bare en pent innpakket emulatorboks, men.. den er så pent innpakket at jeg vil ha den. Og jeg nekter å tro at den ikke blir brutt opp sånn at man kan dytte inn flere spill.
 

Houseman

Filmnerden
Medlem av ledelsen
Temmelig lavterskel og gjenkjennelig i hvert fall, sikkert kjekk å ha stående i mange stuer.
 
Angående nintendo-konsollen: Kontrollene blir Wii/Wii-U kompatible!



Sånn sett burde man jo egentlig bare kjøpe en kontroller siden jeg har de fleste interessante spillene på Wii fra før, men ny nintendo-hardware er litt for vanskelig å stå imot...
 
Er heller ikke vanskelig å få tak i en USB-adapter og bruke den på PC. Så spørs det hvordan byggekvaliteten på kontrollene er.
 
For noen uker sida blei britiske Destructoid nedlagt og de tre faste folka sparka. Nå har de starta opp LPVG og sida virker lovende. Vær dog klar over at skribentene er to lesber (hu ene er trans) og en bifil fyr så det blir nok en del glatt jazz fra den fronten. Interessant nok finansieres de via Patreon og det er spennende om det kan holde i lengden.