Vel, jeg har ikke runda spillet, så jeg skal ikke uttale meg for skråsikkert. Jeg veit bare at jeg likte både FFXII og FFXIII nok til å spille dem rimelig engasjert i en del timer. De havner i (nesten) samme kategori som Nier; egentlig ikke spesielt veldesignede, men de har noe som drar meg videre. Kampsystemet i FFXIII er det beste i serien, og å fikle med Gambits i FFXII er noe jeg koser meg med. Fellestrekket er at det alltid er noe interessant og pent å se, og grunnen til at jeg spilte ferdig Nier mens jeg etter hvert la fra meg FFXII/XIII er at Nier har en knakende bra historie i tillegg (pluss, det innrømmes, flere interessante elementer ellers også).
Ellers må jeg jo bare pirke på det du skriver om Dark Souls. Det er en feiloppfatning at Dark Souls er å "utsette seg for [...] lidelse" for å få "premier" etter hvert, iallfall for de som ender opp med å spille gjennom hele (jeg har forøvrig ikke hørt om noen som har runda Dark Souls uten å begynne på en ny gjennomspilling direkte). Greia er jo at alt føles bra. Alle kampene, all utforskingen, alt man opplever, det er det som er premien. Det er en fullstendig opplevelse. For meg er det å oppleve verdenen Ivalice som er den store gleden i FFXII, og selv om det helt sikkert er noen langdryge strekker etter hvert, er jeg forberedt på å godta det. FFXIII var bare en eneste lang korridor hele veien jeg spilte, bare avbrutt av komplett uinteressante videosekvenser, men det var artig læll.
FFXIII liker jeg faktisk bedre enn FFXII! Litt mer typisk Final Fantasy-verden og det er langt mindre åpent, men det er såpass mye historie at det allerede føles langt mer variert enn FFXII som er så slåssetungt. Også enig i at kampsystemet er utrolig. Elsker dessuten hvor stilrent spillet er. Synes egentlig det er litt undervurdert. Ville strukket meg så langt som 8/10. Synes XIII-2 også er ganske bra, men det føles kanskje litt scaled-down (7/10). XIII-3 tror jeg er favoritten min blant XIII-spillene (9/10), for det er bare kjemperart. Jeg tror det er det som også gjør at jeg liker Nier så godt (10/10). Du vet liksom aldri hva som kommer til å skje rundt neste hjørne. Jeg tror døden for meg i alle RPG-er er når jeg ikke lenger føler jeg er i spillets verden, men "ser rytmen". Her er jo Final Fantasy XII en kjempesynder fordi jeg vet at rundt neste hjørne ... er det stort sett bare mer monstre å slåss mot. Det ultimate Final Fantasy-spillet for meg tror jeg har en omfattende historie, morsomt kampsystem, store landskapsvariasjoner (byer, gårder, verdenskart, huler, etc.) og en viss uforutsigbarhet (random minispill, hovedpersonen havner i koma, osv.). Trenger sikkert ikke si hva som er mine favoritter i serien! Dette med Gambits kan forresten være en grunn til at jeg ikke setter pris på FFXII fullt så mye som jeg kanskje burde. Jeg har aldri vært noen knoter av meg. Pleier liksom bare å prøve å finne en effektiv måte å vinne på, og så er jeg ferdig. Sånn sett kan det være det er mye dybde i Final Fantasy XIIs slåssing jeg går glipp av. Jeg tror uansett vi er enige om at Final Fantasy XII er et interessant spill som er verd å bruke tid på! Forskjellen er at jeg kanskje ble mett med PlayStation 2-utgaven.
Og hem, hem! Jeg har rundet Souls-spill altså, så jeg er klar over hvordan Souls-spill funker, og at det stort sett er gøy! Jeg vil likevel påstå det er en grunnleggende del av opplevelsen at spillet stiller høye krav, og at det er digg å leve opp til disse. På samme måte føles det digg å ha tålt FFXIIs tålmodighetsøvelser. Souls høye krav er så klart av en helt annen natur enn FFXIIs da, som heller ikke går inn i noe annet smart helhetsdesign. Souls er jo mye bedre spill. Jeg synes "noen langdryge strekker" doesn't even begin to describe hvor absurd ensformig XII i lengden er. Du får poste om det hvis du ender opp med å bruke mer tid på HD-versjonen av FFXII, om du ultimately er enig eller ikke!! Sikkert greiere med spoleknapp da.
Jeg har en konspirasjonsteori om at en viss kategori av de senere tids høybudsjetts kritikerroste JRPG-er (Xenoblade, FFXII) ikke egentlig er så bra som deres generelle rykte vil ha det til. Tviler på dette er bevisst fra utviklernes side, men jeg tror mekanikkene er som følger: Spillene begynner med et brak (som i og for seg ikke er noe galt med og er en lur måte å begynne et spill på) og er ekstremt polished og tydelig høybudsjetts. De er også ekstremt lange og øker gradvis MMO-heten. De fleste anmeldere gidder naturligvis ikke spille 50+ timer under deadline, men sitter igjen med et ganske positivt inntrykk og gir det opplagt veldig gode kritikker. Noe lignende skjer med de fleste spillere som gir opp i noe de tror er en spesielt langdryg liten del, men sitter igjen med følelsen av at her er det mye mer å hente hvis de bare ligger inn litt mer tid. Det fikk jo tross alt også gode kritikker. Grunnen til at dette uheldige fenomenet har funnet grobunn tror jeg er at JRPG-er i en identitetskrise. Square-utviklere har i flere sammenhenger rett og slett sagt at den gamle modellen (slik jeg beskrev FFVII i første avsnitt) er for dyr for moderne spillteknologi. Her ser jeg generelt tre svar fra bransjen: Man har 1) de som eksperimenterer heftig med sjangeren (XIII, XIII-3), man har 2) de som har beholdt mye av malen fra storhetstiden, men tar diverse snarveier (Nier, Persona 4), og så har man 3) Denne FFXII-greien jeg mener er et blindspor (bl. .a. Xenoblade). Håper FFXV er et eksperiment, og ikke mer FFXII-greier! Ellers spent på Persona 5 som ikke akkurat ser ut som det tar snarveier, og jeg lurer på hva FFVII-remaken er for noe. I beste fall, mener jeg, er det delt opp i episoder sånn at de kan kreve så mye penger at det blir lønnsomt å lage det like omfattende som originalen. I verste fall er første episode grindy, open-world Midgard i Xenoblade-stil; andre episode grindy, open-world world map i Xenoblade-stil, osv., osv.