Siste spill du fullførte

Thinaran

Den mannlige sexbomba
Medlem av ledelsen
Gleder meg! Måtte fjerne ca alt på PS3-harddisken for å kunne laste ned Yakuza 4 fra PSN. Jeg forstår det slik at Yakuza 1-3 regnes som en slags trilogi, mens 4-6 er en ny sånn at det ikke skal være nødvendig å spille 2 og 3 først. For Yakuza Kiwami 2 antar jeg ikke vil dukke opp på disse breddegrader før 2019 tidligst.
 
Nja, for meg er nesten 1 og 2 som en annen serie. Det er relativt realistisk og tung krim med masse manly tears og bare litt japansk sprøhet. Og så blir det helt animu og Deadly Premonition i 3-5 med plot som knapt henger sammen. Case in point: En av hovedpersonene er en slacker multimilliardær som gir vekk millionsummer til folk han liker hvis de gidder gå gjennom bisarre tester for å bevise at de har rene hjerter, som å la ham basically prostituere dem. Yakuza Zero er en slags mellomting fra hva jeg har spilt, det samme gjelder Kiwami-spillene (hvor det er masse nye cutscenes og sånt). Går egentlig fint an å spille dem i random rekkefølge, men spesielt Kazumas partier har vel mest tyngde om man har vært med siden starten. Yakuza 6 blir visst den store finalen om hans liv. Gøy at det kommer allerede i mars!
 

Yetipants

Mein Gampf
Medlem av ledelsen
Det siste jeg spilte ferdig var Skylanders: Supercharged til Wii U sammen med eldstemann. Åtti spenn med portal, bil og to Skylandere - hvorav den ene er Donkey Kong, fordi hvorfor ikke - er hvorfor.

Og det var... slett ikke gæærnt. Altså, det er null og niks her som ikke er gjort ørten ganger før, og det ble etter hvert innmari lite innafor at du i praksis ikke kunne spille alle oppdragene i spillet hvis du ikke kjøpte minst fire nye leker ut over de tre som fulgte med i pakka, men bortsett fra det så er det godt over middels. Spesielt likte jeg at det er en egen nybegynnermodus med - spesielt laget for at foreldre skal spille sammen med unger - som ikke endrer på noen mekanikker men bare gjør at du tåler en milliard angrep og fiendene null og niks. Det er et par bosskamper hvor paps bare måtte gjøre det som måtte gjøres siden en fireåring ikke klarer å resonnere seg fram til at man må stå oppå noen glødende knapper når det er en diger spøkelseshånd som prøver å mose Donkey, men ellers har man en garanti for at man kan spille i en halvtime før leggetid og rekke å gjøre ferdig en bane.

Til at det kjører på Wii U har det også ganske bra framerate, uten at de har kutta så mye av detaljene at det ser krise ut. Trente øyne ser at det mangler et par lyskilder i hovedshaderne og at det er få partikkelsystemer, men i hoveddelen av spillet er det nesten ikke merkbart. Da er det verre med kjøredelene, som er halvdårlig ripoff av Mario Kart. Spesielt med tanke på at denne maskinen også drar Mario Kart 8 er det ordentlig stussligstuggu'n på ferde i disse delene, med mye lavere framerate og åpenbare mangler på teksturer og effekter. Jaja.

Og ellers? Spillet har støtte for ørten språk - inkludert norsk - og siden det etter hvert ble en hobby å velge nytt språk hver gang vi skulle spille, vet jeg at både norsk, svensk, engelsk og - inshallah - nederlandsk er fullstendig dubbet. I sin uendelige visdom valgte min sønn at spillets finale skulle foregå på nederlandsk, dette språket som oppsto da en tysk utbrytermonark brått fikk akutt halskatarr og alle i det unge riket bare bestemte seg for å jatte med. Men selv da var det åpenbart at dubberne har gjort en sabla god jobb med å matche (over)spillet til de engelske originalstemmene. Mener å ha kjent igjen et par gjengangere fra NRK Super i den norske dubben, forøvrig. Uansett, man sitter jo og himler litt med øynene over alle navnene og begrepene som åpenbart er direkte oversatt fra engelsk; man slåss mot Mørket ved å finne Lyskilestenen og Den Mørke Sprekkdanneren i Formelbøllebiblioteket (alle disse navnene er hentet rett fra spillet), men så kommer man på at det er akkurat like teit på engelsk bare at man ikke tenker over det på samme måte. Jaja.

Uansett, selv om dette ikke var dårlig frister det ikke egentlig til gjentagelse siden man vel er mett nå. Mer keen på å kjøpe den uunngåelige Switch-utgaven av Lego Dimensions siden Lego fortsatt er en stor greie. Til den grad at pjokken ikke vet at Batman ikke opprinnelig er en Lego-figur.
 

Lodin

Der Waaaah
Tviler på at Dimensions kommer til Switch siden ryktene vil ha det til at WB er ferdige med serien. Fikk i det minste en litt mer hederlig slutt enn Disney Infinity.
Men ja, sjøp det på PS4 eller no. Får sikkert startpakka og diverse annet rask dritbillig under negerfredan.

E: Komplett har WiiU startpakka til 349.
 
Sist redigert:

Thinaran

Den mannlige sexbomba
Medlem av ledelsen

Horizon: Zero Dawn
er det beste open world-spillet siden The Witcher 3. Witcher hadde en sterk historie, gode figurer og en middels spennende verden. Horizon har ok figurer og en veldig spennende verden, hvor historien i spillet går ut på å finne ut hva som skjedde for at den ble slik den er. Hovednarrativet er skrevet av John Gonzalez som var lead creative designer på Fallout New Vegas, mens de som står for sidequestene og de tilhørende figurene ikke er helt på nivå med de som gjør sånt for Obsidian.


Jeg spilte mange av hovedquestene på rad, og disse kan bli litt kjedelige i praksis siden de for det meste går ut på å scanne diverse datapoints fra pre-apokalypsen for å lære om verdenen. Det blir mye at du står i ro og hører på en audiolog eller leser tekst inne i menyene. Selvsagt, ingen av datapointene bortsett fra de som aktiverer en cutscene er obligatoriske, men jeg fant de såpass fascinerende at jeg ikke klarte å la være. Noen ganger når storyen grader av eksistensiell horror som kun kan sammenlignes med SOMA. Ikke det jeg forventet fra et AAA-spill fra et Sony-understudio.


Ellers har man litt Witcher 3-aktige missions, og da mener jeg at de er bedre skrevet og motivert enn i f.eks Dragon Age Acquisition sine fetch quests. Der Geralt har Witcher sense, har Aloy en Focus, en dings fra den gamle verden som lar henne lese området, oversette språk, lese gamle datamaskiner, samt finne svake punkter i fiender, la deg tagge dem ala Far Cry, og se patruljestien deres. Å skru på denne Detective Vision-greia gjør dog at Aloy beveger seg ekstremt sakte, så det er ikke noe greie du bare kan ha oppe hele tida for å "jukse" ala Batman.


Men som dere sikkert skjønner av giffene jeg har lagt ved, så er hovedattraksjonen med spillet å slåss mot disse svære og tøffe robotmonstrene. Det er ingen andre spill som har fiender som er så gøy å slåss mot. Aloy sitt hovedvåpen er pil og bue, men du får også slynger til å kaste eksplosiver, frost og elektrisitet, du kan sette opp feller, eller bruke våpen som er spesielt laget for å rive av rustning eller påmonterte våpen. Du kan skyte maskingeværet av en ravager og plukke det opp og bruke det selv, eller ødelegge delen som gjør at stalkers kan bli usynlige. Eller du kan skyte kjøleelementet til en Snapmaw med en ispil for å overbelaste det og utløse en eksplosjon som skader og har sjanse til å fryse alle fiendene i nærheten. I tillegg kan du låse opp oppgraderinger som lar deg ta over en fiende så den slåss på din side. Du har mange forskjellige strategiske valg i kamp, noe som gjør alle kamper interessante. Vel, ikke alle kamper. Iblant blir du tvunget til å slåss mot mennesker og det er drit kjedelig. Iblant bærer de på våpen du kan stjele eller overbelaste, men det er sjeldent.


Uncharted 4 tror jeg har større detaljnivå i omgivelsene, men måten Guerrilla Games bruker lys på er uovertruffen. I en del av spillet var jeg i en "cauldron" (et sted hvor roboter blir bygd hvor du kan låse opp muligheten til å ta over nye robotmodeller) som var tatt over av kultister. Da jeg aktiverte kjernen ble det tilkalt en masse roboter som massakrerte kultistene, og jeg måtte snike/kjempe meg ut. I det siste store området før utgangen sjekket jeg Focus-en min og oppdaget folk som gjemte seg i buskene, noe som er uvanlig. Da jeg så meg litt bedre rundt oppdaget jeg at når det lynte fra stormen utenfor, noe som var synlig gjennom flere sprekker i gruvetaket, så kunne jeg se enkelte skimringer i lyset. Det var en gruppe med stalkers som vandret rundt i ruinene. Bare ett av mange magiske "emergent" spilløyeblikk.


Spillet ser helt sinnssykt ut i 4K HDR, og jeg måtte stadig pause for å gå inn i Photo Mode. Her er en liten dump med bilder jeg tok i løpet av spillet.

Jeg koste meg gjennom mesteparten av spilletida (trekker fra bandit camp-oppdragene!), som sikkert var rundt 80+ timer inkludert DLC-en Frozen Wilds. Absolutt verdt et kjøp, spesielt hvis det er på salg på black friday.
 

Lodin

Der Waaaah
Runna Wolfenstein 2 nå og det var jævla ålreite saker. Gameplayet er nøyaktig det samme som i New Order og Old Blod bare med noen nye gimmicker. Sitter som et skudd, men til tider er skytesekvensene litt langdryge. Sånn som sist altså.
Det som gjør dette vel verdt å spille er dog at Bethesda har gitt Machinehead helt frie tøyler når det gjelder story og denne strikken drar de langt. Kan ikke si noe konkret, men det går fra grufullt deprimerende faenskap til noe av det teiteste innen sci-fi jeg har vært borti. Så sper de på med noen sinnsykt morsomme scener som dukker opp når du minst venter det.
Sjøp denne, bare gjør det da.
 

Tomas

Frå Oslo ellår någe.
Ble ferdig med Pyre i går og jeg kan bekrefte at det er... noe.

Dette ble relativt hjernediaré men det får være.

Først da. Det er helt urimelig pent. Det er fra hu samme dama som sto for det visuelle i Bastion og Transistor og arbeidet hennes blir markant bedre for hvert spill. Herregud. Ikke bare utførelsen, men det er en viss selvsikkerhet i konseptene nå hvor de ikke har noe i mot å ha en av hovedfigurene være en hund med snurrebart og en rase som er ridderjordormer med feighetskomplekser. Primærfarger til alle såklart fordi hold øllen min mens jeg bruker rødt og blått til alt.



Mange lurer sikkert på hvordan selve kampene fungerer og om det faktisk er noe gøy. Det korrekte svaret på det er egentlig at det er ikke kampene som er poenget. Spillet handler i aller høyeste grad om figurene og er mer type visual novel enn blood bowl. Mesteparten av tiden går med på dialog, evt lesing av valgfri bakgrunnsinformasjon om personer og verdenen.

Når det er nevnt kan jeg likevel rapportere at kampene var gøyale, da. Reglene blir rimelig tydelige i det øyeblikket du spiller det. Det korte er at det er en variant på amerikansk fotball hvor du skal slukke bålet til det andre laget med ballen stjerna som faller i starten av hver runde. Hver spiller har en 'aura'; en radius som dreper fiendtlige spillere men som fjernes for den som holder ballen.

Utover dette har du diverse ferdigheter og det du skulle forvente innenfor rpg-attributter, utstyr med bonuser, fordeler/ulemper mellom rasene, osv.

Ellers: Lokalt multiplayer men ikke online. Ikke så overraskende, jf. det at det er ikke kampene som er hovedpoenget.


Hvordan denne sporten passer inn i noen slags troverdig verden skal du få lov til å uroe deg over hvis du i samme slengen kan argumentere for hvordan verdnene i Bastion og Transistor var urealistiske og ødela historiefortellingen. Den er der i forbindelse med historien og er helt sentral i hvordan ting utspiller seg.

En lur greie jeg følte var intuitiv: De bruker tooltips for å eksponere ting som figuren din vet for å unngå keitete dialog eller tankebobler. Slike tooltips har vi jo sett før, men ikke at de har blitt bevisst brukt på denne måten hvor informasjonen de inneholder er innenfor domenet av viten til figuren din.

Trenger ikke spoilertags på dette siden det er fra de fem første minuttene.

Artig detalj: Du er en av de få i denne verdenen som kan lese som fører til at alle refererer til deg som the Reader. Hehe tok du den.


At lesing og skriving er ulovlig er noe som er så velkjent og åpenbart i denne verdenen at det hadde bare vært teit om noen skulle påpeke det.

Det er stemmer, men slik simlish ikke-språk og kun en par-tre stavelser per paragraf. Alt dette gjør dialogen så mye mer fordøyelig som funker bra når spillet består av så mye dialog som det gjør.

Ellers: Greg Kasavin hadde Nier: Automata som sitt årets spill dette året, og det vises i dette spillet både generelt og i en par små direkte nikk. I ett tilfelle fikk jeg dialogresponsen "Very well." etter å ha bekreftet et valg jeg vanligvis ikke ville ha tatt. De prøver å bryte opp tradisjonell spilldesign litt og det ble det som engasjerte meg mest.

Jo også har det også musikk.

Bør ikke spilles hvis: Du hater pen grafikk og musikk og får helt kreft av at spill har historier.
Kan skippes hvis: Du driter i historien og bare er interessert i fotballdelen.

Terningkast: Jen Zee av 6.
 
Sist redigert:

Trench_Rat

Sommerbildene våre
Endelig kommet meg gjennom Tungt Regn (ps4 versjonen) en av de spillene jeg ikke fikk med meg i den siste konsoll generasjonen. Hadde aldri trodd at
Shelby var origamimorderen
anbefales om du kan plukke det opp billig (vet ikke helt om en knappetrykkesimulator er verdt fullpris i deres øyne) åtte av ti jaaaaaasons
 

Lodin

Der Waaaah
Ferdig med Asscreed Origins og det er deprimerende. Hadde ikke ikke selv etter Breath of the Wild så mye tristhet da det var ferdidig.
La inn enern og Syndicate igjen og prøvde å spille dem og det funker ikke.
Starta Origins på nytt. :penga:
 

Yetipants

Mein Gampf
Medlem av ledelsen
Iconoclasts er noe jeg har venta på i flere år, og endelig er det tilgjengelig (PC og PS4). Har det vært verdt å vente på? Ja, absolutt.


Litt bakgrunnsinfo: Iconoclasts er mekka av en enkelt kis, Joakim Sandberg (svenske, hvis noen skulle være i tvil) og jaggu utgitt av 'n @Libresse som om ikke det var nok. Uansett, Sandberg har mekka et par spill før, for eksempel Noitu Love 2 som er et artig run'n'gun-spill. Iconoclasts har tatt sju år å få ferdig, og noe av grunnen til det er nok at Sandberg har gjort absolutt alt selv; kode, grafikk (som er av typen pixelart og så detaljert at den (nesten) fullstendig savner sidestykke), design, historie og lyd/musikk. Dette er både den største styrken og den største svakheten til Iconoclasts.

Så først: Det som er bra. Og det er mye. Grafikken nevner vi like greit igjen, for den er jaggu noe for seg selv. Tenk Metal Slug-spillene, det detaljnivået der. Bare at det er laget av en kis. Dette innebærer cutscenes; enorme, detaljerte bakgrunner; at absolutt ingenting noensinne står stille (alle figurene animeres så du kan se at de puster, for eksempel...); superdetaljerte animasjoner som brukes en enkelt gang i løpet av spillet, osv. Det er et fenomenalt stykke arbeid, og står aleine for det aller meste av atmosfæren i spillet. Grunnmekanikkene har også blitt finslepet gjennom alle åra spillet har vært i utvikling, så du har alltid full kontroll over Robin (hovedpersonen), og alle handlinger føles umiddelbart riktige. Løping, hopping, sniking, klatring, skyting og den digre fastnøkkelen hun bærer på.

Greia er at Robin er en mekaniker, og verdenen er fylt av ymse apparater, bolter og dingsebomser som må skrus på med fastnøkkelen (som etter hvert får flere egenskaper som ikke skal spoiles). Dermed veksler spillet mellom skyting og pusling, med mest vekt på sistnevnte. Dette er måten spillet skiller seg fra den vante Metroidvania-lesten det er bygd over. Kort fortalt må du forsere noen få, ganske simple fiendetrefninger, noen større, innvikla puslesekvenser, og så kommer det med jevne mellomrom noen digre, utsøkt designede bosser. Jeg vil gå så langt som å si at selv om puslinga stort sett er helt ok med noen veldig bra setpieces, og slåssinga er ok+, så er bossene blant det beste jeg har spilt noen gang.

Og dette er bosser som helt fra start av fyller skjermen, som har minst to faser, og som på sitt beste kombinerer alle elementene i spillet på nye, tilfredsstillende måter. De er verdt å spille gjennom for. Noe annet som er artig, er at historien er meeget veldesignet, og godt fortalt; spillet går ut fra at du gidder å følge med og klarer å nøste opp noen av trådene selv, og dermed blir det aldri slitsomt å følge med, pluss at du faktisk blir ganske involvert i en historie som etter hvert blir ganske emosjonelt ladet.

Og da... er vi vel over på det negative. Hvis vi starter med det aller mest subjektive, så er det at jeg syntes historien bikka litt over et par ganger. Det er noen satiriske elementer som er innmari lite subtilt formidla; omtrent på Rockstar-nivå (Rockstar er som kjent selskapet som tror at "satire" betyr "sarkasme"). Når det er sagt så er historien veldig gjennomarbeida, og det er mange ektefølte øyeblikk. Selve punchlinen er du overlatt til deg selv å tolke, og selv om det ikke er veldig mystisk tenker jeg at noen kanskje kan bli litt frustrerte på slutten. Hvis du er en av dem så kan jeg spoile deg hvis du vil.

Det nest mest subjektive er rett og slett at musikken er jævla kjedelig. Og det er synd, siden det alltid er anslag til gode melodier, men jeg får følelsen av at Sandberg har tilnærmet seg musikken fra et håndverkerstandpunkt. Dermed er det alltid riktig utgangspunkt; sakral stemning når det trengs, action-musikk når det er det som gjelder, og så videre. Men: Det finnes virkelig ikke en eneste minneverdig melodi i hele spillet. Det føles rett og slett som om han har starta med å klimpre fram noe som passer til formålet og tenkt "greit nok" og så orkestrert et overlessa arrangement rundt. Den låta som kommer nærmest å ha noe å by på er den som lydlegger området kalt Shockwood, og selv der - hvor det faktisk er et genuint kontrapunkt - kommer låta aldri fram til noe tilfredsstillende poeng før den looper igjen. Det er litt mystisk hvordan Sandberg ikke har hørt dette selv, siden han åpenbart har et øre for musikk. Nuvel!

Den siste negative tingen er to av sekundærmekanikkene. Robin kan crafte "tweaks", bonuser som - jepp - tweaker egenskapene hennes. Kjappere bevegelser, lengre ladinger på enkelte egenskaper, og en ny bevegelse er et kort sammendrag. Greia er at jeg ikke tror de utgjør all verdens forskjell. Jeg fant meg et sett med tre som funka fint etter noen timer, og så rørte jeg dem aldri igjen. Gjør det noe, da? Vel, skattkistene du finner strødd rundt omkring inneholder utelukkende crafting-materialer. Vissheten om at det eneste du får av å leite fram ei kiste er en duppeditt som lar deg crafte noe du enten har fra før av eller ikke har bruk for, fjerner all følelse av mening bak denne delen av spillet. Jeg pleier å være ganske hard på å finne hemmeligheter, men her ga jeg totalt faen etter en stund. Det er et tegn på et system som ikke funker.

Men likevel: Verdt det? Å ja. Bare håndverket i seg selv er så gjennomført at du får god valuta, lengden på spillet er finfin (ti timer på Standard-vanskelighetsgrad med en del surring fram og tilbake), og selv om et par ting (nevnt ovenfor) trekker ned, er det bare litt småskuffende uten å ødelegge noe for hovedopplevelsen. Kjøp deg Iconoclasts, da vel.
 

Lodin

Der Waaaah
Kjørte akkurat gjennom The Station. Dette er orginale greier for man er noen som er sendt ut i verdensrommen for å etterforske ett forlatt romskip. :v Menneskene fant en skummel planet hvor to raser driver atomkrig. Derfor sendte de dette fancy stealth-skipet så det kunne snope. Så går ting galt og hele greia går stille.
Du med din fancy jolle dukker opp og starter å Gone Home rundt. Viser seg såklart at de tre folka som var der var dildoer av varierende grad. Også var såklart firmaet som finnansierte oppdraget enda mer dildoer.
Hovedforskjellen fra de fleste vandresimmene er at dette har faktiske pussler. Ikke gjør som meg og ta noe pils før du spiller for da ræger du bare. Endte stusselig nok opp med en guide på mobilen.
Men når alt var sagt og spist digga jeg det. Det har en plot twist på slutten som visse folk hater, men jeg elska den fordi det var så fantastisk gammaldags sci-fi fra 60-tallet.

Og jo også bør dere se på A Raven Monolgue. Det er en kort bildebok om en ravnemann som prøver å være kul. Det har nydelig grafikk og ei dame synger triste sanger underveis. Det er ikke no spill, men verdt å oppleves til prisen av null spenn.
 

Jæveltango

Pepperoni Playboy
Har nylig fullført Horizon: Zero Dawn, og det var alt jeg ser etter i et spill.

Jeg er stor tilhenger av open world-spill, men alt for ofte er historiene i spillmediumet så dårlig at jeg sliter med å motivere meg for å gjennomføre ymse quests. Det er ofte jeg stiller meg spørsmålet "gjør jeg dette fordi det faktisk er gøy, eller fordi jeg føler en slags forpliktelse?". Det ender litt for ofte opp med å bli mer en besettelse og tvangstanke om rydde quest-lista, nesten som om jeg er på jobb.

Dette var aldri tilfelle i mine 60 timer med Horizon: Zero Dawn. Historien er genuint bra, ikke bare bra-for-å-være-tv-spill, men en historie som fint kunne slått fra seg i hvilket som helst annet medium. I og med at gameplayet er så godt snekra sammen, så følte jeg ikke en eneste gang at ting var et pliktløp. Det er nærmest endeløs variasjon i måter å angripe situasjoner og fiender på, så spillet holder seg underholdende hele veien gjennom.

Egentlig er Horizon summen av flere deler: Historien og verdenen, den tighte kontrollen, og det gjennom-polerte tekniske. Det er så polert at de har fått til Uncharted-nivå på finpussinga, bare satt i en åpen verden. Jeg spilte det på ordinær PS4 men på en 4K-TV med HDR. Jeg har ikke sett noe som er nærheten på konsoll, ikke engang ballpark i nærheten.

Beste open-world-spillet jeg har spilt siden Skyrim. Det å ta ut en Stormbird fremprovoserte den mest solide fistpumpen siden første gang jeg tok en drage i Skyrim. Awesome frihetsfølelse osv. I mangel av bedre ord så føles kampene taktile, feedbacken du får når du treffer fiender og skreller av de rustning er skikkelig deilig. Nesten som å lande en perfekt grind i THPS2 eller skyte med hagla i Doom. Det bare føles digg. Taktilt!
 

Shinra85

Spillegals effort emo
Nå skal du bare gønne på med Monster Hunter World
 

Thinaran

Den mannlige sexbomba
Medlem av ledelsen
Har også spilt Iconoclasts. Jeg brukte lenger tid på det enn jeg forventa siden ... vel, motivasjonen falt en del på grunn av hvordan spillet er laget. Konjakk namedropper Metroid Fusion som direkte inspirasjon i markedsføringen. Noe jeg syntes var rart, for det er da det dårligst likte av de tradisjonelle Metroid-spilla? Det som plager folk med det spillet er at det er et metroidvania som føles lite og låst, og du blir hele tiden stoppet for at spillet skal fore deg med historie du ikke er så jævla interessert i. Og ja, Iconoclasts gjør akkurat det samme. Det er et plattformspill med en ganske stor cast, og hver figur har sin egen "arc" de skal gjennom, i tillegg til hovedstorylinen om et folk som er undertrykt av religiøs dogme. Jeg vet ikke om det var meningen at det skulle et spark til religion IRL, men det funker ikke så godt når disse gudene faktisk eksister.

Men skrivinga er ikke all bad. Jeg vil spesielt trekke fram Agent Black, som til tross for å være en 2D-sprite er en av de mest fryktinngytende spillfigurer jeg har vært borti. Nemesis fra RE3 kan ta seg en bolle, i det minste vet du hvor du har han. Alle de beste scenene involverer Agent Black på et vis, og den siste bossfighten mot henne er virkelig episk. Den siste timen av historien er klart best.



Fordi at historien bestemmer hva du får gjøre og hvor du får gjøre det blir det veldig stopp og start i rundt åtte timer, og det er først på slutten av spillet når du har alle oppgraderingene at høydepunktet for meg kom. Nemlig å bare utforske verdenen, finne hemmeligheter og løse puzzles for å samle dill og få Completion-telleren til 100 %. Jeg endte også opp med å jakte ned og slåss mot de hemmelige bossene, som egentlig var de beste kampene i spillet fordi de bare var vanskelig shoot/dodge-utfordringer. For all del, bossene i Iconoclasts er kule, men jeg døde ca en gang hver bossfight i siste halvdel av spillet fordi jeg ikke catcha gimmicken før det var for sent.

Ellers er jeg stort sett enig med Fetthest. Tweak-mekanikken føles ikke helt gjennomtenkt, og å lage nye er ikke spesielt interessant. Jeg rulla Dodge/Spindle/Iron Heart gjennom ca hele spillet. Eneste grunnen til at jeg mekka alle var fordi det var et trophy.


Et annet spill jeg har kost meg med er A Hat in Time.



Det er i essens en 3D-platformer fra N64-dagene. Hat Girl ankommer et solsystem og mister alle timeglassene hun bruker som brennstoff i sin TARDIS, og du må samle dem igjen fra fire kreative verdener. I løpet av spillet vil du blant annet slåss mot mafian, gi bort sjelen din, løse et mordmysterie på Ugleekspressen og unnvike demoniske geiter. Men aller mest vil du bli drept av de kontrollene og kameraet som har fulgt med fra N64-dagene.

Ok, riktig så ille er det ikke men kontrollene er ganske wonky, og Hat Girl vil stadig klatre på noe du ikke mente, eller ta sats og hoppe i sin død mens kameraet var knødd inn i en usynlig vegg. A Hat in Time føles litt som et hobbyprosjekt, uten at det er et særlig stort minus for det er så mye kjærlighet lagt ned i det. Grafikken er simpel men med mye personlighet, og musikken har et veldig høyt nivå. Kickstarteren klarte å nå nok spenn til at de klarte å få Grant Kirkhope til å lage en sykt Banjo-Kazooete låt til hubverdenen. Apropos hubs, spillet fungerer på samme måte som Mario 64 hvor du velger hvilket timeglass du er ute etter, og brettet vil da justere seg litt for å sette opp denne utfordringen. Alle 40 timeglassene er artige og utfordrende å samle, og ellers kan du samle nøster for å lage nye hatter, pluss relics for å få ekstra småting som nye utseender på klær og hatter, samt remixa lydspor.

Anbefales til alle som liker å ha det gøy. Det er ikke kjempe langt, og det er ikke kjempe dyrt.
 

Yetipants

Mein Gampf
Medlem av ledelsen
Konjakk namedropper Metroid Fusion som direkte inspirasjon i markedsføringen. Noe jeg syntes var rart, for det er da det dårligst likte av de tradisjonelle Metroid-spilla?
Uavhengig av hva folk synes så er Metroid Fusion fortsatt jævlig bra, da. Survival horror i 2d er noe du nesten bare går ut fra at kommer til å tryne, men Fusion fikk det jaggu til. Men jeg ser absolutt den at hvis du ikke klarer å bry deg om historien så blir det straks mye verre, mvh. han som misliker The Last of Us fordi starten er klin obvious og møkkakjedelig.

Men altså, dude: Spillet heter Iconoclasts, og du er usikker på om det er en kritikk av religion? Vi kan jo begynne på Wikipedia:
Iconoclasm[Note 1] is the social belief in the importance of the destruction of icons and other images or monuments, most frequently for religious or political reasons. Over time, the word, usually in the adjectival form, has also come to refer to aggressive statements or actions against any well-established status quo. It is a frequent component of major political or religious changes.
Så, vel, forskjellen var kanskje at jeg visste med 100% sikkerhet at alt som blir introdusert i første akt av spillet kom til å bli rasert - mest sannsynlig av meg - i løpet av spillet. Er forøvrig helt enig angående Black, og får bare supplere med at det var flere sylskarpe figurportretter i Iconoclasts det var veldig ålreit å få med seg.

Men ok, denne setningen får en liten diskusjon i spoiler:
Jeg vet ikke om det var meningen at det skulle et spark til religion IRL, men det funker ikke så godt når disse gudene faktisk eksister.
Jeg forstår det sånn at du hevder at guden i Iconoclasts faktisk eksisterer, men... vel, sistebossen avslører jo at "guden" som etter sigende skapte universet er en romfarkost bemannet av en arbeider på omtrent samme rang som Robin mtp at han har fastnøkkel og greier. Dermed er planeten mest sannsynlig bare en diger maskin laget for å produsere Ivory (det er mange referanser til at hele regioner flytter på seg, og alle fiendene som betegnes som "guddommelige" er maskiner, noe som bygger opp under dette), og kråkefar smeller innom ikke fordi folk er syndere, men fordi de bruker opp go-go-juicen han skal levere til sjefen og må dermed ned for å straffe litt siden de gjør så han ikke klarer å fylle kvota si. For meg var dette en ganske åpenbar tolkning, men jeg er spent på å høre din hvis du er uenig.

A Hat in Time føles litt som et hobbyprosjekt
Basert på hva jeg har lest så er dette en nær 100% korrekt beskrivelse av utviklingsprosessen. Har også spilt En Hatt i Tide, men ikke nok til at jeg kan si noe mer fornuftig om det enn at gudbedre jeg må ta en liten runde med kameratilvenning.

Ja og Mustache Girl er den beste så-teit-at-det-blir-bra-figuren jeg har sett på lenge.
 

Thinaran

Den mannlige sexbomba
Medlem av ledelsen
Selvsagt er det en kritikk av religionen in-game, og basert på navnet så forventet jeg at denne gruppa med folk på tittelskjermen ville knuse den onde religionen, som jeg jo har gjort i et halvt dusin SNES-JRPGs allerede. Det jeg var spent på var om Konjak ville prøve å si noe om religion utenfor spillet og.

Twisten med kråkefar viser at det ikke var en faktisk gud, men det var fortsatt folk med "gudegitte" krefter som Mother og Royal. Så de har egenskaper som helbredelse og ødeleggelse å vise til annet enn bare ord. Var bare det jeg mente.
 

Yetipants

Mein Gampf
Medlem av ledelsen
Ja, sånn sett. Jeg syntes også det var ganske eksplisitt at spillet viste at disse kreftene var langt fra gudegitte, men en konsekvens av skadene fra å bli eksponert for store mengder Ivory. Og historien lar seg da enkelt overføre til flere patriarkalsk organiserte religioner uten problemer, hele konseptet med synd og avlat er en direkte parallell til kristne prosesser opp gjennom historien for eksempel.
 

Lodin

Der Waaaah
Blei ferdig med Chuchel nå og det gikk som forventa. Fikk tak på kirsebæret, men hva måtte jeg ofre?
Fii~neste spillet Amanita har laga.
Sommerost kan ta seg en bolle.
 

Tutankoopa

Ole (オーレ)
Ble nysgjerrig på Iconoclasts etter anmeldelsene deres, og spilte gjennom. Angra virkelig ikke på det, virkelig et fortreffelig spill. Jeg koste meg virkelig fra start til slutt. Jeg likte nesten alle puzzlene og fiendene, bossene var alle kjempeengasjerende og overraskende (Agent White f.eks.). Likte også bevegelsene i spillet meget godt, etter en stund lærer man seg å bevege seg effektivt gjennom brettene og det gir en deilig mestringsfølelse.

Det kuleste for meg var likevel historien, som jeg synes virkelig skilte seg ut på mange måter. Det er kanskje en konsekvens av at spillet er laget av en person, for den er så godt integrert i spillet. Den er såpass åpen for tolkning at den virker å si så mye, uten å gjøre det. Religion, naturvern, familierelasjoner, mystisisme, sentralisme, politisk undertrykkelse etc. etc. Når spillet er over og så mye av det som har skjedd forblir ubesvart førte det til at jeg tenkte mye gjennom det halvveis absurde hendelsesforløpet og hvor det kommer fra. Synes denne sikkert ønskede virkningen var meget imponerende gjennomført.

Noen ting grep meg også, og det er ikke noe jeg forventer i et sånt spill:
Når du innser at du må etterlate Royal i romstasjonen, når du har valget mellom å klemme faren din eller bare gå ut døra, hele fremstillingen av Agent Black.

Det at He egentlig bare er en slags mekaniker-fuglemann var forøvrig veldig morsomt, men også en stilig speiling av Robin selv. Her tuller liksom spillmakeren med oss, samtidig som han provoserer litt refleksjon over hvordan hele denne verdenen henger sammen og ble skapt. Og denne ettertanken kommer kun fra noen hint i spritsen til figuren, skiftenøkkelen, at han også kan bli elektrisk. Velgjort!

Spillet kjennes til tider litt "off", litt amatørmessig eller annerledes, men det kategoriserte jeg under "sjarm". Når spillet er så merkbart gjennomtenkt på alle nivåer (kanskje med unntak av musikk, som Yetipants sier) så hører det etter min mening hjemme i den kategorien.

Flere slike spill takk. Er ikke godt kjent med Metroidvania-spill, så tar gjerne imot tips :) Kanskje på tide å laste ned dette Cave Story alle snakker om ?
 

Yetipants

Mein Gampf
Medlem av ledelsen
Kanskje det, ja. Cave Story har jeg spilt gjennom ti ganger, tror jeg. Fortsatt like artig. Men altså, bare så det er sagt så er Cave Story myyye mer fokusert på skyting og plott enn på utforsking. Og: Systemet i Iconoclasts med at du reparerer perksene dine ved å plukke opp små fliser med ting er nesten en direkte kopi av oppgraderingssystemet i Cave Story. Og, videre, Cave Story har masse hemmeligheter, og er strukturert sånn at du ikke slipper unna med en enkelt gjennomspilling for å finne alle. Si fra hvis du vil ha noen tips.

Anbefaler forøvrig å bare kjøpe Cave Story+ med en gang, kan gå god for iallfall Windows- og Switch-utgavene.