Hva spiller du for tiden?
- Trådstarter Klaymen
- Startdato
Jeg må innrømme at jeg ikke synes det er kult med juksing via juksekoder eller disse trainerne, med mindre det er snakk om no sandbox-aktig hvor jeg da potensielt kunne brukt no juksings for å f.eks teste no ekstreme fysikkgreier eller no annet teit. Men jeg er derimot helt for bruk av walkthroughs i f.eks. spill som final fantasy, og andre hoardespill. Det morsomme med sånne er at man ikke plukker opp alt og føler at man må ha alt fordi man synes det er gøy, men mer fordi det er blitt en slags oppgave inni hodet og man tenker at, Ja! det skal jeg bruke de neste 100 timene av mitt liv på å gjøre. Slik jeg feks gjorde i FF VII, FF IX, Harvest Moon på gamecube, FF XII. Ja. disse hoardespillene altså.
I dag har jeg prøvd meg på "The Red Alert", en mod for Red Alert 3 som gir deg alle de klassiske unitsene fra Red Alert 1, komplett med ikoner, stemmer, musikk og andre detaljer. Samtidig får man et litt mer moderne interface med for eksempel muligheten til å lage byggekøer. Jeg spilte en liten skirmish og det var kjempekos med høy nostalgifaktor. 
PS: Hadde noen gitt ut en expansion pack til Red Alert 2 i dag hadde jeg nok glatt kjøpt den.
PS: Hadde noen gitt ut en expansion pack til Red Alert 2 i dag hadde jeg nok glatt kjøpt den.
I dag har jeg prøvd meg på "The Red Alert", en mod for Red Alert 3 som gir deg alle de klassiske unitsene fra Red Alert 1, komplett med ikoner, stemmer, musikk og andre detaljer. Samtidig får man et litt mer moderne interface med for eksempel muligheten til å lage byggekøer. Jeg spilte en liten skirmish og det var kjempekos med høy nostalgifaktor.
PS: Hadde noen gitt ut en expansion pack til Red Alert 2 i dag hadde jeg nok glatt kjøpt den.
PS: Hadde noen gitt ut en expansion pack til Red Alert 2 i dag hadde jeg nok glatt kjøpt den.
Såeh, jeg digger også Crisis Core. Det er likevel sant at jeg ifølge sånn hjernetester man finner på nettet visstnok innvendig er VERY FEMALE, men allikevel, la meg prøve å presentere den mannlige befolkningen av Crisis Core-spillere, gi folket et annet kjønns inntrykk av dette stykket akkompagnentmaterial for verdens objektivt beste spill.
Først og fremst ser det jævlig bra ut. Nummer 2 er at det høres jævlig bra ut. Nobou Uematsu er kanskje en sutrefaen av utrolige dimensjoner, men han kan også være helt rå. Jamfør sjefskampsangen til Final Fantasy VII hvor det høres ut som om hele verden står på spill. Digg å løfte vekter til, eller ha på iPod-en når schnella du vil ha ikke vil ha noe Fun Light Is-te. Det er nemlig det samme lydsporet som i Final Fantasy VII, stort sett, men det har blitt grundig remikset, og noen sanger har kommet og gått her og der, noe som gjør at det samtidig som det føles som Final Fantasy VII også føles helt friskt. Ingen av de andre kompilasjonshelvetesgreiene har gjort dette like godt. Jeg tror for eksempel ikke på Dirge of Cerberus eller Advent Children som en del av Final Fantasy VII-universet.
Videre handler spillet om en mann som vil bli en helt, og hvordan det forarter seg. Det er en ganske tøff historie om ære, vennskap, og til og med kjærlighet. Dette er ting som i grunn spiller en stor rolle for alle menn. Slutten knuste meg som en katt som falt ned i en sånn søppelmosegreie de har på søppelhauger hvor jeg noen ganger henger. Det kanskje mest imponerende er likevel hvordan det bruker et i utgangspunktet rart aspekt ved kampsystemet for å aksentuere fortellingens klimaks. Det er ikke like omfattende som hva som gjøres i Shadow of the Colossus eller noe, men det er et effektivt, naturlig og interessant virkemiddel som bare kunne funket i et spill.
Slåssingen er en slags variant fra den man kjenner i Kingdom Hearts. Man slår liksom manuelt, som i et actionspill, i den forstand at hvert trykk momentant tilsvarer et slag, men man får likevel erfaringspoeng, går opp nivåer, og deler ut skade i helsepoeng. Og så kan man bruke magi og sånt hvis man er homo. I tillegg til enspilleropplevelsen er det også mange ekstraoppdrag man kan ta på seg. Disse er ensformige, gjenbruker miljøer og så videre, men om man for eksempel har fått seg fast schnelle, og du sitter utenfor baderomsdøra og skal barbere deg, eller i pausen på en fotballkamp, så kan det være greit å ha noe sånt. Ellers er det jo ofte greit å kunne drepe jævler uten at det skal være noen grunn til det, sant?
Når det er sagt, så har bror Thinarans bror et poeng. Det er liksom et japansk, kommersielt, storspill. Med andre ord er det først og fremst ikke propaganda for markedskapitalisme i den forstand at man kan gjøre hva man vil. Man er nødt til å respektere utviklernes strenge regi. Det vil si at du må holde ut masse jævla animetroper. Du kanke bare plutselig finne ut at du har lyst til å drepe oppdragsgiveren din, og begynne å arbeide for skurkene. Du kan glemme selfmade man. Hvilket vil si opplegg som føkkings blomstervogner og hovedoppdrag hvor man må gå på date med folk. Hvis du er hetero da, så holder du ut jævelskapet, og beriker det 20. århundrets største stykke kunst. Så ja, dette er definitivt et spill menn også bør sjekke ut.
Har ellers akkurat fullført Xenosaga 3, og selv om det er alt annet enn et fullbyrdet prosjekt, og selv om det til tider halter og hater deg, synes jeg det på tross av det hele, hele serien altså, var en ganske fantastisk opplevelse. Om den kanskje ikke henger på grep, tror jeg etter den ikke lenger på den der greien om at alle historier allerede har blitt fortalt. Kan godt skrive en masse om det, om noen bryr seg, men ikke faktisk gidder spille det.
Men nå har jeg i hvert fall begynt på Xenoblade. Jeg har et ganske fantastisk førsteinntrykk av det. Det føles hittil som liksom Final Fantasy XII med Kingdom Hearts sin tilgjengelighet. Det er den episoden med t-rex-en alle opplever første gangen de spiller FFXII som sier en del om spillet, og jeg hadde ellers faktisk en ganske lignende opplevelse med dette. Jeg oppdaget en hoppeknapp, og hoppet rundt, sånn som alle ruller rundt når de spiller Zelda. Uansett så kom jeg frem til en bro, tenkte at nå måtte jeg være forsiktig med hopping, det kunne være jeg falt ned ... og så slo det meg, "Yeah right," og jeg forsøkte med det å hoppe av broen, men neida, ingen usynlig vegg. Jeg falt ned ... men døde ikke! For Xenoblade er den snilleste spillet. Å dø innebærer for eksempel ingen straff annet enn at man våkner opp et lite stykke bortenfor, og man får hele helsen sin helbredet utenfor kamp på bare noen få sekunder. Og selvfølgelig funker det.
Merker også at Tetsuya Takahashi endelig har fått en oversettelse nærmere noe fortellingene hans faktisk fortjener. På tross av at den er i en langt mer loffete, shonen-aktige innpakning her, noe som kanskje er like greit, så går det fremdeles heftig i ganske kule og originale konsepter. Det er kanskje ikke materielle manifestasjoner av den kollektive bevisstheten som restarter verden, mecha-er som representerer ulike filosofiske tankeskoler og sånne greier; men en verden som eksisterer på kroppen til døde kjemper er fortsatt ganske fryktelig kult. Så jeg ser også frem til en forhåpentligvis god fortelling. Det som imidlertid trekker litt ned for meg er mengden NPC-er å snakke med, og sideoppdrag man kan gjøre. Jeg blir litt overvelmet. Man kan selvfølgelig hoppe over dem, men jeg er ikke komfortabel med det ... og så blir det bare rot. Men det er vel bare en vei frem, og det er ... frem!!
Først og fremst ser det jævlig bra ut. Nummer 2 er at det høres jævlig bra ut. Nobou Uematsu er kanskje en sutrefaen av utrolige dimensjoner, men han kan også være helt rå. Jamfør sjefskampsangen til Final Fantasy VII hvor det høres ut som om hele verden står på spill. Digg å løfte vekter til, eller ha på iPod-en når schnella du vil ha ikke vil ha noe Fun Light Is-te. Det er nemlig det samme lydsporet som i Final Fantasy VII, stort sett, men det har blitt grundig remikset, og noen sanger har kommet og gått her og der, noe som gjør at det samtidig som det føles som Final Fantasy VII også føles helt friskt. Ingen av de andre kompilasjonshelvetesgreiene har gjort dette like godt. Jeg tror for eksempel ikke på Dirge of Cerberus eller Advent Children som en del av Final Fantasy VII-universet.
Videre handler spillet om en mann som vil bli en helt, og hvordan det forarter seg. Det er en ganske tøff historie om ære, vennskap, og til og med kjærlighet. Dette er ting som i grunn spiller en stor rolle for alle menn. Slutten knuste meg som en katt som falt ned i en sånn søppelmosegreie de har på søppelhauger hvor jeg noen ganger henger. Det kanskje mest imponerende er likevel hvordan det bruker et i utgangspunktet rart aspekt ved kampsystemet for å aksentuere fortellingens klimaks. Det er ikke like omfattende som hva som gjøres i Shadow of the Colossus eller noe, men det er et effektivt, naturlig og interessant virkemiddel som bare kunne funket i et spill.
Slåssingen er en slags variant fra den man kjenner i Kingdom Hearts. Man slår liksom manuelt, som i et actionspill, i den forstand at hvert trykk momentant tilsvarer et slag, men man får likevel erfaringspoeng, går opp nivåer, og deler ut skade i helsepoeng. Og så kan man bruke magi og sånt hvis man er homo. I tillegg til enspilleropplevelsen er det også mange ekstraoppdrag man kan ta på seg. Disse er ensformige, gjenbruker miljøer og så videre, men om man for eksempel har fått seg fast schnelle, og du sitter utenfor baderomsdøra og skal barbere deg, eller i pausen på en fotballkamp, så kan det være greit å ha noe sånt. Ellers er det jo ofte greit å kunne drepe jævler uten at det skal være noen grunn til det, sant?
Når det er sagt, så har bror Thinarans bror et poeng. Det er liksom et japansk, kommersielt, storspill. Med andre ord er det først og fremst ikke propaganda for markedskapitalisme i den forstand at man kan gjøre hva man vil. Man er nødt til å respektere utviklernes strenge regi. Det vil si at du må holde ut masse jævla animetroper. Du kanke bare plutselig finne ut at du har lyst til å drepe oppdragsgiveren din, og begynne å arbeide for skurkene. Du kan glemme selfmade man. Hvilket vil si opplegg som føkkings blomstervogner og hovedoppdrag hvor man må gå på date med folk. Hvis du er hetero da, så holder du ut jævelskapet, og beriker det 20. århundrets største stykke kunst. Så ja, dette er definitivt et spill menn også bør sjekke ut.
Har ellers akkurat fullført Xenosaga 3, og selv om det er alt annet enn et fullbyrdet prosjekt, og selv om det til tider halter og hater deg, synes jeg det på tross av det hele, hele serien altså, var en ganske fantastisk opplevelse. Om den kanskje ikke henger på grep, tror jeg etter den ikke lenger på den der greien om at alle historier allerede har blitt fortalt. Kan godt skrive en masse om det, om noen bryr seg, men ikke faktisk gidder spille det.
Men nå har jeg i hvert fall begynt på Xenoblade. Jeg har et ganske fantastisk førsteinntrykk av det. Det føles hittil som liksom Final Fantasy XII med Kingdom Hearts sin tilgjengelighet. Det er den episoden med t-rex-en alle opplever første gangen de spiller FFXII som sier en del om spillet, og jeg hadde ellers faktisk en ganske lignende opplevelse med dette. Jeg oppdaget en hoppeknapp, og hoppet rundt, sånn som alle ruller rundt når de spiller Zelda. Uansett så kom jeg frem til en bro, tenkte at nå måtte jeg være forsiktig med hopping, det kunne være jeg falt ned ... og så slo det meg, "Yeah right," og jeg forsøkte med det å hoppe av broen, men neida, ingen usynlig vegg. Jeg falt ned ... men døde ikke! For Xenoblade er den snilleste spillet. Å dø innebærer for eksempel ingen straff annet enn at man våkner opp et lite stykke bortenfor, og man får hele helsen sin helbredet utenfor kamp på bare noen få sekunder. Og selvfølgelig funker det.
Merker også at Tetsuya Takahashi endelig har fått en oversettelse nærmere noe fortellingene hans faktisk fortjener. På tross av at den er i en langt mer loffete, shonen-aktige innpakning her, noe som kanskje er like greit, så går det fremdeles heftig i ganske kule og originale konsepter. Det er kanskje ikke materielle manifestasjoner av den kollektive bevisstheten som restarter verden, mecha-er som representerer ulike filosofiske tankeskoler og sånne greier; men en verden som eksisterer på kroppen til døde kjemper er fortsatt ganske fryktelig kult. Så jeg ser også frem til en forhåpentligvis god fortelling. Det som imidlertid trekker litt ned for meg er mengden NPC-er å snakke med, og sideoppdrag man kan gjøre. Jeg blir litt overvelmet. Man kan selvfølgelig hoppe over dem, men jeg er ikke komfortabel med det ... og så blir det bare rot. Men det er vel bare en vei frem, og det er ... frem!!
Ja, jeg leste om akkurat det her i et zine, i en artikkel som het noe ala "Crisis Core and the Redemption of Final Fantasy VII". Kan linke når den dukker opp online, men den er iallfall skrevet av en FFVII-h8r (se f.eks denne artikkelen).
Vakke meningen å få deg til å forsvare FFVII, poenget var bare at de aller fleste JRPG-er inneholder nokså snodige situasjoner som neppe faller innunder typiske, heteronormative maskuline aktiviteter her i vesten. Se: Shadow Hearts: Covenant for homoskredderdukkeklær-sidequest, Disgaea for eksepsjonelle mengder lolikoz, etc.
Vet ikke om "deg" er meg eller Thinaran, men i alle tilfeller har du avslørt meg. Jeg innrømmer det, jeg går bare rundt og leter etter sjanser til å få holde taler om FFVII ;___;
Selve poenget ditt er jeg helt for. Lurer nesten på om det er på grunn av JRPG-er jeg i dag får VERY FEMALE på sånne hjernetester på tross av at fingerlengdene mine visstnok tilsier at jeg har fått rett mengde hormoner til riktig tid.
Ååå, gøy artikkel likevel, men jeg er jo selvfølgelig ganske fryktelig uenig med ham, så da følger en tale: Lappeteppegrafikken og hvordan oversettelsen av spillet ikke helt gir mening gir sammen med spillets andre merkelige elementer spilleren en følelse av at man befinner seg i en fremmed og merkelig verden som er gjenkjennbar, men likevel ganske annerledes, om ikke absurd. For å få den til å gi mening på den uabsurde måten sjangeren og mediet legger opp til fyller man uten å tenke over tomrommene som mangler for at det skal bli slik. I slike tomrom er det alltid stor plass til overføring. Når spillet handler om identitet, miljø, politikk, og så videre – altså De Store Tingene – virker det dermed for de fleste spillere som tar spillet seriøst som om det berører noe grunnleggende ved deres eksistens.
At dette neppe er planlagt av utviklerene synes jeg likevel ikke kan brukes mot Final Fantasy VIIs omdømme, i og med at Hamlet og Mona Lisa suksess begge er like avhengige av dette, og ikke nødvendigvis med skapernes kjennskap. Det er tomrommet som ligger i at Hamlet nøler i fem akter med å drepe sin onkel på bekostning av livene til alle han er glad i som gjør det så dyptloddede. Stykkets utforming legger nemlig opp til at man fyller det med ens egne eksistensielle følelser. Likeså hva i alle dager som gjemmer seg bak Mona Lisas smil. Slik blir disse verkene sannere, dypere, større kunst.
Jeg synes Advent Children er kjedelig, Dirge of Cerberus helt greit, og digger Crisis Core, men jeg synes likevel at kompilasjonen har gjort mer skade enn godt. Tolkningsrommet har blitt mindre med det, og dermed også poesien i originalspillet. FFVII slutt kunne jo til og med tolkes dithen at jordkloden utslettet menneskeheten for å redde seg selv, men om man vedkjenner kompilasjonen (ikke egnetlig et ord eller, er det vel?) skjedde ikke dette. Er likevel veldig nysgjerrig på hvordan toastyfrog-typen får Crisis Core til å frelse FFVII, så jeg vil gjerne se linken din når den dukker opp, takk! *__*
Uansett tror jeg kompilasjonen, det at man nå bare kan forklare spillets tomrom som dårlig teknologi, og en fanbase som ikke ser forskjell på seg selv og spillet først og fremst er hva som bidrar til utbredelsen av den synsvinkelen den toastyfrog-artikkelen forfekter kontra den riktige og sanne som selvfølgelig er at spillet objektivt er det beste hittil laget.
jegerikkemaniskjegerikkemaniskjegerikkemanisk
Selve poenget ditt er jeg helt for. Lurer nesten på om det er på grunn av JRPG-er jeg i dag får VERY FEMALE på sånne hjernetester på tross av at fingerlengdene mine visstnok tilsier at jeg har fått rett mengde hormoner til riktig tid.
Ååå, gøy artikkel likevel, men jeg er jo selvfølgelig ganske fryktelig uenig med ham, så da følger en tale: Lappeteppegrafikken og hvordan oversettelsen av spillet ikke helt gir mening gir sammen med spillets andre merkelige elementer spilleren en følelse av at man befinner seg i en fremmed og merkelig verden som er gjenkjennbar, men likevel ganske annerledes, om ikke absurd. For å få den til å gi mening på den uabsurde måten sjangeren og mediet legger opp til fyller man uten å tenke over tomrommene som mangler for at det skal bli slik. I slike tomrom er det alltid stor plass til overføring. Når spillet handler om identitet, miljø, politikk, og så videre – altså De Store Tingene – virker det dermed for de fleste spillere som tar spillet seriøst som om det berører noe grunnleggende ved deres eksistens.
At dette neppe er planlagt av utviklerene synes jeg likevel ikke kan brukes mot Final Fantasy VIIs omdømme, i og med at Hamlet og Mona Lisa suksess begge er like avhengige av dette, og ikke nødvendigvis med skapernes kjennskap. Det er tomrommet som ligger i at Hamlet nøler i fem akter med å drepe sin onkel på bekostning av livene til alle han er glad i som gjør det så dyptloddede. Stykkets utforming legger nemlig opp til at man fyller det med ens egne eksistensielle følelser. Likeså hva i alle dager som gjemmer seg bak Mona Lisas smil. Slik blir disse verkene sannere, dypere, større kunst.
Jeg synes Advent Children er kjedelig, Dirge of Cerberus helt greit, og digger Crisis Core, men jeg synes likevel at kompilasjonen har gjort mer skade enn godt. Tolkningsrommet har blitt mindre med det, og dermed også poesien i originalspillet. FFVII slutt kunne jo til og med tolkes dithen at jordkloden utslettet menneskeheten for å redde seg selv, men om man vedkjenner kompilasjonen (ikke egnetlig et ord eller, er det vel?) skjedde ikke dette. Er likevel veldig nysgjerrig på hvordan toastyfrog-typen får Crisis Core til å frelse FFVII, så jeg vil gjerne se linken din når den dukker opp, takk! *__*
Uansett tror jeg kompilasjonen, det at man nå bare kan forklare spillets tomrom som dårlig teknologi, og en fanbase som ikke ser forskjell på seg selv og spillet først og fremst er hva som bidrar til utbredelsen av den synsvinkelen den toastyfrog-artikkelen forfekter kontra den riktige og sanne som selvfølgelig er at spillet objektivt er det beste hittil laget.
jegerikkemaniskjegerikkemaniskjegerikkemanisk