Hva spiller du for tiden?
- Trådstarter Klaymen
- Startdato
Var jo bare jenter som fikk lov til å komme inn og han måtte jo være med for å beskytte Aeris, som en ekte man ville gjort. Føll me'a.
I "forsvar" kan det jo sies at det er veldig små deler av spillet. Men men, jeg synes det var litt koslig med mer Aeris-tid, men hva vet vel jeg.
Alt i alt var det et veldig fornøyelig spill for min del. Men om du bare ikke liker Final Fantasy(og da seff spesielt syveren) vil det vel ikke falle i smak. Det er kanskje hovedsaklig fanservice for fans av syveren ettersom man får besøke områder igjen og kjenne igjen mange henvisninger til ting man vet kommer til å skje senere i historien(det var det som solgte hele greia for meg). Jeg er også fan av karakterutviklingen i spillet. Zack er en artig figur som hvertfall jeg fikk veldig mye symapti med. Kampsystemet kan man si så mangt om, det rullende dmw-hjulet er nok noe uheldig. Alt i alt synes jeg det er et morsomt kampsystem. Jeg fikk flere timers moro ut av å kombinere ulike materias for å forbedre meg, artig det.
I "forsvar" kan det jo sies at det er veldig små deler av spillet. Men men, jeg synes det var litt koslig med mer Aeris-tid, men hva vet vel jeg.
Alt i alt var det et veldig fornøyelig spill for min del. Men om du bare ikke liker Final Fantasy(og da seff spesielt syveren) vil det vel ikke falle i smak. Det er kanskje hovedsaklig fanservice for fans av syveren ettersom man får besøke områder igjen og kjenne igjen mange henvisninger til ting man vet kommer til å skje senere i historien(det var det som solgte hele greia for meg). Jeg er også fan av karakterutviklingen i spillet. Zack er en artig figur som hvertfall jeg fikk veldig mye symapti med. Kampsystemet kan man si så mangt om, det rullende dmw-hjulet er nok noe uheldig. Alt i alt synes jeg det er et morsomt kampsystem. Jeg fikk flere timers moro ut av å kombinere ulike materias for å forbedre meg, artig det.
Vel, det vet jo ingen enda. Advent Children er vel mer et personlig oppgjør mellom Cloud, Sephiroth og forsøket på å komme seg over tapet av Aeris, fremfor et "redde verden nok en gang prosjekt", men det er godt mulig jeg husker feil. Når det er sagt så var slutten av FFVII klippet 500 år inn i fremtiden, dvs, lenge etter at FFVII gjengen sin levetid, hvis man går ut fra at de har samme levetid som oss, og det er ingenting som tyder på noe annet. Kun Red XIII kunne leve så lenge, og det var jo kun han vi så i klippet (med ungene sine, som jo er litt rart ettersom han skulle være den siste av sin art - nature finds a way).
Sånn, seriøst. En av grunnene til at vestlige spill selger så ræva i Japan er at den amerikanske definisjonen av "helt" er en diger machofaen. Japanerne krever en tynn, lyshåret guttemann; jamfør at PS3-utgaven og Xbox 360-utgaven av Nier hadde forskjellig hovedperson, og bare den gamle klædden var tilgjengelig her på berget.
Sånn ellers illustrerer vel innlegget til Aleksandar rimelig greit min teori om at de eneste som synes FFVII er noe artig er folk som spilte det da de var små og aldri hadde vært borti JRPG før.
I andre nyheter så har jeg plukka fram Fable 3 igjen. Kjøpte sånn Collector's Edition billig til 360 (den var på salg til 150 kroner inkludert porto, og jeg fikk med masse jalla stæsj), spilte den i noen timer, gikk lei og venta på PC-utgaven. Så nå er det PC-utgaven jeg spiller. Det første man legger merke til er hvor kriseræva det er porta; selv med detaljnivået skrudd ned (manuelt innstilt i oppsettfila siden spillet bare gir deg noen få alternativer) er det kolossale framedrops innimellom (stort sett når du ser noe digert på skjermen), men i det minste ruller spillet mellom 60-70 fps ellers. Det andre er at dette i all hovedsak fortsatt er Fable 2, bare med en god del greier fjerna og noen få ting fiksa. Det viktigste som er fiksa er menyen, som nå er et eget rom du kan tusle inn i når som helst uten at det er noen innlastingspause. Dermed kan du med to tastetrykk selv se alle våpnene, magiene og klærne du har, samt sjekke ut kartet. Du kan også kjøpe, vedlikeholde og administrere eiendommer du har kjøpt rett fra kartet, noe som er skjempeskjekt og gjør hele det aspektet mye greiere.
Så, vel, spillet foregår 60 år etter Fable 2 (du spiller dattera til helten i det forrige spillet, som av en eller annen grunn blir referert til som mann), og du må styrte din bror som er slem konge. Bare at det er rimelig tydelig at det er en grunn til at han er dick, og i går kom jeg til Aurora (et øyrike utafor kysten av Albion hvor det er ørken 24/7) og trooooor muligens at jeg fant ut hva som er greia. Samma det, hovedpoenget med Fable er fortsatt Albion og hvor artig det er å utforske. Kampsystemet følger den gode gamle God of War-formelen; det er ett angrep som eier stort sett alt i spillet, så når du får det er det bare å holde inne høyre musknapp hver gang det kommer fiender (tips: Du vil ha Vortex og noe annet på hanskene dine). Kampsystemet er med andre ord bare noe å drive med mens du utforsker, og selv om det er rimelig kjedelig går det an å hoppe over de fleste kamper som ikke er oppdragsbestemt (enten ved å løpe forbi dem eller ved å kjappreise). En ting som er greit, er at Lionhead har gått bort fra greia med at de fleste oppdrag kan løses enten på en snill eller en slem måte; det er noen få oppdrag som er sånn, men stort sett er du en snilling som innimellom kan ta noen slemme oppdrag. Siden jeg misliker å aktivt gå inn for å være slem i spill har jeg droppa de fleste slemme oppdragene, selv om jeg måtte ta det hvor man skal gjenoppbygge et ondskapens tempel ganske enkelt fordi kultlederen var så festlig.
Så, ja, det er ikke like superfantastisk som Fable 2 men jeg koser meg likevel. Albion er fortsatt et fantastisk sted å utforske, og selv om veien fram mot tronen er stort sett den samme er ikke narrativet like rett fram som sist så det er fortsatt artig. Selv om dette er et annet Albion enn det i Fable 2 er det fortsatt flere hint til gamle tider; noen steder kan du se The Spire i horisonten, for eksempel.
Sånn ellers illustrerer vel innlegget til Aleksandar rimelig greit min teori om at de eneste som synes FFVII er noe artig er folk som spilte det da de var små og aldri hadde vært borti JRPG før.
I andre nyheter så har jeg plukka fram Fable 3 igjen. Kjøpte sånn Collector's Edition billig til 360 (den var på salg til 150 kroner inkludert porto, og jeg fikk med masse jalla stæsj), spilte den i noen timer, gikk lei og venta på PC-utgaven. Så nå er det PC-utgaven jeg spiller. Det første man legger merke til er hvor kriseræva det er porta; selv med detaljnivået skrudd ned (manuelt innstilt i oppsettfila siden spillet bare gir deg noen få alternativer) er det kolossale framedrops innimellom (stort sett når du ser noe digert på skjermen), men i det minste ruller spillet mellom 60-70 fps ellers. Det andre er at dette i all hovedsak fortsatt er Fable 2, bare med en god del greier fjerna og noen få ting fiksa. Det viktigste som er fiksa er menyen, som nå er et eget rom du kan tusle inn i når som helst uten at det er noen innlastingspause. Dermed kan du med to tastetrykk selv se alle våpnene, magiene og klærne du har, samt sjekke ut kartet. Du kan også kjøpe, vedlikeholde og administrere eiendommer du har kjøpt rett fra kartet, noe som er skjempeskjekt og gjør hele det aspektet mye greiere.
Så, vel, spillet foregår 60 år etter Fable 2 (du spiller dattera til helten i det forrige spillet, som av en eller annen grunn blir referert til som mann), og du må styrte din bror som er slem konge. Bare at det er rimelig tydelig at det er en grunn til at han er dick, og i går kom jeg til Aurora (et øyrike utafor kysten av Albion hvor det er ørken 24/7) og trooooor muligens at jeg fant ut hva som er greia. Samma det, hovedpoenget med Fable er fortsatt Albion og hvor artig det er å utforske. Kampsystemet følger den gode gamle God of War-formelen; det er ett angrep som eier stort sett alt i spillet, så når du får det er det bare å holde inne høyre musknapp hver gang det kommer fiender (tips: Du vil ha Vortex og noe annet på hanskene dine). Kampsystemet er med andre ord bare noe å drive med mens du utforsker, og selv om det er rimelig kjedelig går det an å hoppe over de fleste kamper som ikke er oppdragsbestemt (enten ved å løpe forbi dem eller ved å kjappreise). En ting som er greit, er at Lionhead har gått bort fra greia med at de fleste oppdrag kan løses enten på en snill eller en slem måte; det er noen få oppdrag som er sånn, men stort sett er du en snilling som innimellom kan ta noen slemme oppdrag. Siden jeg misliker å aktivt gå inn for å være slem i spill har jeg droppa de fleste slemme oppdragene, selv om jeg måtte ta det hvor man skal gjenoppbygge et ondskapens tempel ganske enkelt fordi kultlederen var så festlig.
Så, ja, det er ikke like superfantastisk som Fable 2 men jeg koser meg likevel. Albion er fortsatt et fantastisk sted å utforske, og selv om veien fram mot tronen er stort sett den samme er ikke narrativet like rett fram som sist så det er fortsatt artig. Selv om dette er et annet Albion enn det i Fable 2 er det fortsatt flere hint til gamle tider; noen steder kan du se The Spire i horisonten, for eksempel.
Vel, jeg skjønner godt at folk ikke liker Fable hvis de tror på alt Molyneux sier i intervjuer; og det er et faktum at spillet bare fungerer hvis du overser alt av mekanikker som rett og slett ikke virker på noen tilfredsstillende måte. Men så har du setpieces hvor Stephen Fry og Jonathan Ross kappes om å være mest slæsk, den skamløse britiskheten som gjennomsyrer hele spillet, og det faktum at Fable er nettopp et levende eventyr, noe jeg er en massiv sucker for. Og, vel, jeg synes det ser fantastisk ut. Figurene er litt sjelløse (men veldig vellagede) og det er noe alvorlig galt med ansiktsanimasjonene til helten min, men stemmeskuespillet og atmosfæren forøvrig glatter over det. Det eier fortsatt at noen steder er såpass detaljerte, med hele skoger, innsjøer, bygninger og andre detaljer, som fortsatt er synlige hvis du klatrer opp på et fjell og kikker utover.
Aaaah, tror vi misforstår hverandre, for jeg mente ikke at jeg nødvendigvis selv mente at FFVII endte med at jordkloden utslettet menneskeheten, men at det gikk an å tolke det slik. De stikker jo ned i det krateret, dreper Sephiroth og aktiverer Holy, men det er ikke nok til å stoppe meteoritten hans. Så planetens sjel eller noe våkner, og omsluker hele jordkloden istedet, og redder verden på den måten. Etterpå kommer det sånn 500 år senere, og så ser man Red XIII med sine barn. Hvilket minner meg om at jeg i sammenheng med Red XIII en gang som liten lurte på hvordan Final Fantasy XIII kom til å være, hvis i det hele tatt.
Og nå vet jeg det.
Teeeheee.
Men ja, poenget mitt var at det gikk an å tolke det slik, men at det at Cloud og Sephiroth i det hele tatt får muligheten til å forsøke å komme over tapet i Advent Children viser at planeten ikke utslettet menneskeheten, og innskrenker slik noe av det originale spillets tolkningsrom eller da poesi. Det er egentlig litt kult, synes jeg, å lese gamle plot guides til spillet i dag, og så se hvordan tolkningene overhodet ikke stemmer overens med hva som er offisielt lenger. Jeg tror faktisk jeg har denne greien om at jorden utsletter menneskeheten fra en av de som ligger på GameFaqs. Skjønt, if so inclined, kan man heldigvis sikkert finne ut at Advent Children er Aeris' måte å tilgi Cloud på ved å gjennom planetens sjel la ham drømme at han finner ro i sekundet før han blir utslettet av den. Det forklarer jo hvorfor de i filmen plutselig kan hoppe så høyt, og hvordan alt Rufus fikk etter å ha blitt sprengt i luften var en fashionable øyelapp og en sci-fi rullestol. Og hele den der plutselige gjenopplivingen av Sephiroth ...
Illustrerer i den forstand at du stiller deg forståelsesfull til at FFVII uten videre faktisk var store greier i sin originale kontekst, men at det nå i dag vanskelig er tilgjengelig, eller disser du min rasjonalisasjon (gårdetanåsi?) mot nostalgi? Jeg går ut i fra det første, og sier meg fornøyd med å endelig være enig med deg om anliggendet Final Fantasy VII!
Og nå vet jeg det.
Teeeheee.
Men ja, poenget mitt var at det gikk an å tolke det slik, men at det at Cloud og Sephiroth i det hele tatt får muligheten til å forsøke å komme over tapet i Advent Children viser at planeten ikke utslettet menneskeheten, og innskrenker slik noe av det originale spillets tolkningsrom eller da poesi. Det er egentlig litt kult, synes jeg, å lese gamle plot guides til spillet i dag, og så se hvordan tolkningene overhodet ikke stemmer overens med hva som er offisielt lenger. Jeg tror faktisk jeg har denne greien om at jorden utsletter menneskeheten fra en av de som ligger på GameFaqs. Skjønt, if so inclined, kan man heldigvis sikkert finne ut at Advent Children er Aeris' måte å tilgi Cloud på ved å gjennom planetens sjel la ham drømme at han finner ro i sekundet før han blir utslettet av den. Det forklarer jo hvorfor de i filmen plutselig kan hoppe så høyt, og hvordan alt Rufus fikk etter å ha blitt sprengt i luften var en fashionable øyelapp og en sci-fi rullestol. Og hele den der plutselige gjenopplivingen av Sephiroth ...
Illustrerer i den forstand at du stiller deg forståelsesfull til at FFVII uten videre faktisk var store greier i sin originale kontekst, men at det nå i dag vanskelig er tilgjengelig, eller disser du min rasjonalisasjon (gårdetanåsi?) mot nostalgi? Jeg går ut i fra det første, og sier meg fornøyd med å endelig være enig med deg om anliggendet Final Fantasy VII!
Mente det at noe som ikke var tenkt som noe mer enn en spennende men tom historie for å hekte unga framsto som langt mer betydningsfullt for unger i rett alder nettopp fordi den var så bra sikta inn mot dem.
Dette er ikke noe jeg har funnet på selv, forøvrig, han som skrev historien ga det som begrunnelse da han under et intervju ble spurt om hvorfor historiene i Final Fantasy etterpå stort sett har vært samme greia som i FFVII.
Dette er ikke noe jeg har funnet på selv, forøvrig, han som skrev historien ga det som begrunnelse da han under et intervju ble spurt om hvorfor historiene i Final Fantasy etterpå stort sett har vært samme greia som i FFVII.
Earh, kjenner ikke det intervjuet, men kan ikke helt tenke meg at hvem nå enn av skriverene det var med virkelig kalte det egentlig tomt. Jeg tror greien med dypfølt kunst er at man skriver masse vrøvl som bare man selv forstår, og så skjer den overføringsgreien hvor mottakeren får det til å gi mening gjennom sine egne følelser, sitt eget innvendige vrøvl. Xenogears, som først ble foreslått som Final Fantasy VII, ble opprinnelig kalt for mørkt, og gjort til sitt eget spill; noe som er ironisk med tanke på at det endelige FFVII egentlig er mørkere. Dette plutselig skiftet skjedde visstnok etter at Hironobu Sakaguchis mor døde. Så jeg synes ikke det er helt utenkelig at Final Fantasy VII var poetisk på denne måten med hensikt. At det er masse vrøvl. At det er poesi. Hvis ikke, så er det kanskje litt kleint, men det forandrer ikke hva folk følte.
Når det gjelder at du fremstiller det slik at man må være unge for å sette pris på det, så vet jeg ikke helt med det. Pressen, som populært går for å være voksne mennesker, var jo stort sett slettes ikke negative til spillet. På den andre siden kan jeg ikke vite hvordan jeg hadde opplevd FFVII hvis jeg hadde spilt det for første gang i dag. Og det er noe herk egentlig. For det skulle jeg gjerne visst. I verste fall var i alle fall FFVII noe som traff en begrenset mengde mennesker i en begrenset tid på en helt spesiell måte. Og det er jo egentlig litt helt spesielt. Som en stjerne eller noe.
Uansett, uansett, prøver igjen: Vi er delvis enige.
Edit: Påstand: Når man hater FFVII går man vekk fra det som er det vanligste, og mest aksepterte. Hatet er ikke uten videre forståelig. For å tette dette tomrommet overfører leseren til det sine egne følelser. På denne måten opprettes et sterkere bind mellom forumposter og leser. Med andre ord er det egentlig ingen som faktisk ikke liker FFVII, folk er bare, ubevisst, diktere!
Når det gjelder at du fremstiller det slik at man må være unge for å sette pris på det, så vet jeg ikke helt med det. Pressen, som populært går for å være voksne mennesker, var jo stort sett slettes ikke negative til spillet. På den andre siden kan jeg ikke vite hvordan jeg hadde opplevd FFVII hvis jeg hadde spilt det for første gang i dag. Og det er noe herk egentlig. For det skulle jeg gjerne visst. I verste fall var i alle fall FFVII noe som traff en begrenset mengde mennesker i en begrenset tid på en helt spesiell måte. Og det er jo egentlig litt helt spesielt. Som en stjerne eller noe.
Uansett, uansett, prøver igjen: Vi er delvis enige.
Edit: Påstand: Når man hater FFVII går man vekk fra det som er det vanligste, og mest aksepterte. Hatet er ikke uten videre forståelig. For å tette dette tomrommet overfører leseren til det sine egne følelser. På denne måten opprettes et sterkere bind mellom forumposter og leser. Med andre ord er det egentlig ingen som faktisk ikke liker FFVII, folk er bare, ubevisst, diktere!
Ingen regel uten unntak osv. 
Men ja, er så klart ingenting som er gæærnt med å like plottet i FFVII; jeg bare synes selv det er grunt, klønete fortalt og like spennende som en episode av CSI. Skal vel også nevnes at jeg har tradisjon for ikke å bry meg stort om spillhistorier, ett eksempel er da jeg skrev det om Fable 3 litt over her og prøvde å tenke tilbake på hva historien i Fable 2 (et spill jeg rådigger og syntes var GOTY 2008) var og fant ut at jeg ikke huska en dritt. Utover at du skal bli en helt og at du etter hvert blir dronning husker jeg overhodet ikke hva hovedkonflikten var for noe. Samtidig krever jeg som regel en historie i spill som gir mening og kontekst til handlingene mine, det er bare det at hva nå enn jeg måtte finne på å gjøre i spillet er mye viktigere enn rælet de som lagde spillet har bestemt at skal skje underveis.
Ikke sant, de har kjørt den formelen en stund. Grunnen til at det var FFVII som ble brukt i det intervjuet var at få i den vestlige verden hadde vært borti JRPG før FFVII kom.
Men ja, er så klart ingenting som er gæærnt med å like plottet i FFVII; jeg bare synes selv det er grunt, klønete fortalt og like spennende som en episode av CSI. Skal vel også nevnes at jeg har tradisjon for ikke å bry meg stort om spillhistorier, ett eksempel er da jeg skrev det om Fable 3 litt over her og prøvde å tenke tilbake på hva historien i Fable 2 (et spill jeg rådigger og syntes var GOTY 2008) var og fant ut at jeg ikke huska en dritt. Utover at du skal bli en helt og at du etter hvert blir dronning husker jeg overhodet ikke hva hovedkonflikten var for noe. Samtidig krever jeg som regel en historie i spill som gir mening og kontekst til handlingene mine, det er bare det at hva nå enn jeg måtte finne på å gjøre i spillet er mye viktigere enn rælet de som lagde spillet har bestemt at skal skje underveis.
Ikke sant, de har kjørt den formelen en stund. Grunnen til at det var FFVII som ble brukt i det intervjuet var at få i den vestlige verden hadde vært borti JRPG før FFVII kom.
Hei hei, jeg sier ikke at det er noe gæærnt med noe av dette, og du har så klart rett i det du skriver her (selv om jeg kommer på et par alternative grunner til at pressefolket lot seg fange av plottet). Problemet er at noen fortsatt synes at oi se her du FFVII er så jævla bra fordi det har fantastisk historie og super grafikk og et gameplay som var perfekt og det er fordi jeg syntes det var så jævla bra da jeg var tolv. Det er litt som å si at The Legend of Zelda slår alt siden jeg spilte det sammenhengende i to år da jeg var unge; begge spillene startet en trend som siden har blitt kraftig forbedret på alle punkter, og selv om det så klart var viktig og betydningsfullt så betyr ikke det at spillene er spesielt relevante utover nostalgi i dag. Se også Metroid, Super Mario Bros. og Catacomb/Wolfenstein 3D for gode eksempler på det samme.
PS: Glemte forøvrig å nevne noe om Fable 3 oppi her, og det er at jeg sikra meg alt av DLC til det på et Steam-salg og hvis noen lurer på om pakka kalt Understone Quest Pack er verdt å betale for, så: Nei. Du får en skytebane hvor du kan vinne to nye våpen, du får lov til å spille Reaver's Wheel of Misfortune om igjen for å - jøss - vinne to nye våpen, ooog du får en quest hvor du skal ned i et høl og denge noen zombie-hobbes og en ny fiende for å kunne kjøpe fire-fem nye hus og så aldri besøke hølet igjen. Den questen tok meg tjue minutter å spille gjennom, både skytebanen og Wheel of Misfortune ble fullført på første forsøk med alle våpen på level 3. Det er ei pakke til, men den er ikke tilgjengelig før jeg er ferdig med hovedhistorien og har forøvrig rykte på seg for å være bedre.
PS: Glemte forøvrig å nevne noe om Fable 3 oppi her, og det er at jeg sikra meg alt av DLC til det på et Steam-salg og hvis noen lurer på om pakka kalt Understone Quest Pack er verdt å betale for, så: Nei. Du får en skytebane hvor du kan vinne to nye våpen, du får lov til å spille Reaver's Wheel of Misfortune om igjen for å - jøss - vinne to nye våpen, ooog du får en quest hvor du skal ned i et høl og denge noen zombie-hobbes og en ny fiende for å kunne kjøpe fire-fem nye hus og så aldri besøke hølet igjen. Den questen tok meg tjue minutter å spille gjennom, både skytebanen og Wheel of Misfortune ble fullført på første forsøk med alle våpen på level 3. Det er ei pakke til, men den er ikke tilgjengelig før jeg er ferdig med hovedhistorien og har forøvrig rykte på seg for å være bedre.
Da legger jeg like greit ut denne linken her sånn at du får sett hva som skal til for å få det til å kjøre greit. Og slå av vsync, greit nok at det kommer til å bli tearing men alternativet er en musestyring på sirupsnivå.