Bare jeg som la merke til at kampsystemet i Mass Effect var drit kjedelig og ikke engang fungerte ordentlig, altså. Litt trist. 
Hva spiller du for tiden?
- Trådstarter Klaymen
- Startdato
Og dette var grunnen til at jeg spilte igjennom mye av ME1 på casual, jeg ville bare prompe igjennom kampene med minst mulig effort fordi de ikke var noe gøy. Makoen er og blir en katastrofe, uansett hva enkelte (Buggz) sier om saken. Og pul inventorysystemet også, spesielt det at man må trykke på 4 knapper pr. item for å fjerne det fra inventoryet er helvetes plagsomt siden man plukker opp dritt hele tida. Bortsett fra det eier den spillen, men det blekner helt i sammenligning med ME2.
Mer RPG som i
ME1 hadde forskjellige våpen (tiered named og vanlige) som kunne oppgraderes. ME2 hadde to våpen (muligens tre) per type.
ME1 hadde renegade/paragon-poeng slik at man ikke trenger å være gud eller djevelen for å holde hele laget lojalt, mens ME2 tvang deg til å være 100%.
ME1 biotics hadde forskjellige cooldowns så adept faktisk var litt spennende å spille, mens i ME2 har alle samme cooldown. Kjedelig.
Uansett, combat i ME1 var sikkert elendig, jeg spilte adept så jeg brukte nesten bare CC og pistol, og merket derfor lite til det. Ellers var ME2 genialt, gleder meg til å prøve det på kjeksboksen i morra
ME1 hadde forskjellige våpen (tiered named og vanlige) som kunne oppgraderes. ME2 hadde to våpen (muligens tre) per type.
ME1 hadde renegade/paragon-poeng slik at man ikke trenger å være gud eller djevelen for å holde hele laget lojalt, mens ME2 tvang deg til å være 100%.
ME1 biotics hadde forskjellige cooldowns så adept faktisk var litt spennende å spille, mens i ME2 har alle samme cooldown. Kjedelig.
Uansett, combat i ME1 var sikkert elendig, jeg spilte adept så jeg brukte nesten bare CC og pistol, og merket derfor lite til det. Ellers var ME2 genialt, gleder meg til å prøve det på kjeksboksen i morra
- Oppgraderingene var noe drit. +20% til skade MEN også +30% til overheat? Nei takk, hva annet har du? Åh. Og ikke kom hit og si at det var moro å sitte og distribuere utstyr mellom folka dine hele tida.
- Var vel en situasjon jeg var borti hvor jeg ikke kunne velge Paragon-svaret mitt i ME2, og det var for å roe ned Miranda etter at hun krangla med Jack. Dette da mot ørten i ME1. Men men.
- Cooldowns i ME1 var en dårlig vits på samme måte som overheat var det. Tar heller å kunne bruke techs og biotics fast istedenfor å sitte og vente i et minutt på at den jævla måleren skal få tikka ned.
Det som irriterer meg mest med kjøleellementene i 2 er at man ikke kan skyte uten dem. Ikke et jævla skudd.
Hadde jeg vært leiemorder eller no i det universet hadde min teknikk vært å lure folk til å bruke opp alle ellementene sine og så gå inn for killet med en gammal og dårlig gunner som dog aldri slutter å skyte. Dumme spillen.
Hadde jeg vært leiemorder eller no i det universet hadde min teknikk vært å lure folk til å bruke opp alle ellementene sine og så gå inn for killet med en gammal og dårlig gunner som dog aldri slutter å skyte. Dumme spillen.
Jeg spilte som Infiltrator. Hadde valget mellom verdens kraftigste børse med fjorten skudd (100% armor og 100% liv ble til 5% liv etter ett skudd) eller verdens mest middelmådige børse med 32 skudd. Gikk aldri tom, fordi jeg sparte moroa til de virkelig harde fiendene. Fikk en fet SMG i Kasumi-pakka som sparka dugelig fra seg, spesielt i samarbeid med techs og forskjellig ammo. Syntes det var stas at jeg måtte tenke litt over og planlegge når jeg brukte tordenkjeppene mine istedenfor bare å spurte rundt og skyte fra hofta som i eneren. Ble liksom litt mer moro og ikke så mye Øyvind Blunck/Hege Schøyen-sketsj over det hele da.
I ME1 hadde man så mange skills at man bare 12345'et når dem var klare uten særlig taktisk innflytelse. Det eneste jeg konsentrerte meg om var unity (den derre rez ur dudes greia) og adrenaline (resette alle cooldowns, aka en unity til). Dette var selv på insanity, hvor det bare dreide seg om å ha våpenbuffen din oppe så mye som mulig og du vant ved default. Siden skillsa deler cooldowns in ME2 så må man velge hva man skal bruke, som gjør det mye mer taktisk.
Spiller Red Faction: Guerilla, og det er mye fetere enn jeg hadde regnet med. Settingen og historien er nokså døll, men det er innmari fett å jevne fienden med jorden. Har nettopp sprengt det meste som sprenges kan i startområdet, og har fått beskjed om at jeg pent må finne meg i å gjøre missions for å komme videre, hvilket plager meg littebitt, men så lenge oppdragene dreier seg om det spillet gjør best (sprenge ting til de segner om) og ikke prøver seg på no tricky lurings som eskorteoppdrag, er jeg fornøyd.
Hadde episk øyeblikk i går da jeg tok ned det derre raffineriet som utgjør maktsenteret til EDF i startområdet, siden jeg klarte å lempe hele driten i huet på forsterkningene de sendte etter meg. Lite helse, lite ammo, trudde jeg bare hadde slegga til trøst, men så flikker jeg borti musehjulet og oppdager at jeg har to detpacks igjen, som jeg slenger mot det jeg antar må være fundamentet som holder hele reisverket oppe. Jaggu knirker det ikke stygt før hele stasen går i dørken og røsker med seg mesteparten av fienden. Stjeler en av panservognene deres og rygger over de overlevende, før jeg gir meg avsted på vill heisatur som ender med at jeg bokstavelig talt brøyter meg gjennom et industrikompleks, måker ned en kraftstasjon og ender opp med å fly utfor en klippe, gå tvers gjennom et tak og stanse inni et hus som er nøyaktig stort nok til å holde kjerra mi.
Aw yes. Spiller på PC, finner systemkravene litt dramatiske, men er tilfreds læll. Droppet depth-of-field og ambient occlusion, så går det raskt nok. Er ikke sikker på hvor mye prisen jeg betalte (precisely dick i løpet av Steam-salget) betyr for gleden min over spillet, men tror jeg kan anbefale det uansett pris. Det minner litt om den typen hjernedød megaslakt som Prototype bød på, bare med bygninger istedet for folk. Siden jeg er mindre vant til å rasere bygninger enn kropper, gjør det spillet akkurat fresht nok til at jeg koser meg. Håper det holder seg; virker som om utviklerne har skjønt at spillet handler om å mose ting og at de ikke har prøvd seg på noe mer ambisiøst enn akkurat det.
Hadde episk øyeblikk i går da jeg tok ned det derre raffineriet som utgjør maktsenteret til EDF i startområdet, siden jeg klarte å lempe hele driten i huet på forsterkningene de sendte etter meg. Lite helse, lite ammo, trudde jeg bare hadde slegga til trøst, men så flikker jeg borti musehjulet og oppdager at jeg har to detpacks igjen, som jeg slenger mot det jeg antar må være fundamentet som holder hele reisverket oppe. Jaggu knirker det ikke stygt før hele stasen går i dørken og røsker med seg mesteparten av fienden. Stjeler en av panservognene deres og rygger over de overlevende, før jeg gir meg avsted på vill heisatur som ender med at jeg bokstavelig talt brøyter meg gjennom et industrikompleks, måker ned en kraftstasjon og ender opp med å fly utfor en klippe, gå tvers gjennom et tak og stanse inni et hus som er nøyaktig stort nok til å holde kjerra mi.
Aw yes. Spiller på PC, finner systemkravene litt dramatiske, men er tilfreds læll. Droppet depth-of-field og ambient occlusion, så går det raskt nok. Er ikke sikker på hvor mye prisen jeg betalte (precisely dick i løpet av Steam-salget) betyr for gleden min over spillet, men tror jeg kan anbefale det uansett pris. Det minner litt om den typen hjernedød megaslakt som Prototype bød på, bare med bygninger istedet for folk. Siden jeg er mindre vant til å rasere bygninger enn kropper, gjør det spillet akkurat fresht nok til at jeg koser meg. Håper det holder seg; virker som om utviklerne har skjønt at spillet handler om å mose ting og at de ikke har prøvd seg på noe mer ambisiøst enn akkurat det.
Spiller Assassins Creed II, som ganske likt med ME2 er mye mye bedre enn forgjengeren.
Det er faktisk litt koselig, og explorationen er litt mere meningsfylt nå som man har en stor Villa å grinde. Spillet føles som om det har mye mere retning nå, ikke like wishy washy som forgjengeren. Også er settingen mye barskere, gleder meg stort til å komme meg til Roma.
Narrativet er fortsatt ganske så cringe, men noe annet forventet jeg ikke.
Det er faktisk litt koselig, og explorationen er litt mere meningsfylt nå som man har en stor Villa å grinde. Spillet føles som om det har mye mere retning nå, ikke like wishy washy som forgjengeren. Også er settingen mye barskere, gleder meg stort til å komme meg til Roma.
Narrativet er fortsatt ganske så cringe, men noe annet forventet jeg ikke.
Har også spilt The Misadventures of PB Winterbottom, og det er egentlig også ganske sjef. Det har litt snodig følelse, som om friksjonen er for lav, ikke hjulpet av de brå overgangene mellom animasjoner, men når alt kommer til stykke holder det godt mål. Kort fortalt lar spillet deg ta opp snutter av dine egne handlinger, som deretter går i loop til du stanser dem. I praksis betyr dette at du kan lage artige Rube Goldberg-esque maskiner av dine egne kloner, og det er slik du løser spillets gåter.
I begynnelsen ser det ut til å bli litt Braid-aktig, med plattformhopping og gåteløsing, men så langt jeg har kommet er gåtene alltid konsise og selvoppholdte enkeltenheter uten særlig mye innpakning, og det passer godt. Det er litt vrient å sette seg inn i spillets tankegang, og jeg mistenker det er årsaken til at spillet fikk litt hard medfart fra kritikerne, men når det klikker blir det genuint morsomt og gir ofte inntrykk av at du bare fant én av flere måter å løse problemet på. Jeg satt flere ganger og lo godt av meg selv da jeg kom på en helt hårreisende løsning på et problem og satte i gang med å implementere den, og lo enda bedre når den omstendelige og usannsynlige løsningen min så ut til å funke som fisk.
Spillet driver også og kødder litt med sin egen form, men det er ikke egentlig et spesielt sentralt moment. Det starter i god barnebok-stil, men skeier snart ut i fourth-wall-breaking, noe som egentlig ikke passer tonen til spillet, men hindrer det også å bli ennerverende søtt. Anbefales til de som likte Braid og kunne tenke seg mer i samme stil, men med forbehold om at PB Winterbottom hverken er like tematisk eller spillmekanisk helhetlig.
I begynnelsen ser det ut til å bli litt Braid-aktig, med plattformhopping og gåteløsing, men så langt jeg har kommet er gåtene alltid konsise og selvoppholdte enkeltenheter uten særlig mye innpakning, og det passer godt. Det er litt vrient å sette seg inn i spillets tankegang, og jeg mistenker det er årsaken til at spillet fikk litt hard medfart fra kritikerne, men når det klikker blir det genuint morsomt og gir ofte inntrykk av at du bare fant én av flere måter å løse problemet på. Jeg satt flere ganger og lo godt av meg selv da jeg kom på en helt hårreisende løsning på et problem og satte i gang med å implementere den, og lo enda bedre når den omstendelige og usannsynlige løsningen min så ut til å funke som fisk.
Spillet driver også og kødder litt med sin egen form, men det er ikke egentlig et spesielt sentralt moment. Det starter i god barnebok-stil, men skeier snart ut i fourth-wall-breaking, noe som egentlig ikke passer tonen til spillet, men hindrer det også å bli ennerverende søtt. Anbefales til de som likte Braid og kunne tenke seg mer i samme stil, men med forbehold om at PB Winterbottom hverken er like tematisk eller spillmekanisk helhetlig.
I anledning jeg ble ferdig med DLCet til Mass Effect 2 og jeg (igjen) realiserte hvor utrolig bra det er, har jeg dratt frem originale Mass Effect! Spilte det kun igjennom én gang, samtidig som jeg har veldig lyst til å spille Adapt på en høy vanskelighetsgrad, og ME2 er for friskt i minne til at jeg gidder å starte på nytt der.
Kjørt noen timer idag, og det har holdt seg relativt godt. I sammenligning med storebror er skytingen, kampene og ikke minst inventoryet utrolig utdatert. Forsåvidt ingen nyhet, men det er fortsatt grei underholdning og på høyeste vanskelighetsgrad og helt ny klasse spennende nok til at jeg spiller noen gode timer, om jeg spiller helt igjennom får vi se på.
Edit: En ting som er godt annerledes er oppbygningen av Shepard, og om noen har spilt Adapt og har gode tips for hva å legge poeng i tidlig osv (det er så mye kult!) så kan de skrive det her.
Kjørt noen timer idag, og det har holdt seg relativt godt. I sammenligning med storebror er skytingen, kampene og ikke minst inventoryet utrolig utdatert. Forsåvidt ingen nyhet, men det er fortsatt grei underholdning og på høyeste vanskelighetsgrad og helt ny klasse spennende nok til at jeg spiller noen gode timer, om jeg spiller helt igjennom får vi se på.
Edit: En ting som er godt annerledes er oppbygningen av Shepard, og om noen har spilt Adapt og har gode tips for hva å legge poeng i tidlig osv (det er så mye kult!) så kan de skrive det her.
Starta på Final Fantasy XIII på lørdagskvelden og har lagt inn rundt 10 timer. Synes det er en meget behagelig opplevelse sålangt, minner forsåvidt mye om Final Fantasy X blandet med FFXII sålangt. Nådeløst lineære omgivelser med akkurat så mange fiender som du trenger for å dinge nok til at du overlever neste bosskamp, avstikkere som belønner deg med litt loot og kanskje et bakholdsangrep hvis du gidder å gå av stien og tung fokus på kamp. Pussig nok er det bygget inn et stealth-system også, som er akkurat mongo nok til at du kan overse det hvis du vil og akkurat nyttig nok til at du gidder å prøve, hvilket gjør de ti sekundene før du går i kamp littegrann spennende.
Det er ingen random battles per se, men flokker med fiender som befolker omgivelsene à la Final Fantasy XII. Hvis du greier å luske deg inn på fienden bakfra starter du kampen med nesten full Stagger gauge, og du kan lett ta ut to-tre fiender med raske fingre. Hvis du failer at lusking er det ingen straff, annet enn at du sannsynligvis får lavere score på kampen. Squeenix har pakket levelling-systemet sitt inn i en drittung visuell metafor som vanlig, à la Sphere Grid og det derre fra FFXIII, kalt The Chrystarium. Dermed tildeles du ikke XP men CP, hvilket har tvunget meg til å lage masse billige cerebral parese-vitser jeg mumler til meg selv hver gang spillet gir meg beskjed om at ikke har nok CP. Selve systemet er vel egentlig bare en serie med strengt lineære skilltrees med samme tilnærmelse til valgmuligheter som spillet forøvrig: Det er en stor, tykk sti du SKAL følge, og så er det små avstikkere du KAN følge for nokå attåt. Litt snodig, men til syvende og sist en ærlig fremstilling av valgfrihet i spill, og som sådanne helt akseptabelt: Det blir et rent spørsmål om ressursforvaltning og prioritering, og jeg kan ikke egentlig klage på det.
Kampsystemet er stjerna, og det er interessant nok, mer om det når jeg ikke skal jobbe.
Det er ingen random battles per se, men flokker med fiender som befolker omgivelsene à la Final Fantasy XII. Hvis du greier å luske deg inn på fienden bakfra starter du kampen med nesten full Stagger gauge, og du kan lett ta ut to-tre fiender med raske fingre. Hvis du failer at lusking er det ingen straff, annet enn at du sannsynligvis får lavere score på kampen. Squeenix har pakket levelling-systemet sitt inn i en drittung visuell metafor som vanlig, à la Sphere Grid og det derre fra FFXIII, kalt The Chrystarium. Dermed tildeles du ikke XP men CP, hvilket har tvunget meg til å lage masse billige cerebral parese-vitser jeg mumler til meg selv hver gang spillet gir meg beskjed om at ikke har nok CP. Selve systemet er vel egentlig bare en serie med strengt lineære skilltrees med samme tilnærmelse til valgmuligheter som spillet forøvrig: Det er en stor, tykk sti du SKAL følge, og så er det små avstikkere du KAN følge for nokå attåt. Litt snodig, men til syvende og sist en ærlig fremstilling av valgfrihet i spill, og som sådanne helt akseptabelt: Det blir et rent spørsmål om ressursforvaltning og prioritering, og jeg kan ikke egentlig klage på det.
Kampsystemet er stjerna, og det er interessant nok, mer om det når jeg ikke skal jobbe.
Her i gården har det endelig blitt tid til litt spilling igjen de siste par ukene, og det har da gått i:
BioShock, som dessverre tok en pause med flyttinga til SF (har ikke fått skaffet meg TV enda til den nye kåken). Kom imidlertid lengre denne gangen enn tidligere, og siden jeg spiller på den tøffeste vanskelighetsgraden er det ganske nervepirrende. Jeg går jevnlig tom for ressurser, alt er overprisa, og hadde det ikke vært for Vita-kamrene hadde nok jeg egentlig vært litt for puslete til å groke dette. Spillfølelsen er ganske kaotisk og lite leselig slik jeg spiller det, og jeg føler at det stort sett dreier seg om å svime rundt, prøve å plukke opp alt som finnes, og stort sett gjøre det jeg får beskjed om. Minus for at spillet spretter fram fiender på steder du har klarert; det er mulig det gir mening fra et historieperspektiv, men det krasjer både med spillets ellers skriptede tivoli-struktur og med det meget begrensede utvalget av ressurser. Uansett er dette fint, og det er tydelig at lyddesigneren Emily Ridgway var temmelig stor fan av Eric Brosius og arbeidet som ble gjort på Thief og Shock 2. 8/10.
Phoenix Wright: Ace Attorney: Trials and Tribulations, som er kjempebra så langt, og jeg teller vel knapt en eneste riktig obskur slutning, som er bra til serien å være. Er på tredje kapittel og koser meg. 8/10.
Half-Life 2, som jeg endelig fikk fullført her om dagen (yess, bare seks år etter alle andre). Det er oppsiktsvekkende langt, og jeg synes det taper en hel del på ikke å ha blitt klippet sammen med en litt mer kritisk hånd, men høydepunktene er, som Eurogamer nevnte i sin anmeldelse, så mange og så sterke at man skal være litt surmaget for å klage. Men vi er i 2010 og ikke lenger i 2004, så da kan vi si det som det er likevel; Spillet er omtrent fem timer for langt, de lagbaserte elementene (hvor du stavrer rundt med en til fire andre kamphaner) funker ikke, bruken av fysikk er tidvis klønete møysommelig og inkonsistent, og den pussige, ikke-interaktive blandingen av tøv og drama undergraver litt av potensialet som ligger i denne ellers svært smektende og forholdsvis originale science fiction-sagaen. Jeg elsket nest siste kapittel, og satt med åpen kjeft mer eller mindre hele veien, og var takknemlig for at Valve ikke hadde en like stupid sluttkamp som i eneren. Sluttmonologen var også finfin, og jeg likte måten de spyttet meg i fjeset for å ha kjempet meg vei i 20 timer på jakt etter svar. Alt i alt, sett med 2010-briller, fortsatt en heidundrende oppvisning i variasjon, lyddesign, brukervennlighet, signposting og flip-flop-spilldesign av typen hvor du får tilgang på fiendens virkemidler, og det er imponerende at spillet fortsatt ser stort sett glimrende ut (hvilke andre 2004-skytere kan du si det om?). Men det er synd spillet aldri tør å eksperimentere litt med premissene for designet; situasjoner her legger tydelig opp til litt mer taktisk åpenhet, mens spillet stort sett ender opp som mindre taktisk, og mindre interessert i å skape en troverdig virkelighet, enn sin forgjenger. 8/10.
Tales of Monkey Island, episode 2 og 3. Telltale gjør det telltale gjør best: God musikk, fine hovedroller, brukbar gåteløsning, men dårlige biroller og klønete figurmodeller. Spillene er ganske ineffektive når det gjelder å komme seg fra A til B, grensesnittet er klønete og dialogen er sjelden i nærheten av å være like stram som i de beste LucasArts-spillene, men stort sett er dette kompetent og sjarmerende håndtverk. 6/10.
BioShock, som dessverre tok en pause med flyttinga til SF (har ikke fått skaffet meg TV enda til den nye kåken). Kom imidlertid lengre denne gangen enn tidligere, og siden jeg spiller på den tøffeste vanskelighetsgraden er det ganske nervepirrende. Jeg går jevnlig tom for ressurser, alt er overprisa, og hadde det ikke vært for Vita-kamrene hadde nok jeg egentlig vært litt for puslete til å groke dette. Spillfølelsen er ganske kaotisk og lite leselig slik jeg spiller det, og jeg føler at det stort sett dreier seg om å svime rundt, prøve å plukke opp alt som finnes, og stort sett gjøre det jeg får beskjed om. Minus for at spillet spretter fram fiender på steder du har klarert; det er mulig det gir mening fra et historieperspektiv, men det krasjer både med spillets ellers skriptede tivoli-struktur og med det meget begrensede utvalget av ressurser. Uansett er dette fint, og det er tydelig at lyddesigneren Emily Ridgway var temmelig stor fan av Eric Brosius og arbeidet som ble gjort på Thief og Shock 2. 8/10.
Phoenix Wright: Ace Attorney: Trials and Tribulations, som er kjempebra så langt, og jeg teller vel knapt en eneste riktig obskur slutning, som er bra til serien å være. Er på tredje kapittel og koser meg. 8/10.
Half-Life 2, som jeg endelig fikk fullført her om dagen (yess, bare seks år etter alle andre). Det er oppsiktsvekkende langt, og jeg synes det taper en hel del på ikke å ha blitt klippet sammen med en litt mer kritisk hånd, men høydepunktene er, som Eurogamer nevnte i sin anmeldelse, så mange og så sterke at man skal være litt surmaget for å klage. Men vi er i 2010 og ikke lenger i 2004, så da kan vi si det som det er likevel; Spillet er omtrent fem timer for langt, de lagbaserte elementene (hvor du stavrer rundt med en til fire andre kamphaner) funker ikke, bruken av fysikk er tidvis klønete møysommelig og inkonsistent, og den pussige, ikke-interaktive blandingen av tøv og drama undergraver litt av potensialet som ligger i denne ellers svært smektende og forholdsvis originale science fiction-sagaen. Jeg elsket nest siste kapittel, og satt med åpen kjeft mer eller mindre hele veien, og var takknemlig for at Valve ikke hadde en like stupid sluttkamp som i eneren. Sluttmonologen var også finfin, og jeg likte måten de spyttet meg i fjeset for å ha kjempet meg vei i 20 timer på jakt etter svar. Alt i alt, sett med 2010-briller, fortsatt en heidundrende oppvisning i variasjon, lyddesign, brukervennlighet, signposting og flip-flop-spilldesign av typen hvor du får tilgang på fiendens virkemidler, og det er imponerende at spillet fortsatt ser stort sett glimrende ut (hvilke andre 2004-skytere kan du si det om?). Men det er synd spillet aldri tør å eksperimentere litt med premissene for designet; situasjoner her legger tydelig opp til litt mer taktisk åpenhet, mens spillet stort sett ender opp som mindre taktisk, og mindre interessert i å skape en troverdig virkelighet, enn sin forgjenger. 8/10.
Tales of Monkey Island, episode 2 og 3. Telltale gjør det telltale gjør best: God musikk, fine hovedroller, brukbar gåteløsning, men dårlige biroller og klønete figurmodeller. Spillene er ganske ineffektive når det gjelder å komme seg fra A til B, grensesnittet er klønete og dialogen er sjelden i nærheten av å være like stram som i de beste LucasArts-spillene, men stort sett er dette kompetent og sjarmerende håndtverk. 6/10.
Tomb Raider: Anniversary.
Etter å ha levd i år av skam da barndommen bestod av level skipping og weapon cheats, har jeg bestemt meg for å¨MULIGENS kjøre et Tomb Raider-maraton og startet like gjerne med remaken av det første.
Merker at forbedret grafikk tok bort mye av den kalde stemningen TR1 hadde på sin tid. Samtidig ser spillet unektelig bra ut, selv på minitv og på PS2.
Sliter litt med kampsystemet, da det virker som stort sett alt av fiender er mye kjappere enn du er.
Brutalt kjipt å ha en fin flyt i en kamp, bare for å få det ødelagt av en fiende som er i ragemode og som ender opp med at du slowmo-dodger inn i en annen fiende. Noe helt absurd med å headshotte en ulv i slowmotion.
Ikke verdens tigheste kontroller merker jeg, som gjør noen av hoppene vanvittig frustrerende. Må være en delay på den hoppeknappen.
Rimelig kult opplegg uansett.
Etter å ha levd i år av skam da barndommen bestod av level skipping og weapon cheats, har jeg bestemt meg for å¨MULIGENS kjøre et Tomb Raider-maraton og startet like gjerne med remaken av det første.
Merker at forbedret grafikk tok bort mye av den kalde stemningen TR1 hadde på sin tid. Samtidig ser spillet unektelig bra ut, selv på minitv og på PS2.
Sliter litt med kampsystemet, da det virker som stort sett alt av fiender er mye kjappere enn du er.
Brutalt kjipt å ha en fin flyt i en kamp, bare for å få det ødelagt av en fiende som er i ragemode og som ender opp med at du slowmo-dodger inn i en annen fiende. Noe helt absurd med å headshotte en ulv i slowmotion.
Ikke verdens tigheste kontroller merker jeg, som gjør noen av hoppene vanvittig frustrerende. Må være en delay på den hoppeknappen.
Rimelig kult opplegg uansett.
Jeg har spilt cirka sju timer av Darksiders de siste dagene, og det er en kul spill hvor du... ja, dere veit. God of War-style kamp (komplett med at du låser opp en kombo etter en time som er instawin mot vanlige fiender resten av spillet (lockon, bak+X to ganger, faktafans)) og Zelda-style utforsking, bare med mindre sjarm og en dødere verden enn sistnevnte. Historien er bare fjas og går ut på at "okay nå har du samla en Triforce-bit (demonhjerte), gå dit og samle neste" og ingenting mer. Litt skuff når resten er så sabla bra. Knakende fet grafikk, en god setting og mange stilige egenskaper (selv om alle er velkjente, samma det). Tar en liten pause nå siden jeg merker at jeg begynner å gå lei.
Og da passer det bra å finne fram igjen Metal Gear Solid: Peace Walker. Hva med et Metal Gear Solid-spill hvor (nesten) alt av fokus er på sniking og action, sånn det skal være? Vel, hva om du også blir gradert på hvert oppdrag, at det er mange små ekstramål i flere av oppdragene slik at du kan gå tilbake og spille dem om igjen for å få bedre vurdering? Okay, og så har vi et metaspill hvor du samler soldater (via en fantastisk tåpelig ballong du kidnapper bedøvede soldater med) for å bygge ut basen din slik at du kan utvikle nye våpen og nytt utstyr? Tenker vi kaller noe sånt det beste Metal Gear Solid-spillet noensinne, jeg. Lodin og jeg rocka kåken i flerspiller i kveld også, via den kinesiske vanntorturen som kalles Adhoc Party til PS3. Når det først funka var det smult farvann, dog. Artige saker.
Og da passer det bra å finne fram igjen Metal Gear Solid: Peace Walker. Hva med et Metal Gear Solid-spill hvor (nesten) alt av fokus er på sniking og action, sånn det skal være? Vel, hva om du også blir gradert på hvert oppdrag, at det er mange små ekstramål i flere av oppdragene slik at du kan gå tilbake og spille dem om igjen for å få bedre vurdering? Okay, og så har vi et metaspill hvor du samler soldater (via en fantastisk tåpelig ballong du kidnapper bedøvede soldater med) for å bygge ut basen din slik at du kan utvikle nye våpen og nytt utstyr? Tenker vi kaller noe sånt det beste Metal Gear Solid-spillet noensinne, jeg. Lodin og jeg rocka kåken i flerspiller i kveld også, via den kinesiske vanntorturen som kalles Adhoc Party til PS3. Når det først funka var det smult farvann, dog. Artige saker.
Så på søstra mi spille det der Darksiders. Hovedpersonen er helt sinnsykt stygg. Blir nok å teste det ut etterhvert, selv om jeg avskyr kampsystemet.
Fikk endelig No More Heroes 2 i dag og det er fantastisk moro. Kan ikke forstå at folk som likte eneren ikke skule like dette. Kan være enig i at noe av sjelen er borte, bossene er mindre minneverdige (kan ha noe med at det er så mongo mange nå og hver enkelt får mindre presentasjon) og musikken er litt tam i forhold, men ellers er alt bare mer moro og dette er et spill hvor jeg faktisk gleder meg til cutscenes. Pleier å være motsatt.
Fikk endelig No More Heroes 2 i dag og det er fantastisk moro. Kan ikke forstå at folk som likte eneren ikke skule like dette. Kan være enig i at noe av sjelen er borte, bossene er mindre minneverdige (kan ha noe med at det er så mongo mange nå og hver enkelt får mindre presentasjon) og musikken er litt tam i forhold, men ellers er alt bare mer moro og dette er et spill hvor jeg faktisk gleder meg til cutscenes. Pleier å være motsatt.