Argh. Jævla
Mark of the Ninja, hvorfor må det være så bra? Jeg skulle ha sovet nå, for pokker.
Uansett, kan jo skrible litt når jeg først er i gang. Mark of the Ninja er da et ganske stilig 2D-snikespill, jeg testa Xbox Live Arcade-versjonen i sin tid og bestemte meg for å vente på PC-utgaven. Så da gjorde jeg det. Var på salg i jula til femti spenn så heyoo.
Men, ja. Du er så klart en ninja, og i motsetning til Ninja Gaiden og sånt tåler du så godt som ingenting og må dermed snuske deg rundt og stealth-drapsmyrde litt sånn dann og vann når sjansen byr seg. Plottet er at du har tatt noen heftige tætts som gir deg superskillz men oisann de kommer til å gjøre deg sinnssyk sånn at du dreper hele klanen din så bare drep han der onde greven før du tar livet av deg ok hei skulle du sett det er en plottwist på slutten snork. Uansett, når du sniker så ser du hendelsene som forseggår fra sida, så dette er faktisk et stealth-plattformspill med de påkrevde oppgraderingene som ikke egentlig har så mye å si annet enn at du får noen nye måter å ta livet av slemme soldater på. Uansett er det at designen er såpass ren som tiltaler meg; ting du ikke kan se viskes gradvis ut, og soldater du har sett men som forsvinner ut av syne vises bare som silhuetter der du sist så dem. Men! Lyder representeres visuelt som små sirkler som bølger ut fra punktet de oppstår på, og dermed kan du faktisk "lytte" deg fram til hvor byttet befinner seg. Snaskens.
Og ja, du får masse gadgets og fiksfakserier, men du KAN komme deg gjennom hele spillet med bare sverdet eller uten å drepe noen. Litt vanskelig, dog. Tok et brett nonlethal bare for å se om det funka, det gjorde det og det rant inn med achievements så der kan man se. Så: Jakten i Mark of the Ninja er helt utsøkt, score-systemet er krystallklart og du får masse endorfiner så fort du spiller bra. Det andre jeg liker ekstremt godt, er at hvert brett spiller på akkurat de samme strengene (ulike fiendetyper, ulike feller, ulike enkle setpieces), men varierer dem slik at hver situasjon blir unik. Du har som regel mange måter å angripe en situasjon på, og det er helt opp til deg hva du velger.
Så... det jeg ikke liker så godt. Man bruker samme knapp (B på Xbox 360-kontrolleren) for å gjemme seg, åpne dører og plukke opp lik (som må gjemmes for økt trygghet og dat score), og innimellom ligger tingene for nære hverandre slik at du lukker ei dør eller slenger deg bak en vase når du bare vil slenge et dødt lik ned ei gruvesjakt. Og: Hoppinga er innimellom litt skrotal. Klatringa er dog så bra at det får gå.
Sausen er at hvert brett har tre valgfrie utfordringer, som for eksempel å drepe alle fiender i et bestemt område, luske seg fram til et mål uten å bli oppdaget, finne alle greiene du må gjøre noe med selv om du bare trenger å finne tre for å klare oppdraget, eller annet snusk. Noen av brettene har også valgfrie ekstrautfordringer som virkelig pusher skillza dine, og det er herlig for oss som liker å mestre mekanikkene skikkelig. Masse gode puzzles ute og går.
Uansett: Småplukk til side, så er dette et sånt knivskarpt designet spill som definerer et klart regelsett og varierer det i alle mulige retninger i løpet av spillet, og som har en metastruktur som beriker hovedopplevelsen. Det er sånt jeg kaller jæskla bra, og dette står faktisk i fare for å bli Årets Snikespill hvis bare ikke Dishonored hadde trykket på enda flere av mine personlige knapper. Plukk opp Mark of the Ninja hvis du har Xbox eller datapese og liker sniking plz.