Ferdig med spillet nå, og greien for min del er at jeg rett og slett ikke forstår slutten. Allerede før jeg visste at masse skyting ikke ventet meg på The Citadel, og Shepard våknet opp blant alle likene, og Anderson plutselig er der, så syntes jeg det var eerie. Døde akkurat James og Liara? Hvordan kan jeg snakke med Anderson, sa de ikke nettopp at alle som løp mot strålen var døde? Deretter kommer jeg inn i det rommet med Anderson, og Illusive Man dukker opp fra ingensteds, uten at han sier noe om hva han gjør der, men har visst plutselig indoktrinert Shepard og kan få meg til å skyte Anderson? Og så det lyset, og den fullstendig uforklarte skaperen av reapersene? Hva for en slags skapning er det, og hvorfor bryr vedkommende seg om hvordan det går med organisk liv? Hvorfor ser den ut som ungen som plager Shepard? Og så selve slutten ... Hvordan kom James og Liara seg til Jokers skip? Og hva skjer med at Shepard våkner opp på jorden i en av de andre sluttene hvis han var på romstasjonen? Og den sære greien etter rulletekstene med Buzz Aldrin ... Hva var det som egentlige skjedde i slutten, hva var det forfatterne tenkte?
Jeg liker faktisk indoktrineringsteorien, men problemet med den er at den avhenger av at et helt annet fortellingsspråk har blitt brukt til å fortelle resten av historien. Mass Effect-serien snarere overforklarer enn det der ... Så det blir liksom som å be oss se i én retning, og så gjøre noe helt annet bak ryggen vår. Så jeg tviler på at teorien stemmer, fordi måten det er kommunisert på er altfor søkt til å ikke på noen måte være forhåndsannonsert. Selv hvis den kommende utvidelsen bekrefter tolkningen, så vet jeg ikke om jeg tror på de. At det var det de mente. Jeg tror imidlertid det kan være slutten er gjort ulogisk med vilje. Det er liksom en måte å skildre noe uskildrbart på. Harry Potter blir for eksempel drept av Voldemort i den syvende boken, før han så kommer seg opp igjen
bare fordi og vinner; og Virginia Woolfs Mrs Dalloway konkluderer med at tittelfiguren får høre om noens selvmord, og uforklarlig blir lykkelig av det. Men hvorfor overbeviser det ikke i Mass Effect? Er det fordi det ikke er gjort godt nok, spillet har jo ellers et fullstendig bokstavelig fortellerspråk, kanskje bortsett fra drømmesekvensene i treeren som jeg i utgangspunktet syntes var skarrende, men er det fordi det sånn blir veldig uklart om slutten er helt håpløs eller svært god skriving; eller er det fordi vi ikke er vandt med at spill gjør sånt ... Kanskje vil slutten av senere spillere bli tatt bedre imot?
I et øyeblikk tenkte jeg ellers, "Oi, nå ble det veldig samfunnsaktuelt," mens Starchild snakket. Det der med at ukontrollert organisk liv uungåelig fører til utslettelsen av organisk liv minner veldig om dette med at vi, jeg og du, ødelegger planeten vår, og når man i et spill om nettopp valgfrihet kommer til et punkt hvor man ikke har så mye valg eller frihet, og ingen av valgene føles helt riktig; vel, jeg tenker denne typen skuffelse er veldig typisk for vår tid i den forstand at vi er veldig sånn "Yes, we can!", såkalt alvorsgenerasjon, og tror på individualitet ved å kle oss unikt og høre på unik musikk og lage våre høyst personlige Facebook-sider, og ønske å løse Midtøsten, og redde miljøet, samtidig som ... det på slutten av dagen føles innmari håpløst. Vi vet alle at vi ikke er de eneste som hører på musikk andre ikke hører på, har forskjellige klær, og unike Facebook-sider med hver våre ting vi i verden skal redde; og sånn blir kanskje Mass Effect 3s verdensredding en seier på våre, moderne premisser. Blandet, og nesten ekkel, men Shepard vil bli husket, og solen skinner på en gressplanet ... Hvilket kanskje er en ganske vill tolkning. At de forlot sin egen logikk for å la oss føle på det? Har hvem enn som skrev slutten, fått lov til å gjøre en kritisk del av et spill veldig mange penger avhenger av til poesi? Tvilsomt. I alle fall er dette sammen med indoktrineringskonspirasjonsteorien et bevis på at sluttens nonsens i virkeligheten kan tjene spillet i det store og det hele. Gjort med vilje eller ikke, så er det veldig Mona Lisas smil. Det er mye å snakke om.
Jeg har i alle fall vanskeligheter med å godta det bare er et tilfelle av ekstremt dårlig skriving. Som det har blitt sagt gir det
ingen mening at spillet
slutt skal ha et så lavt kvalitetsnivå i forhold til resten. Og nå snakker jeg ikke hvordan eller hva, jeg snakker om å overhodet klare å kommunisere forståelig med spilleren. Nå har jeg lest om det der med at det er klassisk god PR å være unnvikende i slike situasjoner som den BioWare er i nå, men BioWares Twitter-representanter later hele tiden til å gi uttrykk for at de vet noe vi ikke vet når de sier sånn som at de skulle ønske de kunne diskutere, men ikke kan spoile. Så kanskje det er meningen vi skal være forvirret nå, og at en DLC kommer snart som forklarer alt? Og at å være forvirret i noen måneder er en del av den intenderte opplevelsen? Samtidig var det vel aldri fra begynnelsen av en del av planen å utvide slutten?
Jeg skjønner ingenting.