Jeg er spillkritiker, din dott. Det vil si ... jeg har vært flittig skribent på Spillegal (før i tiden) og Gamer (mer nylig), men er litt lei av å skrive om spill fordi jeg studerer spilldesign om dagen og dermed stort sett går rundt og tenker på spill uansett. Det blir litt mye til slutt. Dessuten er det jævlig lite motiverende å skrive spillomtaler, siden de fleste bare ser på poengsummen din uansett, og hvis de er uenige med deg slenger de seg rett i kommentartråden og sier "DU ER FOR OBJEKTIV FOR DETTE SPILLET ER JO BARE FOR UBÅTFANTASTER" eller "DU ER FOR SUBJEKTIV DETTE SPILLET ER JO 10 av 10!!!" eller "DU KAN JO INGENTING OM SPILL JO JEG HAR SPILT 2000 TIMER WOW OG JEG KAN DETTE".
Litt som deg, egentlig. Jeg er uansett ganske godt skikket til å vurdere fortellingen i Metal Gear Solid. Jeg har studert litteratur ved universitetet i Oslo (noe jeg sluttet med, fordi jeg ikke syntes det var så jævlig givende. Riktig lite engasjerende kurs) og jeg har da bakgrunn fra litterær analyse. Jeg begynte med litteraturanalyse allerede på videregående, ettersom jeg gikk på IB-linja og hadde dobbelt morsmål norsk og engelsk (A1-fagene i språk på IB er bare litteraturanalyse, som ikke var så himla mye mindre vettug enn den jeg gjorde på universitetet senere). Jeg har også lest en bok eller to om fortellerteknikk (plukk opp Story av Robert McKee for å lære mer. Han er dogmatisk og veldig amerikansk, men han kan det han snakker om), sånn for å runde av runkinga mi.
Det er vanskelig å få til god historiefortelling i spill, ja, mye fordi gode fortellere naturlig nok blir manusforfattere innen film, fjernsyn eller teater. Eller forfattere, da. Nesten uansett hva du vil gjøre med ord, så finnes det langt mer interessante, utfordrende og prestisjetunge muligheter i en annen bransje enn spillbransjen. De andre bransjene betaler veldig mye bedre også. Uansett har utviklingen i spillbransjen gått rimelig sakte for seg, og en av grunnene til det er folk som Hideo Kojima som egentlig vil være filmskapere og bruker spillene sine som ventil for frustrasjon. Og det har vel faktisk Hideo Kojima sagt flere ganger.
Metal Gear Solid-spillene har en helvetes pinlig fortelling. Figurene er, om ikke stereotype, så iallfall veldig lite troverdige (selv innen MGS-universets noe selsomme kontekst), fortellingene i seg selv er gjerne ustrukturerte og med mangelfull oppbygging (hvilket selvsagt er et resultat av at dramaturgien og pacingen er bygget etter filmens lest, og ikke særlig godt tilpasset spillmediets uforutsigbarhet) og videosekvensene er ikke godt regissert. De er "stilige", på en post-Matrix musikkvideo-måte, og jeg ler godt av dem innimellom, men de er ikke *bra*. Langt i fra bra.
Jeg er bedre kvalifisert enn deg til å foreta den vurderingen. Jeg er eldre enn deg, har lest mer, sett mer film, har mer utdannelse, mer erfaring innenfor spillmediet og ikke minst klarer jeg til dels å argumentere for meg (selv om jeg egentlig ikke har argumentert særlig mye for meg i denne posten -- poenget her er kredensialene mine, og så reitererer jeg bare vurderingen min for å være sikker på at du skjønner tegninga). Det er flott at du liker Metal Gear Solid-historiene. De er ikke bra, men om du klarer å interessere deg for den typen temaer er det en viss sjanse for at du vokser fra MGS-fortellingene en gang og oppdager en langt dypere og bredere litterær verden
Siterer Sharingan: [...]
Ha. Ha. HAHAHAHAHAHAAHHAHHAAAAAAAAAAHAHAHA!
Grunnen til at folk leser Da Vinci Koden (orddelingsfeil i tittelen, ja. Hett jobba) er fordi det er en lettlest og enkel krimroman med et kvasisofistikert tema. Da Vinci Koden omhandler ting som folk flest ser på som viktig og sentralt i vår kultur, og nettopp fordi den gjør det oppfattes den som intelligent lesestoff, akkurat som mange tror Tom Clancy skriver gode bøker fordi han skriver realistisk om skytevåpen og fantastisk dårlig om politikk. Dan Brown og Tom Clancy er litt av samme ulla ... broilerforfattere uten noen som helst kjærlighet til stoffet sitt, men med en meget god teft for hva som selger bøker.
Da Vinci Koden får deg til å føle deg smart fordi du har lest den. Hver gang jeg hører folk snakke om den, snakker de om de "fascinerende" konspirasjonsteoriene og hvor "historisk korrekt" den er. Det er ingen som sier at det er en helt middelmådig krimroman. Men at den omhandler kirke og historie får folk til å føle seg smarte når de leser den. Der. Da Vinci Kodens suksess forklart. Det har ingenting å gjøre med at den er "bra". Tvert om. Bokens litterære kvaliteter er klinkende likegyldige for de fleste, det er dens effekt som snakkisfenomen som er relevant. At folk snakker mer om mengden research som angivelig har gått med på å skrive boka enn om hvordan den faktisk er skrevet, sier mye om hvor lite bokens publikum bryr seg om litteratur.
Da Vinci Koden svarer dessuten ikke på en dritt. Det eneste slutten på den boka gir deg er "LOL SE HAN GAMLE GUBBEN VAR SKURKEN HELE TIDA HAR JEG IKKE LURT DEG GODT NÅ SIDEN DET IKKE VAR EN SJANSE I HELVETE FOR AT DU KUNNE GJETTA DET SJÆL, HÆ?" og en ekstremt politisk korrekt "å, vi har vært på eventyr så KANSKJE VI PULTE LITT, for det ække eventyr uten hæppi ending og professoren får jenta njåååååååå". Da Vinci Koden er en blockbuster-bok. Like intelligent som din jevne blockbusterfilm, med andre ord.
[/b]