Siste spill du fullførte

[Alyosha]

Usikker på hvordan stemningen på Spillegal er for sukkersøte JRPG-inspirerte indiespill, men Undertale er i hvert fall midt i blinken hvis det høres ut som en god kombinasjon. Kort og godt er det Earthbound 4 komponert, delvis tegnet, skrevet og programmert av én person. Det begynner med en gutt som faller ned i et hull. Ikke overraskende er den underjordiske verdenen stappfull av monstre, så da er det om å gjøre komme seg hjem. Vrien er at monstrene er uperfekte, sympatiske skapninger som bare gjør sitt beste her i verden. Valget står da om å kverke dem (som presser grensene for hvor drittsekk et spill kan få deg til å føle deg) eller stifte bekjentskap med dem. I sistnevnte tilfellet blir kampen istedet en slags gåte. Gråter monsteret? Kanskje det liker deg hvis du trøster det? Enten du velger å drepe deg til veis ende eller spare alle (som nok er hvordan du får mest utbytte av historien) får monstrene inn slag mot deg og da åpnes det et lite vindu på skjermen hvor du i "bullet hell"-stil må unnvike deres høyst personlige prosjektiler. Et gråtende monster drypper for eksempel mønstre av skadelige tårer på deg. Med andre ord er det i Undertale lite av repetisjonen som for mange kjennetegner JRPG i og med at hvert encounter blir et slags kunstverk i seg selv.


Det som trekker ned spillet for meg er at det kanskje blir litt mye av det gode. Nesten uansett hva du gjør er det gjemt en eller annen vits eller et pek, spesielt i de tidlige partiene. Det tar lang tid før spillet bare får puste litt. Noen ganger kan det også være vanskelig å vite hvor spillet slutter og hvor vitsene begynner. En bosskamp vinnes for eksempel bare ved å tape veldig mange ganger, som kan være forvirrende og nesten frustrerende. Problem nummer to er at jeg savner litt mer underliggende alvor, litt mer brodd. Det er laget av en Earthbound-blodfan, men mangler, føler jeg, det lille ekstra personlige. Det blir riktignok full-on Lovecraft i slutten, men imotsetning til i Earthbound tror jeg ikke på det. Snarere føles det påtatt, som et vel oppfylt sjangerkrav. Sett bort ifra disse to tingene er det imidlertid et veldig gripende 10-12 timer langt eventyr (ikke 6 timer som mange feilaktig sier ut ifra klokken på lagringen sin) fullt av liv og kreativitet, og med en ganske rørende slutt og et minneverdig retro soundtrack. Finnes langt dårligere måter å bruke 70 kroner på!! 8/10.

 

[Lodin]

Er vel hallveis i det eller så og er enig i at det eier. Hater vanligvis JRPGer pga. kampsystemet, men det er ikke så verst her siden man egentlig spiller Warioware. Jo også er jeg en dick og dreper alle jeg kan og svarer alltid negativt på spørsmål og sånn. Fordi det kan man.

 

[Yetipants]

Endelig ferdig med, jodda, Undertale jeg også. Eller, ikke ferdig, jeg har bare gått gjennom hele spillet uten å knæse noen og til slutt skaffa meg ~den beste slutten~. Som jeg ikke har sett ennå fordi jeg skal tusle litt rundt og leite etter hemmeligheter og sånt.

Jeg får vel innrømme at jeg ikke har spilt gjennom på "vanlig" måte før jeg gikk på det som jeg nå veit kalles Pacifism Run; spillet starter blant annet med en oppfordring om å ikke skade noen, så da tenkte jeg ok det kan vi vel få til. Og det kunne vi; det var ikke en gang vanskelig, bare litt dølt innimellom. Og det er problem #1: Kampsystemet er jeg ikke storfan av. Jeg setter pris på ideen, og det er kult at å unngå skade i praksis er et WarioWare-microgame som Lodin sier, men det fører jaggu med seg en solid ulempe også: Akkurat som i WarioWare, er vitsen og moroa død og begravet når man har ferska ett microgame. Dermed blir det jæskla mongodølt etter hvert å hoppe gjennom de samme ringene flere ganger etter hverandre, noe man må hvis man ikke skal knæse noen. Et par av bosskampene kan ryke og reise, og de få områdene hvor det er mange like random battles er Snork City. Dette er verre enn i vanlige JRPG-er siden det er mer mikkmakk man må gidde bare for å slippe unna faenskapen, heldigvis skjønte Toby Fox (han som mekka mesteparten av spillet aleine) dette så det er veldig få random battles etter at starten er unnagjort. Det er et paradoks at en i utgangspunktet briljant ide etterlater meg såpass irritert fordi strukturen tydeligvis ikke er godt nok gjennomtenkt; hva med en "skip"-knapp for de du har demonstrert at du klarer å spare? Det er bokstavelig talt bare going through the motions uansett.

Og så, problem #2: Historien. Eller, ikke HISTORIEN. Deler av den. Noe av den. Som at motivasjonen til figuren din bare er implisitt fram til halvveis i spillet, og selv når du kommer så langt er det ikke klart hvorfor det er motiverende. Taus og ukjent hovedperson er en trope som bærer med seg visse forventninger, og disse ble bare delvis innfridd (og igjen bare i den utvidede slutten jeg fikk fordi jeg gadd å spille som pasifist). Som at alle viktige roller i historien bare er særdeles endimensjonale klisjeer som forhindrer deg fra å se dem som personligheter istedenfor roller du har sett alle aspekter av før, i andre kombinasjoner.

Dette høres ikke spesielt bra ut, gjør det vel? Nei, men det er litt fordi jeg ville ta de to største problemene med en gang. Fordi Undertale har også...

Autentisk overraskelse #1: Overraskelse fordi jeg aldri har vært borti det før, altså. Jeg har aldri, noen gang, vært borti et spill som i like stor grad knytter sammen samtlige bestanddeler til en enhet som Undertale. Det nærmeste er Brothers, men der er det i hovedsak kontrollsystemet og mekanikkene som gjør opplevelsen unik, og som sørger for det uforlignelige klimakset. Undertale har en hel drøss sånne; ikke like emosjonelt treffsikre som Brothers, men det er så jævla smart og innsiktsfullt implementert at man ikke kan unngå å la seg imponere. Kontrollsystem, mekanikker, grafikk, lyd, musikk, grafisk grensesnitt spiller sammen og utgjør en uadskillelig helhet som aldri slutter å begeistre. (Bortsett fra når du blir lei av kampene.)

Og så har vi autentisk overraskelse #2: Det viser seg at du kan slippe unna med jævlig mye bare du er tøff og dyktig nok. 'n Toby har et sjeldent talent for å skrive dialog som griper deg øyeblikkelig og skaper en tillit til figurene du møter. Som nevnt er samtlige figurer klisjeer, men jeg bryr meg igrunn ikke siden manus er så knivskarpt finstilt på akkurat riktig mengde humor og alvor; sært og allmenngyldig; høy- og lavkultur; satire og inderlighet; surrealisme og ...enda litt mer surrealisme. Det betyr ikke at historien er perfekt, eller slipper unna med alt den prøver på, eller en gang henger overbevisende sammen; det betyr bare at jeg er villig til å unnskylde det meste, på bekostning av at historien bare grep meg en eneste gang, og det var ved et åpenbart manipulerende triks.

Så, ja. Jeg kan jo også nevne at hvis du ikke liker musikken, så... vel, hva er egentlig gæærnt med deg da? Den er helt kanonbra. Og! Spillet har en demo og siden det er mekka i Game Maker kan du finne fram den gamle laptopen din og spille i 1080p60* til kyrne kommer hjem. Jeg vil anbefale dette spillet til folk som liker videospill, det er et bra videospill.

*ikke egentlig

 

[Lodin]

Runna Wasteland 2 nå og herre snute for en slutt. Da det kom ut for litt over et år sida starta jeg på det to ganger og kom et stykke uti, men som så ofte før var det alltid noe annet nytt blinkende spill som hindra meg i å fortsette. Directors Cuten som de slapp forrige måned fikk meg derimot til å virkelig plugge løs på spillet.
Det som er virkelig spesielt med det er at det er i praksis delt i to. Man starter i Arizona og etter mye om og men drar man til California hallveis uti. Her endres en god del av spillereglene og det er fascinerende. På mange måter føles det som det er to forskjellige spill uten at det gjør noe.
Uansett er delen i California mye bedre siden både quester og historiefortelling er mer avansert. Da de kjørte 'starteren oprinnelig skulle kun biten i Arizona være med og resten dukke opp i en oppfølger. Del en hadde de allerede skrevet og mye av spillet var planlagt. De fikk derimot så mye spenn at de og kunne ha med del to og det merkes at de i denne hadde mye mer erfaring med hva motoren kunne gjøre og sånn.
Særlig vil jeg trekke fram biten i Hollywood. Dette er såklart et hive of scum and villainy med gambling, horeri, knark og slavedrift. Det er haugevis av små quester å ta fatt på og haugevis av måter å løse dem. Så kommer man opp i åsen ved skiltet og her bor det klin gærne kristne fanatikere. Disse viser det seg såklart at er like ille som folka nedi byen og nok en gang er det masse questing på gang. Etter haugevis av timer og om man har spilt korta rett greier man å forene disse to faksjonene og det føles virkelig ut som man har oppnådd noe.
Så kommer man til slutten av spillet og her er det bananas. Den store stygge ulven viser seg såklart å være

Spoiler

AIen fra det første spillet. Den skal spre seg over hele jorda og ironisk nok bruker den radiotårna du har brukt store deler av spillet på å ta over. AIen kan ta over ikke bare alle maskiner, men og folk som er delvis robotiske. Det var virkelig hjerteskjærende da Rose, en i partyet mitt med robotarm plutselig ble tatt over og eneste alternativet bestod av mye skyting.

Helt på slutten ble jeg overaska fordi en kis som jeg hadde redda tidligere i spillet dukka opp og hadde en avgjørende rolle. Om han ikke hadde vært i live lurer jeg på åssen ting hadde funka. Så runner man det og det var gledelig å se at de har tatt med biten alle elsker fra Falloutene hvor det viser hva som skjedde med alle folka og fea du møtte underveis.
Så ja, Wasteland 2 eier og er helt klart på nivå med de to første Dettutene. Var det ikke for Fallout 4 til uka hadde jeg vurdert å starte det på nytt bare for å se åssen historien kan endres og hvordan man kan oste seg til optimalt party.

E: Også har min og Jim Sterlings gode venn Gav laga låta til rulleteksten. Den eier.

 

[Yetipants]

Godt med alt som er unnagjort, si!

Sååååå glad ble jeg!

Det har bare tatt... *svelg* tre år. Men nå er jeg ferdig, ferdig med Dark Souls.

Har mest lyst til å bare starte på en ny save. Dette jævla spillet, det er så ubeskrivelig bra.

 

[Buggz]

Nei, Demon's nå. Det krever dedikasjon (og offline-modus) å få til alle spesialvåknene, siden de igjen krever møter med NPC-er som bare dukker opp ved spesielle anledninger som f.eks. pure black/pure white tendency. Den ene ringen krever (om jeg husker rett) ikke bare pure white tendency, men også at du dukker opp som human og dreper en NPC. Gjett hvor mange forsøk det betyr at du får a. Også har du den forbanna Pure Bladestone da. Sjeldnere enn en faens Zod-rune i Diablo 2.


Men ellers, grats! Det er bra cheevo, en man faktisk kan være stolt av!

 

[Yetipants]

Har hatt planer om Demon's, absolutt. Får se om det fortsatt er liv i PS3-en.

 

[Yetipants]

Oppdatering: Det er liv i PS3-en. Delvis. BD-leseren er skutt til hælvete (det var den ikke sist), men PSN Store funker igjen så der har man en liten sølvrand. Det ble til at jeg kjøpte Demon's Souls for tredje gang, iallfall. Har bare såvidt starta det men fy fasiken den spillen.

 

[Drauden]

Fullført en rekke spill de siste ukene. Backloggen har irritert meg en stund nå, men

The Witcher 3: Wild Hunt - Hadde aldri spilt et Witcher-spill før dette, og selv om jeg var litt fortapt de første timene når det gjaldt politikk, navn og bare generelle ting i dette universet, så hang jeg med så godt jeg kunne. Spillet havnet litt i glemmeboken i sommer, men fikk endelig plukket det opp igjen på starten av denne uka.
Vel: dette er nok en av de RPGene jeg har spilt med minst forglemmelig karaktergalleri, dialog og historie. Jeg trives godt i dette jævlige universet, og jeg slukte det meste av kvester rått.
Kontrollene i dette spillet var litt klunkete og tungt, og kampinga føltes ikke like glatt som Batman f.eks, men det gjorde ikke så mye. Vanesak.

Og fy faen så dette spillet ser ut! Nesten hver gang jeg måtte ri rundt i skogen, tok jeg å mediterte meg fram til 04.00, bare sånn at det oransje lyset skulle skinne gjennom alle trærne som er i ferd med å blåse rett ut av bakken.
Ansikter var også så detaljerte at man kunne se nyklemte kviser. Sjarmerende. Elsket det.
Musikken i spillet er faktisk ganske bra, men jeg llllurer på om ikke det var litt for få sanger? Føltes hvertfall slik.

GIkk litt lei hovedkvestet mot slutten, mest fordi at de siste ti timene mine føltes som forberedelser etter forberedelser. Ble litt snurt av at et viss slag på et viss slott viste seg å ikke være avrundinga av historien. MEN da slutten endelig kom, og jeg endelig kunne høste resultatene av alle mine valg, ble jeg fornøyd.

Veldig bra RPG med små irritasjonsmomenter / 10


Walking Dead Season 2

Endelig et spill som tjeien kunne sette seg inn i. Valg osv. Mer av det gode fra Walking Dead S1, og det eneste plagsomme er det litt klumsete QTE-hakkinga som alltid preger Telltale sine spill. Likevel, digga dette spillet nesten like mye som det første. Bare nesten.

Nesten / 10 (det er en høyere score enn det høres ut)
A Wolf Among Us

Jess, ettersom tjeien likte adventure spill som fokuserer på valg, så tenkte jeg at dette kunne ha vært et bra kjøp. Og det var det også. Ante ikke hva slags univers dette skulle være, og trodde helt ærlig spillet handlet om en varulv i en liten landsby på 1800-tallet og at man skulle finne ut hvem varulven var før det til slutt skulle vise seg at MAN VAR VARULVEN SELV! Men det var det jo så absolutt ikke! Jævlig festlig premiss, og jeg ble faktisk gira på å lese tegneserien. Igjen; Telltale forteller historier effektivt og engasjerende, QTEs virket mindre glitchy i denne omgang, men ja, nei, altså, Telltale har noen ting å jobbe med der.

Men altså, absolutt et veldig bra spill / 10


Neste kjøpet tror jeg blir Until Dawn, sånn at tjeien skjønner at alle spill ikke ser ut som tegneserier.

 

[Yetipants]

Kero Blaster
Jeg regna etter, og dette eeer... femte gang. To ganger på rad fordi jeg svarte feil da jeg runda det første gang, en gang i NG+, en gang från början på Steam, ooog så spilte jeg ferdig den nye, ekstravanskelige Zangyou-modusen nå akkurat (og starta umiddelbart på NG+ igjen så det blir nok en sjette). Det er i det hele tatt ganske mye fet blæsting i dette spillet; vanlig spillings og NG+ er stort sett det samme (bare at du har alle våpnene du slutta med i NG+, så med mindre du er ræva er det pissenkelt selv om det formelt sett er vanskeligere), men Zangyou-modusen har helt nye brett, nye fiender og bosser, ny historie og er pisse vanskelig. Jeg elsker'e. Kero Blaster koster søtti kronasjer på Steam, og det synes jeg det er verdt. Minner også om at Pink Hour og Pink Heaven byr på noe av det samme (med en annen figur), og de er free gratis.

 

[Yetipants]

Glemte at jeg runda dette også i går:

The Legend of Zelda: Tri Force Heroes
Jeg er jo, som noen kanskje har fått med seg, litt begeistret for Zelda-spillene. Som i, jeg eier og har spilt gjennom alle som anses som del av kanon (med unntak av Link's Crossbow Training). Tri Force Heroes er et bra konsept på papiret; en unik samarbeidsmekanikk (at man kan løfte og kaste hverandre), odde antall spillere for å unngå at man deler seg inn i like lag, og mer fokus på grinding og samling i metaen (ulike kostymer du kan velge å bruke for å få spesifikke, begrensede fortrinn mens du spiller et oppdrag). Det er bare det at for å få dette til å henge i hop har de fjernet alt av overworld-stæsj med unntak av en enkelt by du returnerer til mellom hvert oppdrag, historien er vekk (som i, historien som er med i spillet er så pyton at den ikke er verdt å nevne), og de ulike verktøyene du samler i løpet av et tradisjonelt Zelda-spill blir isteden porsjonert ut basert på hvilke utfordringer du møter i hver dungeon.

Siden hver dungeon er strengt lineær, er det aldri noe rom for å lure på hvor du skal hen; det er totalt fire-fem steder i spillet hvor du en gang har valget mellom å gå til høyre eller venstre. Og siden du har fått rasjonert ut et verktøy til hver spiller, er det enda færre steder hvor det er mulig å fundere på hvordan du skal forsere et hinder for å komme videre.

Dette er så klart ikke bare negativt, siden det gir fokus og dynamikk til flerspillermodusen. Det er bare det at Nintendo har bestemt at du skal kunne spille gjennom spillet alene også, ved at Link tar med seg noen creepy steinfigurer som blir levende når du bytter til dem. Noe som også fører til at Link blir til en død steinfigur når du bytter vekk, et moment jeg bare måtte slutte å tenke på for ikke å miste lysten til å spille videre. (Minner om at selv om det mest creepy Zelda-spillet, Majora's Mask, også hadde med konseptet om å kaste av seg et sjelelig skall i form av en død og høyst lite ålreit utseende figur, var det klart at sjelen holdt seg i samme kropp hele tida. "Mer creepy enn Majora's Mask" kan det stå bakpå esken når de gir det ut på nytt.)

Enspillermodusen, da. Jeg var litt bekymra for at det skulle gå an å spille fram til et visst punkt, og så måtte man bare gi opp fordi timingen som ble påkrevd av tre ulike figurer for å forsere en hindring ville bli for mye. Men neida, det funka fint det, selv om det er mange hindringer som bare er irriterende å forsere, selv med tre spillere (steinfigurene står bare stille når du ikke bruker dem). I det minste: Helt fram til siste bossen. Nintendo har innsett at noen av utfordringene er for frustrerende for en spiller, så når du spiller aleine får du en "Skip"-funksjon som lar deg hoppe over brettet du er på (hver dungeon er delt inn i fire deler) på bekostning av spenna du har tjent, belønningen du får for å fullføre dungeonen, ooooooog en av de tre feene som representerer livene du har (nei, du kan ikke få flere feer). Måtte bruke den på sistebossen, siden den bosskampen er umulig aleine. Ikke "så vanskelig at jeg ikke fikk den til"-umulig, men "timingen som kreves lar seg rett og slett ikke gjennomføre med bare en spiller"-umulig. Faktisk fysisk umulig. Noe av problemet er at når du bytter figur er det et kvart sekund hvor sjelen skal reise til en annen figur hvor du ikke har noe kontroll over noe som helst, og akkurat i den fighten er det det kvarte sekundet du trenger; en annen faktor er at kameraet (som du ikke har kontroll over ut over en kjip, kort fokuspunktforskyvning med høyrestikka/krysset) gjør det umulig å se sistebossen og samtidig ha nok avstand mellom vedkommende og figurene dine slik at du kan reagere før prosjektilet kommer (jeg kan avsløre at det er nok en variant av kampen mot Agahnim i ALttP/Phantom Ganon i TWW).

Så: Tri Force Heroes er, på sitt beste, et artig-men-grunt flerspiller-Zelda som ganske fort faller inn i en forutsigbar rytme på samtlige plan. På sitt verste er det det første spillet i Zelda-serien jeg aktivt har blitt dritforbanna på siden The Adventure of Link. Og til og med AoL hadde masse kult og unikt som både ble en del av Zelda-kanon og dessuten inspirerte flere andre spillserier. Tri Force Heroes, derimot, er det vanskelig å la seg inspirere av. Det er synd å si det, men de burde ha droppa enspillerdelen og heller lansert det som et billigere flerspillerspill, med alt det innebærer (som i, sterkt begrenset salgsgrunnlag). Det virker som om flerspiller-Zelda er en nøtt Nintendo ennå ikke har klart å knekke.

 

[Lodin]

Firewatch ble runna i dag og det er ikke så mye å si om det. Er lett den beste vandresimmen til nå enten du liker Gone Home eller Soma. Er bare å sjøpe og det får nok en og annen velfortjent GOATSE.
Jo også ikke les om det eller se trailere. Det er klart bedre å ikke vite en dritt i dette tilfellet.

 

[Agradula]

også har @Fingus vært med på å lage dritt i spillen!

 

[Lodin]

Ja jeg så faktisk navnet hans i rulleteksten. Han har vel mekka FPS-animasjonene til henda og beina til Henry?
Da er det to SGere som har jobba på skikkelige spill.

 

[Trench_Rat]

Metrararu Gear Sorrid fem nå overstått sitter fortsatt igjen men noen spørsmål og de par siste oppdragene var bare replays av andre oppdrag. Men uansett hva skjedde med barne soldatene som stakk av med Salamanderpus? Overlevde Huey båtturen? Og er virkelig den bandasjerte mannen på sykehuset som hjelper deg Snake

 

[Alyosha]

Men uansett hva skjedde med barne soldatene som stakk av med Salamanderpus?

Cut content skjedde. :/ Mer eller mindre bekreftet canon av tekstrullen på slutten da.

Overlevde Huey båtturen?

Det må han ha gjort fordi han ifølge MGS2 druknet seg selv i et basseng da han fant ut Otacon var i et forhold med stemoren sin en god stund etter Phantom Pains hendelser.

Og er virkelig den bandasjerte mannen på sykehuset som hjelper deg Snake.

Spoiler

Yup. Du styrte hele tiden en hypnotisert, ansiktsoperert MSF-medisiner som var avledning.

 

[Lodin]

Spoiler

Konkret hva Eli og ungene gjør med Snuffalopagus vites ikke, men han vokser opp og blir som alle skjønte Liquid Vi vet ikke hva han drive med før han er voksen nok til å verves i den britiske arme.
Huey overlever lenge nok til å få sønnen sin Hal tilbake og gifte seg med ei ny dame han får Emma med. Så cucker Hal ham ved å pule den nye kona og han drukner seg. Huey er den mest patetiske kisen i hele serien.
Jepp, det er Big Boss. Pga. hypnose kjenner ikke Wounded Snake ham igjen før andre gang man runner sjukehuset.

E:

 

[Klaymen]

Fullførte The Witness i går kveld, uten noe form for hjelp eller juks med 10 lasere og 418 panels løst. Så nå føler jeg meg som verdens smarteste. (Og det er bra, for jeg har ofte følt meg som en komplett idiot når jeg har sittet fast underveis i spillet). Innser at hjernen min er ferdig kokt på spillet nå og at jeg ikke kommer til å gidde gjøre de siste ekstra greiene (+platinum), så jeg så Jonathon Blow diskutere det (og spoile dritten ut av det) i videoen under. Kul film, anbefales å se for alle som har spillt det de skal av spillet. Etter å ha sett den ser jeg at jeg garantert ikke hadde hatt tålmodighet til siste trophy, faen så frustrerende det ser ut (1:01:00 for de som vil se det men ikke gidder hele videoen). Knallspill!

Spoiler

 

[Yetipants]

Skal trappe opp bevitninga bare vinterferien sparker i gang for alvor. Trenger å sitte en stund uten å bli forstyrra for å få maks ut av den spillen. Driver på nede i øh gruva, eller hva man skal kalle det.

Ellers da, hadde en kjip natt i vente nå så jeg fullførte noe jeg har tenkt på en stund:

Jess, The Battle of Olympus, aka. Zelda II: Adventure of Link: Not Quite As Shit Edition Also Greek Mythology Edition.

Opplegget er gull: Zelda II, det minst ålreite Zelda-spillet, bare i antikkens Hellas og med mye av rælet skåret vekk. Og det er bedre enn Zelda II, for eksempel er det ikke like klin kokkos mongoloid absurd vanskelig, og de evige sverdkampene som bare kan fuck all the way off er det mange færre av i Battle of Olympus, og dessuten må du ikke rote rundt i evigheter på leiting etter ting som ikke blir hinta til overhodet.

Men: Det er fortsatt ikke bra nok. Av en eller annen uforklarlig årsak må du gjentatte ganger grinde etter oliven som dropper innimellom når du dreper fiender, fordi gudene som liksom skal hjelpe deg trenger pynt til martinien sin eller bare ikke gidder å gå tre meter utafor døra og plukke noen selv hva faen dette er Hellas eller noe. Første gang trenger du bare noen få, men mot slutten av spillet må du grinde etter åtti av dem, to ganger. Og hver gang du dør så mister du halvparten. Jeg spilte seff på emulator fordi ærlig talt NES-spill uten savestates i 2016, i Norges rikeste land, hah, men dette her må ha vært et hælvete i originalutgaven.

Selv om TBoO har snillere dungeons (dvs. det har ikke egentlig dungeons), og mye snillere bosser enn Zelda II, så blir det ganske hårete etter hvert når du må loke deg gjennom labyrinter som bare er laget for å forvirre deg hele tida og lure deg i døden og spammer ørten harde fiender hele tida, og så finner du sistebossen og bare BÆM han er helt lik den i Zelda II bare at du må gjøre en ting først som riktignok er en god ide og kult gjennomført men likevel.

Det har også mye mindre variert kampsystem enn Zelda II, og det er et par ting som er litt vel obskure selv om det stort sett hinter greit. Uansett et helt midt på treet spill, det er for vanskelig og frustrerende innimellom til at det gode konseptet får skinne ordentlig.

Får vel ta en runde til gjennom The Legend of Zelda siden det fylte 30 år i dag, da.

 

[oerhört]

Jeg på min side har endelig funnet en ledig stund, og brukt den til å skrive litt lengre om The Witness for Spillhistorie.no.

The Witness er et spill som byr opp til dans for enhver som liker å skrive om spill.

Her skal det ikke stå på noe: spillet er mer malerisk enn The Wind Waker, eier en uimotståelig opphavsmyte, og tråkker til med seksti bilder i sekundet gjennom en spillmotor som – selvfølgelig – er skrevet fra bunnen av. Indieverkstedet Thekla viser hvor godt det kan gjøres, og hoveddesigner Jonathan Blow beviser at stemningsmettede Braid ikke var et blaff.

Les saken her'a, hvis du vil.

PS: Siden dette er fullført-tråden må jeg vel føye til at ja, selvsagt har jeg fullført spillet. Dog: The Witness kan man fullføre, men man kan også fullføre, og sistnevnte jobber jeg fortsatt med.