Siste spill du fullførte
- Trådstarter Thinaran
- Startdato
Runda akkurat Assassin's Creed: Brotherhood. Starta på det når det kom ut, men det ble liggende på hylla etter at jeg tok en pause midt i sekvens 4. Er i gang med å eliminere backloggen min på xbox 360 (fullførte 5 spill i januar, 10 i feb og 4 så langt i mars), så jeg fikk fyrt det opp igjen og pløyde ganske raskt gjennom historiedelen. Likte snikmorderkidsa du kan plystre etter, men ellers lite annet. Gameplayet er uforandret siden nr 2 og det er altfor mange oppdrag hvor du må følge etter en fyr som går fra A til B. Historien har potensial til å være interessant, men de gjør ikke noe særlig ut av den. Spillet slutter med en cliffhanger, men når det er snakk om karakterer jeg gir beng i så er det ikke noen biggie.
D
Runna Portal 2 i går. Beste pøsselsa i noe spill jeg har spilt noensinne, men uten at jeg sjekka tida det tok å runne det kan jeg med hånda på hjertet si at det var litt i lengste laget. Det første Portal var et deilig friskt format som var såpass kort at det ikke hadde vondt av en oppfølger, men 2-ern tøyer det. Det er så klart de nye gameplay-elementene — blå, oransje og hvite gugger og tyngdekraftmanipulerende stråler — men innen den første av dem ble introdusert og mellom hver og en av dem fikk jeg inntrykk av at slutten på spillet var rett rundt hjørnet. Så kanskje lengden på spillet ikke var problemet men heller oppbygginga? Historien er, som forventet i Half-Life familien, relativt godt fortalt, men den er ikke noe særlig interessant av den grunn. Humoren fra det første spillet er tilbake, men sitter ikke like godt denne gangen. Jaja. Alt i alt er det fortsatt en knallbra hjernetreningspill og en unik formel. Litt kortere bare så hadde vi snakka gullstatus.
Jeg runna Thomas Was Alone i dag i en sitting. Det er da en indie platformer hvor man spiller en masse dataprogrammer representert som forskjellige rektangler. Det er da delt inn i små brett hvor man skal få hver av firkantene til å stå på et merka felt og ofte må de hjelpe hverandre på Lost Vikings vis. Hver av dem har forskjellige egenskaper som gjør dem nyttige for felleskapet. Dette høres kanskje ikke så engasjerende ut, men spillet har Danny Wallace (engelske historienerden fra Asscreed) som fortellerstemme. Han gir de små firkantene personlighet og motivasjon samt setter rette stemningen for historien. Og for en historie det er. Spillet er ikke langt, men fordi bretta er korte skjer det mye underveis. Et episk lite eventyr får man være med på. Veldig rørende slutt har det også. Angrer på at jeg ikke plugga løs på det tidligere for det var fine spillen.
Jeg har i dag hatt en skikkelig gjennomspilling av Walking Dead, etfem spill jeg kjøpte rundt juletider og aldri fikk startet med. Og... vel, wow. Beste spillet jeg har spilt i år, i fjor og jeg kan helt ærlig huske sist jeg ble så engasjert og emosjonelt bundet til et spill. Før kunne jeg si at et spill aldri har fått meg til å trille en tåre, men det kan jeg faen meg ikke lenger.
Supert skrevet med skikkelig personligheter til alle sammen, ingenting føles tvunget eller uekte når det kommer til samtalene, folk i dette spillet har flere dimensjoner enn de har i fleste filmer. Du blir overrasket, sjokkert og helt ærlig var jeg pissredd store deler av spillet.
Valgene man tar er faktisk ekte, etiske og moralske valg jeg aldri har sett et spill leke rundt med før. Heavy Rain kan virkelig ta seg en bolle, samtidig som Cage kan spille gjennom dette spillet og se hvordan ting skal gjøres med et adventure-spill. Variasjoner av typer QTE kunne vært litt bredere, og teknisk sett er kanskje David Cage & Co et steg foran Telltale med tanke på ting som hakking og sånt, men når resten av spillet er på topp er det mindre farlig.
Jeg skal så jævlig følge mye mer på Telltale Games etter dette. Mitt førsteinntrykk med folka var Jurassic Park, så altså... ja. Det sugde. Men dette her var noe helt annet.
9.99/10 - Aldri blitt sugd mer inn i et spill. -0.01 pga tekniske problemer.
Skal også nevne at Lee Everett, eller spesielt min Lee Everett, er garantert den barskeste actionhelten jeg noensinne har spilt som. Fy faen for en fyr.
Supert skrevet med skikkelig personligheter til alle sammen, ingenting føles tvunget eller uekte når det kommer til samtalene, folk i dette spillet har flere dimensjoner enn de har i fleste filmer. Du blir overrasket, sjokkert og helt ærlig var jeg pissredd store deler av spillet.
Valgene man tar er faktisk ekte, etiske og moralske valg jeg aldri har sett et spill leke rundt med før. Heavy Rain kan virkelig ta seg en bolle, samtidig som Cage kan spille gjennom dette spillet og se hvordan ting skal gjøres med et adventure-spill. Variasjoner av typer QTE kunne vært litt bredere, og teknisk sett er kanskje David Cage & Co et steg foran Telltale med tanke på ting som hakking og sånt, men når resten av spillet er på topp er det mindre farlig.
Jeg skal så jævlig følge mye mer på Telltale Games etter dette. Mitt førsteinntrykk med folka var Jurassic Park, så altså... ja. Det sugde. Men dette her var noe helt annet.
9.99/10 - Aldri blitt sugd mer inn i et spill. -0.01 pga tekniske problemer.
Skal også nevne at Lee Everett, eller spesielt min Lee Everett, er garantert den barskeste actionhelten jeg noensinne har spilt som. Fy faen for en fyr.
Å gå gjennom en flokk zombier foran et hotell med èn arm og en kjøttøks har aldri bort gjort fetere. Jeg kødder ikke, pikken min ble faen meg hard.
Påskegjennomspilling-av-Walking-Dead-for-første-gang-fist.
Ikke så veldig mye å legge til, men hvis jeg skal trekke ned på noe så er det at jeg synes pøsselsene blir trøtte og føles som meningsløse hindre man må tråkke gjennom før man får nyte det man har kommet for å oppleve. Jeg hadde ikke hatt noe i mot at de ditcha alt det som har å gjøre med å finne/kombinere items og heller legge ennå mer vekt på valg og konsekvenser.
Men jo, det er lenge siden jeg har sett noen så livstro karakterer både fra film og spill.
Ikke så veldig mye å legge til, men hvis jeg skal trekke ned på noe så er det at jeg synes pøsselsene blir trøtte og føles som meningsløse hindre man må tråkke gjennom før man får nyte det man har kommet for å oppleve. Jeg hadde ikke hatt noe i mot at de ditcha alt det som har å gjøre med å finne/kombinere items og heller legge ennå mer vekt på valg og konsekvenser.
Men jo, det er lenge siden jeg har sett noen så livstro karakterer både fra film og spill.
Det var hjerteskjærende å skuffe Clem og jeg ble så jævla forbanna da Lilly skjøt Carly. Kenny trodde jeg først skulle bare være en gjennomsyra "han vi elsker å hate"-fyr og blei overraska over utviklingen hans. Lee var en likandes bro og jeg følte jeg nesten alltid hadde alternativ til å svare det jeg ville sagt i dialoger.
Det der. Er nesten ferdig med andre episode og kommer definitivt til å fortsette. Jeg må ha en liten pause(type noen dager) mellom hver session fordi det blir så intensivt og fullt av inntrykk. Jeg får såkalt "sensory overload" ganske fort(unngår derfor som regel skrekkspill- og filmer), så det er et heftig spill for min del. Hjertet hopper hver gang det skjer noe heftig. Det er få spill som har klart å skape såpass med immersion for min del. Det er jævlig bra.
I den fortsettende serien om "Spill jeg endelig fikk kjørt igjennom i påsken ca. 4 år etter alle andre" ble jeg nettop ferdig med Bastion, en spill som hadde tatt seg godt til rette i backloggen min helt siden release.
Grunnen til at det ble liggende der var fordi jeg ikke var så veldig imponert til å begynne med, rundt da det kom ut. Jeg merker nå da jeg endelig fikk kjørt igjennom det at det var fordi det tar litt tid før historien og settingen begynner å lage sans, og det er først helt mot slutten at ting begynner å skje. Søt historie dog som egner seg veldig bra for et spill på den skalaen og artig når alle de små fragmentene av setting og lore begynner å passe sammen, men jeg klarte ikke bry meg før ca. siste tredjedelen.
PS
PPS litt av grunnen til at jeg endelig bestemte meg for å gi Bastion en ny kjnagse (registrerer denne typoen men den var så fin) var fordi jeg ble minna på det da Supergiant annonserte neste spillen sin:
Grunnen til at det ble liggende der var fordi jeg ikke var så veldig imponert til å begynne med, rundt da det kom ut. Jeg merker nå da jeg endelig fikk kjørt igjennom det at det var fordi det tar litt tid før historien og settingen begynner å lage sans, og det er først helt mot slutten at ting begynner å skje. Søt historie dog som egner seg veldig bra for et spill på den skalaen og artig når alle de små fragmentene av setting og lore begynner å passe sammen, men jeg klarte ikke bry meg før ca. siste tredjedelen.
PS
PPS litt av grunnen til at jeg endelig bestemte meg for å gi Bastion en ny kjnagse (registrerer denne typoen men den var så fin) var fordi jeg ble minna på det da Supergiant annonserte neste spillen sin:
Call of Juarez: Gunslinger
Artig arkade-stil skytespill med regenererende helse og dual loadout. Vanligvis irriterende, men det er bare tre våpentyper i spillet og hagla brukte jeg presis 1 gang. Passe lange brett og passe vanskelig. Morsom historiefortelling og kult med bakgrunnsinfo på forskjellige westernpersonligheter. Gjorde det verdt å samle det dillet. 7/10
og så skulle jeg spille DmC men jeg var ikke heeelt i humør, ville heller ha noe open world-ish. Og da gikk det opp for meg at jeg ikke hadde spilt den expansionen til InFamous 2.
InFamous: Festival of Blood
I denne storyen klarer Cole å vekke opp en vampyr ved et uhell og i tillegg bli bitt. Så før sola står opp må han drepe Bloody Mary eller for alltid være hennes slave. Du kan gjøre story-oppdragene eller som vanlig bare fise rundt og samle ting aka det beste i ethvert InFamous-spill. Som vampyr kan Cole gjøre seg om til en sky av flaggermus, som gjør det artigere å navigere rundt. Han får også vampire vision sånn at du lettere kan se oppgraderinger fra avstand, samt samle Mary's Teachings (Bloody Mary sin backstory) ved å følge glødende piler på vegger. Du har en blodmåler som stadig går ned, og som brukes fort opp så lenge du er flaggermus, så du må enten stake vampyrer eller bite uskyldige på gata for å fylle den opp. Ellers er det vanlig InFamous, altså artig og koselig klatring og skyting. Bortsett fra at nå teleporterer omtrent alle fiendene dine rundt, det var irriterende nok i nr 2 med de få som gjorde det der. Vampire vision gjør dem lettere å få øye på i det minste. Festival of Blood er en standalone-download og du trenger ikke InFamous 2 for å spille dette. Tok meg 4-5 timer å klare storyen, samle alle oppgraderingene, og få 100 % trophies. 8/10, bra tidsfordriv.
Da var det tid for
DmC: Devil May Cry
Bortsett fra hårklippen til Dante så ser jeg virkelig ikke problemet folk har med han. Okei, i denne rebooten så vet ikke Dante om sin bakgrunn som halvt demon/halvt engel. Han har bare alltid vært hardere bedre raskere sterkere enn alle andre, og det har ikke overraskende gjort han til en dick. Men etterhvert som han lærer mer om verdenen rundt han og om seg selv og sine foreldre, blir han mer ydmyk. Og når det gjelder FUCK YOU, så ... finnes ikke det uttrykket på japansk. Det er unaturlig for redcoat-Dante å si, men desto mer naturlig for en brite i en demonbesatt framtid. Uansett, spillmessig er dette klassisk hack'n'slash som Thinaraner liker det, med dodge-knapp (tre typer dodge faktisk) og belønning for å spille variert sånn at Fetthester ikke skal klare å få S-rating hvis de bare gjentar L1+firkant. 9/10, spillet har superkvalitet på den. Og jeg elsker musikken. Lilith's Club-brettet er virkelig en høydare når du kommer dit.
og i går fullførte jeg
Transformers: War for Cybertron
Kampanjemodusen har ti brett, hvor de fem første går ut på at du er Decepticons og skal knuse Autobottene sin leder og ta over Cybertron ved hjelp av noe som heter Dark Energon, og de fem siste går ut på å banke Decepticonene som Optimus Prime & Co. Dette er en typisk third person covershooter, eller det hadde vært det hvis det hadde fantes coversystem i spillet og du ikke hadde kunne transformere deg til et kjøretøy når du ville. Transformers som krigsspill funker som faen, og dette spillet er bedre på å få deg til å føle som du er i en krigssone enn noe Call of Duty jeg har spilt. Det har også et episk soundtrack med orkester og gitarriff av Tyler Bates. Og i rulleteksten kommer det en cheesy 80-talls rockelåt. High Moon Studios forstår Transformers, og jeg ser fram til å spille Fall of Cybertron, som skal være enda bedre. 8/10
Neste på plakaten er Vergil's Downfall-DLC-en til DmC, og så Dead Space 3.
Dette er vel første nye spill på år og dag jeg faktisk har fullført.
Vel. Det eide.
Jeg startet først å spille på normal, også sugde jeg så jævlig. Så jeg startet på nytt siden vi hadde besøk, men da startet jeg på hard og ting gikk generelt mye bedre.
Et par pirketing på spillet:
Skytinga stinker ganske hardt, men kunne vært verre.
Til tider irriterende med uendelige fiender, for det er nemlig noe av det verste jeg vet. Da kan de heller gjøre fiendene som er der vanskeligere, eller utviklerne kan løse den floka på en annen måte. De kan selvfølgelig si: jammen det er i typiske, de trenger backup-situasjoner, men det er ganske teit når du stealth-killer alle på et sted, og de allikevel får back-ups.
Noen ganger er fiende-spawnerne ganske.... tilfeldige? Jeg havnet jo midt inni en, så plutselig var det tre-fire stykker rundt meg. Skal nevnes at ved dette tilfellet sto jeg ute på et relativt stort område, uten dører de kunne komme ut av. De bare Magica Fra Tryll foff-bombet seg foran meg.
Hvorfor kan jeg ikke plukke opp våpnene til fiendene? Hvorfor går nesten alle fiendene tomme for ammo idet jeg dreper dem. Nei, også en ganske billig måte å løse ting på.
Dette er faktisk et spill jeg egentlig skulle ønske ikke hadde noen vanskelighetsgrad.
Men likte du spillet i det hele tatt da, Jonna? Vel. Altså. Jeg runda det.
Det er ikke mange spill jeg fullfører, rett og slett fordi jeg enten synes det er litt trist å måtte bli ferdig med noe jeg liker godt, eller fordi jeg ikke gidder for jeg syntes det var dritt, eller som i dette tilfellet. Jeg måtte vite hva som skjer. Greia er egentlig litt som en god bok, ikke på den måten at storyen er fantastisk utrolig bra, eller at den er supermegaoriginal, men det er veldig godt utført.
Stemmeskuespillerne gjør en solid jobb, har vel egentlig aldri hørt stemmeskuespill så bra i et spill før.
Storyen er litt sånn "Å NEI ER DET ENDA EN ZOMBIEGREIE", men det syntes jeg ikke det var. Det var litt det, men mest av alt kjørte den sitt eget løp og virket mer som en film du styrte gjennom. Du vet den følelsen når du ser på en film og du blir litt stressa av situsasjoner som gjør at du kanske rister litt med armene og bare: "KOM IGJEN DA! BARE GJØR DET!" eller "NEI NEI ENI DET DER GÅR ALDRI BRAAA". Vel, her kan du styre deg gjennom mange av de situasjonene. Liker også noen av (de jeg kalte spesialsekvenser) der du nesten spiller deg gjennom hovedpunkter i storyen.
spoiler bare for de som har runna det!
For å si det på en annen måte da.
Jeg likte jo Heavy Rain ganske godt, selv om det egentlig ikke er et spill. Mer en interaktiv film på en måte.
Last of Us, føles mer som et spill, men har litt av den samme følelsen som Heavy Rain, bare mye mye mye bedre.
Spillet er kanskje på konsoll, men det ser bedre ut enn de aller fleste spill som er gitt ut nå. Det ser ikke bedre ut teknisk, kanskje, men er litt som med windwaker. Art-direction teller mer enn polycount og hires-diffusemaps og shizz.
Så her er min karakter.
Game of the Year.
Jeg tror fetthest vil like dette / 10
Vel. Det eide.
Jeg startet først å spille på normal, også sugde jeg så jævlig. Så jeg startet på nytt siden vi hadde besøk, men da startet jeg på hard og ting gikk generelt mye bedre.
Et par pirketing på spillet:
Skytinga stinker ganske hardt, men kunne vært verre.
Til tider irriterende med uendelige fiender, for det er nemlig noe av det verste jeg vet. Da kan de heller gjøre fiendene som er der vanskeligere, eller utviklerne kan løse den floka på en annen måte. De kan selvfølgelig si: jammen det er i typiske, de trenger backup-situasjoner, men det er ganske teit når du stealth-killer alle på et sted, og de allikevel får back-ups.
Noen ganger er fiende-spawnerne ganske.... tilfeldige? Jeg havnet jo midt inni en, så plutselig var det tre-fire stykker rundt meg. Skal nevnes at ved dette tilfellet sto jeg ute på et relativt stort område, uten dører de kunne komme ut av. De bare Magica Fra Tryll foff-bombet seg foran meg.
Hvorfor kan jeg ikke plukke opp våpnene til fiendene? Hvorfor går nesten alle fiendene tomme for ammo idet jeg dreper dem. Nei, også en ganske billig måte å løse ting på.
Dette er faktisk et spill jeg egentlig skulle ønske ikke hadde noen vanskelighetsgrad.
Men likte du spillet i det hele tatt da, Jonna? Vel. Altså. Jeg runda det.
Det er ikke mange spill jeg fullfører, rett og slett fordi jeg enten synes det er litt trist å måtte bli ferdig med noe jeg liker godt, eller fordi jeg ikke gidder for jeg syntes det var dritt, eller som i dette tilfellet. Jeg måtte vite hva som skjer. Greia er egentlig litt som en god bok, ikke på den måten at storyen er fantastisk utrolig bra, eller at den er supermegaoriginal, men det er veldig godt utført.
Stemmeskuespillerne gjør en solid jobb, har vel egentlig aldri hørt stemmeskuespill så bra i et spill før.
Storyen er litt sånn "Å NEI ER DET ENDA EN ZOMBIEGREIE", men det syntes jeg ikke det var. Det var litt det, men mest av alt kjørte den sitt eget løp og virket mer som en film du styrte gjennom. Du vet den følelsen når du ser på en film og du blir litt stressa av situsasjoner som gjør at du kanske rister litt med armene og bare: "KOM IGJEN DA! BARE GJØR DET!" eller "NEI NEI ENI DET DER GÅR ALDRI BRAAA". Vel, her kan du styre deg gjennom mange av de situasjonene. Liker også noen av (de jeg kalte spesialsekvenser) der du nesten spiller deg gjennom hovedpunkter i storyen.
spoiler bare for de som har runna det!
som feks når du blir skutt, eller helt på slutten i operasjonsgreia. Og den hjortejakta og du sitter der for deg selv og vet at dette går ikke bra, for dette er altfor kult og koselig.
For å si det på en annen måte da.
Jeg likte jo Heavy Rain ganske godt, selv om det egentlig ikke er et spill. Mer en interaktiv film på en måte.
Last of Us, føles mer som et spill, men har litt av den samme følelsen som Heavy Rain, bare mye mye mye bedre.
Spillet er kanskje på konsoll, men det ser bedre ut enn de aller fleste spill som er gitt ut nå. Det ser ikke bedre ut teknisk, kanskje, men er litt som med windwaker. Art-direction teller mer enn polycount og hires-diffusemaps og shizz.
Så her er min karakter.
Game of the Year.
Jeg tror fetthest vil like dette / 10