Jeg tror aldri jeg har spilt et jrpg hvor jeg likte eller i det hele tatt satte meg inn i storyen. Jeg har gitt ff7 flere muligheter og spilte det til og med da det var rimelig nytt, men det lengste jeg har kommet var til no tårn hvor du får ei bikkje på laget.
Men det er så rart. Noen ganger føler jeg bare for å spille dem lell. Kjenner det blir noen år til neste gang.
Årets spill 2013? Lett. Velger å skrive nada om spillet da alt må oppleves førstehånds.
Hadde ærlig talt ikke store forventninger til dette spillet, men fikk ganske greit bakoversveis
gjentatte ganger i løpet av gjennomspillingen. Historiefortelling av ypperste klasse.
Det har blitt noen spill jeg har kommet meg igjennom i Desember.
Etter å ha hatt alt for mange feriedager til gode i jula og alt for lite å gjøre så har det blitt litt spilling
Final Fantasy XIII-2 (fullført etter å ha fått det kastet etter meg på Spaceworld i fjor sommer for 73kr)
the Stanley Parable (PC)
Gone Home (PC)
Fallout 3 (Xbox)
Gears of War (Gratis på Xbox)
the Wolf among US (Episode 1 Gratis )
Batman - Arkham Origins (PS3)
Ble ferdig med Max: Curse of the Brotherhood på Xbåne. Ganske morsomt puzzlespill, rundt 4-5 timer spilletid. Lurer på om dette kanskje er første indiespillet på xbåne ?
Runna Ryse på samme plattform, synd de ikke fikk til noe annet en grafikken her, for spill basert på romertiden er det alt for få av.
Post-apokalypse-setting av typen verden er nedsnødd, så folk plyndrer og er jævlige mot hverandre, bare bedre kledd.
Richard og Alice er begge fengslet. Richard for å ha desertert, og Alice for drap. Så den ene delen av spillet er at du(Richard) og Alice snakker med hverandre, og den andre er at du spiller som Alice(som sleper rundt på sin 5 år gamle sønn) der hu forteller historien som skal lede opp til hvorfor hun endte opp i fengsel og fram og tilbake. Som p&k-er hva puzzlene gjelder, så er det middelmådig på sitt beste. Alt for enkelt. Vekta her er uansett på historien og det er det som er bra med det. Anbefales definitivt hvis man liker det i stilen tilThe Walking Dead og The Last of Us. Miserable greier.
OK, da var det på tide å spre ryktet om en annen ordentlig gjennomført, vakker og utfordrende liten sjarmbombe i form av Pudding Monsters (iOS, Android).
Nøyaktig hva som er grunnen til at jeg aldri kom ordentlig inn i Cut the Rope vet jeg ikke, men jeg vet én ting: Det skal jeg prøve nå, for Zeptolabs andreplate er noe av det aller beste jeg har spilt på en stund.
Pudding Monsters gir ny giv til verdens eldste og dølleste gåteløsningsjanger: skyv-på-boksene-sjangeren, også kjent fra spill som Sokoban, Atomix, og diverse actioneventyr i Zelda-retningen. Den "uventede" vrien er at boksene er geleballer (hver utstyrt med ett øye), og når to geleballer havner side om side, smelter de sammen til en større gele med tilsvarende antall øyer.
Resultatet av smeltemekanikken er et stadig skiftende landskap av muligheter, noe som gjør at det kan være vanskelig å få øye på de mest utspekulerte løsningene før man har prøvd seg fram og tilbake att og fram opp til flere ganger i sidestående, liggende og fremadrettet stilling. Målet med hvert brett er å smelte sammen alle ballene til en eneste stor monstergele-pudding-kake, og skal du ha full pott skal de i tillegg ende opp med å dekke tre forhåndsutpekte ruter på brettet (de gule stjernefeltene).
Zeptolab er dessuten flinke til å fyre opp under mekanikkene med diverse snasne ideer slik som magnetisk gele, klone-porter, og telepatisk gele, og variasjonen bidrar til å holde interessen på topp. Det gjør også utfordringsnivået—enhver gåtespillfantast med respekt for seg selv bør ta mål av seg å score full pott, og det tar en god stund.
369 av 369 mulige stjerner fordelt over 125 brett betyr at hvert brett oftest skal løses minst fire ganger—0-stjerner, 1-stjerner, 2-stjerner og 3-stjerners pott. Klarer du alle fire, får du en krone på brettet og en awesome tilfredshetsfølelse. I et mindre vellykket spill kunne den slags gjentakelse lett blitt tørt, men mekanikkene her er spenstige nok til å gjøre at det å klare å lage monstergele-pudding-kake uten å røre et eneste stjernefelt ofte kan være enda mer vrient enn å score full pott.
Animasjonen er sjarmerende og variert, følelsen av fysikalitet er på Nintendo-nivå, og i tillegg er musikken glimrende. Ikke uventet skjener vi raskt ut i 50-talls monsterfilmlandskap med teremin og hele alpakkaen. Som prikken over kransekaka byr achievements-lista på litt underholdning på tampen—dette er første gang på en god stund at jeg har samlet alt, noe som tok meg rundt 7–8 timer alt i alt.
Om du er fullstendig humørløs kan du kanskje innvende at Pudding Monsters ikke er like evigvarende som Drop7 eller Lumines eller Tetris, men ikke alle spill er alt for alle (og ingen spill er Drop7) – så ta deg en bolle.
Uansett, jeg blir minnet på Jelly no Puzzle, som er litt mer original enn bare å være en streit Sokoban-ripoff, men som til gjengjeld er weapons-grade vanskelig. Finnes til Android og Windows, free gratis.
Mjeh, Drop7 mista glansen etter et par uker, må jeg bare si. Selv har jeg funnet fram Triple Town igjen (på mobil, PC-utgaven har jeg fullstendig brukket ryggen på er jeg redd), og harru sett Jelly no Puzzle var enda mer heroin på mobil gitt. Fant forsåvidt ut at du må IAP-e 20 kroner etter 10 brett eller så, men regner med folk enten er frelst eller har ragequitta for lengst ved det punktet.
Eh... jeg har spilt det hver. dag. Nesten sammenhengende i over et år nå. Tror du er "glans"blind kompis.
Triple town, der har du getting old fast ass. Glansen var ikke til stede, gav den allikevel litt forsøk på trøkking nå og da. De jævla ninjabjørnene. Bare dø jævla f2p fanen. plz.
I går ble jeg ferdig med The Raven - Legacy of a Master Thief! Det er et krim/mysterie-Point&Click i tre deler fra i 2013. Kommer fra King Art, samme folkene som står bak The Book of Unwritten Tales, en av mine største Point&Click-favoritter fra nyere tid. Jeg hadde derfor store forventninger til The Raven.
Som tittelen tilsier handler dette om en legendarisk mestertjuveradd og ulike folks jakt på denne myteomspunnede person. Du er konstabel Anton Jakob Zellner. Gammel og avdanket politimann med pondus og et ønske om å hevde seg på sine siste arbeidsdager. Sympatiske følelser oppstår her, artig type. Antihelter er alltid morsomme. Ryktene sier at "The Raven" har slått til igjen og vår helt blir på et vis blandet inn i etterforskningen.
Skal ikke gå for mye inn i historien. Det er ganske typisk krim med mysterie og spekulering over hvem den ekte tyven faktisk er. Twister kommer selvfølgelig og ting er ikke alltid som man tror. Ble overrasket et par ganger, det er morsomt. Jeg brukte litt tid på å bli engasjert i historien, men det ble gøy etterhvert. Historien fortelles på en måte som i god tradisjon gradvis avslører ting som gjør at du ofte må revurdere dine mistanker.
Det er et fint spill med masse flotte omgivelser. 60-tallsklasse, oh yess! Animasjonene er ikke fantastiske, men det gjorde ikke så mye for min del. Noe glitchy til tider, du kan se føtter som går gjennom trappetrinn eller andre modeller osv. Noen ganger henger animasjonen seg opp og figurmodellen forsvinner fram til du går til en ny scene eller går framover på stedet hvil. Litt irriterende, spillet kunne med fordel blitt polert mer.
Utenom det er det absolutt en pekeklikker som er verdt å sjekke ut om man liker krimsjangeren. Fortsatt ikke helt sikker på hva jeg tenker om slutten, men alt du lurer på til slutt blir godt besvart. Helt passe lengde på spillet. Det tok meg 14 timer og jeg pleier å ta meg god tid. Ikke spesielt vanskelig heller, men det er praktisk å kunne klikke space for å se alle steder du kan klikke. Overordnet sett er jeg godt fornøyd.
Jeg gir The Raven en god 7/10!
inFAMOUS: Second Son fulgte med konsollen jeg kjøpte før helga, og nå er det runna.
Jeg synes å ha lest at dette er det første virkelige next-gen spillet®, men hvis dette er sant er jeg veldig lite spent på hva denne generasjonen har å tilby. Spillet lever av det velkjente "Lite-kreativ-åpen-verden-syndromet". Det er 13 distrikter i Seattle, og et hovedoppdrag i hver av de som er av varierende kvalitet. Ingen av oppdragene er av typen "fy faen så fett". Distriktene består noen sideoppdrag, og disse er dønn like i hvert eneste distrikt. Ødelegg en DUP-stasjon, kverk en hemmelig agent, finn et skjult kamera, finn en audiolog, ødelegg offentlige kameraer, plukk opp noen shards, tægg på en vegg og distrikt showdown. Det er ingen variasjon overhode, annet enn at et par av distriktene også har et par jamming-satelitter du må herpe. I tillegg er hovedkarakteren av typen überhip småkjeltring som gjør som han vil. Historien er noe av det kjipeste spillmediet har å tilby, og jeg orka ikke ofre den en eneste tanke eller følelse.
Historien slik jeg husker er:
Kjip hovedperson tægger og blir busta av broren sin som tilfeldigvis er purk. De jager hverandre og PLUTESELIG SIER DET PANG. Ut av panget kommer det tre mennesker med superkrefter. Du kommer borti han ene og får kreftene hans. Deretter blir du asfaltert av ei gammal heks fra DUP. Du og bror drar til Seattle for å finne ut av hva i faen.
Du velger om du skal være snill og løse hva i faen, eller slem og bli med på hva i faen (Jeg valgte snill, så slem-biten er jeg litt usikker på.) Du jakter de andre fra panget, og får kreftene deres. Han ene dolker deg i ryggen, og broren din dør. Du blir sinna og banker den gamle heksa, men så viser det seg at hun bare prøvde å være snill. Du banker henne likevel og snipp snapp snute så var den elendige historien ute.
Jeg fullførte en gjennomspilling 100% minus noen trofeer, så noe må det ha vært.
Var på tide å hive seg rundt med Souls-serien og da startet jeg like gjerne med det første. Valge å fokusere på en STR-build. Av våpen så ble det crushing-oppgraderinger av Knight Sword og en Mirdan Hammer til +4 på begge.
Purple flame shield fikk jeg opp til +7. Det skulle tydeligvis være jævlig vanskelig å få tak i chunks av det jeg trengte. Og etter å ha sjekka armor-delen på demonswikien, så måtte Yoghurt the silent chief bli enda mer silent, for den var bare såååå kul a vett.
Med unntak av fittedritbanen 5-2, og til en mindre grad 5-1 og den elendige bosskampen mot dragon god,
så var det et bra stk eventyr. Kunne de virkelig ikke ha funnet på noe bedre med den drageguden?
Favorittøyeblikk:
-Å se de to dragene som lå og tok det med ro
-Å stå og se utover horisonten, og høre på bølgeskvulpet og vinden, mens man reflekterte over det man hadde gått i gjennom til nå, etter å ha lagt ned storm king.
-Men mest av alt 5-3. Emosjonelt øyeblikk. Fantastisk låt de brukte der for øvrig.
Er allerede i gang med en DEX-build som jeg bygger ut fra en wanderer, som visstnok skal være den verste klassen å starte med. Gjort er gjort.
Ferdig med 5-1 og forhåpentligvis 3-1 i løpet av kvelden, med mindre fool's idol er latterlig mye sterkere enn meg. Synes i hvert fall å huske at magiangrepene var rimelig brutale forrige gang.
Har allerede fått PBWT på 1-1 og møtt Executioner Miralda. Lifebaren hennes ga totalt faen i at jeg hadde slått henne, så får komme tilbake til henne senere.
Sticky white stuff og penetrator / 10. Vilt hekta.
