Siste spill du fullførte

[Thinaran]

Har runda no indies.

Valiant Hearts: The Great War (2014 PS4)
Lå på PS+ forrige måned (eller var det februar?). En veldig lineær puzzle-platformer med en sjarmerende stil og en fin, lavmælt historie. Ikke egentlig en indie, men et av Ubisoft sine små sideprosjekter. Du spiller som franskmannen Emile, hans tyske svigersønn Karl, amerikaneren Freddie, og sanitetsarbeideren Anna (usikker på nasjonalitet). I mye av spillet har du også med deg en hund som brukes til å løse puzzlene. Et puzzle kan f.eks være å sende bikkja til å distrahere en fyr så du kan snike deg forbi, typiske switch puzzles, å utforske en hel leir for å bytte til deg ting i sekvens, eller bossfights hvor du må time å kaste granater i spesielle vinkler for å treffe oppi tanksen sin motor. Det er også noen veldig artige rytmebaserte deler hvor du skal unnvike bomber og hindringer i takt med klassiske musikkstykker.

Strødd rundt omkring vil du også finne ting å samle (fordi Ubisoft) som gir deg bakgrunnsinfo på krigen, og hvordan det var å leve i den.

Veldig fint spill, som er et krigsspill som samtidig er anti-krig. Det blir feil å si at du aldri dreper noen i spillet, men ingen av figurene får et skytevåpen i hånda. 7/10


Shante and the Pirate's Curse (2015 3DS)
Mitt første Shantae-spill, men etter dette må jeg nok sjekke ut Risky's Revenge også. Artig story, flotte tegninger som er laget for 3D (dvs, hvis du skrur på 3D så popper puppene til heltinnene ut av skjermen), fengende musikk, og ikke minst noe av de beste plattformkontrollene jeg har vært borti. Presis hopping er en lek når kontrollene er så gode. Trekk for litt uoriginale egenskaper og noen frustrerende instakill-deler. Jeg klarte sisteboss på første forsøk, men det krevde at jeg brukte opp hvert eneste healing-item jeg bar på. At man kan bære på så mye healing gjør at spillet blir veldig lett, så dermed måtte de designe sisteboss så idiotisk vanskelig? Det er ganske dårlig design, men alt det andre veier opp. Og det er viktigst av alt veldig morsomt å spille. 8/10


Axiom Verge (2015 PS4)
Skrevet om det tidligere i Hva spiller du-tråden, 9/10 GOTY.

Never Alone (2014 PS4)
Ligger på PS+ denne måneden. Never Alone er en ekstremt simpel puzzle-platformer laget i Unity, og er basert på inupiaq (Alaska-versjonen av Canadas inuitter) -legenden om The Blizzard Man. I stil er det litt som Limbo, minimalistisk og med mange plutselige og urettferdige dødsfall, men med checkpoints ganske ofte.

Du spiller som jentungen Nuna og en slags reveånd. Du kan bytte mellom dem med Trekant, eller spille det i coop. Nuna kan etterhvert angripe med en magisk bola, mens reven kan klatre opp vegger, komme seg gjennom trange ganger, samt påkalle andre ånder ved å være i nærheten. Mange puzzles går ut på å plassere reven i nærheten av åndene sånn at Nuna kan klatre på dem for å komme seg videre. Spillet tar litt over to timer å komme gjennom, og det er med 100 % trophies.

Spesielt med dette spillet er at det følger med en dokumentar om inupiaq-ene. Når du finner en ugle i spillet låser du opp en ny del av dokumentaren (24 i alt). Hvis du ser videoene umiddelbart når du låser dem opp så stopper spillet ganske ofte, men du vil gjerne gjøre det, for de gir bakgrunnsinfo på ting som skjer i spillet der du er. Dokumentaren er litt mye talking heads, men er veldig fin og informativ. Jeg likte spesielt historiene om ei dame hvis bestefar hadde en arktisk rev som kjæledyr, og en veldig dramatisk historie hvor en mann forteller om da han, broren og faren var strandet på et isflak.

Spilldesignmessig er dette svake greier. Grafikken er dårlig, områdene er kjedelige, puzzlene er uoriginale (dytt en boks for å komme deg høyere opp, wow), kontrollene er upresise, og du dør ofte uten at det var din feil. Bola-mekanikken er dårlig og dårlig forklart, og enkelte ting blir aldri forklart deg i det hele tatt. I følgende video skal du komme deg opp ved å bruke momentumet til isen som slamrer opp, men spillet har aldri lært deg det, så jeg prøvde å vegghoppe, som er reven sin spesialegenskap:


Spillet er faktisk fullt av buggz, og virker ikke å ha vært testet skikkelig:


Grafikken er minimalistisk uten å være særlig pen, mellomsekvensene er laget i den tradisjonelle scrimshaw-stilen men ser ut til å ha vært laget i flash og eksisterer visst hovedsaklig fordi de ikke klarte å vise disse delene i spillmotoren.

9/10 fra USGamer? 10/10 fra Eurogamer? Serp dere. Serp dere så jævlig. 4/10 basert kun på spilldelene, men tingene som ikke har noe med selve spillet å gjøre trekker bittelitt opp.

 

[Yetipants]

Kom på at jeg har kjøpt Never Alone men aldri testa det. Får gjøre det da og se hva jeg synes.

Uansett, som nevnt i en annen tråd her har jeg spilt gjennom The Charnel House Trilogy. Det er en pek-og-klikker basert på et tidligere utgitt gratis spill kalt Sepulchre; dette er i praksis en utvidet utgave, med to nye kapitler (som foregår før og etter). Selv om spillet har en proff framtoning (i det minste så proft det går an med et AGS-spill som kjører i 320x240-oppløsning), er det en del ting som avslører at det har vært en del glade amatører med her. Den tydeligste er at kvaliteten på stemmeskuespillet varierer en del, både teknisk og håndverksmessig. Spillet åpner med en liten cameo fra Cara Ellison, spillskribent og muligens habil skuespiller en gang i framtida, men ikke nå siden framføringen hennes er veldig tydelig akkurat sånn casual man sier ting man har øvd på flere ganger.

Hovedpersonene i spillet gjør en habil jobb, men det er et par øyeblikk hvor det de sier klæsjer veldig med framføringen. Teknisk sett så virker det nesten som om skuespillerne har sittet hjemme med egen mikk og sendt resultatet av gårde på mail; det hadde iallfall forklart den ene birollen hvor du hører at vedkommende har snakka inn i en billig mikk, og kvaliteten på opptaket til en av de største birollene i Sepulchre. Akkurat den siste der er heldigvis blitt fiksa nå, de har spilt den rollen inn på nytt. Antageligvis fordi de skjønte at det som var kunne de ikke med god samvittighet ta penger for.

Skal ikke si så mye mer om stemmeskuespillet, annet enn at jeg er fornøyd med tanke på utgangspunktet. Det var til å begynne med litt pussig å høre stemmen til Jim Sterling komme fra en person som ikke ligner på ham i det hele tatt, men det gikk seg til og han gjør en veldig god rolle. Historien har en del dramatiske øyeblikk som stemmeskuespillet er ansvarlig for å bære, og det funker.

Grafikken er sånn man husker fra gamle nittialls pek-og-klikkere, som i at dette kunne vært profilert som en glemt 1995-utgivelse og ingen hadde blunka. Bortsett fra at klesmoten i spillet ville vært feil. Det ser ut som en slags krysning mellom LucasArts og Broken Sword, og jeg liker det godt.

Historien, da? Jeg orker egentlig ikke skrive noe særlig om den. Bortsett fra at den er ganske bra, men at det er noen ting som ikke funker helt eller er i overkant avhengige av særegenheter ved setting og/eller tema for å funke. Men alt i alt så er det god sort, skaff deg faenskapen hvis du liker sånne spill.

Ja og bra musikk da.

 

[Lodin]

Historien er at to folk ender opp på et tog og det blir dramatisk. Det er en bra spille, spill den.

 

[Tomas]

Kjørte nettop igjennom Legend of Korra, den derre beatemupen fra PlatinumGames.

Det var ganske ok! Det er helt tydelig satt sammen av Studio Bayonetta May Cry da strukturen på kartene og progresjonen er den samme. Du løper en 20 meter, monstre dukker opp og du sperres inne, det denges, og du blir gradert med medaljer, xp, og penger som du bruker på å låse opp comboer og kjøpe potions. Hvis noen vil se gjennomspillingen min i sin helhet så ligger den her. Jeg brukte litt over 6 timer mens howlongtobeat sier ca. 4 timer, dette mye på grunn av at jeg tok på utstyr for -hp/+xp og -skade/+penger og jeg blir så sta når jeg kjører meg litt fast og nekter å ta av handicappene.

Jeg har aldri sett noe airbender så storyen og verdenen skjønte jeg fint lite av. Ellers en helt ok spectacle fighter lite. Kan skaffes for en svimlende 25-lapp på steam for tiden. Det er mindre enn en grandiosa og litt sunnere.
http://store.steampowered.com/app/281690/

 

[Lodin]

Kan vel nevnes at det er mekka av sidestudioet til Platinum og bærer preg av det. Også de som lager Scalebound til Xbone så vi får se om det blir no.

 

[Eifel1]

Har akkurat spilt igjennom Super Mario Bros: The Lost Levels på Wii U. Herlig at man kan save når som helst, da dette spillet krever tilnærmet pixelperfekte hopp av og til. Så det ble til at jeg savet 2-3 ganger for hvert brett for å klare å fullføre det. Kjøpte spillet for en stund siden og spilte det egentlig ikke, men så nærmer utgivelsen av Super Mario Maker seg og jeg har plutselig fått en hunger etter å spille forskjellige 2D-Marioer for å hente inspirasjon til egne brett.

The Lost Levels er vel akkurat så vanskelig som ryktet har gitt det, men det føles ikke urettferdig, bortsett fra de gangene de har plasert usynlige spørsmålsblokker i veien slik at dine perfekte hopp ender i død og fordervelse.
Likte ikke at flere av slottene har en labyrint-mekanisme som er mer frustrerende enn utfordrende, men klarte å komme igjennom uten å google opp riktig retning (selv om jeg var såre nær noen ganger).

Nå som jeg har klart det, så blir vel neste mål at jeg fullfører det uten å save underveis, men klare meg med de få livene spillet gir meg til rådighet ... det skjer nok aldri.
Har uansett planer om å gjenskape et brett i Super Mario Maker som tilsvarer sistebrett i Lost Levels, så er bare å følge med når det spillet utgis

 

[Yetipants]

Nå er det riktignok mange år siden jeg spilte Lost Levels, men opplevde det aldri som spesielt vanskelig etter at jeg kom inn i det. Kanskje dette betyr at det er på tide å ta en ny runde?

 

[Eifel1]

Fullførte du det uten å kunne save? I tilfellet er jeg imponert!

Kan hende det bare er jeg som er litt rusten i 2D-Mario-sjangeren. Sliter med Super Mario World også, og det var vel noe jeg anså som relativt lett i barndommen.
Men ja, Lost Levels er vel egentlig litt lettere enn det jeg forventet.

 

[Yetipants]

Jeg spilte gjennom det på Super Mario Bros. DX-kassetten til Game Boy Color, altså med mulighet for å lagre etter hvert brett, mener jeg å huske. Det kan godt hende de endra litt på sakene til den utgivelsen. Kan finne fram Super Mario All-Stars og teste den versjonen.

 

[Lodin]

Ikke glem at Super mario Maker slippes på 911. For å feire det skal jeg lage en dings som skyter Bullet Bills inn i to grønne rør.

Regner og med at dette vil gi brett som får Lost Levels til å se ut som kake. Kaizo Mario er det vi står forran.

Forøvrig er jeg på siste dungeon i Link Between Worlds, men det har jeg allerede runna en gang før. Er så bra spille.

 

[Nabbe]

De snakket såvidt om Shadow Complex på en bombcast for ikke lenge siden, og det var nok til å få meg til å se om det var så kult som jeg husket at det var.

Jepp. Det endte med at jeg spilte gjennom hele greia, så du kan vel trygt si at det er ganske okay den dag i dag. Er så lenge siden jeg har rørt det (tror ikke jeg har spilt det siden 2009) at det i grunn føltes som om jeg spilte det for første gang. Hjalp at jeg slettet saven min først for å starte med blanke ark. Men ja, seriøst, dette er en like bra spillen i 2015 som det var da det dukket opp i 2009. Verdt å titte innom om du fortsatt har en 360 tilgjengelig.

Og så fant jeg ut i går at det var på høy tid at jeg gjorde meg ferdig med Alien: Isolation. Jeg likte det godt, men av uvisse grunner så glemte jeg det litt bort, og som resultat har det bare blitt liggende. No more! Startet fra begynnelsen en eller annen gang i går ettermiddag... og .... eh... traff rulleteksten i sånn ti-tiden i dag morges. Kan vel si at jeg likte det sånn passe greit.

Det bærer enormt preg av at gutta bak virkelig, virkelig elsker Alien. Atmosfæren, designet på alt fra skipa til de små detaljene... det er bare så ekstremt gjennomført Alien, og den indre fanboyen i meg satt bare og smilte hele veien. Heldigvis funker det ganske okay som et spill og. Det er mindre basert på billige jump scares (fuck deg, Outlast) og mer bygget på en gjennomgående frykt for at noe fælt kan skje verdt øyeblikk. Det er få spill som har gjort meg så fysisk "sliten" som Isolation gjorde i løpet av de timene jeg brukte på det. Måtte rett og slett bare ta meg en liten pustepause inniblant, for heite helvete, det bare slipper aldri taket i deg. Lagrings-systemet vet jeg at en del ikke satte pris på, men jeg synes det er på grensen til genialt. Alle de gangene jeg sto ved et lagringspunkt og stresset over om jeg burde eller ikke... alle de gangene jeg gjorde det og lurte på om jeg hadde gjort et dårlig valg fordi jeg hørte et eller annet traske rundt i nærheten ... Isolation gjør noe så enkelt som å lagre spillet til noe spennende. Godt jobba. Normalt sett liker jeg ikke når spill ikke lar meg lagre manuelt eller i det minste har checkpoints rundt omkring, men her tror jeg det hadde ødelagt mye av følelsen av at alt kan gå til helvete når som helst. Merkelig nok er det mye skumlere når en potensiell death by Alien ikke bare sender deg tilbake til forrige checkpoint, men samtidig kanskje tar fra deg førti minutters spilletid. On the flip side, så knirker det litt når man faktisk dør og må gjøre førti minutters arbeid en gang til, for ingenting dreper stemninga mer enn å måtte gjenta gjøremål i denne typen spill. Heldigvis er lagringspunktene stort sett plassert sånn at man for det meste kan unngå en sånn situasjon, og som en bieffekt av at du er redd for å miste framgang er man gjerne litt mer forsiktig og dermed er det mindre sannsynlig at man faktisk blir skrudd i pompen. I løpet av godt over femten timers spilletid tror jeg ikke at jeg ble særlig frustrert mer enn to - tre ganger, så mesteparten av tiden fungerer det godt. Hjelper på saken at det veldig skjeldent føltes urettferdig. Døde jeg, så var det stort sett min egen feil.

Alien selv er åpenbart den fienden som henger over deg mesteparten av spilletiden, og jeg er temmelig fornøyd med hvordan den fungerer. Inniblant føles det som om det jukser litt ved å kanskje bevege seg litt fort fra punkt A til punkt B (men det er okay. nei virkelig, det er okay.), men det virket ganske fair mesteparten av tiden. Er man forsiktig og bruker det man har tilgjengelig (seriøst... noise makers er hella bra saker) kan man stort sett komme seg ut av hårete situasjoner. Særlig etterhvert når man har tilgang på molotover og en flammekaster har man i alle fall en sjanse til å redde baken om man først blir oppdaget. Det er en del mot slutten av spillet hvor jeg desperat tuslet gjennom lufteventilene med flammekasteren, og dæven døtte så jævlig fett det var.

Ellers synes jeg de fordømte androidene var ganske creepy og. De slår deg til blods mens de ber deg slutte å være hysterisk. Bra saker. Synes kanskje at det tidvis ble kastet litt for mange av dem på deg om gangen, men det var bare et eller to steder hvor jeg syntes det grenset mot urettferdig.

Men. Eh. Det jeg ikke likte da. Først og fremst ... det slutter aldri. Nei, virkelig, det bare vet ikke når nok er nok. Mye av grunnen til at jeg endte opp med å spille hele greia i én omgang er at jeg i mange timer trodde jeg var nær ferdig. Det er er flere steder det virkelig kunne avsluttet uten at jeg hadde følt at det var for tidlig, men det er ett punkt i spillet som virkelig skiller seg ut. Så. Kjempespoilers her.

Spoiler

Verst av alt er når du først når fram til air locken for å rømme. Det føltes som en slutt. Det føltes så riktig. Alt som leder opp til det er dritbra. Fra øyeblikket hvor du knerter den første alienen, og du tusler rundt og bare venter på at den skal dukke opp igjen, men istedet blir servert en hel jævla hær av dem, til den glimrende delen hvor du stresser rundt i mørket for å gjøre ditt endelige push mot frihet og musikken bare går bananas for å understreke hvor hardcore det hele er ... det er så bra. Og etter alt det, etter å ha fikset alle systemene og løpt for livet fordi alt av ammo er brukt opp, og man eeeeendlig når fram ... så kommer alien og drar deg vekk. Og så våkner Ripley, fanget i klekkeriet, bryter seg løs og må slåss seg fram til air locken igjen. Det blir bare enda verre av at du i denne delen blir angrepet av facehuggers. De dreper deg med ett angrep, og det var ett sted hvor jeg døde sikkert seks ganger fordi jeg ikke klarte å finne ut hvor den kom fra. Ikke gøy. Og så kommer man seg gjennom det, man kommer seg forbi noen transit-vogner som på uforklarelig vis går i rute selvom hele stasjonen er i ferd med å gå til helvete, og så må man tusle rundt i romdrakta si ute i noe som virker som tre timer før man omsider når enden på visa. Hadde spillet sluttet der jeg trodde det skulle, så hadde jeg virkelig ikke klaget. Reaksjonen min når jeg ble dratt vekk og måtte gjøre hele "røm fra denne dritten"-greia én gang til var mer "aaaaaagh seriøøøøøøøst fuck oooooffff" enn "yeah, mer!". Regner med at ikke var det de håpet på. Den siste delen gjorde meg bare grinete, og det suger.

for langt, gadd ikke lese: Alien: Isolation er knallbra, men vet ikke når det burde gi seg.

 

[sagosen]

Har hatt ADHD-tendenser med spel ganske lenge, men når eg først blir hekta osv. Kjøpte dette på PS4-salg ganske nylig.

Kort fortalt: Dette var kongesaker for far! Prøvde det første gang på PS3 ein del timer då eg fekk det med PS+, men valgte å la det ligge då eg kunne få opp bildefrekvensen til det doble på enten PC eller PS4. Glad eg ventet! Grafikken er fantastisk, stemningen på topp, skuespillet sitter på plass og det har spot on kontroll. Elsker åpne verdener som Just Cause 2 har bortskjemt meg med, og sjølv om dette ikkje er like mayhem og galskap føles Lara Croft som en superheltinne der ho slakter fiender for fote. "DIE, YOU SON OF A BITCH!!" roper ho ein gang mens ho trøkker hammeren sin hardt i skallen på fyren. "YEAH, YOU BETTER RUN!" kommer også ein gang. Bad. Ass.

Vil forresten anbefale de som liker horrorspel å kjøre opp vanskelighetsgraden, eg har blitt lat og kjører dei fleste spel på normal for tiden. Angrer det litt her, siden det har såpass mykje horrorstemning eg gjekk glipp av når det er altfor lett. Det blir meir creepy enn skrekk når ho har eit heilt arsenal med seg på ryggen. Musikken bygger oppunder denne stemningen, ingen hitlåter akkurat men det hadde eg heller aldri forventet. Veldig effektiv.

Flerspillerdelen gidder eg ikkje spele særlig på, men virker artig nok. Hadde faktisk ein del folk inne, skjønt falt ikkje heilt i smak. Kan hende det berre ikkje er slikt eg vil spele for tiden.

9 av 10 mulige, føler ikkje for å spele det på nytt igjen siden eg endte med 96% fullført men skal definitivt plukke opp igjen om eit par år!


Mitt neste rundeprosjekt ble Infamous: First Light. Siden det uansett var inkludert med PS+ og virket artig nok.

Har pløyd gjennom historien og den var både voksen og tragisk på ein gang, falt godt i smak. Teknisk er det svært pent, styres veldig bra og går glattere enn eg hadde forventet med tanke på grafikkivået. Oppdragene føltes til tider repeterende, men dei kom raskt nok til poenget. Då eg så kom gjennom historien fekk eg tid til å fullføre sideoppdrag og i tillegg gå i ei slags arena med hologramer man kan slåss mot, og det er veldig artig. Topplister for både venner og globalt er det også, så dette skal eg bruke meir tid på. Anbefalt!

 

[Lodin]

Om du likte First Light så liker du helt sikkert Second Son også, selvom det er mange som ikke gjør det. Kan sikkert skaffes billig.

 

[lemenhatt]

Ble omsider ferdig med Dragon Age: Inquisition i det siste. Med ferdig mener jeg at jeg er ferdig med hovedplottet og nesten alt jeg kunne få tak i av sidequests. Det betyr ikke at det ikke er en hel bråte igjen, eller massevis av collections-styr igjen å gjøre. Men etter 74 timer har jeg ikke mer drageslakt i meg.

Jeg valgte å jobbe meg helt igjennom dette før jeg ga meg i kast med noe annet stort. Dette fordi jeg vet at det er liten sjanse for at jeg hadde plukket det opp igjen etter en lengre pause.

Spillet var flott å jobbe seg igjennom, både visuelt og karaktermessig. Ikke alle sammen er like gjennomførte selvsagt, men det er tydelig at dette er BioWare. Jeg spilte en alvedamekjeltringleiemorder, og hadde det mye moro med usynliing og flanking, men merket at etter man hadde fått på plass en god rotasjon på ferdighetene ble det fort ganske repetitivt ift. fremgangsmåte i kamp.

Uansett, flott spill med deilige landskap. Også: Newds.

 

[Lodin]

Så der var SOMA runna. Det har uten tvil en av de beste historiene jeg noensinne har fått oppleve i et spill.
Problemet er bare at jeg ikke kan si noe konkret om det fordi det ville vært spoilere.

Istedet vil jeg fortelle om da jeg gikk på ungdomskolen og videregående. Da pleide jeg å snuske rundt etter bøker på loftet. Den første ektemannen til morra mi døde ganske tidlig etter at de ble gift, men han etterlot seg en haug med bøker. Mye av dette var søplete pocketbøker, men jeg leste alt. De bøkene hadde fantastiske historier som gjorde at en ung Lodin så mot stjernene. De fortalte historier som fikk en til å tenke litt mer enn Star Wars og Aliens.

SOMA minner meg om den tiden. Det forteller en helt fantastisk og helt forferdelig historie som er vel verdt å oppleve.

 

[Kleevah]

Jeg ble også ferdig med SOMA over helga, og ja, det er helt utrolig bra. Dette er den magiske miksen av SS2, BioShock og Amnesia som høres for god ut til å være sann, men som faktisk leverer og vel så det. Bare spill denne spillen!

 

[Drauden]

Dere har hvertfall interessert meg veldig. lLurer fælt på om jeg skal laste dette ned lovlig på PSN nå. Prøver fremdeles å engasjere jentevennen i spill, og atmosfærisk skrekk er kanskje tingen.

Dessuten trenger jeg pause fra MGSV, som bare har blitt en tanketom vane å spille.

 

[Thinaran]

Runda SOMA i går. Det er virkelig en av de beste storyene i et spill som ikke bør spoiles av noen. Etterhvert som du undersøker clues og leser logger, e-poster og black box-samtaler lærer du om verdenen du er i og hva som gikk galt. Og det er dritskummelt. Men på en annen måte enn andre skrekkspill. Frictional Games skriver i en blogg at noen anmeldere ikke mente spillet var noe skummelt, eller at skrekkelementene feilet, mens andre survival horror-veteraner mener det er det skumleste spillet de har spilt. I tillegg til monstrene du må unngå har du konseptene i spillet og de moralske valgene som gir deg, både som Simon og som spiller, eksistensiell angst. Det er helt fantastisk bra. Det var flere ganger jeg måtte stoppe opp og tenke "er dette jeg gjør rett?" og "hva i helvete var det jeg nettopp gjorde?" og hadde dårlig samvittighet.

Jeg har ikke spilt noen andre spill i stealth survival-skrekksjangeren (det er mest av dem på PC) bortsett fra Outlast og litt Alien Isolation, og de var mer irriterings enn skumle. Spesielt Alien Isolation popper opp knappene på spillkontrollen din for QTEs for å gjøre kompliserte manøvrer, noe som trakk deg ut av spillet. SOMA sin løsning er at det meste i verdenen kan plukkes opp, dras i og flyttes bare ved hjelp av R2. Når du blir forfulgt av noe og må ta tak i døra og dra den mot deg for å stoppe monsteret fungerer det ypperlig for å holde deg inni spillverdenen.

God utfordrer til GOTY det her. Bare spill SOMA, okey? 9/10

Until Dawn er også et skrekkspill, men følger en helt annen oppskrift. Sony ansatte folk som har laget skrekkfilmer før, og et team med skuespillere til å mocappe. Her får vi legenden Peter Stormare, Hayden Panettiere som har vært i spill før som Kairi fra Kingdom Hearts, og Rami Malek som nylig hadde sitt store gjennombrudd i Mr Robot. Until Dawn er egentlig bare en skrekkvariant av Heavy Rain, men med færre valg. Men ikke så få at jeg ikke hadde det veldig gøy med å eksperimentere for å se forskjellige utfall og variasjoner. Første gang jeg runda spillet var bare to av åtte kids i live på slutten. Så jeg gikk tilbake litt og drepte alle (er en gull trophy for det) før jeg starta helt på begynnelsen igjen og samlet alle collectibles og fikk den beste slutten (og platinum-trofé). Det er verdt det, men det er ikke det minste skummelt på andre gjennomgang når du vet hvor alle jumpscares skal komme. Men historien er artig og spennende, skuespillerne er gode, og spillet fikk meg til å skvette flere ganger selv om det er passe klisjé hvis du har sett en del horror. 7/10

Wonderful 101 er et Platinum-spill til WiiU som kunne trengt noen flere runder i QA. En ting er at kameraet er eksepsjonelt dritt. Signpostinga er ganske dårlig; når du slåss mot bosser kan de plutselig gjøre at angrep som oneshotter deg så du må bruke continue uten at du skjønner hvordan du skulle stoppa det. Ofte er spillet totalt uoversiktlig. Og spillet lærer deg ikke hvordan kampsystemet fungerer, jeg hadde det ikkeno gøy før jeg brukte en halvtime på å se youtube-videoer som forteller deg om juggles, stuns, climb attacks og throws. Og når man allerede irriterer seg over spillet er den ganske dårlige skrivinga i story-sekvensene fryktelig slitsom, men det tar seg opp etterhvert. Wonderful Ones skal være en pastisj på sentai, men de som har skrivi spillet kjenner tydeligvis ikke sjangeren noe bedre enn at heltene bruker fargerike kostymer. Historien minner mer om Gurren Lagann enn noe annet.

Men når man har lært hvordan ting fungerer og klarer å deale med det altfor zooma inn kameraet er det ganske okei. Høydepunktene er helt klart bosskampene i slutten av hvert kapittel hvor Hideki Kamiya får utløp for over the top-fetisjen sin.

Jeg har vanskelig for å uforbeholdt anbefale dette, det måtte være for det overraskende dype kampsystemet og bossfightene i så fall. 5/10

 

[Buggz]

Hvis @Lodin har runda Soma kan det ikke være mye skummelt, eller? Du kom deg jo ikke gjennom Amnesia.

 

[Ally]

Har runda 37 spill hittil i 2015, og mer skal det bli. #NoLife #Arbeidsledig

Men det siste jeg runda er Hotline Miami 2: Wrong Number

Oh. Min. Gud. Topp-down-shooter på sitt aller beste. Dette spillet er et mesterverk. Jeg skammer meg over at det tok lang tid til å endelig kjøpe meg dette spillet. Jeg hadde tenkt på å kjøpe det hver gang jeg så det på salg på Steam eller andre steder før, men ble liksom aldri noe av det. Forstår ikke hvorfor jeg venta med å kjøpe det, jeg elsker jo forgjengeren.

Jeg kastet på ørepluggene mine, og jeg ble bare helt betatt fra med engang jeg trykka på New Game og tenkte ''aaaaah yeah nigga, nå ærre det party-party og blod på G''. Grafikken og musikken, i liket med det første spillet, er helt fantastisk. Jeg kunne bare ikke komme over de levende fargene og mengden av rødt blod over alt. Elsker det. Musikken pumper deg opp, du blir bare så jævla stoka av å gønne på til musikken. Musikken til Hotline-serien er en av mine favorittmusikk i spill noensinne, jeg sitter og surfer på nettet og har låter fra spillet på i bakgrunnen fra youtube av og til.

Kontrollene er veldig flytende syns jeg, men av og til så kan det virke ut som crossaimen låser seg på sidene noen ganger? Allikevel er det jævla bra, i hvert fall med mus og tastatur. Du styrer med WASD, musa og aimlocker med museknappen i midten. Ganske simpelt styring.

Hotline Miami 2 er i motsatt til forgjengeren en del vanskeligere merka jeg, jeg klarte å få Die 1000 times-achievementen denne gangen også, bare at denne gangen brukte jeg ikke lange tiden til å få den. Men det gjelder bare å ta seg god tid, ha tålmodighet, velge riktig taktikk, planlegge godt før du går frem og blaster av eller kapper av huer på fiendene. Siste del av spillet tok helt av. Herregud! Så fett det var. Aldri vært borti noe så spaca ending før.

Så historien da. Jeg er så forvirret på historien, men det fucka ikke opp opplevelsen for meg i det hele tatt. Skjønte den bare ikke helt... var det en forfatter som skrev en bok eller filmregissør som laga en film av alt du spilte? Med spoiler tags, vil jeg gjerne om noen kunne forklare litt plz.

Dette er virkelig et godteksempel på hva indiemiljøet kan trekke av. Jeg har hatt mer moro med dette spillet enn noen av de andre flere-hundre-lapper-AAA-spill kjøp jeg har gjort, forråsiresånn! Nå har jo ikke Fallout 4 kommet ut enda, men Hotline Miami 2 er i alle fall en kandidat til GOTY for min del ass. 10/10