Jeg merker også jeg blir en smule provosert når det tas i bruk avansert språk bare for syns skyld og i en slik grad at meningen med setningene forsvinner underveis. Det får være grenser for ordrunkeri. Flere av ordene er ikke skrevet riktig engang, bl.a. heter det diametral motsetning når noe er fullstendig forskjellig, ikke "diametralsk", og da fremstår det jo bare tåpelig.
Super Mario Galaxy
- Trådstarter Chubby Ninja
- Startdato
I
SITAT(oerhört @ 05.12.07, 23.41) 92323
Jeg burde kanskje spille spillet før jeg kritiserer det, selv om jeg er ganske sikker på at ingen hadde merket noe om jeg ikke hadde gjort det. Det virker nemlig som at det eneste som trengs for å anmelde SMG er en mestring av sentimental patos. Du kan si mye om intuitiv forståelse, men det er vanskelig å komme bort fra at å bruke den som utgangspunkt for kritikk i beste fall er hasardspill. Det er ikke det at jeg tviler på dømmekraften din, som tidligere har vist seg å være mer enn solid, men det får da være grenser for hvor godtroende forbrukeren skal forholde seg til anbefaleren som regel.
SITAT Jeg snakker om mediet som helhet. Gjennomgangstemaet i høst har i de mer seriøse publikasjonene vært at spillmediet er i ferd med å utvikle sin egen form, og resultatet har blitt enda en tidenes spillhøst. Problemet er bare at kritikken på ingen måte lever opp til dette. Hvis man oppriktig talt mener at historien i for eksempel Bioshock er så velfortalt at den ikke står tilbake for noe, er det naturlig at man foretar vurderinger med et mye større særpreg enn det vi hittil har opplevd. Istedenfor dukker Kieron Gillen idag opp på Eurogamer med en tresiders forsvarspost (som fremstår som særdeles lite veloverveid) hvor han hauser spillet opp i skyene. Problemet er bare at så sofistikerte spill som Bioshock krever en helt annen tilnærming enn de neandertalene det konkurrerer mot, og at skribentene foreløpig ikke har vært villige til å tilpasse seg. Når man skriver til dels lange kritiske studier er det naturlig at man tar ut beinmarg, ikke at man foretar hudprøver, og hvis den analytiske spilljournalistikken skal ha et livsgrunnlag må den vurdere sine objekter på deres egne premisser. En del av problemet er selvfølgelig den tåpelige karaktersettingen som det i tillegg har gått inflasjon i, men det burde ikke hindre talentfulle skribenter fra å i større grad ta utgangspunkt i konkrete observasjoner. Hvordan, og ikke minst hvorfor, fungerer de? De fleste anmeldelsene er såpass fyldige at de faller utenfor tabloidformat, og man må dermed også kunne forvente analytiske kvaliteter.
I SMGs tilfelle gjemmer man seg heller bak klisjeer som intuitiv moro, eller barnslig spilleglede, noe som får meg til å undres på om anmelderen er redd for å vurdere spillets på dets egne premisser, og at denne redselen kommer fra et mindreverdighetskompleks for det som kritiseres. Det har alltid vært kritikerens rolle å fungere som brobygger mellom artist og publikum, og da er det prekært at han taler begges språk. Istedenfor har vi fått NGJ, et prisverdig foretak som likevel faller igjennom på det banale i å gjøre en vurdering av en intellektuell eiendom til en intellektuell eiendom som aller helst skal overgå det som vurderes. Ja, jeg er skyldig i dette, men gjør det som regel med en viss selvironi. Ikke at det gjør det stort bedre.
Mens innovativt design i større og større grad handler om å gjøre spilltesting til en integrert del av utviklingsprosessen, er den tradisjonelle spillanmelderen i ferd med å gå ut på dato. Hver eneste utvikler kan opparbeide seg en testgruppe som samsvarer med metaaggregatet, og hva skal du gjøre da? Stole på intuisjonen?
SITAT La oss gjøre det. Noe av det som slo meg med SMG-anmeldelsen er hvordan et så revolusjonerende spill ikke har møtt noen form for motstand. Hadde det vært halvparten av det spillet jeg hadde håpet på hadde internett stått i kok, men istedenfor snakker vi om, ja nettopp, en oppfølger. Kanskje tidenes oppfølger, men hva spillet oppfølger er egentlig ikke så himla nøye. Søsteren min likte SMG akkurat like dårlig som hun likte M64, og jeg har på følelsen at det er gjennomgangstemaet her. Vi snakker om en forferdelig smart reinterpretasjon (nei, se) som helt sikkert fortjener all verdens laurbærkranser, men det som kanskje vil gå inn i historiebøkene som denne generasjonens beste spill er det SMB3 var for SMB. Personlig hadde jeg kanskje håpet at vi var kommet litt lenger.
SITAT Problemet dukker imidlertid opp når man velger å overse at spill må bygges rundt en rytmisk struktur i vanskeligheten for å være fullstendig vellykket. Vanskelighetsgraden øker mot høydepunktet, for så å stagnere på et litt lavere nivå en stund, før den igjen går mot en ny høyde idet du nærmer deg neste drott. Hvis det er tilfelle at SMG ikke er strukturelt godt nok skrudd sammen for at det bedre skal tekkes mannen i gata, er det naturlig å bemerke dette på en nøktern og saklig måte slik at leseren kan trekke sin egen konklusjon. Det får da være grenser for å la seg kontrollere av egen karaktersetting.
SITAT Jeg refererer til den voldsomme forenklingen av hva som utgjør et godt spill som gjør seg gjeldende med en gang du går for en intuitiv forståelse av noe. Det er en grunn til at noen barnebøker egner seg best for barn mens andre godt kan leses av voksne også, og det er som regel ikke skriftstørrelsen eller typen. Se også det jeg har skrevet tidligere.
SITAT Det er liten tvil om at anmeldelsen i seg selv er mislykket. Likevel ser jeg en ganske tydelig kritikk av mangel på rytme i variasjonen og en gjennomgående fokus på mindre velfungerende elementer, som ikke er uviktig når man snakker om et spill av dette kalibret.
SITAT Dette har jeg allerede tatt for meg. SMG er som bygd for vår tids spillkritikk med spillmediets symbol på vitalitet, Wii-kontrollen, såvel som en vidstrakt målgruppe. Dette blir problematisk når du tenker på mangelen av analyse som går forbi "It's good to play together".
SITAT Igjen refererer jeg til anmelderen som ser ut til å være villig til å fire på kravene for at SMG skal trekke til seg flere nattsvermere. Jeg sier ikke at tanken ikke er god, men den har ingenting i en anmeldelse som faller utenfor taboidformat å gjøre.
SITAT Unødvendig dramatisering fra min side. Ingenting å se her.
SITAT Jeg snakker om mediet som helhet. Gjennomgangstemaet i høst har i de mer seriøse publikasjonene vært at spillmediet er i ferd med å utvikle sin egen form, og resultatet har blitt enda en tidenes spillhøst. Problemet er bare at kritikken på ingen måte lever opp til dette. Hvis man oppriktig talt mener at historien i for eksempel Bioshock er så velfortalt at den ikke står tilbake for noe, er det naturlig at man foretar vurderinger med et mye større særpreg enn det vi hittil har opplevd. Istedenfor dukker Kieron Gillen idag opp på Eurogamer med en tresiders forsvarspost (som fremstår som særdeles lite veloverveid) hvor han hauser spillet opp i skyene. Problemet er bare at så sofistikerte spill som Bioshock krever en helt annen tilnærming enn de neandertalene det konkurrerer mot, og at skribentene foreløpig ikke har vært villige til å tilpasse seg. Når man skriver til dels lange kritiske studier er det naturlig at man tar ut beinmarg, ikke at man foretar hudprøver, og hvis den analytiske spilljournalistikken skal ha et livsgrunnlag må den vurdere sine objekter på deres egne premisser. En del av problemet er selvfølgelig den tåpelige karaktersettingen som det i tillegg har gått inflasjon i, men det burde ikke hindre talentfulle skribenter fra å i større grad ta utgangspunkt i konkrete observasjoner. Hvordan, og ikke minst hvorfor, fungerer de? De fleste anmeldelsene er såpass fyldige at de faller utenfor tabloidformat, og man må dermed også kunne forvente analytiske kvaliteter.
I SMGs tilfelle gjemmer man seg heller bak klisjeer som intuitiv moro, eller barnslig spilleglede, noe som får meg til å undres på om anmelderen er redd for å vurdere spillets på dets egne premisser, og at denne redselen kommer fra et mindreverdighetskompleks for det som kritiseres. Det har alltid vært kritikerens rolle å fungere som brobygger mellom artist og publikum, og da er det prekært at han taler begges språk. Istedenfor har vi fått NGJ, et prisverdig foretak som likevel faller igjennom på det banale i å gjøre en vurdering av en intellektuell eiendom til en intellektuell eiendom som aller helst skal overgå det som vurderes. Ja, jeg er skyldig i dette, men gjør det som regel med en viss selvironi. Ikke at det gjør det stort bedre.
Mens innovativt design i større og større grad handler om å gjøre spilltesting til en integrert del av utviklingsprosessen, er den tradisjonelle spillanmelderen i ferd med å gå ut på dato. Hver eneste utvikler kan opparbeide seg en testgruppe som samsvarer med metaaggregatet, og hva skal du gjøre da? Stole på intuisjonen?
SITAT La oss gjøre det. Noe av det som slo meg med SMG-anmeldelsen er hvordan et så revolusjonerende spill ikke har møtt noen form for motstand. Hadde det vært halvparten av det spillet jeg hadde håpet på hadde internett stått i kok, men istedenfor snakker vi om, ja nettopp, en oppfølger. Kanskje tidenes oppfølger, men hva spillet oppfølger er egentlig ikke så himla nøye. Søsteren min likte SMG akkurat like dårlig som hun likte M64, og jeg har på følelsen at det er gjennomgangstemaet her. Vi snakker om en forferdelig smart reinterpretasjon (nei, se) som helt sikkert fortjener all verdens laurbærkranser, men det som kanskje vil gå inn i historiebøkene som denne generasjonens beste spill er det SMB3 var for SMB. Personlig hadde jeg kanskje håpet at vi var kommet litt lenger.
SITAT Problemet dukker imidlertid opp når man velger å overse at spill må bygges rundt en rytmisk struktur i vanskeligheten for å være fullstendig vellykket. Vanskelighetsgraden øker mot høydepunktet, for så å stagnere på et litt lavere nivå en stund, før den igjen går mot en ny høyde idet du nærmer deg neste drott. Hvis det er tilfelle at SMG ikke er strukturelt godt nok skrudd sammen for at det bedre skal tekkes mannen i gata, er det naturlig å bemerke dette på en nøktern og saklig måte slik at leseren kan trekke sin egen konklusjon. Det får da være grenser for å la seg kontrollere av egen karaktersetting.
SITAT Jeg refererer til den voldsomme forenklingen av hva som utgjør et godt spill som gjør seg gjeldende med en gang du går for en intuitiv forståelse av noe. Det er en grunn til at noen barnebøker egner seg best for barn mens andre godt kan leses av voksne også, og det er som regel ikke skriftstørrelsen eller typen. Se også det jeg har skrevet tidligere.
SITAT Det er liten tvil om at anmeldelsen i seg selv er mislykket. Likevel ser jeg en ganske tydelig kritikk av mangel på rytme i variasjonen og en gjennomgående fokus på mindre velfungerende elementer, som ikke er uviktig når man snakker om et spill av dette kalibret.
SITAT Dette har jeg allerede tatt for meg. SMG er som bygd for vår tids spillkritikk med spillmediets symbol på vitalitet, Wii-kontrollen, såvel som en vidstrakt målgruppe. Dette blir problematisk når du tenker på mangelen av analyse som går forbi "It's good to play together".
SITAT Igjen refererer jeg til anmelderen som ser ut til å være villig til å fire på kravene for at SMG skal trekke til seg flere nattsvermere. Jeg sier ikke at tanken ikke er god, men den har ingenting i en anmeldelse som faller utenfor taboidformat å gjøre.
SITAT Unødvendig dramatisering fra min side. Ingenting å se her.
SITAT(impywimpy @ 06.12.07, 18.39) 92480
Nå vet jeg ikke om akkurat det eksempelet jeg trakk fram har blitt endret på de siste årene eller ikke, men en forutsetning for å ta i bruk ord er jo at man skriver, bøyer og bruker dem riktig, uavhengig om man er enig i betydningene og bøyningsformene eller ikke. Latterliggjør Språkrådet så mye du vil, men det er nå engang de som sitter med fasiten. Når du bruker mer avansert språk enn nødvendig, som forskjellen mellom den siste posten din og de 2-3 postene før der viser ganske tydelig, for å imponere eller som en hersketeknikk i en debatt, blir det jo spesielt viktig å ha "byggeklossene på plass", som du sier. Argumentene blir ikke bedre av å hente mange ord fra fremmedordboka, tvert imot er det som regel en større prestasjon å uttrykke kompliserte tanker enkelt og lettfattelig. Språklig snobberi kler ingen, mener nå jeg, men det virker som om vi egentlig er enige, og da er det jo greit.
Språksnobberi er vel og bra, men da må man beherske det. Når man bruker norvegiserte engelsk uttrykk så det suser og formelig dreper all syntaks, er det på tide å skifte språk til engelsk isteden. Da har man i det minste en forståelig flyt fremfor å bruke overlessede nyanseord til banale beskrivelser.
Sjæriffen: dette lusne forumet klikker om det er mer enn ti sitater i ett innlegg.
Sjæriffen: dette lusne forumet klikker om det er mer enn ti sitater i ett innlegg.
I
fortsetter:
SITAT Ok. Klarer han å forklare hvorfor SMG er bra? 2,5/4 er ikke en dårlig karakter, så noe positivt må det være med spillet. Det jeg forsøker å få frem er at denne anmeldelsen forklarer hvorfor spillet er dårlig like godt som mange anmeldelser forklarer hvorfor spillet er bra. Selv vanligvis så habile Edge har denne gangen ikke lyktes særlig godt, selv om jeg må innrømme at det var underholdende hvordan det kan trekkes en rekke paralleller mellom deres og din egen anmeldelse, noe som vel betyr at du har en intuisjon på godt over gjennomsnittet.
SITAT Anmeldelsen din gir et noe annet inntrykk:
SITAT Jeg kan ikke huske at barndommen min var særlig magisk. Men tiden leger alle sår om hundre år er allting glemt.
SITAT Vet du, her trodde jeg nesten at omtalen etter en alt for omstendelig introduksjon skulle ta til. Men...
SITAT Hva faen? Vi skal med andre ord ta deg på ditt ord når du hevder at Mario er et fantastisk spill?
SITAT Det eneste som er mer emo enn å ikke like SMG er tydeligvis å like det. Det litt naivistiske bildet du maner frem fungerer forøvrig godt.
SITAT Kanskje vi har en vesentlig forskjellig forståelse av hva et genialt spillprodukt må inneholde? Denne definisjonen holder knapt til klassikerstatus.
SITAT Når jeg leser ting som dette skurrer det automatisk. Autolagring har da alltid vært et fallnett for en haltende mekanikk?
SITAT Jeg har ikke spilt spillet, og kan dermed ikke plukke det fra hverandre, men jeg vil gjerne se noen forsøke. Dette er det nærmeste jeg har sett noen komme så langt. Jeg kan derimot ta for meg Bioshock eller Half-Life Orange Box om det er ønskelig. Halo 3 kan vi vel være enig om at er litt for enkel.
SITAT Ok. Klarer han å forklare hvorfor SMG er bra? 2,5/4 er ikke en dårlig karakter, så noe positivt må det være med spillet. Det jeg forsøker å få frem er at denne anmeldelsen forklarer hvorfor spillet er dårlig like godt som mange anmeldelser forklarer hvorfor spillet er bra. Selv vanligvis så habile Edge har denne gangen ikke lyktes særlig godt, selv om jeg må innrømme at det var underholdende hvordan det kan trekkes en rekke paralleller mellom deres og din egen anmeldelse, noe som vel betyr at du har en intuisjon på godt over gjennomsnittet.
SITAT Anmeldelsen din gir et noe annet inntrykk:
SITAT Jeg kan ikke huske at barndommen min var særlig magisk. Men tiden leger alle sår om hundre år er allting glemt.
SITAT Vet du, her trodde jeg nesten at omtalen etter en alt for omstendelig introduksjon skulle ta til. Men...
SITAT Hva faen? Vi skal med andre ord ta deg på ditt ord når du hevder at Mario er et fantastisk spill?
SITAT Det eneste som er mer emo enn å ikke like SMG er tydeligvis å like det. Det litt naivistiske bildet du maner frem fungerer forøvrig godt.
SITAT Kanskje vi har en vesentlig forskjellig forståelse av hva et genialt spillprodukt må inneholde? Denne definisjonen holder knapt til klassikerstatus.
SITAT Når jeg leser ting som dette skurrer det automatisk. Autolagring har da alltid vært et fallnett for en haltende mekanikk?
SITAT Jeg har ikke spilt spillet, og kan dermed ikke plukke det fra hverandre, men jeg vil gjerne se noen forsøke. Dette er det nærmeste jeg har sett noen komme så langt. Jeg kan derimot ta for meg Bioshock eller Half-Life Orange Box om det er ønskelig. Halo 3 kan vi vel være enig om at er litt for enkel.
Sånn ellers så gleder jeg meg til du faktisk kommer med noen begrunnelse for synspunktene dine ("et spill jeg ikke har spilt ser ut til å være ræva," "Bioshock er ræva på en måte som er så innlysende at jeg ikke trenger å nevne det en gang") sånn at det du skriver kan få litt sånn der relevans. Tenkte du litt over den saken før du begynte å raljere, eller tenkte du det ikke var så farlig om du trakk argumentene dine ut av lufta? Jeg bare spør her, altså. 
I
SITAT(SirkusMartin @ 06.12.07, 04.16) 92351
Problemet denne gangen var vel heller at jeg forsøkte å fremprovosere en kritisk reaksjon av en viss verdi. Du er forresten helten min denne uken, Martin. Men jeg vokser nok ut av deg, skal du se.
SITAT(Novastrum @ 06.12.07, 10.27) 92372 Jeg har hatt bedre dager, det tror jeg vi alle kan være enige om.
SITAT(Houseman @ 06.12.07, 11.30) 92388 Jeg ser poenget ditt, men at noe fremstår som tåpelig fordi det ikke lever opp til hva nå enn norsk språkråd bestemte sist uke, er en ganske latterlig påstand. Jeg ser ikke på ordrunkeri som et mål i seg selv, men hvis du ønsker en relativ kontroll over språket er det nesten nødvendig at du eksperimenterer litt uten at du nødvendigvis har alle byggeklossene på plass. Den navlebeskuende nordmannen er det best at du kvitter deg med først som sist.
Når det er sagt skal jeg forsøke å begrense meg fra nå av. Håper det siste innlegget mitt er bedre tilpasset det nivået diskusjonen bør ligge på, det er ingen grunn til å gjøre det hele mer utrivelig enn det må være.
En del av dette skyldes også at jeg ikke har spilt spillet, samtidig som jeg så det som lite hensiktsmessig å avsløre det. Dette handler mer om kritisk praksis enn SMG, men så har det seg også slik at spillet er et av de beste eksemplene på hvordan tyranniet til metaaggregatet fortsetter å regjere, samtidig som de smarteste av oss like å tro at mediet er i ferd med å få en verdi utenfor et mer spesielt interessefelt.
Yetipants:
SITAT(impywimpy @ 06.12.07, 01.55) 92335 Vil De ha det i store bokstaver også, kanskje?
Bioshock er omtrent like ræva som MGS2, der har du den. Denne mengden ræva er forøvrig langt mindre ræva en enspilleropplevelsen i Halo 3, som jeg brukte som skadekontroll litt lenger opp.
Unnskylder all denne latterlige redigeringen. Jeg tror jeg er i mål nå.
SITAT(Novastrum @ 06.12.07, 10.27) 92372 Jeg har hatt bedre dager, det tror jeg vi alle kan være enige om.
SITAT(Houseman @ 06.12.07, 11.30) 92388 Jeg ser poenget ditt, men at noe fremstår som tåpelig fordi det ikke lever opp til hva nå enn norsk språkråd bestemte sist uke, er en ganske latterlig påstand. Jeg ser ikke på ordrunkeri som et mål i seg selv, men hvis du ønsker en relativ kontroll over språket er det nesten nødvendig at du eksperimenterer litt uten at du nødvendigvis har alle byggeklossene på plass. Den navlebeskuende nordmannen er det best at du kvitter deg med først som sist.
Når det er sagt skal jeg forsøke å begrense meg fra nå av. Håper det siste innlegget mitt er bedre tilpasset det nivået diskusjonen bør ligge på, det er ingen grunn til å gjøre det hele mer utrivelig enn det må være.
En del av dette skyldes også at jeg ikke har spilt spillet, samtidig som jeg så det som lite hensiktsmessig å avsløre det. Dette handler mer om kritisk praksis enn SMG, men så har det seg også slik at spillet er et av de beste eksemplene på hvordan tyranniet til metaaggregatet fortsetter å regjere, samtidig som de smarteste av oss like å tro at mediet er i ferd med å få en verdi utenfor et mer spesielt interessefelt.
Yetipants:
SITAT(impywimpy @ 06.12.07, 01.55) 92335 Vil De ha det i store bokstaver også, kanskje?
Bioshock er omtrent like ræva som MGS2, der har du den. Denne mengden ræva er forøvrig langt mindre ræva en enspilleropplevelsen i Halo 3, som jeg brukte som skadekontroll litt lenger opp.
Unnskylder all denne latterlige redigeringen. Jeg tror jeg er i mål nå.
Altså. Jeg vil bare si. At å si at MGS2. Og Bioshock. Er ræva. Er som å skrive under på en erklæring. Som erklærer at den undertegnede, enten;
a.) ikke har spilt veldig mange spill
b.) liker å komme med bombastiske uttallelser for å bli lagt merke til
c.) ikke har spilt spillene lenge nok til å egentlig kunne gi en helhetlig undervurdering (ordspill@lol)
d.) har spilt et så fantastisk godt spill at alt som ikke er like bra som favorittspillet er "ræva"
eller
e.) leker deilig ved å være alternativ og rar!
a.) ikke har spilt veldig mange spill
b.) liker å komme med bombastiske uttallelser for å bli lagt merke til
c.) ikke har spilt spillene lenge nok til å egentlig kunne gi en helhetlig undervurdering (ordspill@lol)
d.) har spilt et så fantastisk godt spill at alt som ikke er like bra som favorittspillet er "ræva"
eller
e.) leker deilig ved å være alternativ og rar!
I
f.)
SITAT(Yetipants @ 05.12.07, 14.44) 92242
SITAT(Yetipants @ 05.12.07, 14.44) 92242
Edit: Sånn bare for å nevne det, så liker Roger'n også MGS2. Ja, hele historien og greier. Case closed. 
[/b]
[/b]
Jeg tror ikke jeg trenger å ta for meg hver enkelt av svarene dine akkurat her og nå, impy, men jeg har altså lest alt sammen, og jeg synes du a.) virker som en fornuftig kar igjen når du velger å skrive begripelig, og b.) utfordrer meg på en måte jeg liker.
Jeg er enig i at enkelte av vendingene i Galaxy-saken er mer lettvinne enn de burde ha vært. Mitt forsvar, om jeg skulle framholde noe, ville nok vært temmelig tynt, og dreid seg om at jeg endte opp med å skrive omtalen etter å ha latt meg gripe og forelske. Jeg ser at det er mitt ansvar å beholde fatningen selv i møte med noe såpass overveldende som Super Mario Galaxy, men det er ikke en selvfølge at man får det til.
Samtidig deler jeg naturligvis din indignasjon over spillanmeldelser som aldri egentlig angriper spillet det er snakk om -- min Twilight Princess-sak gikk vel i baret på samme måte.
Vit, i hvert fall, at Super Mario Galaxy ikke kommer med noe spesielt spennende (mao. nytt) å skrive hjem om rent spillteknisk. Det er et plattformeventyr som før, og det betyr at den gleden du henter fra det kommer nettopp av de elementene jeg beskriver -- den grunntekniske, akrobatiske navigasjonen, den sukkersøte og aldeles glitrende grafikken/musikken, samt den julaften-aktige opplevelsen av å pakke opp og oppdage en nær endeløs rekke kreativt godis, hvor alt glir rett ned en sulten gane.
Kontrolleksperimentene variererer fra det middelmådige til det svært vellykkede, men en av spillets mer heldige beslutninger er å la de mindre heldige eksperimentene være over før interessen for alvor dabber av. De kontrollmulighetene som preger spillet hele veien, derimot, er finslepede og velfungerende og vanskelige å kritisere for noe -- med mindre det du egentlig er ute etter er en mer pur, analog mestringsopplevelse slik som Skate, Kororinpa eller Elasto Mania, eller et fartskick slik som Tony Hawk's Downhill Jam.
Ellers er det 3D-Mario som vanlig, altså. Men innpakningen, variasjonen, og vanskelighetsgraden gjør dette til et helt eksepsjonelt godt spill, og det flyr for eksempel milevis over de fleste av sine konkurrenter i plattformeventyrsjangeren, om ikke på grunn av det overlegne kontrollsystemet, så på grunn av fantasirikdommen. Hvorvidt en latterliggjøring av konkurrentene egentlig er et argument for å sette toppkarakter kan man sikkert diskutere, men når noe er så langt over all konkurranse -- her med ett unntak i form av Super Mario 64 -- ville det nesten føles gnient å la være.
Til slutt: Når det gjelder kommentaren om den "vennlige autolagringa" så er jeg enig i at dette virker som en pussig ting å skryte av, men igjen er altså årsaken at det vi snakker om ikke lenger er en ren, lynkjapp mestringsopplevelse. Interaksjonspausene i Galaxy er lengre enn i Super Mario Bros. 3 og brettene tar lenger tid, og det jeg registrerte, var simpelthen at jeg var glad hver gang jeg slapp å måtte gjenta et parti av spillet som jeg nettopp hadde kommet meg forbi. Slik sett kan det nok hevdes at Super Mario Galaxy er noe av et junk-food-spill, og kanskje ikke vil holde seg interessant fullt så lenge som de nevnte 2D-storhetene, men før jeg kan si noe mer sikkert om dette bør jeg nok spille spillet enda mer.
Jeg mener imidlertid at det ikke nødvendigvis er galt at serien har gått i denne retningen. Men det er klart at spillgleden plutselig avhenger i langt større grad av at man trives med stemningen som er ment å bære spillet i de mindre interaksjonstunge områdene -- der de klassiske 2D-mario-spillene "bar seg selv", rett og slett ved å by på interessant interaksjon nær 100% av spilletida.
Redigert: Jeg bør vel få med at Super Mario Galaxy definitivt også er en ren mestringsopplevelse fra tid til annen, og at spillet da har de aller fleste kvaliteter intakte fra tidligere opplevelser i samme gate i Mario-serien. Samtidig sørger for øvrig Nintendo for å fjerne autolagre-sikkerhetsnettet, i mine øyne nettopp fordi de ser hvordan dette ville motarbeide ideen om den rene utfordringen som disse oppgavene legemliggjør.
Jeg er enig i at enkelte av vendingene i Galaxy-saken er mer lettvinne enn de burde ha vært. Mitt forsvar, om jeg skulle framholde noe, ville nok vært temmelig tynt, og dreid seg om at jeg endte opp med å skrive omtalen etter å ha latt meg gripe og forelske. Jeg ser at det er mitt ansvar å beholde fatningen selv i møte med noe såpass overveldende som Super Mario Galaxy, men det er ikke en selvfølge at man får det til.
Samtidig deler jeg naturligvis din indignasjon over spillanmeldelser som aldri egentlig angriper spillet det er snakk om -- min Twilight Princess-sak gikk vel i baret på samme måte.
Vit, i hvert fall, at Super Mario Galaxy ikke kommer med noe spesielt spennende (mao. nytt) å skrive hjem om rent spillteknisk. Det er et plattformeventyr som før, og det betyr at den gleden du henter fra det kommer nettopp av de elementene jeg beskriver -- den grunntekniske, akrobatiske navigasjonen, den sukkersøte og aldeles glitrende grafikken/musikken, samt den julaften-aktige opplevelsen av å pakke opp og oppdage en nær endeløs rekke kreativt godis, hvor alt glir rett ned en sulten gane.
Kontrolleksperimentene variererer fra det middelmådige til det svært vellykkede, men en av spillets mer heldige beslutninger er å la de mindre heldige eksperimentene være over før interessen for alvor dabber av. De kontrollmulighetene som preger spillet hele veien, derimot, er finslepede og velfungerende og vanskelige å kritisere for noe -- med mindre det du egentlig er ute etter er en mer pur, analog mestringsopplevelse slik som Skate, Kororinpa eller Elasto Mania, eller et fartskick slik som Tony Hawk's Downhill Jam.
Ellers er det 3D-Mario som vanlig, altså. Men innpakningen, variasjonen, og vanskelighetsgraden gjør dette til et helt eksepsjonelt godt spill, og det flyr for eksempel milevis over de fleste av sine konkurrenter i plattformeventyrsjangeren, om ikke på grunn av det overlegne kontrollsystemet, så på grunn av fantasirikdommen. Hvorvidt en latterliggjøring av konkurrentene egentlig er et argument for å sette toppkarakter kan man sikkert diskutere, men når noe er så langt over all konkurranse -- her med ett unntak i form av Super Mario 64 -- ville det nesten føles gnient å la være.
Til slutt: Når det gjelder kommentaren om den "vennlige autolagringa" så er jeg enig i at dette virker som en pussig ting å skryte av, men igjen er altså årsaken at det vi snakker om ikke lenger er en ren, lynkjapp mestringsopplevelse. Interaksjonspausene i Galaxy er lengre enn i Super Mario Bros. 3 og brettene tar lenger tid, og det jeg registrerte, var simpelthen at jeg var glad hver gang jeg slapp å måtte gjenta et parti av spillet som jeg nettopp hadde kommet meg forbi. Slik sett kan det nok hevdes at Super Mario Galaxy er noe av et junk-food-spill, og kanskje ikke vil holde seg interessant fullt så lenge som de nevnte 2D-storhetene, men før jeg kan si noe mer sikkert om dette bør jeg nok spille spillet enda mer.
Jeg mener imidlertid at det ikke nødvendigvis er galt at serien har gått i denne retningen. Men det er klart at spillgleden plutselig avhenger i langt større grad av at man trives med stemningen som er ment å bære spillet i de mindre interaksjonstunge områdene -- der de klassiske 2D-mario-spillene "bar seg selv", rett og slett ved å by på interessant interaksjon nær 100% av spilletida.
Redigert: Jeg bør vel få med at Super Mario Galaxy definitivt også er en ren mestringsopplevelse fra tid til annen, og at spillet da har de aller fleste kvaliteter intakte fra tidligere opplevelser i samme gate i Mario-serien. Samtidig sørger for øvrig Nintendo for å fjerne autolagre-sikkerhetsnettet, i mine øyne nettopp fordi de ser hvordan dette ville motarbeide ideen om den rene utfordringen som disse oppgavene legemliggjør.
Dette ble jeg imponert over:
Super Mario Galaxy... DS??
Utrolig skarpt Wii-footagen ser ut. Tydeligvis talentfull folk som har lagd denne. OBS: Spoiler for alle som ikke har fått alle 120 stjernene.
Super Mario Galaxy... DS??
Utrolig skarpt Wii-footagen ser ut. Tydeligvis talentfull folk som har lagd denne. OBS: Spoiler for alle som ikke har fått alle 120 stjernene.