Jada, kan fort si at jeg er et stykke uti og at jeg synes det er ganske ålreit, til tider veldig bra.
Spillet legger masse vekt på stemning og atmosfære, det bruker en masse resurser for å skape den riktige stemningen for å gjøre set-piecene mest mulig effektive.
Først og fremst spilte jeg alene midt på natta, og ble helt ærlig dritredd, skvatt fodt flere ganger og måtte skru på lyset i stua for å spille videre. Riktignok noe klisjéaktig, men det funker. Problemet er at alt det som er kult og funker avbrytes av actiondeler, som vil si: Sikt på fiende med lommelykta, vent til de kan skades og skyt de. Selve systemet er veldig grunt med få fiendetyper som gjør det ensformig, fort. Var ikke langt inn i førstebrett før jeg hadde lagt meg til en taktikk som var rimelig safe, uten å bruke noe særlig batteri/ammunisjon-ressurser. Blæh.
Men joda, kampsystemet (hvor du må lyse på en fiende til han kan skades så skyte han) gir meg følelsen det i Drømmefall gjorde, det er bare der fordi 1) det bør være der fordi det er sånn og 2) fordi du må føle det er noe ute etter å skade deg, og da må det kunne ja skade deg. Enda verre er den enorme stigningen i musikk og oppbygningen som kommer hver gang fiender lurer rundt hjørnet, de kunne like gjerne telt ned med en digitalklokke oppe i høyre hjørne. Blæh.
Men jeg liker det helt greit, det er driv og historien fortelles på en spennende nok måte, følelsen av å sette sammen et puslespill av en historie du utspiller men som har utspilt seg osv. er faktisk interessant. Det er sjeldent jeg leser alt av tekst/notiser/bakgrunnsinfo spill hiver mot meg, men hittil har alle sidene jeg har plukket opp fra Alans manuskript blitt lest. Uvanlig! Måten det er episodevis presentert er også hittil virkningsfullt, hver episode rundes av godt og starter med en grei oppsumering av forrige som ikke blir overflødig selv om du nettopp har spilt det.
Gåter er pretty basic, det eneste som er kinky er at spillet foregår enten i mørket eller lys som gjør at du enten går og er nervøs eller er trygg, mest førstnevnte. Gåter som virker greie kan plutselig forandres når lyset går og man hører de lusker i buskene. Men igjen dreier det seg om å skape ubehag hos spilleren, noe jeg føler kontinuerlig når jeg sitter alene i et mørkt rom, men om dagen blir det til stor del bare et generisk actionspill som i store deler foregår i mørket.
Er masse å si men can't be bothered osv. Det må nevnes at Remedy snakket mye om at de ville gjøre det åpent med store områder, noe mange kritikere har påpekt de ikke har fikset og Remedy har unnskyldt seg. Det er noe jeg mener er ganske mongo, i en skog skal du fra A til B, det er en sti som går mellom punktene men om du er keen kan du gå utenom. Det vil være annerledes enn å holde seg på stien, og om du vil finne alle hundre kaffetermosene og manuskripsidene må du det. Spillet har ikke gigantiske områder og da kanskje ikke en realistisk gjengivelse av en skog (jeg har vært i et par og de er ikke så lineære), men det føles ikke som en korridorskyter.
Hittil mener jeg klart Alan Wake ikke er så bra som flere skal ha det til, en helt grei spillopplevelse SLASH fire på terningen. Om historien drar meg hardt inn kan det bli bedre, men de beste delene av spillet varer aldri lenge siden de blir avbrutt av noe det kjipe. Men merker jeg vil spille mer.
Bare ikke mens jeg er alene hjemme.
Edit: Leste litt i tråden, og må bare si at om du går og venter på et open-world skrekkspill i ... seks år er du ganske dust.
(Generelt) Ta spill for det det er, ikke hva det prøver å være/skulle vært og ihvertfall ikke hva du ønsker det er/var. Herregud.