Jeg kan sette pris på et spill som, skjønt det var mye lettere de par første gangene før de så og si begynte å masseproduseres, oppnår gode anmeldelser og dermed greie salgstall ved å innsmigre seg hos oss som spiller mye ved å fullstendig mislykkes på alle felter den jevne spilleren bruker til å bedømme kvaliteten på et spill de vurderer å kjøpe, dvs. produksjonsverdier, hvorvidt vennegjengen vil synes man er rar om man har det, hvor mange valgmuligheter og hvor mye frihet man får, og så videre, og så videre—Samtidig som det på det mekaniske planet, i en tid hvor de fleste spill er mer opptatt av hvordan det oppleves og ser ut enn hva som foregår under, er latterlig virtuost, fremstår som et ektere spill ved å låne gleder fra den tiden da de handlet om å gjøre enkelte sekvenser best mulig, oooooog ved å hele tiden gjøre narr av seg selv og sine mangler for å hinte til at alt det spillet mislykkes med og fomler til er helt bevisst, eller i det minste et utslag av skapernes autentisitet kontra disse styrebordsmedlemmene vi forestiller oss, som diskuterer hvorvidt de vil selge nok flere eksemplarer av det neste spillet i krigsskytespillserien sin til å rettferdiggjøre det hvis de kjøper lisensen til ekte, eksisterende våpen
Slik er det nesten ingenting som føles så tilfredsstillende som å legge et Platinum Games-spill på disken. Det er GameStops svar på økologiske egg og Fair Trade-kaffe. Man føler seg som en kjenner når man gjør det, man føler seg som om man redder spillindustrien, og man føler seg som en del av en ekslusiv gruppe som skjønner en svært komplisert vits. MEN, jeg kommer personlig aldri til å foretrekke denne masseproduserte gode samvittigheten fremfor spill som godt mulig gjør seg veldig åpne for parodi ved å ha det følgende, men som likevel, uansett hvor lite enig man er med dem eller av hvilken grunn folk flest spiller spill, faktisk har noe å si.