Finnes det noe musikk som er bedre enn annet?
Det der kan du faktisk ikke si. For da kan jeg si at du er en idiot fordi jeg synes det, og det vil være like sant som om du sier meg imot. Dermed blir det en smakssak hvorvidt du er en idiot eller ikke, og slett ikke noe som kan diskuteres utifra kvalitative kriterier. Ergo er du dum fordi jeg sier det. Whoops.
Musikk er like definerbart som for eksempel spill. Som vi ser her: Final Fantasy er mer eller mindre uangripelig fordi alle liker det. Jeg kan bortimot bevise at det er utrolig mye dårlig historiefortelling, dialoger, regi og ikke minst spilldesign i Final Fantasy. Jeg kan sammenligne det Final Fantasy har å tilby med for eksempel det beste innen anime, og da faller ganske enkelt Final Fantasy til kort. Nå kan det godt hende at dere synes helt annen anime enn meg er god, så vips er vi nødt til å utvide de kvalitative kriteriene og definere nøyaktig hva som kvalifiserer som god fortellerteknikk og så videre. Uansett vil vi til slutt etablere rimelige kriterier for god og dårlig fortellerteknikk, og jeg tror Final Fantasy VII vil falle mye utenfor der med sine stilllestående, uinteressante dialoger og billige virkemidler. Fascinerende når du aldri har sett det før, ekstremt røft og dårlig når du forstår hvordan det trekker i trådene det trekker i.
For å "lukke" denne stupide ideen enkelte av dere har fått om at dette er Thief vs. Final Fantasy: Thief og Final Fantasy kan ikke sammenlignes direkte på samme måte som Dum og Dummere og De Syv Samuraier ikke kan sammenlignes direkte. Thief er et spill som bruker først og fremst fortellerteknikk til å etablere forutsetninger og forventninger til gjennomføringen av et (til dels) non-lineært stykke spill. Det er en overordnet historie, men den fungerer mest som motivasjonskraft og ekstra impetus for å gjennomføre oppdragene den er strukturert rundt. Et sterkt virkemiddel i denne konteksten vil være å legge opp til en oppdagelse på flere brett, gjerne til dels skjult, slik at spilleren enten bygger forventninger i løpet av utforskningen sin, eller blir overrasket når man plutselig er nødt til å forholde seg direkte til noe uventet. Det er selvsagt mye mer, men klokka er halv fire. Vi tar det siden.
Final Fantasy forteller historier i blokker. Blokkene består alltid av lineær dialog med få (hvis noen relevante) valg. Inne i en fortellingsblokk kan hva som helst skje uten at spilleren har makt til å gripe inn. Mellom fortellingsblokkene står spilleren sjeldent fritt til å bevege seg utenfor en gitt, instansiert situasjon. Sure, du har ofte bevegelsesfrihet i form av et kart, men det er sjeldent mer enn en plass som må besøkes for å drive historien videre. Resten av friheten er bare friheten til å kaste bort tid, eller friheten til å utføre side-oppdrag som yter en belønning, eller viderefører en ikke-vital del av historien. Handlinger utføres aldri av spilleren, som er passiv tilskuer til predeterminerte sekvenser der karakterene ofte utfører handlinger spilleren selv aldri har sjansen til å utføre innenfor spillets svært skarpe og enkle rammer. Dette forenkler fortellingsprosessen, siden du ikke trenger å ta høyde for at spilleren ikke nødvendigvis løste en situasjon på noen annen måte enn den du forutså og siden spilleren blir fratatt kontroll blir det lettere å ta i bruk litterære og filmatiske virkemidler for å fortelle eller visualisere en hendelse. Etter min OBJEKTIVE MENING, en dårligere bruk av spillmediet som fortellermedium enn hva Thief utretter via sin iscenesettende fortellerteknikk som leder en spiller til å på sin egen måte og via sine egne midler oppdage det spilldesigneren ønsker at spilleren skal oppdage.
Dum og Dummere handler om to dumme menn. Det er en svak overordnet historie som isolert sett ville vært verdiløs, men som fungerer som et fartøy for situasjonsrelatert komikk innledet av de to dumme mennenes vanskeligheter med å forholde seg til resten av verden. Underholdningen ligger i scenene og situasjonene, som stort sett følger en forutsigbar oppbygning, både for å bygge forventninger hos publikum, og for å utlede karaktertrekk som tidligere er implisert via handling, ofte irrelevant i forhold til den overordnete historien, men relevant for underholdningsverdien i filmen.
De Syv Samuraier handler om en liten landsby og syv samuraiers kamp mot en røverbande. Fortellerteknikk baserer seg rundt scener i en overordnet historie som først og fremst brukes til å bygge forhold mellom seer og karakterer, og for å innvie seeren i forholdet mellom karakterene og omgivelsene deres. Denne oppbygningen sørger for å reise selve målet med fortellingen som problemstilling: hvilken gruppe er viktigst? Samuraiene eller landsbyboerne? Har landsbyboerne på noen måte gjort seg fortjent til samuraienes tjeneste og offer? Står samuraiene nødvendigvis tilbake som seirende part i konflikten dersom de som gruppe gjør det største offeret? You catch my drift. Og før noen spør, ja, jeg har nettopp sett De Syv Samuraier. Dermed var det et godt eksempel.
Nåh, hvem bruker filmmediet best her? Hva man *synes* om det er selvsagt en smakssak, men det er ingen tvil om at De Syv Samuraier er en langt mer ambisiøs film enn Dum og Dummere, med hensyn til hvilke mål filmen ønsker å nå med fortellerteknikken sin og måten den bruker filmmediet til å nå dem. Det er samtidig absolutt ingen tvil om hvilken av de to filmene som er den beste komedien. På samme måte: du kan sikkert si at historien i Final Fantasy VII er mer omfattende enn den i Thief. Det ville vært riktig. Men betyr det at den bruker mediet på en god og effektiv måte? Betyr det at den fungerer godt som en historie innen spillmediet? Jeg vet om mange filmer med fantastisk historie som aldri kunne blitt fortalt via en bok eller et spill. Jeg vet om få videospill som ikke kunne blitt fortalt av en bok eller en film, ettersom den viktige faktoren i et videospill, nemlig interaktiviteten, er for komplisert til å tas hensyn til i historiefortelling.
Om dette er fordi spilldesignere har dårlig fantasi, ikke forstår mediet sitt eller ganske enkelt ikke er ambisiøse nok i forhold til sitt eget grep om mediet de liksom skal forme er ikke godt å si. At for eksempel Final Fantasy-spillene er dårligere eksempler på interaktiv historiefortelling enn Thief-spillene er det ingen tvil om, om vi ser på de kvalitative kriterier jeg såvidt har skissert. Jada, det står deg helt fritt å like Final Fantasy-spillene bedre. Ingen problemer, det handler om smak og behag. Du er bare galt å påstå at Final Fantasy-spillene forteller en god historie innen spillmediet, for det gjør det ikke. Final Fantasy forteller historien sin på en så klønete og krøkkete måte at det er som om en film skulle fortalt handlingen sin direkte via tekstuelle heller enn visuelle virkemidler, og utelatt alle interessante scener og istedet forklart dem utelukkende via lyd eller tekst. Det ville gjort det filmatiske aspektet av filmen unødvendig som annet enn meta-virkemiddel. Samme sak med Final Fantasy VII. Spillets fortellerteknikk er ikke avhengig av spillmediet for å fungere. Den kunne vært presentert (ofte bedre) som enten litteratur eller film. Selve spillet blir meningsløst uten historien det er pakket inn i, og ... jeg tror jeg har gjort poenget mitt. Final Fantasy er ikke god fortellerteknikk innen spillmediet, og ville vært direkte slett innen både film og litteratur sett i forhold til standard.
Dere kan godt like det. Men det nytter ikke å si at det er bra bare fordi dere gjør det.
P)
