Siste spill du fullførte

Yetipants

Mein Gampf
Medlem av ledelsen
Etter Forager tenkte jeg at jeg skulle spille et annet etterlengtet spill som jeg så på Gampepass, nemlig Carrion. Det var i går kveld. Hvorfor skriver jeg i denne tråden om det da? Fordi jeg har runda det, med 100% achievements og greier. Ikke et veldig langt spill, med andre ord, selv om jeg satt lenge oppe i går og en times tid nå; seks-sju timer til sammen, tenker jeg.


Jeg har ikke sjekka, men regner nesten med at hvis jeg søker opp Jim Sterling nå og finner en video hvor han meddeler sine tanker om Carrion, så er introen på den videoen monsteret i spillet som spiser folk satt til den "Yummy yummy yummy I've got love in my tummy"-låta.

For ja, Carrion er en spillbar skrekkfilm, og du er monsteret. I dette tilfellet er monsteret en... øh, klædd. En rød masse av tentakler, øyne og munner. Den kan rusle rundt nær sagt overalt, spiser folk som popcorn (med mindre de har på seg rustning), og - dette vil overraske cirka ingen - må utforske fasilitetene den er innesperret i for å få nye egenskaper og til slutt rømme.

Uten at det er en direkte ripoff av noe (faktisk synes jeg monsterdesignet er veldig kult og unikt), lener spillet seg mye på filmer som Alien, Predator og The Thing for inspirasjon til egenskapene og utfordringene monsteret (som jeg har valgt å kalle Mons) forserer etter hvert. Dermed får du ulike våpen og evner du må bruke for å komme deg videre; usynlighet, beinspyd og flere andre jeg ikke vil spoile. En - iallfall innledningsvis - fiffig vri er at siden monsteret vokser og utvikler seg ettersom det spiser folk, blir også evnene dets knytta til hvor stort det er. Dermed må du noen ganger endre størrelsen (ved å bare... slenge fra deg en diger klædd med kjøtt i en pytt, verdens kjappeste slankekur) for å ha riktig sett med evner til å takle den forestående situasjonen.

Så: Jeg testa demoen for noen måneder siden og gleda meg stort. Det var få overraskelser, men det var innmari tilfredsstillende å bare rase rundt som et levende mareritt og sørge for at en hel gjeng med folk fikk verdens dårligste dag på jobb. Basert på demoen (som ikke er et utdrag fra hele spillet, men en frittstående greie) følte jeg meg sikker på at her hadde vi med en skrudd Metroidvania å gjøre. Den gang ei! Nesten. Spillet er ekstremt lineært, til den grad at gjennom store deler av spillet kan du ikke en gang gå tilbake for å få med deg ting du har gått glipp av. Ikke før i siste del av spillet er det noen vits i å utforske, siden du rett og slett ikke kan. På slutten får du dog en mulighet til å rase gjennom hele spillet for å finne de siste egenskapene du ikke hadde mulighet til å ta før. Spillet er ikke så digert, og delt inn i et nav-område med portaler til hvert underområde, men det finnes ikke noe kart så du bør ha litt stedssans.

Uansett, da. Siden Mons ikke er verdens mest hardføre monster, består kamper av at du må ligge i skjul og bruke evnene dine kløktig for å få litt vomfyll uten å bli skutt eller brent til hælvete. Så klart kan dette oppleves ulikt avhengig av hvem som spiller, men jeg syntes aldri spillet ble noe vanskelig. I høyden er det en eller to konkrete utfordringer du må takle i hvert område, og basen du raserer er tydeligvis - heldigvis - designet etter prinsippet om at hvis sikkerhetssystemene først konker, så er det nok best å låse opp alle dører og slå av alarmene. Greia er at etter hvert blir du så mektig at hvis du ikke er helt iddiot trenger du ikke å stresse med å knæse selv de tøffeste utfordringene spillet har å by på.

Problemer, da? Vel, noen av mekanikkene som brukes for å lage pusler du må løse føles veldig kunstige. Mange steder må du lempe ut kjøtt i en pytt så du kan få riktig størrelse, åpne en dør med egenskapen du har i den størrelsen, gå tilbake og vokse igjen, og løse neste utfordring. Det er så tydelig at de har tenkt "her må spilleren pusle litt" og så har de gjort det sånn. Dette er kanskje en usaklig innvending, men noen steder er det også åpenbart at basen er skiltet slik at Mons skal vite hvor han skal gå. Dette ødelegger litt for innlevelsen. Men ikke så mye.

Verre er det at noen steder hvor situasjonene du står overfor krever presisjon, er rett og slett en diger klædd med kjøtt for uhåndterlig til at du klarer å sikte ordentlig på det du veit er den lureste løsningen. Dermed blir kamper veldig lite taktiske siden du bare slenger deg rundt, bruker spiddeangrepet (eller et annet passende) og veit at du uansett kommer til å treffe på grunn av flaks. Flere situasjoner bærer preg av at designerne ikke helt klarte å få mekanikkene til å passe ordentlig sammen.

Men har det så mye å si? Det er ikke et dårlig spill selv om man er ekstremt surmaga; lengden kan være et ankepunkt, men jeg merker greit at hvis det hadde vært noe særlig lengre, ville jeg gått lei. Opplevelsen av å være monster er unik og rekker aldri å bli gammal før du er ferdig, 2D-grafikken er fantastisk detaljert og skaper en herlig stemning sammen med lydsporet - ikke at det er skummelt på noen måte, men du får virkelig følelsen av at du er folkene i spillet sitt verste mareritt - og alt i alt er dette vel verdt en spill. Spesielt for horror-fans.

Og i disse tider føles det godt å kunne være en del av løsningen på et problem ved å stolt kunne slå fast at den dagen noen klager på underrepresentasjon for minoritetsgrupper, så kan vi gi en hjertevarm bamseklem til de røde tentakkelmonstrene og trekke fram Carrion som et herlig eksempel på en tydelig fordomsfri, inkluderende fortelling. Ingen skal komme her og si at ikke spillmediet vet å gi de svake - for eksempel menneskeetende monstre - en stemme.

7/10, tenker jeg vi sier.
 

Yetipants

Mein Gampf
Medlem av ledelsen
Føler forøvrig for å nevne at jeg sjekka achievements istad, og det du får når du fullfører spillet og klarer å rømme heter... Carry On my Wayward Son. 10/10 GOTY tenker jeg vi sier.
 

feytus

deep space 9mm
Etter Forager tenkte jeg at jeg skulle spille et annet etterlengtet spill som jeg så på Gampepass, nemlig Carrion. Det var i går kveld. Hvorfor skriver jeg i denne tråden om det da? Fordi jeg har runda det, med 100% achievements og greier. Ikke et veldig langt spill, med andre ord, selv om jeg satt lenge oppe i går og en times tid nå; seks-sju timer til sammen, tenker jeg.


Jeg har ikke sjekka, men regner nesten med at hvis jeg søker opp Jim Sterling nå og finner en video hvor han meddeler sine tanker om Carrion, så er introen på den videoen monsteret i spillet som spiser folk satt til den "Yummy yummy yummy I've got love in my tummy"-låta.

For ja, Carrion er en spillbar skrekkfilm, og du er monsteret. I dette tilfellet er monsteret en... øh, klædd. En rød masse av tentakler, øyne og munner. Den kan rusle rundt nær sagt overalt, spiser folk som popcorn (med mindre de har på seg rustning), og - dette vil overraske cirka ingen - må utforske fasilitetene den er innesperret i for å få nye egenskaper og til slutt rømme.

Uten at det er en direkte ripoff av noe (faktisk synes jeg monsterdesignet er veldig kult og unikt), lener spillet seg mye på filmer som Alien, Predator og The Thing for inspirasjon til egenskapene og utfordringene monsteret (som jeg har valgt å kalle Mons) forserer etter hvert. Dermed får du ulike våpen og evner du må bruke for å komme deg videre; usynlighet, beinspyd og flere andre jeg ikke vil spoile. En - iallfall innledningsvis - fiffig vri er at siden monsteret vokser og utvikler seg ettersom det spiser folk, blir også evnene dets knytta til hvor stort det er. Dermed må du noen ganger endre størrelsen (ved å bare... slenge fra deg en diger klædd med kjøtt i en pytt, verdens kjappeste slankekur) for å ha riktig sett med evner til å takle den forestående situasjonen.

Så: Jeg testa demoen for noen måneder siden og gleda meg stort. Det var få overraskelser, men det var innmari tilfredsstillende å bare rase rundt som et levende mareritt og sørge for at en hel gjeng med folk fikk verdens dårligste dag på jobb. Basert på demoen (som ikke er et utdrag fra hele spillet, men en frittstående greie) følte jeg meg sikker på at her hadde vi med en skrudd Metroidvania å gjøre. Den gang ei! Nesten. Spillet er ekstremt lineært, til den grad at gjennom store deler av spillet kan du ikke en gang gå tilbake for å få med deg ting du har gått glipp av. Ikke før i siste del av spillet er det noen vits i å utforske, siden du rett og slett ikke kan. På slutten får du dog en mulighet til å rase gjennom hele spillet for å finne de siste egenskapene du ikke hadde mulighet til å ta før. Spillet er ikke så digert, og delt inn i et nav-område med portaler til hvert underområde, men det finnes ikke noe kart så du bør ha litt stedssans.

Uansett, da. Siden Mons ikke er verdens mest hardføre monster, består kamper av at du må ligge i skjul og bruke evnene dine kløktig for å få litt vomfyll uten å bli skutt eller brent til hælvete. Så klart kan dette oppleves ulikt avhengig av hvem som spiller, men jeg syntes aldri spillet ble noe vanskelig. I høyden er det en eller to konkrete utfordringer du må takle i hvert område, og basen du raserer er tydeligvis - heldigvis - designet etter prinsippet om at hvis sikkerhetssystemene først konker, så er det nok best å låse opp alle dører og slå av alarmene. Greia er at etter hvert blir du så mektig at hvis du ikke er helt iddiot trenger du ikke å stresse med å knæse selv de tøffeste utfordringene spillet har å by på.

Problemer, da? Vel, noen av mekanikkene som brukes for å lage pusler du må løse føles veldig kunstige. Mange steder må du lempe ut kjøtt i en pytt så du kan få riktig størrelse, åpne en dør med egenskapen du har i den størrelsen, gå tilbake og vokse igjen, og løse neste utfordring. Det er så tydelig at de har tenkt "her må spilleren pusle litt" og så har de gjort det sånn. Dette er kanskje en usaklig innvending, men noen steder er det også åpenbart at basen er skiltet slik at Mons skal vite hvor han skal gå. Dette ødelegger litt for innlevelsen. Men ikke så mye.

Verre er det at noen steder hvor situasjonene du står overfor krever presisjon, er rett og slett en diger klædd med kjøtt for uhåndterlig til at du klarer å sikte ordentlig på det du veit er den lureste løsningen. Dermed blir kamper veldig lite taktiske siden du bare slenger deg rundt, bruker spiddeangrepet (eller et annet passende) og veit at du uansett kommer til å treffe på grunn av flaks. Flere situasjoner bærer preg av at designerne ikke helt klarte å få mekanikkene til å passe ordentlig sammen.

Men har det så mye å si? Det er ikke et dårlig spill selv om man er ekstremt surmaga; lengden kan være et ankepunkt, men jeg merker greit at hvis det hadde vært noe særlig lengre, ville jeg gått lei. Opplevelsen av å være monster er unik og rekker aldri å bli gammal før du er ferdig, 2D-grafikken er fantastisk detaljert og skaper en herlig stemning sammen med lydsporet - ikke at det er skummelt på noen måte, men du får virkelig følelsen av at du er folkene i spillet sitt verste mareritt - og alt i alt er dette vel verdt en spill. Spesielt for horror-fans.

Og i disse tider føles det godt å kunne være en del av løsningen på et problem ved å stolt kunne slå fast at den dagen noen klager på underrepresentasjon for minoritetsgrupper, så kan vi gi en hjertevarm bamseklem til de røde tentakkelmonstrene og trekke fram Carrion som et herlig eksempel på en tydelig fordomsfri, inkluderende fortelling. Ingen skal komme her og si at ikke spillmediet vet å gi de svake - for eksempel menneskeetende monstre - en stemme.

7/10, tenker jeg vi sier.
Takk for anmeldelsen. Har det på wishlist på DekuDeals. Kjipt det er så lineært.
 

Lodin

Der Waaaah
Syns det er dårlig av Batman å ikke redde Jim Gordon før han blir en busefant i den traileren.
Får vel se å legge inn dette og prøve siden Destroy all Humans var ganske røv.
 

Lodin

Der Waaaah
Første episode av 3 out of 10 er gratis hos Epic og den var ålreit. Man er Midge som starter ny jobb som animatør hos verdens verste spillselskap. Ganske standard adventure med noen av de råtteneste minigamesa jeg har vært borti. De suger balle og det eier.
Dette var ikke særlig bra, men fikk meg ofte til å humre. Ganske opplagt at noen folk som har hatt fæle jobber mekka dette.

E: Ooooh, hele greia skal slippes ukentligvis og er gratis. Da blir det å knote videre neste torsdag.

 
Sist redigert:
Pløyde gjennom alle de vanlige utfordringene i Tony Hawk's Pro Skater 1 + 2 på PS4 uka som var. Altså, for et knallspill! Tenk at det bare skulle to forsøk til før de klarte å gjenskape magien fra 1998? Jeg spilte det bare hos venner/familie i barndommen, så jeg hadde vage minner av noen av brettene, men det var omtrent det. Fortsatt artig å finne alt av S-K-A-T-E, hemmelig teips, etc, og det er generelt sett veldig høyt nivå på leveldesignen - minneverdige områder med bra spacing av hindere som gir skikkelig bra flyt når du kommer inn i det. Unntaket er så klart Downhill Jam og det kjøpesenterbrettet (på disse er brettet basically en nedoverbakke som teleporterer deg til toppen når du når bunnen), men selv de var ikke like kjipe som jeg såvidt husket. Tar nok en liten pause for nå, men ser ikke bortifra at jeg kommer til å returnere for å fullføre resten av gapsa og kanskje tilogmed prøve meg på noe trofé-jakt. Spillet høster forøvrig rikelig med bonuspoeng for bra variasjon av splitscreenmodi, noe som dessverre ikke er selvsagt i disse dager. Og soundtracket, når Superman blaster som første låt på menyen så vet du devsa har Skjønt Det og det er digg. De nye låtene er faktisk ikke verst heller. Nei, to tomler rett opp, utrolig comfy spill, som anbefales til alle som liker å kose seg (om du hater å kose deg så MÅ du styre unna).
 

Houseman

Filmnerden
Medlem av ledelsen
I går kveld var The Last of Us Remastered brått ferdig, og det har vært god knall hele veien. Stod litt fordumsfullt over i 2013, men tenkte det var på tide nå for å få oppleve oppfølgeren, som ligger klar på disc og er installert, men startet samtidig en New game+-save. Som film hadde det vært stereotypt, men som interaktiv opplevelse er det medrivende, det ser pent ut på PS4 og er variert og fint, litt trekk for et skamløst Ellen Page-plagiat da. Og de som setter seg ned og ser tre timer med sammenklippede cutscenes og jeg må nok ta oss en prat. Hvis man finner alle dokumentene og dillet på første gjennomspilling er man sjuk i hoden for øvrig.

Blir vel ikke akkurat mer tid til overs til å spille etter hvert, men tror jeg skal forhåndsbestille Cyberpunk for å få noe litt mer dagsaktuelt i konsollen på tampen av generasjonen, liker ikke å stadig ligge etter og stort sett handle på tilbud. Får heller la noe av det gamle ligge litt, vil jo ikke få stressproblemer av backlogen heller!
 

Yetipants

Mein Gampf
Medlem av ledelsen
Spår at Cyberpunk eller lignende blir godt å ha når arvingen skal venne seg av med nattamming. Husker jeg kom farlig nære verdensrekorden i Devil Daggers den uka det varte her.
 

Novastrum

Feminist-elitist
Hadde som Houseman trodd at det kom til å bli liten mulighet til å drive med spill når man har en liten å ta vare på. Men hos oss har det blitt til at jeg legger meg senere enn resten av familien - og tar igjen på deler av morgen/kvelds/nattskift. Så da blir det rundt 3 timer til overs, da både mor og barn sover på kveldstid som blir brukt på nørding. (bortsett fra noen få skrikekvelder der det har vært umulig :svettsmiley: )

Så har faktisk kommet gjennom en del spill de siste månedene.
Høydepunkter:

Hades
Har tidligere støttet utviklerene Supergiant med kjøp av både Bastion og Transistor, men ikke klart å komme inn i grooven på noen av dem.
Overså derfor Hades helt til 1.0 release da jeg ikke klarte å se for meg at dette var min kopp te. Kan vel si at jeg tok rimelig feil, da gitt.
Er vel første Rougelike/lite som faktisk har en historie jeg gidder å investere meg i, og mengdene med unik dialog og tekst er helt ubeskrivelig. Omtrent ingen resirkulering av dialog - noe som virker mindre imponerende før man har opplevd hvordan det er implementert i Hades. Her har AAA-spill mye å lære.
PS: "Fullført" som i tatt sistebossen uendelig mange ganger, men ikke sett alt spillet har å by på enda.

The Last of Us 2
Elska eneren, og synes dette er en svært verdig oppfølger. Koste meg hele tida. Synes historien er et hakk mer interessant en i forrige, og føler at det er mange quality of life forbedringer fra eneren. Oppfølgeren føles større, mer variert og bedre på alle måter.

Final Fantasy VII RE
Dette er årets positive overraskelse for min del. Hadde veldig lave forventninger, og hadde omtrent ikke lest noe om det før jeg kjøpte det på anbefalning av Rocky. Frysningene sto i kø i begynnelsen av opplevelsen, synes gameplayet var skikkelig gøy - selv om det blir litt lite variasjon i forhold til tidligere mainline FF (fiender, oppgraderinger, etc). Synes allikevel dette er et av de desidert beste FF-spillene i de senere år. Prøvde meg på FFXV på nytt etter dette, da jeg mente å huske at kampsystemet var rimelig likt. Det er det ... ikke. XV er sirup og knotete i forhold til flowen i VII RE.

Dead Rising 4
Endelig var det på skamtilbud til under hundrelappen, så da kjøpte jeg det - med sinnsykt lave forventninger pga. user reviews. Og endte opp med å digge det ganske greit. De har fjernet mye av knotet fra tidligere spill, men dessverre også veldig mye av sjarmen og det som gjorde Dead Rising-spillene til unike spillopplevelser. Hva skal jeg si? Det var en gøy+ opplevelse så lenge det varte, men ganske forglemmelig.

Dying Light
Spilte igjennom dette på nytt etter å ha snakket med Jante om det, og sett litt av Dying Light 2 som kommer ut om ikke alt for lenge.
Helt klart begynnelsen og midgame som er morsomst. Når man mister motivasjonen fra upgradesjaget dabber det litt av. Historien appelerer ikke så veldig, men spillet i seg selv er knall sort i mange titals timer.

Bloodstained RoTN
Spilte igjennom dette på PC etter å ha runda det på Switch i fjor. Dette spillet, ass. Beste Castlevania begynner jeg å synes nå. Holdt på å 100% det men mangler noen få teite achievments.

Ellers spiller jeg Ghost of Tsushima om kveldene, og det er også rimelig knall. I alle fall beste open world siden RDR2.
PS gleder meg til cyberpunk
 

Thinaran

Den mannlige sexbomba
Medlem av ledelsen
Jeg har, etter rundt 50 timer, fullført CrossCode. Det er ganske sjukt at denne 16-bit-utseende J-ARPG-en skulle vare så lenge, men likevel ha ganske bra pacing.


Setupen er at du spiller Lea, en stum jente som har mista hukommelsen og på et vis er fanget inni en MMO. Spillet var under utvikling i tida hvor Sword Art Online var populært så er sikkert der de har henta inspirasjon fra. Sammen med en av utviklerne av MMO-en prøver Lea å finne stedet hun drømmer om når hun er logget ut, for å kanskje få hukommelsen tilbake. Det er iallfall det som er hooken.

Selvsagt er stedet Lea drømmer om i en av de siste sonene i spillet, så du må gjennom hele "in-game" storyen, lange dungeons, sidequests, oppgraderinger og alt det der. I tillegg har du storyen som foregår utenfor spillet, loren til universet spillet er satt inni, hemmelighetene bak MMO-en. Mange lag.

Mange lag blir også et slags tema for spillet. Hvis noen husker det gamle spillet Alundra på PS1, så fungerer dette litt på samme måte. Alle områdene har mange forskjellige høyder, og vanligvis for å komme deg videre må du finne en slags "trapp" for å kunne komme deg opp. Du har ingen hoppeknapp, istedet er det et Zelda-ish autohopp når du løper av en kant. Og de som husker Alundra husker sikkert og hvor vanskelig det var å se om du faktisk er i riktig høyde for å nå neste platform, spesielt når du hopper mot eller fra kameraet. Heldigvis har CrossCode en løsning. Lea har et discos-kastevåpen som siktes ved å peke med R-stikka (eller mus på PC), og dette siktet sender ut en guide-strek som kjapt viser deg om du er i samme høyde, om du er for lavt (streken stopper), eller om du er over (streken kaster også skygge). Guiden viser også om discosen vil sprette av en vegg, noe det er mange puzzles basert rundt.

Hver eneste skjerm i spillet har dermed en masse puzzles for å kunne samle alt av kister og goodies som ligger rundt. Her er en video jeg tok opp som viser hvordan du får tak i en random kiste på en skjerm. Kista jeg er ute etter er den som ligger rett til venstre for startposisjonen her:


Kampsystemet er overraskende dypt også. Du har et oppgraderingstre som gir deg pluss på stats og nye superangrep, og etterhvert som du samler de fire elementene får hvert element også sitt eget oppgraderingstre, med villt forskjellige egenskaper.

Det tryggeste er uansett å oppgradere utstyret ditt, da de gir deg større økninger enn levels gjør. Dette gjør du ved å finne traders rundt omkring, som hovedsaklig ønsker seg materialer, og iblant en lavere versjon av våpenet/rustningen i bytte. Du har også standard utstyr/item shops men de beste oppgraderingene kommer fra trades. Materialer får du fra flora og fauna, og smart nok har spillet en quest som foregår gjennom hele spillet som går ut på å "analysere" floraen i verdenen ved å, hva annet, ødelegge den. Dette gjør at du hele tiden har noe å gjøre mens du utforsker, og du har en botanics-liste som sier hvor mye du har igjen per område/plantetype. Noen fiendetyper kan være irriterende å slåss mot, men de aller fleste angriper kun hvis du slår først, så når de slutter å gi god exp kan du bare ignorere dem.

maxresdefault.jpg


Syntes dette var et meget godt og gjennomtenkt spill på de fleste måter, men hvis det er noe å klage på så må det være vanskelighetsgraden. Dette spillet er laget for folk som digger puzzles, og de kan være veldig innfløkte. Dungeonene er en lange, og bygd opp av Zelda-puzzles men hvis Zelda hadde hatt en Expert-modus. Jeg må innrømme jeg gruet meg ofte til neste dungeon fordi jeg visste jeg kom til å slite og irritere meg. Og de blir bare vanskeligere og krever presis timing, sikting og bruk av alle elementene som fort kan bli fingergymnastikk. Kampene, spesielt bosskampene, kan og være veldig vanskelige. Ikke helt Hyper Light Drifter, men ikke langt unna. Det hjelper heller ikke at kampene er balansert rundt bruk av mus og å sikte med R er både tregere og mer upresist, spesielt i kampens hete. Spillet er gudskjelov barmhjertig nok til å ha sliders i options som bestemmer hvor hardt fiender skal slå og hvor ofte de angriper. Når du dør respawner du også i begynnelsen av kampen og får alle resursene du brukte tilbake.

Som er ganske tydelig fra screenshottene har CrossCode tatt mye inspirasjon fra spill som Secret of Mana. Fin retro artstyle, og veldig høy kvalitet på portrettene til de forskjellige figurene du møter. De er sparsomme på å bruke noen av portrettene, sånn at når du når visse veldig dramatiske punkt i historien så treffer det virkelig hardt. Spillet ble Kickstarta og har vært i utvikling lenge, noe som merkes på detaljnivået og hvor finpusset og balansert det er, men de jobber fortsatt med postgamet som skal lanseres som DLC etterhvert. To år etter releasedatoen (ett år etter konsollversjonene) er det enda ikke ferdig.

Men markedsføring er tydeligvis vanskelig hvis du er indie, jeg ser ingen snakke om dette og boardene på GameFAQs er så godt som døde. Overraskende for et såpass høykvalitets spill. Hvem vet hvilke andre skjulte perler som finnes hvis ikke engang dette klarer å slå gjennom? Jeg gir det en sterk 7/10, og så kan du legge til noen poeng hvis du virkelig digger hjernetrim. Jeg vil si det er verdt det bare for storyen og all kreativiteten.


re3_nemesis_burning_wide-63c95afffdaf21db36eb67dca5b4a6a4ac5c3721.jpg


Jeg runda også Resident Evil 3 Remake som del av Shocktober. Som RE2make var iallfalll kvaliteten der (takket være enginen?). Gode kontroller, bra lyddesign, og fine græffix. Men spillet føltes veldig kort og litt underkokt? Jeg har kun spilt originalen én gang, og det var fordi jeg syntes Nemesis var så forbanna irriterende. Men i remaken fotfølger han deg ikke på samme måte, og dukker kun opp et halv dusin veldig spesifikke steder. Når du er ute av Downtown trenger du ikke bekymre deg for han i det hele tatt da han kun dukker opp i boss encounters etter dette. Det er kanskje like greit siden Mr X i RE2make virkelig tok den nemesis-rollen på alvor. Faktisk hadde jeg utsatt å spille dette fordi jeg tenkte dette ville være Mr X-seksjonene bare gjennom hele spillet og enda verre. Mr X hopper ikke rundt eller eier en rakettkaster liksom.

Jeg hadde også hørt at dette skulle være mer actionbasert enn RE2, men jeg kan ikke si jeg hadde spesielt mye ammo på noe tidspunkt (Survivor vanskelighetsgrad). Å drepe zombier med pistolen er jo nesten fånyttes med mindre du er superheldig og får en crit eller har nok ammo til å tømme et helt magasin inn i dem, og alle andre fiender er jo mye vanskeligere enn zombiene og krever enda sterkere lut. Du møter flere zombier på en gang enn du gjorde i RE2, og dette er mer stress enn skummelt. Men hagla er OP og kan eksplodere både ett og tre zombiehoder med litt planlegging.

Ikke så mye å si om dette annet enn at det er et helt greit spill. Runda det på to dager og gidder ingen gjenspilling for collectables. 6/10
 

Lodin

Der Waaaah
Siden 2077 aldri kommer ut coppa jeg Cloudpunk siden jeg bare trengte noen sekunder med en trailer før jeg hoppa på Steam. Dette er ihvertfall en slags sandkasse, men det er veldig lite å gjøre utover å følge historien. Det er i praksis en vandre/sveve-sim.
Det foregår ihvertfall i den siste store byen på jorda som ser ut som en mix av Blade Runner og Fifth Element. Her spiller man som Rania som nylig har blitt tvunget til å flytte fra bøgda pga. de daue foreldra sin gjeld. Hu er ihvertfall blitt lurt til å ta seg jobb hos et snuskete budbilfirma som heter Cloudpunk. Det er med andre ord Jo Inge Simulator 2977.
Gameplayet er da for det meste ganske enkelt. Man flyr svevebilen sin til en av mange plattformer som henger mellom gigaskyskraperene, plukker med seg no pakke og leverer så denne på en annen platform etter litt mer flyving. Annet enn at det finnes masse skrot å plukke opp som man kan selge og snodige folk å prate med er det ikke så mye.
Det som da er greia er at man hovedsaklig spiller dette for å ta inn over seg den fantastisk bra realiserte byen samt oppleve den særs godt skrevne historia. Spillet er såklart woke as fuck, men det hamrer deg aldri over hodet med konsepter som at folk som er slemme med robutter er rasister eller at kapitalisme er fæle saker. Det er med andre ord ikke irriterende sånn som Outer Worlds, men bringer derimot en og annen fersk ide til sjangeren.
Jo også er det en del prating. Eller det vil si, det er jævla mye prating. Til tider føltes det som jeg satt å spilla noe fra Kojima, men det gjorde ingenting for samtalene er stort sett interessante og stemmeskuespillet supert.
Favorittkarakteren min er forøvrig Camus. Det er bikkja til Rania som hu desverre måtte selge for å bøte på gjelda si. Heldigvis greide hu å snike med seg harddisken hans og installerer den i bilen sin. Camus er veldig søt og snill, men fordi systemene til bilen ikke er mekka for intelligente AIer er han også ganske dum til tider. Han klager og stadig vekk over å måtte være en bil istedetfor bisk. :v
Til å være indie-spill varte dette overaskende lenge. Hovedfokuset er en pågående narrativ og jeg ser på Steam at jeg klokka 16 timer så da kan man ikke klage. Til tider er spillet litt traurig siden det er ekstremt mye flyving fram og tilbake, men det ga meg veldig chille Euro Truck vibber. Kan og nevne at kontrollen til bilen sitter som et skudd og man føler seg som Korben Dallas eller Deckard der man sveiper fram og tilbake mellom de andre bilene.
Men grafikken da dere? Dette er mekka med voxeler for det meste og ser jævla bra ut. Det var en av hovedgrunnene til at jeg ikke trengte mer enn noen sekunder med trailer og null mer info om spillet. Musikken er ikke så super, men det er jo selfvfølgelig sånn passende nudling på synth.
Til sist er det verdt å nevne at måten jeg starta å spille på var rimlig feil. Jeg ditcha ofte historien for å utforske platformer sånn at jeg kunne tjene spenn. Dette blei smått kjedelig etterhvert og det eneste man trenger penga til er noen få oppgraderinger til kjerra samt bensin og reprasjoner. Omtrent alt annet er kosmetisk og såklart har man leilighet man kan kjøpe masse stæsj til for det er gøy. Mitt råd er å stort sett hele tida følge storyen siden du uansett kommer til nye platformer hele tida og kan støvsuge dem for rask da. Om du føler for å plukke opp resten av de ganske viktige hullkorta kan man gjøre det ganske kjapt etter at rulleteksten er ferdig.
Men ja, dette er mitt spill for november siden den andre dritten aldri dukker opp. Er dog verdt å nevne at spillet vistnok er skrot på Switch, men helt ålreit på PS4.

 
Sist redigert:

Houseman

Filmnerden
Medlem av ledelsen
Astro's Playroom på PS5 ble å platte, ikke at det verken er vanskelig eller tar særlig lang tid. Trodde det var Nintendo som kunne sånn hyllest til egen spillhistorie best, men synes dette preloadede plattformspillet også acer det, samt er et moderne plattformspill som gjør god bruk av lyd og Dualsense (å veive med kontrollen for å få spillfiguren dit man vil får en ny betydning), og med musikk som føles veldig fresh nå (men antagelig blir fort old), bl.a en ekstremt catcy GPU-sang. I do it for you, I'm your GPU.

Spiderman neste, om Power bare klarer å levere meg det.