Usikker på hvordan stemningen på Spillegal er for sukkersøte JRPG-inspirerte indiespill, men Undertale er i hvert fall midt i blinken hvis det høres ut som en god kombinasjon. Kort og godt er det Earthbound 4 komponert, delvis tegnet, skrevet og programmert av én person. Det begynner med en gutt som faller ned i et hull. Ikke overraskende er den underjordiske verdenen stappfull av monstre, så da er det om å gjøre komme seg hjem. Vrien er at monstrene er uperfekte, sympatiske skapninger som bare gjør sitt beste her i verden. Valget står da om å kverke dem (som presser grensene for hvor drittsekk et spill kan få deg til å føle deg) eller stifte bekjentskap med dem. I sistnevnte tilfellet blir kampen istedet en slags gåte. Gråter monsteret? Kanskje det liker deg hvis du trøster det? Enten du velger å drepe deg til veis ende eller spare alle (som nok er hvordan du får mest utbytte av historien) får monstrene inn slag mot deg og da åpnes det et lite vindu på skjermen hvor du i "bullet hell"-stil må unnvike deres høyst personlige prosjektiler. Et gråtende monster drypper for eksempel mønstre av skadelige tårer på deg. Med andre ord er det i Undertale lite av repetisjonen som for mange kjennetegner JRPG i og med at hvert encounter blir et slags kunstverk i seg selv.
Det som trekker ned spillet for meg er at det kanskje blir litt mye av det gode. Nesten uansett hva du gjør er det gjemt en eller annen vits eller et pek, spesielt i de tidlige partiene. Det tar lang tid før spillet bare får puste litt. Noen ganger kan det også være vanskelig å vite hvor spillet slutter og hvor vitsene begynner. En bosskamp vinnes for eksempel bare ved å tape veldig mange ganger, som kan være forvirrende og nesten frustrerende. Problem nummer to er at jeg savner litt mer underliggende alvor, litt mer brodd. Det er laget av en Earthbound-blodfan, men mangler, føler jeg, det lille ekstra personlige. Det blir riktignok full-on Lovecraft i slutten, men imotsetning til i Earthbound tror jeg ikke på det. Snarere føles det påtatt, som et vel oppfylt sjangerkrav. Sett bort ifra disse to tingene er det imidlertid et veldig gripende 10-12 timer langt eventyr (ikke 6 timer som mange feilaktig sier ut ifra klokken på lagringen sin) fullt av liv og kreativitet, og med en ganske rørende slutt og et minneverdig retro soundtrack. Finnes langt dårligere måter å bruke 70 kroner på!! 8/10.
Det som trekker ned spillet for meg er at det kanskje blir litt mye av det gode. Nesten uansett hva du gjør er det gjemt en eller annen vits eller et pek, spesielt i de tidlige partiene. Det tar lang tid før spillet bare får puste litt. Noen ganger kan det også være vanskelig å vite hvor spillet slutter og hvor vitsene begynner. En bosskamp vinnes for eksempel bare ved å tape veldig mange ganger, som kan være forvirrende og nesten frustrerende. Problem nummer to er at jeg savner litt mer underliggende alvor, litt mer brodd. Det er laget av en Earthbound-blodfan, men mangler, føler jeg, det lille ekstra personlige. Det blir riktignok full-on Lovecraft i slutten, men imotsetning til i Earthbound tror jeg ikke på det. Snarere føles det påtatt, som et vel oppfylt sjangerkrav. Sett bort ifra disse to tingene er det imidlertid et veldig gripende 10-12 timer langt eventyr (ikke 6 timer som mange feilaktig sier ut ifra klokken på lagringen sin) fullt av liv og kreativitet, og med en ganske rørende slutt og et minneverdig retro soundtrack. Finnes langt dårligere måter å bruke 70 kroner på!! 8/10.