Ble aldri overbevist av Lili. Grafikken er jo koselig og sånn, men i løpet av den halvtimen jeg gav det klarte det ikke å gi meg noe interessant å gjøre ut over tidsfordriv, mao. "gå hit, prat med ham, gå dit, gjør sånn." Det var liksom ikke noen systemer å leke med eller gåter å bryne seg på.
Sånn ellers så har jeg altså (trommevirvel) ...
fullført et spill i det siste, og det spillet var
SteamWorld Dig (3DS). Kort fortalt dreier dette seg om å grave etter gull og edle steiner, dypere og dypere ned i undergrunnen. Stemningen i spillet er gullrush blandet med steampunk og Sergio Leone-western, og det funker som bare det.
Det er masse velkjente mønstre her fra de siste tyve årene med spilldesign – spillet låner hist og pist fra både Metroidvania (2D-plattforming, åpne nye veier med nye verktøy), Minecraft/Terraria (graving) og Diablo (samle skatter og oppgrader utstyr/våpen) – men det flotte er at alt sammen føles riktig og velfungerende. Hva gjelder utfordring er kurven forholdsvis slakk, men etter hvert som man graver dypere må man begynne å følge med i timen for å unngå å dø. Det å dø fungerer for øvrig ypperlig; Spillet tar vekk 50% av myntene du har samlet, noe som svir akkurat nok til at du virkelig ønsker å unngå det, men samtidig ikke helt nok til at du automatisk griper etter reset-knappen for å "jukse" deg unna straffen.
Selve gravinga er dessuten riktig så deilig. Undergrunnen er fylt med diverse hindringer slik som store og små steiner, hardere og mykere jord, samt diverse dyreliv, og resultatet er at du til enhver tid bedriver litt lettvektig, sokoban-aktig gåteløsning. Hver beslutning du tar har kontekst, og konteksten er alltid ny. Spørsmålene er: "hvordan kan jeg grave her for å a.) komme til edelsteiner enklest, b.) unngå og/eller nøytralisere farer, og c.) sørge for å gjøre det enkelt å navigere opp/ned i ettertid, når alt edelt er hentet ut?" Det finnes alltid mange måter å angripe gruvene på, og det skal mye til for å gjøre noe direkte galt, men optimaliseringsoppgavene holder seg overraskende interessante spillet gjennom.
I tillegg sper spillet på med spesialdesignede grotter med jevne mellomrom, og hvor du enn er, så er du stort sett bare 10-15 minutter unna neste lille godbit av dette slaget. Halvparten av dem er bare artige små mekaniske eksperimenter, hvor det ofte er et triks eller to, og resultatet er en god slump med nye edelstener. Den andre halvparten likner, men er ofte noe større, og ender opp i en ny ferdighet eller et nytt verktøy. Disse ferdighetene/verktøyene bidrar med stadig nytt blod og giv til spilldynamikken, noen gjør det raskere å navigere, mens andre åpner opp helt nye ruter gjennom jordklumpene.
På toppen av dette stiller spillet også med diverse butikker hvor du kan bruke alle grunkene dine på å oppgradere det selvsamme utstyret. I min gjennomspilling var balansen glimrende for disse; jeg hadde stort sett alltid nok penger/ressurser til å kjøpe noe nytt og flott, men det var alltid et dilemma hvilken oppgradering jeg ønsket meg mest.
SteamWorld Dig er ikke verdens lengste spill – for min del stoppet klokka litt før titimersmerket – og det passer meg utmerket. Dramaturgien og ferdighetskurven fungerer som bare det, humoren er sjarmerende, og når spillet er over, sitter man igjen med et bredt smil. Dette er det beste (nye) spillet jeg har spilt på en god stund, og slår et lettbeint, vennligsinnet, men tilfredsstillende dypt slag for det å ha ett enkelt konsept for øyet og så drive dette til sin naturlige avslutning.
Jeg gir SteamWorld Dig:
Glimrende / 10.