Siste spill du fullførte

mange bra spilltips her ! Jeg har lastet ned What remains of edit Finch og var spesielt interessert i det etter at jeg syntes unfinished swan var ok på sin måte. Gjelder bare å få tid til å spille det nå. Spilt igjennom Resident Evil 0 og alle Shovel Knight spillene også.

MEN siste spillet jeg runda kan jeg nå endelig si at er IWBTG !
hatt mine øyeblikk med frustrasjon og sinne , tror det toppa seg før jeg fant ut hvordan man walljumper :( !!!!!!!!!
 

Thinaran

Den mannlige sexbomba
Medlem av ledelsen

Yakuza, hvor har du vært i hele mitt liv? I går kveld fullførte jeg endelig Yakuza 0 etter 117 timer. Hvis du ser videoer og screenshots så kan det kanskje se ut som en slags Sleeping Dogs eller GTA-variant, men faktisk er det mer en blanding av Streets of Rage og Shenmue. Serien startet på PS2 i 2005, som også er settingen til det første spillet. Zero er satt i 1988, i Kamurocho-distriktet (basert på Kabukicho) i Tokyo. Seriens protagonist Kiryu Kazuma blir beskylt for å ha drept en fyr han skulle shake ned for penger, og må forlate Dojima-klanen så dette ikke skal påvirke dem mens han prøver å bevise sin uskyld. Dojima-familien er en av flere rivaliserende yakuza-klaner som planlegger å starte et ekstremt innbringende prosjekt med å revitalisere bydelen, men de har alle et problem. En liten stripe land, kalt The Empty Lot, hindrer dem, og ingen vet hvem eieren er.

Samtidig, i Osakas Sotenbori (basert på den lille byen Dotonbori), prøver Goro Majima å komme seg tilbake til yakuza-livet. Han har blitt eksilert fra klanen sin og driver nå byens største kabaret med det målet å tjene nok penger til å komme seg inn i familien igjen. Han føler seg som en fugl fanget i et bur og er konstant under overvåkning fra Sagawa fra Omi Alliance, som er en av klanene ute etter The Empty Lot i Kamurocho ...

Aller først, storyen er knall. Den er full av twister og uventa øyeblikk, cutscenene er lange men av høy produksjonskvalitet og med sterke skuespillere. Skrivinga er såklart full av litt klisje begreper som ære og hvordan en ekte mann burde være men det er forventa fra sjangeren. Men aller mest er det en tragedie. Situasjonene til Kiryu og Majima blir stadig forverret, til det punktet at du tenker at nå kan det umulig bli verre. Og så blir det det. Spillet er også fullt av sidehistorier, og mye humor kommer fra hvordan sånne harde figurer reagerer på de bisarre situasjonene. På en eller annen måte klarer spillet å balansere den mørke yakuza-storyen med absurd komedie helt perfekt, og uten å ødelegge tonen. I en side story må Majima gjøre en sneaking mission for å kjøpe et pornoblad til en 10-åring. I en annen hjelper han til å løse han kryssord for å hjelpe en fyr å fri til kjæresten sin. Kiryu må hjelpe en fyr som selger matsopp i en mørk bakgate, som ikke skjønner hvorfor folk blir så sure når de ikke får effekten de forventer. Han prøver seg også som TV-produsent og stopper en jentegjeng som selger undertøyet sitt.



En stor del av Yakuza-serien har alltid vært alle sidegreiene, og i tillegg til side stories har spillet ørten forskjellige minigames du kan underholde deg med. Bowling, darts, baseball, biljard, dansing, karaoke, undergrunns damebryting, blackjack, roulette, baccarat, fem versjoner av poker i tillegg til shogi, mahjongg og flere andre erkejapanske spill du ikke blir å skjønne bæret av fordi du faktisk er nødt til å vite hvordan hanafuda fungerer så den der 100 %-trophyen kan du glemme. Du kan og dra til Sega Hi-Tech Land (en relativt obskur referanse der) for å spille komplette arkadeversjoner av Space Harrier, Fantasy Zone, Out-Run og Hang On. Som en del av plotet blir Kiryu til eiendomsmagnat og må shuffle rundt ansatte på de forskjellige delene av Kamurocho og oppgradere bygningene, samt intervjue potensielle nye medarbeidere. Og Majima overtar en liten kabaretklubb og må finne ansatte, legge makeup, style og trene dem, inngå partnerskap med Sotenbori-bedrifter og overvinne rivaler.

Det er helt sjukt hvor mye innhold det er i spillet, og alt kommer i tillegg til det som er hoveddelen av spillet; nemlig slåssinga. Også denne delen er det lagt mye flid i. Kiryu og Majima har flere forskjellige slåssestiler som alle kan oppgraderes med nye teknikker og passive egenskaper. Spillet er ikke et sånt hvor heltene dreper andre mennesker, men slåssinga er brutal. Du har en "heat gauge" som fylles etterhvert som du gjør skade, og gir deg tilgang til "heat moves", kraftige angrep som ser stilige og veldig vonde ut. Du kan plukke opp ting rundt deg og dælje folk med flaggstenger, trafikkjegler, bruskasser, bokser med spiker, kjeler med tevann som noen har forlatt, diverse møbler, og du kan bære med deg nunchuks, sverd, tonfa, frossen fisk, golf- og baseballkøller, pistoler, hagler, kanoner ... det er enorm variasjon i slåsseredskaper og de fleste har en unik "heat move" som gjerne har forskjellige animasjoner alt etter hvilken figur du spiller. Slik jeg oppfattet personlighetene til Kiryu og Majima samt settingen gjorde at jeg holdt meg unna skytevåpen lenge, iallfall helt til fiender begynner å bruke dem.



I tillegg... i tillegg! til alt dette så har Sega dratt inn 30 japanske pornoskuespillere som spiller jenter rundt omkring i spillet. Og når du har oppnådd visse krav, f.eks kan Kiryu dra på et telefondatingsted og møte tre av dem, og fem av dem er ansatt som hostesses i Majima sin kabaretklubb, så kan du dra på et sted for å se en "erotic video" av dem. Siden Sega ikke kan putte porno i et spill så er det bare et minuttlangt klipp av dem som poserer eller leker med ballonger ikledd en bikini, men det er et artig (eller kanskje noen vil si problematisk!) tillegg. Men du får navnet deres så en fin sidehobby mens du spiller er å søke på det +xxx på Google for å finne porr med dem.

Yakuza 0 får en sterk 9/10 og jeg har allerede forhåndsbestilt Yakuza: Kiwami som slippes om litt over en måned. Dette er en PS4-remake av det første spillet i serien, og jeg antar det vil bruke Yakuza 0 sin motor. Yakuza 6 ble sluppet i Japan i fjor, og en world-wide release kommer neste år. Også dette blir et pliktkjøp.
 

Nabbe

Har fin hatt.
Alt Thin sier er bæng ån. Det har faktisk fått meg til å vurdere å fiske ut ps3-en fra lager igjen bare for å spille 4 og 5 (som jeg på et eller annet vis eier).

... nå må jeg bare spille det ferdig før kiwami.
 

Thinaran

Den mannlige sexbomba
Medlem av ledelsen
Nr 5 var på PS+ en måned, så jeg eier det jeg og. Må bare punge ut for zombie-DLC-en. Men skal jeg spille 4 og 5 må jeg prøve å ikke gjøre alle sidegreiene. Det tar bare for lang tid. Jeg endte opp med en completion på 87,17 %. Dreit i coliseumet, fiskinga, gamblinga og retrospill-highscores.
 

Tomas

Frå Oslo ellår någe.
Sommerferie moar like "endelig tid for rpg-er-ie" amirite

Nier:Automata da. For en opplevelse. Det går ikke å skrive om hvorfor dette er verdt å skrive om uten å spoile. Det starter som en litt eksentrisk jrpg krydret med artige og uvanlige øyeblikk men det var mot slutten jeg ble tatt på senga flere ganger, da mest med tanke på spilldesign og ikke bare handlingen. Det forlanger at spilleren prøver å løse det som et spill og ikke som en interaktiv film, og er noe jeg ikke kan huske å ha vært borti før. Litt kryptisk kanskje? Men som sagt, å spesifisere videre blir å spoile.

Derfor står jeg ennå ved det jeg skreiv i hvaspillerdufortiden. Det at spillet fremdeles må være en "jrpg" som Squenix skal kunne selge har så lite å gjøre med det Yoko Taro skal frem til at det bare blir fyllmasse du skal tolerere. Heldigvis var kampsystemet kult nok til at jeg ikke hadde noe i mot å "bare spille" og blindt (=D) følge spillogikken selv når jeg bare var forvirra og ikke skjønte hva poenget var med visse akter.

Nei, det er ikke det "beste" noe som helst, men etter jeg var ferdig satt jeg bare igjen med en følelse av hvor hinsides det er å påstå at vanlige former for historiefortelling skal være idealet som handlinger i spill skal sikte seg mot og sammenlignes med. Må spilleren ha de samme motivasjonene som personen de spiller? Må spilleren i det hele tatt vite om motivasjonen? Hva hvis de vet at personen de spiller har en motivasjon som strider mot sin egen, men at denne motstridelsen brukes bevisst i handlingen og karakterutviklingen?

Jeg satt en kveld og skummet over anmeldelser og holdt på å sprekke av autisme av alle som avviser det hele fordi "det er ikke slik historiefortelling eller spill skal fungere". Så fint at noen har fasiten da, men jeg håper inderlig ikke utviklere som Yoko Taro får has på den.


Også var jeg seint til Witcher 3-festen så dette blir bare meninger og blogging siden jeg har en vag mistanke om at dette dataspillet har blitt skrevet om før, men jeg fikk altså den vprste (beste) slutten og jeg elsket det. Dette er spoiler du virkelig ikke vil se hvis du ennå ikke har sett slutten eller ikke vil vite hvordan den fungerer.

Selv om jeg plukka opp på tematikken rundt dette med uavhengighet og overbeskyttelse, valgte jeg likevel for mange "kontrollerende" alternativer og mange av dem resulterte i at Geralt sa ting jeg ikke ville sagt, men jeg følte det var nettop det som var poenget. Det at jeg gjorde så mye og jobbet så hardt, men at Geralt likevel ikke klarte å beskytte det han brydde seg mest om på grunn av hans mangel på menneskelighet - en karakterutvikling som har pågått gjennom hele serien og som konstant blir lagt vekt på som et aspekt av heksere.

Epilogen min var en sekvens tung med tematikk rundt ulver i nød, mennesker som verdiløse, varulver som kommer til hjelp selv om Geralt ikke ønsker det, og en ulvevalp som skulle reddes men ble bortglemt i kaoset. Det aller siste en ser er Geralt som - etter å ha slaktet alt rundt seg - prøver å finne trøst i smykket til Siri. Det at han i det hele tatt trodde dette skulle hjelpe er det siste du trenger å vite om hvor lite oversikt han har og hvor hjelpesløs han er over sin egen tilstand. Herregud så mye bedre jeg likte det enn de lykkelige alternativene og den er så jævlig canon for min del.

Det eneste positive som utspilte seg deretter var at Cerys ble konginne over Skellige som jo er obligatorisk siden det er literally Norge.

En av favorittscenene fra rundt 100 timer var da jeg ikke ville bli med å stjele hester med sirkuskompisene til Siri. Jeg så for meg at dette kom til å gå til helvete og at det blir lek og moro helt til vaktene dukker opp og kompisene hennes blir denga. Etter å ha valgt et alternativ som ikke indekerte særlig mer enn [ikke stjel hester] og som førte til at Geralt sier han ikke vil la Siri henge med tyver ble jeg først litt forbanna fordi faen da det var jo ikke det jeg mente, men etter litt omtanke er dette noe jeg kunne sett for meg Geralt rote seg borti selv om han mente godt. Det er sjeldent et spill gir meg en slik opplevelse av at "faen da, det var ikke det jeg mente. Herregud det var ikke meninga at det skulle ende slik. Ikke vær sint a" og å savescumme for å velge det "riktige" alternativet blir jo å kaste bort et av de mest interessante øyeblikkene fra hele spillet.

Det fikk meg også til å tenke over hvor tåpelig slike valg ville være hvis en på forhånd vet nøyaktig hvordan det blir formulert og hvordan det kommer til å utspille seg - da hadde det ikke vært vits å inkludere "feil" alternativer fra starten av. Igjen så kikket jeg litt over anmeldelser som avviser det hele nesten som juks og latskap fordi spill skal handle om å vinne og jeg blir trist og autistisk. Du kan si... autristisk.
 
Har endelig fullført main story og (tydeligvis) det som er av sidequests i Blood and Wine. Det er ikke så mye som kan måle seg med The Witcher 3, i hvert fall ikke av det jeg har spilt. Etter så mange titalls timer klarte spillet fortsatt å overraske, i hvert fall i hovedfortellingen.

Toussaint er fantastisk pent og ikke minst veldig ulikt de andre områdene du besøker. Variasjon liker jeg. Må nok si at spillet tester tålmodigheten litt i forhold til undiscovered locations (eller bare "spørsmålstegn" som vi kaller det rundt her omkring"). Det er jo valgfritt, men jeg kan ikke la være. Det blir mer noe jeg MÅ gjøre for å fjerne en slags irriterende kløe. Noen quests (treasure hunts primært sett) blir det jo ut av det også. Og hey, i Toussaint er det jo folk som vil dytte vindunker inn i huler (men det er monstre i hulen), monstre som tar over vinåkrene og festninger (ikke bare camps) med banditter. Så det blir jo HELT noe annet nå! Nei, det gjør ikke det, og å løpe fra spørsmålstegn til spørsmålstegn er ikke akkurat like spennende som da spillet var nytt. Vel, det er i hvert fall mye å gjøre, så kan ikke bare klage over det heller. Det er bare at man kanskje kunne vært litt mer kreative, i stedet for bare å resirkulere og kalle det noe annet.

Jeg synes at dem også gikk litt for langt med mutagens og videre oppgradring av skills. Hva er vitsen med farger på dem når du har mulighet til å endre det? Sjarmen med å finne kryp som kan ha den riktige til ditt formål er jo borte. Og for meg fremstår levlingssystemet som en forvirrende saus. Jeg skjønner at når man legger til mer innhold, så levler vi mer og må ha mer å bruke pointsa på, men det ekstra systemet la til bærer så sinnsykt preg av å være nettopp det: ektra - et tillegg. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal ordlegge meg, men jeg bare misliker når det er så åpenbart bare er skvist inn der i ettertid.

Også har jeg virkelig fått nok av hvor tregt det går å bla i menyen. Før så kunne jeg sitte lenge om gangen å kose meg i menyen, men nå unngår jeg den så mye som mulig. Ikke arrester meg på dette, men det er mulig det er fordi jeg har mye i inventory? Jeg mener jeg tidligere har solgt unna en hel masse og at menyene har fremstått raskere etter det. Noe annet som plager meg med menyene er sorteringen, eller mangelen på den, i quests. Listen over fullførte quests er helt tragisk. Det samme med bøker. Det kunne også vært løst enda litt bedre i inventory (dettr ble jo bedre, men ikke perfekt).

Og loadingen da. OH. MY. GOD, den er helt utilgivelig. Jeg husker at loadinga aldri har vært bra, men så ille som den er nå må da ha noe med DLCene å gjøre? Hvis du må loade opp på grunn av et feiltrinn er det bare å gå på dass. Det er ikke klart når jeg kommer tilbake heller, og ja, jeg vasker meg på hendene og tørker de godt.

Jeg har ikke googla om dette har en sammenheng med DLC eller noe i skrivende stund, men skal jeg starte på nytt etter hvert blir det å prøve uten å ha dem installert.

Forutenom dette og noen småtterier som småbugs og litt fail plasseringer av elementer (gress, steiner osv) er DLCen helt knall. Irritasjonsmomentene er der, men spillet gjør så mye riktig og er bra på så ekstremt mye at det totalt sett er av de beste jeg har spilt. GG.

Forresten så spiller jeg på Xbox One (i forhold til de tingene jeg griner over).
 

Lodin

Der Waaaah
Mens jeg runna Prey i går. Eller gjorde jeg det?
Greia di i spillet er at du har et utrolig viktig mission som sansynligvis vil medføre din død. Dog er det masse side quests og en av disse er å finne nøkkelkortet til en av de få fungerende nødkapselene. Den kvisten er relativt lang og komplisert, men jeg fant kortet til slutt så da beina jeg til kapselen.
Jeg humra nok en gang ganske lenge da jeg fyrte den opp og fikk flere radiobeskjeder hvor folk lurte på hva faen det var jeg dreiv med. Jeg flippa dem og stasjonen fuggern og dro hjem til jorda. BAD ENDING!
Hvis jeg skulle gjette vil jeg tro dette skjedde tre fjerdedel uti spillet så det er fortsatt mætti med greier jeg ikke har sett.

Har starta på nytt og denne gangen som dame. I starten av spillet våkner man opp i leiligheten ens. Første gangen var kleskapet stappa med dresser og på kjøkkenbenken lå det en lommebok.
Denne gangen var det masse kjoler og sånt i skapet og en veske på benken. Ikke bare det, men selv noen av bildene på vegga var bytta ut.
Imponerende!
 
Sist redigert:

Halky

Veteran bruker ;)
Siste spill jeg rundet, hvis man bare regner med selve hovedspillet og ikke alle dlc episodene så må det være Batman Arkham Knight(så da var man ferdig med Arkham trilogien også). Holder på med disse dlc episodene nå, så er alt snart fullført. Ellers holder jeg på med Bloodborne på PS4 :D Tror jeg nærmer meg slutten der også :p
 

Thinaran

Den mannlige sexbomba
Medlem av ledelsen
Etter et år med mas fra Yetipants plukka jeg endelig opp Hyper Light Drifter. Og så ragequitta jeg fordi jeg kom til en del som var umulig og jeg daua sikkert tjue gang. Greia er at når du har gjort tutorial-biten og kommer til landsbyen, så blir du vist at "se, her er det fire områder du må klarere for å komme videre", og så er det ei bikkje som bjeffer fra høyre kanal og løper mot øst. Så jeg fulgte etter. Viser seg at dette er det "vanskeligste" dungeonet av de tre du har tilgang til umiddelbart. Ga spillet en ny sjanse noen dager senere og dro til nordområdet. Siden jeg allerede hadde utforsket ganske dypt i øst og samlet en del "penger" kunne jeg etter å ha funnet teleporteren i nord dra tilbake til byen og oppgradere tinga mine før jeg gikk videre.



Men Hyper Light Drifter gir deg ingenting gratis. Jeg kjøpte Dash Chain-oppgraderinga, som gjør at du kan dodge uendelig mange gang på rad. Burde jo være nyttig? Vel, jeg tok han schtøgge fuglebossen i nord uten å skjønne at for at dash chain skal funke må du time trykkene med en veldig spesifikk rytme, og det er det ingen som forteller deg. Jeg kjøpte en oppgradering hvor det så ut som jeg kunne dashe gjennom kuler. Nei, det funka jo ikke, men! jeg oppdaget at hvis jeg gjorde det rett før jeg blir truffet så funka det. Jeg tok på meg en blå kappe som gjorde at jeg kunne starte sverdcomboen min raskere etter at jeg hadde fullført en. Ca 0.2 sekunder raskere, skulle det vise seg. Så ja, spillet krever mye fra deg selv om du har oppgraderinger. Da jeg kom tilbake til delen i øst hvor jeg ragequitta sist, så tok jeg hele området på én medkit. Og så brukte jeg tre da jeg kom til en bit hvor du må slåss mot tre sånne plantefaener som rusher deg.

Til tross for en brutal vanskelighetsgrad hvor du kan dø bokstavelig talt to sekunder inn i en kamp hvis du ikke følger med er dette en enkel anbefaling. Den kombinerer mange ting jeg elsker som vakker retrografikk (det er tidenes peneste SNES-spill), mye vekt på utforskning og collectibles, og en historie som fortelles gjennom gameplay og verdensdesign (og noen uforståelige cutscenes). Musikken setter stemninga veldig bra men jeg savnet litt mer adrenalinpumpende actionmusikk for de lengre kampene.
 

Tomas

Frå Oslo ellår någe.
Ekte gamere: Hellblade er ålreit men ganske kort og gir ingen grunn til å spille det igjen. Storyen var jo bare tullball og de burde hatt crafting og en arena mode.

Meg:


Skal holde det spoilerfritt. Besettelsen min er basert på det samme som jeg likte ved Automata og den 'triste' epilogen min i Witcher 3; det at spillet forventer at du selv skal pusle sammen hva som foregår og kaningropa går så jævlig langt.

Mer sånn.
 

Trench_Rat

Sommerbildene våre
Tvang meg gjennom siste del av The Last Guardian i dag hadde aldri skjønt det med halen og sfæren om jeg ikke hadde brukt en guide


 

Thinaran

Den mannlige sexbomba
Medlem av ledelsen
Jeg har runda Gravity Rush 2. Her har de tatt mange ideer og kasta mot veggen for å se hva som fester seg, og så tatt med det som ligger på gulvet og.



Det er lenge siden jeg spilte Gravity Rush 1 på PSVita, som var en av konsollens aller beste spill. Spillet var tiltenkt Vita-en sin form og funksjoner og oppdragene var basert rundt Kat sine egenskaper som "shifter". Spillet slutta litt brått fordi de gikk tomme for penger ellerno, og du fikk ikke vite så mye om verdenen eller hvor Kat kom fra og hvorfor hun hadde de kreftene hun har.

I Gravity Rush 2 derimot, her har de åpenbart skrevet storyen først og så prøvd å skrive oppdrag som passer historien, ikke gameplayet. Du har f.eks en drøss med oppdrag hvor du må snike deg rundt. Altså, Kat gjør tre ting: Slenger seg gjennom lufta, kan plukke opp ting rundt seg og kaste dem, og slåss. Ingen av disse tingene passer sniking. Spillet sier at nei nå får du ikke bruke egenskapene du kjøpte spillet for, du må istedet gjemme deg bak vegger og unngå synslinjer, noe som ofte er dritvanskelig fordi arkitekturen er bygd rundt at du skal kunne bevege deg alle retninger og det dermed gjerne står folk i alle høyder som kan få øye på deg. Områdene er store, så Kat har ingen gå-animasjon. Hun løper overalt. Og så plutselig dukker det opp et sideoppdrag hvor alt du trenger å gjøre er å gå på en tynn plattform ... og jeg faller av den fem ganger på rad. Eller et hvor du må snike deg opp på ei dame men det står masse fugler rundt omkring som du må unngå. Eller en del av et oppdrag hvor du må stille deg på en liten plattform og ta et bilde av noe militære. Jeg tok opp en video på akkurat dette som burde illustrere kontrollene ganske bra:


Ja, du kan laste ned et 2B-kostyme fra PSN. Brukte dette gjennom mesteparten av spillet såklart.

Dette oppdraget hadde dog vært lettere hvis det hadde vært litt senere i spillet. Kat får to nye krefter i løpet av historien, Lunar Style og Jupiter Style. Lunar gjør henne veldig lett og lar henne hoppe veldig høyt eller langt. Jupiter Style er det motsatte, og brukes for å knuse og trampe på ting. Og du vil aldri bruke Jupiter style utenfor ett eller to oppdrag hvor du blir tvunget.

Men ja. Storyen. Er. Bananas. Vi gjenintroduseres til Kat hos en gruppering med folk som jobber med gruvedrift, etter at Kat har blitt slengt gjennom en gravitasjonsstorm og blitt separert fra Raven, shifteren fra førstespillet som ble snill. Det tar en halvtime med døll introduksjon før Kat får kreftene tilbake. Du møter bl.a en spak jente som heter Cecie som ingen helt vet hvor kommer fra. Etter noen timer med drit kjedelig gruvedrift kommer du til første store by, Jirga Para Lhao. Jeg var redd for at jeg gjennom hele spillet måtte samle de rosa diamantene (brukes til å oppgradere Kat) ved å sparke åpen egg i gruver, men her ligger de gjemt rundt i og under byen sånn som i førstespillet og du må slenge deg rundt for å finne dem. Tommel opp. Det er no plot her med rik vs fattig og så er det noen slemme opprørere! Men så viser det seg at opprørerne er de snille. Og Raven er her og blir kontrollert av det onde byrådet men du redder hu. Og så blir byen angrepet av en annen by som dukker opp og er et stort monster!! som er en mongo bosskamp men du kan la Raven ta seg av mesteparten mens du bare henger bak, det satte jeg pris på. Etter dette blir Kat slengt gjennom en gravitasjonsstorm igjen og havner i Hekseville! Her møter hun borgermesteren og gjør noen jobber for han men så er det noen slemme opprørere! Men så viser det seg at opprørerne er de snille. Borgermesteren har to døtre hvor hun ene er kjempesterk og hopper rundt og hun andre er døende av en sykdom så han sendte henne gjennom en gravitasjonsstorm til et sted lengre ned på verdenspilaren hvor tida går saktere HMM lurer på om det er Cecie ja det er Cecie og når hun kommer til Hekseville igangsetter han sin plan om å sette hele byen i stasis sånn at dattera ikke dør. Men før det skjer bytter Cecie til sin final form og blir til en faktisk engel med vinger og hele pakka og du må slåss mot henne og søstra noe som er ufattelig irriterende fordi de er så små mål og beveger seg så kjapt at hovedutfordringa blir å sentrere kameraet på dem sånn at du har mulighet til å angripe dem. Så går bossfighten over til del to og helt uforklarig blir den søstra som ikke er Cecie til et svært blobbmonster på siden av en bygning :psyduck: :psyduck: som får masse ansikter som du må angripe i øynene. Som er en mongo bosskamp men du kan la Raven ta seg av mesteparten mens du bare henger bak, det satte jeg pris på. Cue en brå rulletekst. Som føles rart siden Jirga Para Lhao-delen og Hekseville-delen, bortsett fra å sette opp Cecie, føles som to forskjellige historier.



Men etter credits kan du ved å leite litt aktivere siste kapittel: Eto. Kat og Raven finner ut at de skal klatre til toppen av verdenspilaren og her blir de møtt av et folk som bor her. Plutselig er Kat en dronning som hadde falt ned derfra og blir nå innsatt igjen. Denne delen er sykt treg for alt du gjør i en time er å bevege deg fra rommet ditt til audienskammeret mens du ikke skjønner noe (jeg trodde en stund dette var et flashback). Men en natt våkner Kat opp og døra over gangen er ulåst, og her er Raven og Dusty (den kattetingen som gir Kat shifter-krefter) fanget og så finner du ut at den lille keiseren vil ødelegge Hekseville og Jirga Para Lhaos ved hjelp av en elektrisk gudinne ellerno som han dro ut av ræva så dere flyr ned for å slåss mot hu men hu er megasterk og kloner seg selv MEN gudene kommer ned - fra hvor enn de er, jeg trodde Eto var på toppen men hvem veit - og gir opp sine krefter for å gi Kat en edge og til slutt overvinnes Elektricitie som hu heter. Men så plutselig dukker det opp en demon fra The Abyss, som er noe mørke helt på bunnen av pilaren som er på vei opp for å sluke verden men det vil ta 1000 år før det når Eto så jeg skjønner virkelig ikke hvorfor keiseren angriper Hekseville. Bosskampen mot demonen varer over flere former hvor du blir mer og mer handicappa for hver runde, og til slutt faller Kat om. Men i en klassisk Earthbound-vri sender byens innbyggere gode vibber så Kat våkner og overvinner demonen. Og så hopper Kat over kanten og drar mot The Abyss uten at vi får vite hva som skjer der. Og SÅ må du spille gjennom noe interaktive credits som Raven før final credits.

Så spillet er, når du gjør oppdrag, for det meste irriterende å spille, og storyen er helt på bærtur. Det er så sjukt overlessa med greier. Oppdrag som ikke passer til bevegelsessettet til hovedpersonen, kjipe NPC-er og ræva sideoppdrag som krever at du gjør skal gjenta denne samme slitsomme tingen tre ganger, progressivt vanskeligere. Og etter dette kan du gjøre "Challenge"-versjoner av sideoppdragene, som jeg nopet hardt ut fra, fuck den tropyen. Gravity Rush 1 var tydelig litt uferdig, men det var gøy å spille hele spillet gjennom. Gravity Rush 2 har nok innhold for tre spill bare for seg selv. Eto-delen er en slags avslutning på førstespillet, men forklarer kun hvor Kat kommer fra, ikke hva Dusty er, hvor Navi-fiendene kommer fra, hva The Abyss er eller hvorfor de i Eto er sånne dicks.

Vil ikke anbefale dette spillet, men Gravity-mekanikken er faktisk ganske gøy så jeg anbefaler å sjekke ut Gravity Rush Remastered som kom ut på PS4 (jeg antar ingen andre enn Fetthest og jeg eier en Vita).
 

Terje

mostly harmless
Jeg eier og en Vita. Men den begynner det å bli seriøst lenge siden jeg slo på sist. jeg spilte også Gravity Rush 1 da det kom. Og elska det. Folk burde absolutt se på den remasteren om ikke annet. Jeg blir nok å se på 2 en dag også, uansett.
 
Spilte remasteren på PS4 og ville nok spilt dette også, selv om jeg skulle ønske historien var litt bedre skrevet. Det er bare det at jeg blir så vanvittig bilsyk av å snurre rundt på den måten hele tiden at det bare er å glemme.

Siste spillet jeg fullførte var ... Yakuza 4. Som var greit nok (7/10). Er langt inne i Yakuza 5 nå, så har snart tatt igjen serien. Hittil synes jeg Yakuza 2 (8/10) er det beste med Yakuza Zero (som jeg skal fullføre til slutt) like bak. På en måte gikk denne serien til helvete med Yakuza 3 da de droppet å leie inn en populær japansk forfatter og bare lot en random fyr i Sega skrive historien. Det ble plutselig også altfor lett. Siden da har det bare blitt bedre og bedre igjen for hvert spill da, med et stadig mer sofistikert kampsystem, høyere vanskelighetsgrad og mer erfaren skriving.

Yakuza 2 på sin side minnet meg egentlig litt om The Dark Knight. Begge er veldig komplekse, storslagne krimepos med en dæsj selvironisk sprøhet når du minst venter det og en understated sårhet som blir ganske sterk etter hvert. Yakuza 2 har også mest adventure-spillgreier, som gjør at det er mest likt Shenmue å spille. Det er først i Yakuza 3 serien fullstendig omfavner hele den "beat'em-up i en åpen verden med masse random, sprø minispill"-greien.