Siste spill du fullførte

Yetipants

Mein Gampf
Medlem av ledelsen
VIl bare påpeke at noe av inventory-knølet i Builders er fiksa på Switch, for eksempel det gate-teateret med at du ikke kan legge inn ting i megakista hvis du ikke er på riktig side. Ellers, stemmer i med lovprisinga av dette spillet, at jeg kjøpte det igjen på Switch og har lagt omtrent like mange timer i det som på PS4 er vel god nok argumentasjon. Fortsatt ikke runda siden poden fikk Minecraft-kløa og da er det det som har fått fokus, men det kommer nok en vakker dag igjen.
 

Lodin

Der Waaaah
Runna GRIS nylig og det er uten tvil ett av mine favorittspill noensinne utifra det audiovisuelle. Man spiller ei dame som jeg regner med heter grå og hu vandrer gjennom noen grå landskaper. Ett av måla i spillet er å unlocke farger og med hver av disse får man nye egenskaper. Første fargen er rød og den lar deg gjøre kappa di om til en stein. Så får man puzzles med vekter og sånn hvor tyngden må utnyttes.
Dette er en veldig enkel og som oftest lett 2D-plattformer, men det gjør ikke no for det er en fryd å bare løpe gjennom verdenene og noen ganger løse pussler. Kontrollen sitter som tusan og bare noen få ganger sleit jeg med å time dobbelhoppinga. Særlig svømminga er fantastisk. Kappa di blir om til en trekant så du ser ut som en rokke og så rocker du fritt rundt i vannet og det føles utrolig digg. Interressant nok kan man ikke dø i spillet på noe tidspunkt, selv når man blir jaga av busefanten.
Og for en busefant. Det er no svart gugge som stadig morpher om til nye former. Første gang man møter den blir den om til en diger ravn som stadig trakkaserer og jager deg. Hva den så blir om til skal jeg ikke si, men det innebærer en av de kuleste sekvensene i år. Ihvertfall er måten den er animert på utrolig fet. Det er kølsvart gørr i 2D som vrir og vrenger på seg lagt oppå kvasi-3D-grafikken.
Noe annet jeg elsker er at starten og slutten er håndtegna film. Dette er av så høy kvalitet at det kunne dukka opp i nominasjonene til årets animerte kortfilm under Oscar.
Også musikken da. Den bare passer perfekt til hver eneste scene og får det stadig til å rykke i hjerterøttene.
Fikk ikke med meg at dette finnes til Switch og kjøpte på Steam og det er det eneste jeg angrer på med spillet. Forøvrig fikk det meg nesten til å gråte noen ganger og det er det sjeldent spill greier. På høyde med Journey og Flower sånn sett.

El Bomba de Gigante har titta på det også.
 
Sist redigert:

Tomas

Frå Oslo ellår någe.
Ja, jeg spilte Anthem.

Jeg var aldri hype på det, men jeg er generelt glad i spill hvor en bare spiller med en kompis sånn av og på, og vi var nysgjerrige nok til at vi kjøpte oss et sånn månedspass på Origin for å sjekke det ut.

Alt du leser om det er sant, men noe som drukner litt i all diskusjonen om de tekniske problemene er hvor kriseræva mye av innholdet er hvis du ser bort i fra det tekniske.

Stehrdust oppsummerte storyen som "there's a... thing... That's it.", og det er jommen ikke langt fra en gyldig analyse. Det er såvidt jeg gidder lage spoilertag for det:

Det finnes teknologi fra en utdødd sivilisasjon som skurken vil bruke til å ta over verdenen. Skurken misbruker den og blir til en stor Final Boss som du skyter med geværet ditt frem til han dør. The end.

Jeg gidder ikke gå gjennom alt dere allerede har lest om lastetider og slikt, men hva ytelse angår fant jeg noe her om dagen som blåser sinnet mitt litteran. Jeg - og mange andre - sliter med at spillet hitcher noe vanvittig. Framerate er grei nok, lastetidene sliter alle med, men det virker som at spillet blir blokkert av å måtte lese fra harddisken og som skjer hver gang du ser på en ny npc eller før du hører en ny lydeffekt. Det blir noen ganger så ille at jeg ikke klarer å holde følge når alt vi gjør er å bevege oss fra A til B.

Så får jeg et råd av noen om å lukke spillet, åpne settings-siden i origin, og starte spillet igjen, og... det flyter som smør. Lastetidene er ikke påvirka, men jeg får ikke en eneste dip i framerate og merker ikke et eneste rykk mens jeg spinner rundt i sirkel i en tett jungel omringet av monstre.

Og det er jo hyggelig, men bare. Hvordan kan det skje. Jeg kan forstå at prosjekter kan rebootes og at 6 år i utvikling ikke er synonymt med 6 år med polish, men likevel. At de kom frem til dette? Måtte de reboote storyen også kanskje? Og hva er denne buggen mange av oss får som fikses med å åpne en meny i Origin?

Jeg er på randen til å mistenke at det er med vilje. At en eller anna plass så har noen funnet ut at det lønner seg å selge noe som er så ræva som mulig - saboter det så mye det lar seg gjøre frem til det er akkurat innafor salgbart - fordi det er mer å tjene på å forbedre produktet enn å selge et som er så bra det kan være. Da kan du progressivt implementere emotes og skins som du har sittet på i flere år, og du kan fjerne en threadsleep i ny og ne.

Men ja så nei. Til syvende og sist er det likevel ganske ok tidsfordriv i godt selskap, men hvilke spill er ikke det lizm. Har skrudd av renewal på det Origin-abonnementet for lenge sida for å si det sånn.

Terningkast: Det tar meg 40 sekunder å bytte fra squad-menyen til loadout-menyen på en SSD.
 
Blir spennende å følge med på dette og Fallout 76, to spill som det virker som noen har laget dritt med all viten og vilje.

Jeg har på følelsen av at det er et prosjekt av noe slag og at vi vil få sinnene våre blåst.
 
I helgen fullførte jeg og guttungen Let`s go Pikachu, og for en som spilte Pokemon Rød når det kom ut så var dette et veldig gledelig gjensyn!
Noen høydepunkter var når vi fanget vår første Snorlax som er en av favorittene til junior. Når jeg spilte det for første gang slet jeg med å fange den og *kremt* kastet mesterballen min på den :$ Det resulterte i et himla liv når jeg skulle fange Mewtwo senere, men jeg fikk det til.
Et nervepirrende øyeblikk var når vi skulle fange Zapdos heller underlevlet og brukte 82 av de 84 ultraballene våre på å fange den. Og så glemte jeg å lagre før jeg slo av :doh: Heldigvis klarte vi på et mirakuløst vis å fange den på første kast når vi prøvde på nytt og doblet XPen vi fikk!
Utenom det så beseiret vi våre første mestertrener i går med vår lvl 62 Pikachu, noe som var litt kult siden de er lvl 75.
Eneste som gjenstår av ting jeg har lyst til å gjøre er å beseire Red så tror jeg at jeg sier meg fornøyd. Har aldri fullført Pokedexen og tror ikke jeg gjør det nå heller.

Jeg fikk fullført et spill på søndag også. Buggz og barna var innom og mens barna lekte fyrte vi opp TMNT 4 på SNES og POW-SMACK og COWABUNGAet oss igjennom det på 20 min.

DSC_0941.JPG
 
Sist redigert:

Lodin

Der Waaaah
Et nervepirrende øyeblikk var når vi skulle fange Zapdos heller underlevlet og brukte 82 av de 84 ultraballene våre på å fange den. Og så glemte jeg å lagre før jeg slo av :doh:
Bruker du ikke sovemodusen til maskina? Den er jo helt fantastisk. Akkurat nå har jeg Diablo 3 gående og hver gang jeg har noen minutter som ikke kan brukes på no fyrer jeg opp Switchen og dreper litt demoner. Eier.
 
Nei, reiser så mye og det er ikke lov med sovemodus på helikopter at jeg slo den av for lenge siden og har glemt den bort :/
 

Yetipants

Mein Gampf
Medlem av ledelsen
Selv utnevnte jeg jo Dragon Quest Builders til ett av fjorårets beste re-releases, har det på PS4 fra før av men fikk aldri surra meg til å spille det ferdig. Gjorde ikke det på Switch i fjor heller, men jeg presiserte at tiden nok kom til å komme da det ble aktuelt. Den tida var denne uka, har dura gjennom de tre siste brettene siden lørdag.

Aller først så vil jeg bare understreke at det var mange år hvor jeg gikk og gleda meg til noen tok den gyldne muligheten det var å kombinere Minecraft med rollespill, og hvor suverent det var at nettopp Squenix limte sammen Minecraft med Dragon Quest; det er en sammenføyning som aldri blir gammal rett og slett fordi de klassiske monstrene fra Dragon Quest passer så fint inn i den fargerike, klossete verdenen. Det hjelper også at designerne konsekvent har laget spillet slik at du kan nøye deg med å gjøre de forholdsvis enkle og korte oppdragene du får, gå for å bli fortest mulig ferdig og si deg fornøyd med det, eller så kan du alltids la deg friste av den forlokkende fjellkjeden du stort sett alltid har i kanten av sysfeltet når du har gjort ferdig oppdraget og se om de har gjemt noen hemmeligheter der, spoiler alert det har de som regel.

Det er bare to ting jeg egentlig misliker med spillet, og den ene av dem er ganske urettferdig siden de har fiksa den i Switch-utgaven; nemlig at noen av brettene har som hemmelig, ekstrautfordring at du skal fullføre dem på et visst antall in-game-dager. Fordi når du har et åpent rollespill som belønner utforsking, flid og å ta seg god tid så er det tidsbegrensning du helst ønsker deg, liksom. Men som nevnt er det fiksa i Switch-utgaven, der skal du isteden samle 200 unike ting og det er veldig mye bedre siden du fint kan ta de siste klossene før du knæser bossen.

Den andre er at sistebossen er ganske eh. Plutselig mister du alle tingene dine og må klare deg med den legendariske rustningen og det legendariske sverdet ditt, få noen klosser underveis og ellers bare kjøre gjennom en ganske uinspirert og standard bosskamp. Bossene i resten av spillet er forsåvidt ikke noe å slenge gamla i veggen for de heller, men i det minste må du forberede deg grundig og mekke medisiner og sånt. Sistebossen bare tar alt vekk og så får du uansett utdelt medisin og super-medisinen som vekker deg til live med 100% helse hvis du dør underveis. Joa.

Men alt i alt er det et knallspill som kombinerer to favorittsmaker i en is, for å bruke en liten metafor. Det som også er spennende er at det kommer en oppfølger til sommeren, og siden det er enormt mange retninger de kan utvikle konseptet er jeg veldig spent. Basert på bildene på Switch-sjappa virker det som om de har gått for at spillet skal være større og mer variert, så det lover godt.

Ja, og en liten artig historie på tampen: Dere husker at sistebossen tar vekk alle tinga, sant? Alt unntatt den legendariske rustningen og det legendariske sverdet? Vel, en av utfordringene er å klare den kampen uten å bruke legendarisk utstyr, så jeg strippa snekkerberta mi ned til BH og truse og med et annet sverd (som var like bra) isteden. Svosj, gjett hvem som plutselig måtte ta en hel kamp mot sistebossen og ørten minions uten andre våpen enn en knyttneve som gjør 1 skade per slag, mot fiender som kan fylle opp livet sitt uendelig antall ganger. Etter en frustrerende halvtime hvor jeg aldri sto i fare for å dø men det gjorde heller ikke mine evig restituerende motstandere, måtte jeg krype til google-korset og søke råd. Øh, viser seg at det legendariske sverdet ikke teller som legendarisk utstyr så det er meninga du skal gjøre fighten med det. Starta kampen på nytt og blasta gjennom hele på et kvarter. Nice det da. Høydepunktet var da prinsessa i riket hyllet meg som verdens frelser og folkets helt mens frøkna mi sto der i skinnboxeren sin.
 

Yetipants

Mein Gampf
Medlem av ledelsen
Du veit det. På Switch, så klart.
 

Thinaran

Den mannlige sexbomba
Medlem av ledelsen
Såvidt jeg forstår er det et ganske massivt post-game også (det er og trophies for å nå level 99 med hver eneste figur), men jeg blir nok å stoppe når jeg har tatt sisteboss.
Vel der tok jeg feil! Jeg har nå runda Dragon Quest XI: Echoes of an Elusive Age 100 %, med alle trophies, alle de beste våpnene, alle minimedaljene, alle quests gjort, og level 99 på samtlige figurer.

Spoiler-varsel for slutten av spillet, men dere blir ikke å spille det uansett. Det som skjer er at gjengen knaser Den mørke herren og redder verden … men til hvilken pris? Yggrasil-treets fall forårsaket mange dødsfall, inkludert magikeren Veronica som var en del av gruppa. Flere av storylinene i andre halvdel av spillet endte ikke optimalt, selv om du fikk gjennomført objektivet. For eksempel, i byen Hotto er det en som omhandler en gutt som har blitt til en drage, og moren har ofret innbyggere til den. Når dette stoppes og dragen angriper byen ofrer moren seg til den, og du ender opp med å drepe den.

Gjennom hele spillet har helten sett disse små hvite vesenene vandre rundt, som det viser seg alle har vært på vei til et tempel, og etter å ha funnet en nøkkel fra en svevende øy som har falt ned sammen med Yggdrasil kan du komme deg inn her. Det er et tempel hvor tid blir oppbevart, og helten får mulighet til å reise tilbake i tid. Du havner så tilbake på slutten av første akt, men med alt utstyret (inkludert level ~65-gearet til vennene dine) og erfaringen din. Spillet lagret nemlig levlene og utstyret til gruppa di på dette punktet, så da jeg møtte disse tidligere versjonene av dem igjen lå de rundt level 30. Med skyggesverdet som du kibba fra den mørke herren klarer du å stoppe hendelsene i treet denne gangen og stoppe skurken på et mye tidligere punkt. Men en enda større ondskap dukker såklart opp! En klassisk ur-ondskap som var den som hadde blitt låst bort men ikke overvunnet av heltene i den titulære Elusive Age. Du kan så gå rett på sisteboss etter minimale forberedelser … eller du kan gjøre en masse nytt valgfritt innhold for å gjøre deg enda sterkere. Hvis du går tilbake til byene vil det være en tredje storyline i hver av dem, dog er flere av disse variasjoner på det du gjorde i akt 2, men med bedre slutter for å virkelig gjøre dette til the best timeline. I Hotto-delen bryter du forhekselsen på dragen istedenfor å drepe den fordi du har tilgang på et materiale som kan reparere et magisk speil.

Echoes_Of_An_Elusive_Age_Calasmos_Dragon_Quest_XI.jpg


At Dragon Quest skulle være en serie som tok inspirasjon fra Nier var veldig uventet. Ting som var litt uforståelig og uforklart i de første aktene blir tilfredsstillende oppklart i tredje akt. Jeg ble egentlig ganske imponert over hvor helhetlig og gjennomtenkt spillet var versus det jeg først trodde var en ekstremt klisjé og standard DQ-story.

En annen ting er hvor mye bedre slåssinga blir i siste del når du har tilgang til flere av egenskapene som låses opp på skill-brettet, inkludert hele kategorier med ting som kun låses opp etter den figurens story. Erik har vært en fyr som har vært søppel i mesteparten av spillet, men når du får tilgang til de nye egenskapene hans blir han et monster. Han har en egenskap som gjør at han kan bruke to sverd, en annen som gjør at han kan dele seg opp i tre for trippel skade neste runde, og en som gjør at han gjør like mye skade med begge henda. Hvis du da gir han to av de klassiske Falcon Blade-sverdene i serien som slår to ganger sier det seg selv at 12 angrep med stor sjans for crit gjør en del skade og det er like digg å utføre hver gang.


Vanskeligere fiender + større muligheter for strategi gjør spillet mye morsommere enn å bare rulle auto-battle fordi det uansett er så enkelt, og alle åtte figurene er nyttige på sin egen måte. Du føler ikke at du handicapper deg ved bruke eller ikke bruke noen. Det er noen veldig vanskelige kamputfordringer i siste del, og det var ikke før i denne delen at jeg faktisk døde i en bosskamp. Å grinde til level 99 er heller ikke noe stress da det finnes pep powers som kan påkalle metal slime-fiender som gir deg hysteriske mengder exp, og dette krever bare noen minutter med forberedelser.

Selv om jeg koste meg skikkelig i tredje akt er det viktig å understreke at det er totalt uakseptabelt at det tar over hundre timer å komme til dette punktet. Jeg fullførte med telleren på 140, og det er ca like lang tid jeg brukte på Fallout 4.
 

Thinaran

Den mannlige sexbomba
Medlem av ledelsen
Runda The Messenger på to dager, rundt 12 timer totalt med alle power seals.

Det føyer seg glatt inn i rekken av retro throwbacks hvor man lager et spill og inkluderer alle de mest irriterende tingene fra NES-tida men later som det er ok fordi det er en homage. Jeg nevner i fleng: Fiender som respawner når du scroller forbi skjermen hvor de stod og tilbake. Fiender som flyr i sine wave-mønster, ikke fordi det er bygd noe utfordring rundt dem i dette rommet men bare fordi utviklerne tror de må være med. Faens fugler som oppfører seg som ørnene i Ninja Gaiden. Den samme ildspyttende fienden som er i gjennomsnittlig annethvert rom i spillet. Plattformutfordringer som gjøres vanskeligere fordi du har tre typer hopp og alle er på samme knapp (de kunne putta svevemekanikken på en skulderknapp). Instant death-feller som var offscreen, som når du skal klatre opp en passasje og plutselig er det en presse der som var umulig å se fordi "kameraet" prioriterer bunnen av skjermen. En boss som tar evigheter å drepe fordi du må dodge gjennom fem minutter med angrepene hans før du får mulighet til å slå tilbake, og hvis du dør på slutten når de drar ut et angrep du aldri har sett før må du starte på begynnelsen av kampen igjen.

messenger8.png


Spillet lider og av lite gjennomtenkt design. Det er en homage til gamle NES-spill men designerne kunne hatt godt av å spille det originale plattformspillet: Super Mario Bros. Super Mario Bros er designet sånn at det først introduserer en utfordring, f.eks her er noen bevegelige plattformer i et trygt område. Så vil spillet eskalere ved å f.eks gjøre plattformene smalere og/eller putte noen skilpadder på dem. Og så vil det konkludere med en seksjon med smale plattformer, skilpadder, plattformene beveger seg litt raskere pluss at det er bevegelige sagblader som gjør hoppene mer utrygge. I The Messenger hopper vi rett til den tredje situasjonen med en gang. Såklart, dette spillet er bygd opp av skjermer som du skal besøke flere ganger og da gir det lite mening å ha en tutorial-seksjon i ene enden av dem, men de kunne f.eks gjort det slik at første gang du kom dit i 8-bit-modus var det enklere, og så kunne det blitt verre når du kom tilbake i 16-bit-modus. Det var et rom i time tower hvor du må sveve på luftstrømmer mellom pigger hvor jeg døde 25+ ganger fordi jeg ikke hadde brukt svevemekanikken nok, aka spillet hadde ikke krevd at jeg skulle lære meg den skikkelig før akkurat nå. Mens på andre gjennomgang og lignende utfordringer senere var dette null stress.

Checkpointene er ganske greit plasserte så du trenger ikke spille gjennom veldig mye når du dauer, men når jeg spiller en ninja så føles det ikke så kult å drite seg ut pga uforutsette hendelser og klønete mekanikker så ofte. Hele poenget med en ninja er at du skal kunne finte og style deg ut av situasjoner bare på reaksjonsevne. En ting som drepte meg sikkert 100 ganger av de 200 er at Messengeren absolutt skal klamre seg til vegger og setter seg ofte fast uten at du mener det sånn at timingen din blir off så du tar skade eller dauer.

Det har en totalt ødelagt spilløkonomi; jeg hadde 5000 time shards på slutten av spillet og ingenting å bruke dem på. Jeg kjøpte hint to ganger. Når du kommer til metroidvania-delen stopper storyen i mange timer. Shopkeeper har ingenting nytt å si og det er ingen nye bosser eller områder før du har samlet visse dingser og låser dem opp. Av samlegreier har du 45 "power seals" som er i rom med plattformutfordringer i hvert område, men det innebærer at du får belønninga så sent at du ikke får brukt denne egenskapen bortsett fra i det aller siste området. Sisteboss blir veldig mye enklere hvis du har denne, men det er liksom det.

Den aller siste tingen jeg vil klage på er at dette er solgt som en metroidvania, men du får den siste egenskapen din, en grappling hook, etter kanskje to timer. (Den lightfoot tabi-greia teller jeg ikke siden du får den kjempesent og den er kun brukbar i to seksjoner totalt) Hele metroidvania-delen blir dermed at du går gjennom spillet på nytt men sjekker ut de samme områdene i den tidsalderen du ikke var der i ved første gjennomgang.

messenger16.jpg


Okei. Det var veldig mye bitching, men hva som er bra i spillet? Vel, det audiovisuelle. Retrografikken er virkelig flott, og områder som Quillshroom Marsh i 16-bit tar helt pusten fra deg i hvor nydelig pixelkunst de har. Bosskampene er for det meste veldig artige og veldesignede, bortsett fra han bossen jeg klagde over isted som er en boss stjelt fra Mega Man 3. Demon General-bossen var skikkelig skikkelig vrien, men det er save points i rommet før så det går bare sekunder mellom hvert forsøk. Vil si at alle bossene i spillet får igang blodpumpa uten at du raeger altfor hardt. Også musikken da!!!



Jeg vil si at jevnt over alle låtene i The Messenger er dritrå, og det er to versjoner av de fleste av dem, den ene i 8-bit- og den andre i 16-bit-stil!



Skulle jeg gitt spillet en score hadde jeg nok havnet på 6,5/10. Og det bør være godt nok for fans av sjangeren som kan ignorere de mange irritasjonsmomentene. Men anbefaler alle å i det minste sjekke ut lydsporet på Spotify.

Nå skal det bli fint å stresse ned med et enklere spill, Devil May Cry 3.
 

Lodin

Der Waaaah
Blei sittende å myse opp en tråd på SA om dritt folk finner på Steam. Lust for Darkness blei nevnt og det så jaggu ut som noe for meg. Etter litt nøyere titting måtte jeg bare ha det. Når det så var lasta ned blei jeg sittende å spille hele greia i ett for det var jaggu noe.
Bare ta en titt på denne traileren her så skjønner dere.
Har aldri sett så mye pervers faenskap i no spill noensinne. Til tider går de så langt at jeg satt å skrattlo. Agony kan ta seg en stille bolle i forhold.
Takk Gaben, for at du og Valve nå gir fullstendig faen i hva dere selger på Steam.

E: Viste seg såklart at de akkurat nå har en kickstarter på gang for en oppfølger som heter Lust from Beyond. Lite ikke jeg backa den da.
 
Sist redigert:

Thinaran

Den mannlige sexbomba
Medlem av ledelsen
Å nei det ble en Platinum i Bloodstained gitt. Som en som har runda Symphony of the Night fire ganger tidligere og nettopp betalte for spillet for fjerde gang (PS1, PSP, PS1 download, PS4 rerelease) så kan jeg si at Ritual of the Night absolutt er en verdig oppfølger.

Bloodstained er en slags greatest hits-remix av alle Igavania-spillene så langt, pluss det som har blitt standard i open world-spill nå. Quests, crafting, matlaging, oppgradering av skills. Du kan nok peise gjennom spillet på ti timer, men jeg endte med å bruke altfor lang tid på å farme fiender for shards og drops fordi jeg elsker å være overpowered i disse spilla. Med alle Augment-passive shards makset, alle bibliotekbøkene, alle stats boosta med det beste utstyret og alle måltidene i spillet, samt en Rheva Velar som river alt i stykker uten at Miriam blir stuck i en angrepsanimasjon skjærer du sisteboss i bittesmå biter på under et minutt.

Bloodstained-Ritual-of-the-Night-Review-5-900x506.jpg


Men skulle jeg gjort dette på nytt hadde jeg nok spart mesteparten av grindinga til slutten av spillet. Du får et shard i det nest-siste området som gjør alt mye raskere, for ikke å snakke om den oppgraderte lucken du vil ha på det punktet.

Infamøst så har det vært mye drama i også denne Kickstarteren, de måtte blant annet hente inn en rekke andre selskaper, et av de WayForward, for å polere spillet så det skulle vært klart til release. Og selv etter at de hadde fått laget "masteren" til spillet gjorde de en masse justeringer. Våpenskade og utstyr har blitt nerfet, mindre gull dropper, dismantling ble gjort mye dyrere i Alcahest-kostnader, Alcahest i butikken gikk fra 50 til 800 gull og Ghost-fienden dropper nå bare én istedenfor fem i slengen. De flytta også om på noen items i kister, blant annet ting som kreves for å komme seg videre i spillet. Dette førte til at hvis du startet på 1.01 og installerte 1.02-patchen ville enkelte kister være flagget som allerede åpnet, og du kunne ikke få tak i gjenstanden, og den eneste måten å fikse dette var å starte spillet fra begynnelsen igjen. Jeg mistet rundt ti timer, men brukte fire på å komme meg tilbake til samme punktet.

1.02 introduserte også en bug hvor hvis du leser en technique-manual fra en bokhylle er det en sjans for at spillet bare kræsjer. Skjedde meg to ganger, men jeg hører det er mange andre kræsj og bugs som jeg har blitt spart fra, f.eks en hvor du havner på feil side av dragebossen eller faller gjennom geometrien.

bloodstained_screenshot.png


Det er veldig gøy da, og man mister fort tida mens man spiller. Fiendene er basert på demonologi/Ars Goetia, uten at de har brukt alle 72. Sparer noen til oppfølgeren? Omtrent hver eneste klassiske Castlevania-fiende finner du i Bloodstained, om ikke av utseende så av oppførsel. Musikken er igjen av Michiru Yamane og den eier såklart. Det er igjen en haug med våpen som du aldri blir å røre, enkelte med hemmelige angrep som gjøres med Street Fighter-moves. Slottet er bygd opp nesten helt likt det fra SotN, med en katedral, underground waterway, lavahule, sorcery lab osv. Er ikke helt fornøyd med hvordan kart-overlayen fungerer hvor du er nødt til å sentrere det på deg og zoome inn hver eneste gang, menmen.

Jeg tror ikke RotN er like gjenspillbart som SotN. Men blir sikkert å plukke det opp igjen når de nye modusene med nye figurer kommer. De høyere vanskelighetsgradene eller boss rush som er lagt til så langt er ikke spesielt interessant for meg. Spillet har blant annet en Nightmare-modus hvor fiendene er som på Hard men du kan ikke levle opp. Det vil iallfall komme en Zangetsu-modus som vil ligne Richter Mode i SotN som sikkert kan være gøy selv om jeg ikke er kjempeglad i katanaer i dette spillet. Den tredje figuren sier IGA at ingen vil klare å gjette …

Ranked:
Castlevania: Symphony of the Night 10/10
Castlevania: Aria of Sorrow 9/10
Bloodstained: Ritual of the Night 8/10
Castlevania: Portrait of Ruin 7/10
Castlevania: Dawn of Sorrow 7/10
Castlevania: Harmony of Dissonance 6/10





Castlevania: Circle of the Moon 2/10

(Order of Ecclesia spilte jeg ikke)
 

Yetipants

Mein Gampf
Medlem av ledelsen
Order of Ecclesia syntes jeg var helt knall. Bedre enn Portrait, spør du meg. Forholdsvis enig i plasseringa til Circle of the Moon, forøvrig.
 
Har for en liten stund siden fullført Days Gone.
Du vet, det drittspillet med lusne 71 i metascore og latterlige 8.1 i user rating.

Greia er enkel, det er virusutbrudd og folk blir gærne, i dette tilfellet zomb.. jeg mener freakers.

Man spiller som en skikkelig badass 1%er på jernhest som til tider viser til psykopatiske trekk som jeg mistenker at egentlig er et resultat av at noen hadde hastverk når det kom til stemmeskuespill.

Man er hvertfall en såkalt "drifter" som fungerer som en slags leiesoldat for de ulike utpostene rundt om på kartet og man bygger opp tillit hos disse slik at man kan kjøpe bedre utstyr/deler til sykkelen eller våpen.

Samtidig har man jo noen personlige motiver som er å finne ut hva som skjedde med kona.
Historien er grei nok og engasjerer til tider.

Synes spillet var litt tungt i starten, men det bygger seg virkelig opp når man har fått låst opp noen fete våpen og fått litt fart på sykkelen.
Kjøringa er ganske perfekt egentlig, det føles aldri vanskelig, samtidig som at underlaget og værforholdene påvirker.

Det føles alltid digg å snikdrepe freakers og andre slemminger, men følelsen av å havne midt oppi en horde kan øke pulsen ett par hakk og med mindre man har god tid og maskingevær er det som regel best å stikke.

Kartet er relativt svært og generisk, men skit æv, det funker og det ser til tider ganske pent ut, med mye væromslag og det er litt imponerende hvordan snø påvirker landskapet, og ikke minst deg selv.
Kjører man seg en tur i intenst snøvær, så blir man faktisk helt tildekt av snø.

Skytinga føles bra, det er god respons på våpna og god lyd, de fleste fiender kan one shottes i hodet, med unntak av noen fiender, blant annet fiender med hjelmer og ekstra rustning.

Det er vel ingen hemmelighet at det ikke er tilført noe særlig nytt her, men man behøver virkelig ikke å finne opp kruttet hver gang, det holder, som i dette tilfellet, med å implementere velbrukte elementer på en god måte

Etter jeg nå er ferdig med spillet, så sitter jeg faktisk igjen med en liten trang til å gjennomføre 100% og det er ikke ofte.

Dette er en grei 7/10 og vel vært pengene for en god bunsj timer med underholdning.
 

Sheffield

Livet er for kort til å være edru
For sånn ca nøyaktig to måneder siden gikk jeg til innkjøp av Fallout 4 til 80 spenn i PSN store. Jeg tenkte det var på tide å prøve det fire/fem år etter alle andre. Jeg har vært veldig skeptisk ettersom jeg egentlig har Bethesda oppi halsen. Skyrim og Fallout 3 er bra, men ikke såå bra.

Nå har tre måneder godt og jeg har fått Platinum trophy! Oh joy!

Var det verdt det?
Tja. Jeg har kosa meg, men dette er et ekte Bethesda spill med alt dritet det medfører. Hundre og tjue tusen bugs, klønete gameplay og tilfeldige ungålige dødsfall, dialog som forsvinner, dialog man ikke hører fordi radioen er på, flere dialoger på en gang slik at man ikke får med seg noen av de. Inventorien er krisedårlig, settlements gir ingen mening og spillet forstår ikke hva rest mode er. Det påstår at jeg har spilt i ca 40 dager.

Nå er jeg lei og kommer ikke til å røre noe Bethesda RPG de neste ti åra.
 

Lodin

Der Waaaah
PC-versjonen er ene og alene bedre siden det finnes en mod som gjør at Preston ikke lenger gir deg nye missions hvor du må frigjøre settlements. Istedet må du spørra ham om det er noe som trengs å gjøres. :v

E: Eller vent, har ikke PS4-versjonen delvis støtte for mods? Vil tro den finnes da.