Siste spill du fullførte

Thinaran

Den mannlige sexbomba
Medlem av ledelsen
Judgment-1.jpg

Nytt år, nytt spill satt i Kamurocho. RGG Studio påstod at dette ikke skulle ha noe tilkobling med Yakuza-serien og jeg fant heller ingen annet enn Tojo-klanen (det er en enorm klan med mange underfamilier og tusenvis av medlemmer). I Judgement, som er et utrolig kjedelig navn så jeg liker å kalle det ved sitt japanske navn Judge Eyes, spiller du Takayuki Yagami. For tre år siden var han forsvarsadvokat for Genda Law Offices og klarte å få en kar frikjent for mord, men etter noen uker dro denne karen hjem en kveld og knivstakk kjæresten sin og satte fyr på leiligheta deres. Dette fikk Yagami til å si opp jobben og heller begynne å jobbe som privatdetektiv. Og det er vel ikke noe bedre påskudd for et open world-spill enn å være privatdetektiv som tar en masse småsaker og aldri har tvungen kontortid!

Yagami blir fort viklet inn i en sak som involverer en bestialsk seriemorder som dreper yakuza og stikker ut øynene deres. Vil dette vise seg å ha tilknytning til saken fra tre år siden? Du kan også plukke opp en hel haug privatdetektivsaker på si' som spenner fra å bevise utroskap til å stoppe en gal bombemann ved å løse gåter, til å redde ei dame fra blotteren Giant Impact. Du kan samle hele 50 venner som kan hjelpe deg i kamp, gi deg rabatt i butikker, eller gi deg tilgang til den hemmelige menyen i restauranten. Du har krimforfatteren som du forteller om dine eventyr til, en amerikaner som går rundt i ninjakostyme, en eiendomsmegler som introduserer deg til appen Quickstarter, og den mislykkede vertinnen Madoka med de svære muggene, kjent blant folk som Madonkadonk.

The-Mystery-Writers-Gambit.jpg


Minigames er mange av de samme som før men flere er helt nye. Arkadespillene i dette er gjengangerne Space Harrier og Fantasy Zone, pluss Virtua Fighter 5 som også var i Yakuza 6. Nye retrospill er Fighting Vipers fra 1995, Motor Raid fra 1997 og et nyere Puyo Puyo som er helt umulig å vinne uten guddommelige puzzleskills. De har og laget et nytt spill; Kamuro of the Dead, hvor du skyter zombier og monstre i Kamurocho i House of the Dead-stil. Det er to nye større minigames. Dice & Cube, et VR-spill hvor du kaster terning for å komme deg gjennom et spillbrett og kan tjene fett med penger hvis du planlegger litt. Du kan dessverre ikke spille dette ubegrenset, men må ha play passes som kan droppes av fiender eller vinnes i annen gambling. Det andre er Drone Racing, hvor du kontrollerer en flyvedrone du kan oppgradere med skrapdeler du finner på gata for å vinne turneringer.

Slåssinga er enda mer polert enn i Yakuza Kiwami 2, med to kampstiler for Yagami, teamup-angrep, og 60 fps selv med masse fiender på skjermen (på PS4Pro). Men jeg ble veldig forvirret første gang jeg møtte fiender med kniver, sverd og pistoler og Yagami ikke kunne plukke opp disse våpnene. Litt research viste at dette var grunnet Takuya Kimura som spiller Yagami: Det er dårlig for imaget hans at noen med hans likhet knivstikker og skyter folk. Buuu.



En ting jeg savnet litt var griseriene fra Yakuza-serien. I likhet med våpensituasjonen kan det være at Kimura passet på imaget sitt. Kjæresteeventene ender ikke med å implisere sex som i Kiryu sine spill, eller engang et kyss. Også buuu. Alle disse spilla har enklelte irritasjonsmomenter og her var det veldig høy tetthet av fiender i de senere kapitlene. Innimellom vil byen også bli invadert av en gjeng, og da vil frekvensen for kamper være enda høyere helt til du banker opp minibossene og senker Danger-prosenten til 0 igjen. Men det som irriterte meg mest i spillet var at en av vennene krever at du kan spille Mahjong. Du må gjøre tre events for henne for å bli venner. Første to gangene er det bare å spille ferdig en hel Mahjong-runde, men siste gangen må du vinne i tillegg. Jeg har prøvd mahjong i alle Yakuza-spillene så langt, og med dette har jeg endelig begynt å skjønne hvordan spillet fungerer. Jeg var ganske fornøyd da jeg endelig hadde klart å samle fire serier og et par … men likevel vant jeg ikke? Vel det viser seg at du kan ikke ha tilfeldige serier og par, du må ha en kombinasjon! Etter en stund til klarte jeg å samle en kombinasjon, men da viste det seg at hånden ikke telte fordi jeg hadde samlet dem fra andre spilleres forkastede brikker, og regelen som tillot det kunne man ikke skru på i akkurat denne salongen! (Det er tre faens salonger dedikert til mahjong i dette spillet.) Jeg endte opp med å bruke 10 000 XP (det er jævla mye) på å kjøpe et jukse-item bare så jeg kunne fullføre denne delen.

Så dette er standard kamurochoing som tidligere, men med et helt nytt cast og en historie som går i en annen retning enn jeg er vant med syntes jeg dette føltes litt mer fresht. Jeg vil kanskje si at det er mitt favoritt RGG-spill etter Yakuza 0. De har kosta på seg en engelsk dubb, men den hørte jeg ikke et sekund av.
 

Sjutten

Piraten fra Sjuttavika
Dette er en av de hardere platinumene du kan ta, så dette er et stolt øyeblikk. Jeg har nå spilt dette i minst hundre timer over de siste tre månedene og har faktisk blitt ganske god, og det må du være for å klare noen av de vanskeligste greiene her. Den største utfordringen er time trials mot hovedbossen Nitros Oxide, som i god Crash-ånd er av veldig varierende vanskelighetsgrad. Noen baner er det bare såvidt mulig å slå han, mens på andre kan du nesten nå han igjen med en runde. På den bana bildet er fra er tiden hans 2:40:79. Jeg har riktignok ikke fullført spillet helt enda, siden jeg mangler 101% på Hard, men det jeg har igjen der er enkelt i forhold til det jeg har vært gjennom. Og ja, det er en føkkings hagegnom jeg spiller som. Det er over hundre forskjellige skins til alle karakterene og noen av dem er ganske humoristiske.

Så, når skal noen av dere kjøpe dette så jeg kan gruse dere online?

vlcsnap-2019-09-27-08h26m02s027.jpg
 

Yetipants

Mein Gampf
Medlem av ledelsen
Greitt med alt som er gjort, si.

chrome_2019-09-30_08-51-03.png

chrome_2019-09-30_08-51-19.png
chrome_2019-09-30_08-51-30.png

Så, ja. Link's Awakening er ute på Switch, og det kom vel ikkje som nokon overrasking at eg skaffa meg akkurat det spelet. Klinka inn Hero Mode utan å døy på laurdag, så eg kjenner meg kvalifisert til å seie noko om det.

Så: Kva var det eg ønska meg då denne nyutgåva vart annonsera? Skal me sjå:

  • Bossene: Vi starter med det viktigste først, nemlig at spillet lider under at absolutt alle bosser og minibosser er så enkle at du nesten kan ta dem i søvne. De aller fleste bossene har bare en fase, tåler bare fire-fem slag og er i det hele tatt ekstremt lite tilfredsstillende som punktum på en ofte lang og arbeidsom dungeon (som hører med til de absolutte høydepunktene i spillet). Toppen av kransekaka er sistebossen, som er laget slik at hvis du kaster boomerangen inn i øyet dens så dør den umiddelbart. Selv om ingen andre bosser er like tafatte er det et par hvor taktikken for å ta dem, hvis du skal ta med alle eventualiteter, nyanser og mulige utfall for å være ekstra grundig, uansett blir "stå midt i rommet og bruk bomber til han dør". Majora's Mask 3D redesignet alle bosskampene til det bedre, så jeg håper dette er en av tingene de har pusset opp.
  • Hintsystemet: Det originale Link's Awakening (til Game Boy, Game Boy Color-versjonen er som kjent den første nyutgivelsen av spillet) hadde et hintsystem hvor du fant leirtavler og plukka opp manglende biter for å få en enkelt gåte som du ofte måtte grunne litt på for å skjønne, men som ga et fint hint til et av de sentrale puzzlene i hver dungeon. I DX-utgaven er det uglestatuer og nebb isteden, og det er minst tre tusen statuer i hvert brett (muligens en liten overdrivelse) som ofte bare sier rett ut hva du skal gjøre. Jeg skjønner at dette er for å slippe å ha en Navi-aktig hjelper, men øh kanskje det kan bli en liten mellomting? Ikke bare skrive ting rett ut, for eksempel. Eller gjøre om de mest åpenbare hintene til didaktisk dekor eller noe, mye mer rom for å gjøre det på Switch enn på Game Boy.
  • Ting å gjøre på Koholint: Link's Awakening var det første Zelda-spillet med en trade sequence, altså at du plukker opp en ting som du bytter i en annen og så bortetter og så bortetter, og til slutt fikk du en diger payoff som måtte til for å fullføre spillet. Det har også to sekvenser hvor du må ha med deg en NPC for å komme videre, en episode hvor du må redde ei kidnappa bikkje, og ellers...? Ikke en døyt. Etter at du har fått tak i Bird Key til level 7 skjer det ingenting mer på Koholint overhodet så du bare rusher gjennom de siste dungeonene og egget og så er du ferdig. Jeg for min del ønsker meg at de mange mulighetene for setpieces og andre ting som skjer blir tatt mer tak i. Jeg kan for eksempel se for meg at flere bosetninger eller rett og slett bare NPC-er som av og til er ute på tur kan være med på å gjøre spillet mer levende i siste akt.
  • Bedre inventory: Link's Awakening var også det første spillet hvor du kunne ha mer enn ett hjelpemiddel framme til enhver tid, ved at sverdet ditt også var et verktøy på linje med alt det andre rusket du plukka opp, og det er en veldig stor del av spillet å bytte mellom verktøy. Bare... gjør det mindre knotete å bytte mellom ting, plz. Det er løst omtrent så godt som det kunne blitt løst på en Game Boy i originalen, men det flyr ikke lenger i 2019.
  • Sømløs scrolling på verdenskartet: Vææææær så snill, ikke tving oss til å oppleve Koholint skjerm for skjerm lenger! La hvert område være et stort, sammenhengende kart som man kan gå fritt rundt på! Ønsket om å kunne se hele øya samtidig var årsaken til at jeg gadd å spille gjennom hele greia på emulator og klippe skjermbildene sammen til ett stort kart. Og ja jeg har sett at andre har gjort det samme så det i grunnen var bortkasta. Til mitt forsvar la jeg inn spøkelset, et par monstre og Link du kunne leite etter hvis du kjeda deg.
  • Gjør om Color Dungeon til noe som ikke er ræva: Bare det, egentlig.
Vi tek det etter tur.

Bossane har faktisk vorte oppgradera! Det er ein smule hardare å knæse dei fleste no (med unntak av den første, som eg trur har vorte bittelitt lettare utan at eg har sjekka det nøye). Sistebossen er ikkje like udugeleg, og dei fleste andre har fått små justeringar som gjer dei mykje artigare å slåst mot. Topp!

Hintsystemet er det same. Jaja. Om ikkje anna er musikken i telefonkioskane enno meir fantastisk i ny utgåve.

Ting å gjere på Koholint: Vel! Trendy Game er litt annleis no og krev meir finesse pluss at det er fleire ting å vinne, så det er fett. Du kan ôg finne fleire konkylier og hjartebitar, og eit par av karakterane på øya har fått litt meir dialog. River Rapids har litt meir du kan gjere no (men berre litt), oooog i staden for fotosjappa med kameramusa har du no skuret til Dampé, gravaren frå mellom anna Ocarina of Time. Der kan du pusle saman dine heilt eigne fangekjellarar og spele gjennom dei, for heder og ære og litt andre påskjøningar. Og fiskespelet er meir interessant og tek litt lenger enn to minutt å gjere ferdig. Det skjer framleis like lite etter Bird Key, meeeen resten er gode greier.

Betre inventory: Check. Som i, du har skjoldet permanent på R/ZR, turboskoa på L/ZL og armbanda som let deg løfte tungt på A. Men! Dette har den konsekvensen at du går gjennom halve spelet utan noko å bruke X/Y-knappane til sett bort frå bomber og hoppefjøra. Ikkje at det er ein stor greie, det berre slo meg at var litt stussleg. Men altså dette er flisespikking de luxe.

Sømlaus scrolling: Check, til dei grader. Heile Koholint er berre eitt digert område no og eg elskar det.

Color Dungeon er framleis ræva. Men sidan eit par av bossane no er blitt justert, er det ikkje like ræva.

Og elles? Eg har aldri gått lei av Link's Awakening sidan det vart gjeve ut for snaaart tredve år sidan, og er ikkje lei no heller. Denne nyutgåva fiksa kanskje ikkje alt eg har irritera meg over med spelet, men det klarar i det store og det heile å bevare essensen i spelet utan at det vert like krøkkete å spele som i hine hårde. Til dømes er no Manbo's Mambo mykje nyttigare (kan teleportere til alle teleporteringspunkt i staden for berre pytten, og det er fleire punkt å finne), sekretkonkyliene er fleire og lettare å kome over med eit nytt hjelpemiddel, oooog sååå...

...grafikken! Og musikken! Fantastisk. Tilt-shift-effekten og designen passar perfekt til spelet, og gjer at det ser ut som eit innmari forseggjord modellsett. Når det gjeld musikken har ingenting vorte spara på, så her har du endeleg Ballad of the Wind Fish i full orkesterutgåve og den nydelegaste fløytefelekomboen du kan tenke deg på temamusikken i Mabe Village. Eg merka meg rett nok at musikken i fjerde fangekjellar nok vart litt for simpel for dei som skulle komponere den nye versjonen (vanskeleg å vere ueinig der), så dei berre lagde noko nytt og smalt inn klimpringa frå Game Boy-utgaven midt inni. Heilt greitt.

Så, ja. 10/10, så klart.

Så slik er nok det.

Men men.

Berre noko eg tenkte på: Kva om Nintendo sette seg føre å lage ei nyutgåve av The Legend of Zelda? Dei kunne vel berre ha brukt denne grafikkmotoren og gønna på?

Jau, på eit vis kunne dei nok ha gjort det. Men eg trur ikkje det hadde vorte det heilt store. Det første spelet i serien er meir av ein prototyp for ein heil sjanger som var godt i gong då Link's Awakening vart utgjeve, og mange av mekanikkane og tropene som gjer sistnemnte spel så minneverdig er ikkje til stades i The Legend of Zelda i det heile. Eg vonar at Nintendo heller legg inn nokre referansar til spelet i komande spel i staden; kor artig hadde det ikkje vore å sjå att nokre av stadene frå The Legend of Zelda i Breath of the Wild 2?

Så me får sjå kva som hender.
 

Yetipants

Mein Gampf
Medlem av ledelsen
Ja, og: Dersom nokon lurer, så er Hero Mode akkurat som det plar vere i Zelda-spela: Vrient på starten og så berre alt for lett. Eg gløymde å nemne at eit anna tillegg i Switch-utgåva av Link's Awakening er at du no kan få tak i glasflasker som let deg ta med deg fear, kjend frå nesten alle dei andre spela i serien men ikkje opprinneleg ein del av Link's Awakening. Dermed er spelet ganske så hardt på dei to første fangekjellarane med mindre du er betre enn meg til å unngå skade (protip: Du kan lett få deg eit ekstra hjarte før du startar på første kjellar), og så har du den magiske salva til Personlegdomsforstyrra Tracy og fe-flasker til å redde ræva di kvar gong. Etter fffjerde (trur eg (E: Sjekka no og du kan ta han etter tredje)) kjellar kan du ôg halde ut gjennom Color Dungeon og få deg den blå rustningen så det vert enno lettare. Då eg lagra i egget til Vindfisken på Hero Mode sjekka eg når eg hadde lagra sist; det var utafor fjerde kjellar, altså eit halvt spel sidan. Hadde ikkje noko sterkt behov for å lagre på det strekket.

E: Eit anna protip for dei som ikkje har spela før er at når du finn den vesle radden som gjev deg meir magisk pulver, sei "nei" når han spør deg og så veljer du bomber eller pilar i staden for. Kven bryr seg om magisk pulver liksom. Viss du ikkje har bomber eller boga enno når du oppgraderar så får du berre maks antal når du kjøper dei i sjappa.
 
Sist redigert:

Lodin

Der Waaaah
Runna Leisure Suit Larry Wet Dreams Dont Dry i går og det var jaggu et spill. Hadde ekstremt lave forventninger, men det viste seg å være veldig bra skrivi og har noen ekstremt morsomme vitser. Stemmeskuespillet er også top notch med Jan Rabson tilbake som Larry og masse andre kjente stemmefolk. Grafikken var jeg først ikke kjempefan av, men den holder helt klart mål og gjør jobben sin.
Ihvertfall er dette en direkte oppfølger til det første spillet. Det forklares aldri hvordan, men Larry våkner opp i labben under Lefty's, baren fra det første spillet. Han har vært kryogenisk fryst siden 1987, men tar dette relativt greit. Det er såklart uendelig med vitser om interbutt og alt det bringer med seg og moderne tider generelt. Man får etterhvert en mobil med Tinder-parodi og målet i spillet er å få høyest mulig score sånn at man kan score med drømmedama. Dette fører såklart til masse teite quester hvor man må gjøre dritt for både menn og damer så de anbefaler ham.
Dette er da erketypisk pek og klikk med stort sett ganske lette pussler. Det er dog noen som er så ufattelig lite logiske at jeg starta å bruke en dårlig oversatt russisk guide. Når du endelig greier å fange ei rotte ved hjelp av
en kondom, en brukt dildo som lukter ost og en dorullhylse
innrømmer spillet med glede at dette er noe av det verste pisset innen sjangeren. Så medfølger det en vits som fikk meg til å skratte så da er det greit.
Det som overaska meg med dette er at det er ekstremt woke. På et tidspunkt blir Larry sjekka opp av en mannlig modell og jeg begynte å få bange anelser. Dette utvikler seg etterhvert til at du hjelper fyren med å bli sammen med eksen som er skapis. Det hele kuliminerer i at de blir gift i en sermoni styrt av en drag queen. Greia er dog at selvom det er masse homovitser så er det stort sett Larry det går utover og hele sekvensen er i grunn ganske søt.
Så kom jeg til en sekvens som ikke uventet fikk meg til å skratte mer enn noensinne. I en drøm våkner Larry på dassen fra første spillet med gammal grafikk og det hele. Etter litt pussling kommer man seg ut, men befinner seg plutselig i et veldig kjent kontor med en veldig kjent person.
Advarsel: visse brukere av dette forumet kan finne seg støtt av det neste jeg poster og bør ikke sjekke spoileren.
Jepp, de gikk der. =D
Så ja, dette eier. Kan ikke huske sist jeg spilte et genuint pek og klikk av den gamle skolen som var bra, men her er vi.
Terje nevnte at Al Lowe ikke er fan av spillet, men jeg nekter å tro at han ikke bare er grinete fordi noen tok over babbyen hans. Stakkars gamle boomer.
 

Trench_Rat

Sommerbildene våre
Har vært på David Cage (blander alltid han og David Jafey) kjøret i det siste og fullført Detroit Become Human. Som alle andre Qaunatic Dream spill så føles det som om man tok feil valg uansett hva en velger å gjøre. Klarte å fullføre robot revlusjonen (uten å bruke den dirty bomben) fikk Connor til å deviere men klarte ikke å redde Kara og Alice (de ble arrestert/skutt på bussstasjonen) . Dette er faktisk det eneste Cage spillet jeg har lyst til å gå igjenom på nytt for å se andre endinger.


fake edit: er det noen annen måte en på PC jeg kan spille Farenheit

fake edit 2 : https://store.playstation.com/no-no/product/EP1628-CUSA05760_00-SLES535390000001 noen som har prøvd denne versjonen?
 
D

Deleted member 91

Gjest
Ja, det er den han linka - de utgivelsene er såvidt jeg vet bare PS2-spill kjørt på en emu, med alt det innebærer. Tror alt i alt det er grei måte å spille det på altså.
 

Lodin

Der Waaaah
Hvis målet er å spille alt av David Cage må man uansett ha en PC for Omikron. Finnes og på Dreamcast, men den er vel umulig å få tak i og kjører uansett helt jævlig.
 

Thinaran

Den mannlige sexbomba
Medlem av ledelsen
Screenshot-184.png


Doom Eternal. Det er nok det ypperste innen arena shooter-sjangeren. Hvert brett har fantastisk designede arenakamper mot demoner og den mest tilfredsstillende skytinga og spill-loopen i noe FPS noensinne, antagelig. Det er Doom 2016 men oppgradert i intensitet og bevegelighet. Du får ganske mye mindre ammo enn før men motorsaga er putta på en dedikert knapp og det er meningen du skal bruke den mye oftere for å få tilbake ressursene dine. Glory kills for helse, motorsag for ammo, sett fyr på fiender for rustning. Det fungerer helt utmerket. Spillet kjører som varm kniv i varmt smør på PS4 og det er ikke engang noe særlig issues med å bruke kontroller for å sikte. Musikken eier såklart, å bevege seg rundt eier, alle våpnene eier og har sine bruksområder.

Men spillet har også mange problemer. Jeg har ikke spilt forrige Doom på to år men jeg føler på en måte at delene av brettene som ikke var arenaer var bedre? Brettene i Eternal er ikke godt nok designet til at du bare kan skru av kompasset og enkelt finne veien fram. I tillegg stopper spillet stadig opp fordi du må finne ut en eller annen dum puzzle for å komme deg videre. De er aldri vanskelige, men føles som bortkastet tid. Veldig ofte blir du tvunget til å hoppe rundt og klatre i vegger som om dette var et Uncharted-spill. Disse delene spenner fra lite utfordrende til mildt irriterende. Hemmelighetene er ofte godt skjult og jeg brukte ganske mye tid i hvert brett bare på å prøve å finne ut hvordan jeg skulle komme meg til spørsmålstegnet. Noen ganger tenker du at du kan dobbelthoppe og booste til en hemmelighet, men designerne har også tenkt på denne muligheten og plassert en usynlig vegg der eller at du bare plutselig dør som om du hadde falt av brettet:


Bosskampene i Doom 2016 var og mye bedre. Jeg hadde skrudd av Tutorials fordi jeg synes det er teit at spillet skal poppe opp en boks som forklarer deg akkurat hvordan du skal drepe en boss rett før kampen begynner, men jeg var faktisk nødt til å krype til codexen og sjekke dette flere ganger. Doom handler om å putte bly inn i demoner, okei? Det skal ikke være Dark Souls. Likevel har de putta inn en boss som krever en veldig spesifikk dans hver gang han dukker opp. Ikke gå for nært, ikke gå for langt unna, hold deg på medium avstand og bait et spesifikt angrep han gjør for det er eneste måten du kan skade han. Og såklart dukker han og opp som en vanlig fiende senere. FLOTT.

Jeg samlet sammen alle collectibles og gjorde alle de brettspesifikke utfordringene, og endte opp med 15 suit points til overs etter å kjøpt alt. Hadde vel og 3-4 sentinel batteries til overs. Utrolig merkelig designavgjørelse.

doom-eternal-its-hot-in-here-1533718922.png


Så var det loren da. Jeg antar id har ansatt noen skribenter som var nødt til å få noe å gjøre, så nå får vi masse bakhistorie på universet med masse begreper som Argent d'nur som var et folkeslag som ble overtatt av Helvete og på en eller annen måte ble kombinert med noe annet og gjort til Argent Energy, du har Sentinels og Night Sentinels og en hel kultur der, og du får tilogmed en slags backstory til Doomguy som jeg satte lite pris på. Bare masse fluff som gjør storyen mer diffus framfor å fokusere på en enkel "I dette spillet er det disse som er badguys og dette er motivet deres". Sånn som det er nå føles det som du slåss mot en gjeng mellomledere.

Spillet har en multiplayer som … eksisterer. Testa det bare én gang men det er en sånn asymmetrisk greie hvor én spiller er The Slayer, og de andre spiller demoner som prøver å drepe han og så skal man se hvor lenge Slayer overlever. Siden spillet har så god skyting er det rart at de ikke lagde en "ordentlig" multiplayer, men id vil kanskje heller ha folk over på Quake Champions eller?

Forhåpentligvis tar de kritikken til seg når de designer DLC-ene. Det skal visst komme to i løpet av det neste året, og de vil handle om hvordan Jorden falt til demonene. Og man skal visst ikke spille som Doomguy i dem. Jeg gir Doom Eternal 8/10
 
Sist redigert:

Buggz

Jævla Buggz
Medlem av ledelsen
Nitpick: asymmetrisk multiplayer er når spillerne har forskjellige egenskaper, asynkron multiplayer er når man ikke spiller samtidig, f.eks. kan rundebaserte strategispill være asynkrone.

Jeg spilte DOOM 2016 nesten ferdig (oppdaget forleden dag at jeg faktisk sluttet halvveis inn i siste brettet :doh: ) men elsket hvert sekund. Tenker jeg kjøper dette på billigsalget siden jeg har for mye jeg både spiller og jobber med for tida.
 

Shinra85

Spillegals effort emo
Spiller Doom Eternal selv, og det eier. Stressende som tusan. Også testa multiplayer, og det funka? Var level 3 da jeg hoppa inn, spilte mot en Level 16 og 19. Jeg herja de, døde kun én gang av en rakett malplassert i en zombie foran trynen min. Enten er Slayer ufattelig OP, eller så er jeg jævlig god. (hint: Slayer er OP).

Ennå ikke drept Prest Nr. 2 så har mye igjen av spillet, men ser for meg å poste her igjen snart med de siste tankene og endelig et spill som er runda.

Har forøvrig en plan om å spille igjennom Single Player på de fleste spillene jeg har, renske opp backlog. Blir et sært prosjekt med alt fra fan service pantsu-spill pga hvordan kan man la være å kjøpe sånt, til altfor store Open World AAAspill. Blir et bra spillår, det har jeg bestemt
 
Ja, det er virkelig året for å sitte inne og spille i alle fall

Jeg elsket Doom 2016, men dette ser så ufattelig samey ut... alt jeg har sett av Eternal kunne like gjerne vært fra det. Og jeg har sikkert glemt nok av 2016 til at jeg like gjerne kunne spillt det om igjen. Uansett, Bethesda-spill har en tendens til å gå ned 75% i pris på bare en mnd eller to, så hopper nok på etterhvert.

Jeg har derimot aldri spillt særlig mer enn de første to banene av Doom 1993 før, og det er overraskende kult på Switch. Hadde ikke trodd at FPS-enes bestefar skulle kunne hamle opp med mye av det som kommer ut i dag gameplaymessig. Første epsiode gikk som smør, men merker vanskelighetsgraden er betraktelig skrudd opp i andre, så det spørs om jeg holder ut.
 

Buggz

Jævla Buggz
Medlem av ledelsen
Det fordi Doom aldri egentlig handlet om skyting, men om bevegelse. Og etter noen glimrende arenashootere som skjønte det, begynte FPS å bli mer og mer point&click adventures frem til DOOM viste folk hvor skapet skal stå. Gamle Doom er fortsatt et glimrende spill!
 
Såååå man kunne skrevet bøker om the rise and fall of Sega som konsollprodusent. Men et av de mest geniale og lure valgene de tok før slutten var å fronte Sega Dreamcast med en weird kung fu-themed adventure-spillserie hvor du skal finne fyren som myrdet faren din!?! Det spesielle var at spillet samtidig simulerte livet til hovedpersonen. Så du måtte sove, gå på jobb og løfte kasser for å betale hotellregningen din, løpe etter vesketyver, m. m. Typ fem folk hadde en Dreamcast og hadde dermed muligheten til å spille dette. Av disse fem syntes egentlig bare tre av dem dette var gøy. Det sies likevel at Shenmue 2, som var alle sjangre på en gang, var så dyrt å lage at alle som eide en Dreamcast måtte kjøpe to eksemplarer bare for at utviklerne skulle gå i null. Kort tid etter gav Sega seg med å lage konsoller og Shenmue-historien ble aldri fullført.



Men nå takket være "the magic of Kickstarter" og folkefinansiering, har vi fått en oppfølger!! Konsensusen er at det er akkurat sånn som Shenmue 3 ville vært hvis det kom ut i 2002. Og at det er problemet. Spill har gått videre og Shenmue føles ikke så revolusjonerende ut som det en gang gjorde. Men jeg er uenig!?! Etter min mening finnes det fortsatt ingenting som Shenmue. Det tar alltid litt tid å komme inn i og føles til å begynne med ganske kjedelig og slitsomt. Men når du har lagt deg for å sove et par ganger fordi det har blitt sent, hugget litt ved, brukt 10-20 minutter på å spørre folk på veien hvor du skal gå for å finne noe … Så blir i hvert fall jeg bare dratt inn på en spesiell måte? Og når det da faktisk skjer noe veldig stort, når noen blir kidnappet eller man må slåss med noen, så føles det bare utrolig mye mer ekte og spennende enn det gjør i andre spill.



Og at first var Shenmue 3 exactly what I wanted. Jeg likte den første halvdelen som fortsetter i de kinesiske fjellene hvor Shenmue 2 sluttet veldig godt! Men så bare ramler alt sammen fra hverandre? Den andre delen er nesten helt lik den første med mye fokus på hjernedøde minigames for å øke styrken sånn at du kan vinne i slåsskamper. Dette er ganske skuffende med tanke på at mye av magien med de forrige spillene for meg var at "hva som helst kunne skje". I Shenmue 2 er det for eksempel plutselig en del satt i en skyskraper som føles litt som en hule i et JRPG. På slutten av Shenmue 2 er det igjen plutselig en lang sekvens hvor to figurer i sanntid går en veldig lang tur mens de blir kjent med hverandre.

Byen hvor andre halvdel av spillet er satt er også veldig mye dårligere enn landsbyen i den første. Til tross for at den ser og føles ut som noe fra en tidligere æra, er det veldig mange irriterende plasser hvor du tvinges til å "gå tregt" sånn at spillet får tid til å laste inn. Den andre byen er også full av distraherende Kickstarter-greier, som bygninger og historiedeler som utelukkende handler om å gi nikk til de som har finansiert spillet, og dårlige internvitser som jeg tror aldri ville blitt med normalt. Shenmue 3s historie slutter dessuten fantastisk antiklimatisk med en daff cliffhanger.



Det kanskje kjipeste med dette spillet er også kanskje min egen feil og arguably også et problem med Shenmue 1 & 2 ... Men altså i et spill hvor man må gjøre så mye kjedelig vedhugging, trening osv. så blir i hvert fall jeg ekstra motivert hvis jeg vet at jeg kommer til å få 100%. Selv om det er noe skikkelig teit, føles det bare veldig bra å gjøre absolutt alt. Men jeg angrer veldig på at jeg bestemte meg for å få 100% i dette spillet. Hvis jeg visste halvparten av hva det krevde ville jeg aldri funnet på å gjøre det. Et lite eksempel er å få alle leketøyene fra alle automatene i spillet. Det er ikke spesielt dyrt og du trykker bare på "X". Men det tar bare helt vanvittig lang tid. Jeg fikk i hvert fall sett en del serier da.

Kort sagt ... spill har nok kommet en del lengre siden Shenmue-serien. Samtidig er det mye spesielt i disse spillene som etter min mening fortsatt gjør dem verd å hedre. Shenmue 3 er imidlertid Kickstarter-ræl. Utviklerne hevder de trenger 2-3 spill til for å bli ferdige. Kan ikke si det lenger holder meg våken om nettene om vi noensinne får se hvordan det går med Ryo. Det er kanskje det beste som kom ut av denne oppfølgeren.
 

Thinaran

Den mannlige sexbomba
Medlem av ledelsen
Kan like godt skrive om Yakuza 3 også. Det er det siste i hovedserien jeg spiller, da det var det siste som kom ut i remaster. Dvs, den digitale versjonen kom ut allerede i august, 4 kom ut i oktober, og så kom 5 i februar og det var først da de slapp den fysiske utgivelsen. Yakuza 5 ble kun sluppet digitalt i vesten, mange år forsinket og etter mye mas fra fansen, så samleboksen av Remastered Collection inneholder tilogmed et tomt PS3-cover for de som kjøpte 3 og 4 fysisk og ikke overlever å ha hull i spillhylla.

rsz_93189225_660271574544739_727619321672499200_n.jpg


Den første utgaven av Yakuza 3 på PS3 hadde blitt klippa ned i vesten. Flere substories ble fjerna, sammen med alt av hostess-dating og alle sære japanske gamblingspill. Alt er putta tilbake i Remaster-versjonen bortsett fra én substory og et quiz-minigame hvor du måtte leve i Tokyo på 00-tallet for å ha noe sjans for å vite svarene på.

Men dette er da det eldste spillet i serien som ikke har en Kiwami-style remake, så det har ikke alle de quality of life-greiene som senere innført. Dvs at dette spillet har:
- Færre telefonkiosker (savepoints). I remaken av 2 kunne Kiryu tilogmed bruke mobiltelefonen sin for å lagre hvor som helst.
- Færre taxiholdeplasser (fast travel-stasjoner)
- Du kan ikke holde ned en knapp for å unngå å gjøre en heat move for å spare heaten din til et bedre øyeblikk, da får du holde deg til svakt angrep istedet
- Ganske begrenset inventory
- Du kan ikke kjøpe Locker Key Finder som sier ifra når du er i nærheten av en av de 100 skapnøklene
- Det eneste tilgjengelige bonusspillet i arkadehallen er Boxcelios, en småkjip shmup som kun eksisterer i Yakuza-serien. Klassiske Sega-spill dukka ikke opp i arkadene før i 5.

Yakuza_3-PS3Screenshots19813Children_of_the_Orphanage.jpg


Storyen i dette er at Kiryu har trukket seg tilbake til Okinawa og driver et barnehjem. Han blir dratt tilbake inn i dramaet når hans venn og sjette leder for Tojo-klanen blir skutt … av en fyr som ser ut som Shintaro Kazama, Kiryus adoptivfar som døde i første Yakuza-spill! I tillegg så er det noen som prøver å få gjennom et feriested på eiendommen barnehjemmet er på, og dette er linket til en amerikansk militærbaseekspansjon. Kiryu blir i løpet av spillet involvert med Okinawa-yakuzaens Ryudo-familie, den japanske regjeringa og tilogmed CIA. Historien er som vanlig unødvendig komplisert, og det er sikkert for å få spillet til å vare lengre. Jeg tror at hvis man bare gjør hovedoppdragene kan dette fort være det korteste i serien, og man kan potensielt fullføre det på rundt fem timer.

Men telleren min på slutten av spillet sa nesten 80. Det er nemlig to byer og over hundre substories i spillet, man kan jakte yakuza-hitmen, det er ELLEVE hostesses å date og coliseumet er tilbake (og jeg fullførte det for første gang). I tillegg til alle minigames og andre avledninger.

Alt i alt er det et helt midt på treet Yakuza-spill, men det er alltid én ting som plager meg og i dette er det følgende: De føkka opp kontrollene! Og med det mener jeg ikke at de ikke fungerer, men at da de konverterte PS3-spillet til PS4, så har de gjort sensitiviten på stikkene for høy. Jeg har i alle de tidligere spillene klart å fullføre alle substories, som gjør at du låser opp den vanskeligste kampen i spillet og får det tilhørende gulltrofeet. Men i dette spillet er det substories som er koblet til de fire aktivitetene biljard, baseball, golf og bowling. I biljardspillet er det sånn at hvis du ikke trekker R-stikka 100 % rett bakover og så fram, så kommer ballen til å skjene til siden og føkke opp skuddet ditt. I baseball sliter jeg med timinga på å treffe ballen, og i golf og bowling er fysikken ødelagt (30 fps->60 problematikk?). Var nødt til å se Amon-storyen på Youtube for første gang. :(

Og med det tar jeg farvel med Kazuma Kiryu. Neste Yakuza spill vil ha den japanske tittelen Like a Dragon og ha en ny hovedperson. Spillet vil foregå i Yokohama og ha turbasert slåssing. Jeg er spent!
 

Lodin

Der Waaaah
Lasta ned Close to the Sun i går siden Epic gir det bort gratis og det var jo en ting å spille. Har lit blanda følelser altså.
Først kan man vel nevne at disse utviklerne er frekke som faen for dette er så godt som en blåkopi av Bioshock bare at nå foregår det ikke i en by under havet eller i himmelen, men på et digert jævla cruiseskip. Dette skipet er da designa av Nicola Tesla som i denne tidslinjen er verdens rikeste and. Han har ikke latt seg pille på nesa av Edison, men derimot perfeksjonert coilen sin og masseprodusert gigantiske tårn som kan transportere strøm til hverandre trådløst hvor som helst på jorda.
Ihvertfall har han nå bygd denne balja og såklart rekrutert alle de smarteste folka i verden. Han har også bygd en fåkk off diger laserkanon som er montert på baugen og den kan lett ta ut hvilket som helst krigsskip. Ikke uventet er alle verdens nasjoner ute etter ham og operasjonen ledes av Edison såklart.
Vil si det er et ganske bra premiss selvom det er stært. Ihvertfall spiller man som Rose Archer, en journalist som har fått brev fra søstera si, Ada. Hu er forsker ombord på skipet og trygler Rose desperat om å komme å hjelpe av grunner så da gjør hu det.

Ihvertfall er dette en vandresim av den vanlige arten. Man promper rundt i diverse pene art deco områder og leser masse brev og avisartikler. Det er nok av shitty jump scares, men man slutter fort å bry seg for man kan jo ikke dø.
Så i en kuttescene får man se en gærning bestialsk myrde en fyr og etter han han har gått videre finner man et brev på liket. Der nevnes det at han driver å etterforsker mordene i Whitechapel. Da er det så klart Jack sjøl vi har å gjøre med, å nei!
Litt seinere støtte jeg på ham igjen og du vil ikke tro hva som skjedde. Siden jeg ikke rakk å reagere dro han tak i meg og rippa meg tre ganger og jeg måtte starte på nytt. Man kan altså dø i dette spillet og jøss så mange ganger jeg døde. Dette er da starten på en lang sekvens hvor du beiner gjennom en tramstasjon med ham etter deg og gjør du det ikke perfekt blir du rippa. Kan ikke huske sist jeg så så dårlig implementert trial & error. Dere kan tro jeg banna. Egentlig var alt dette min egen skyld for det er en gammal gubbe som guider deg på radioen, men jeg var så jævla stressa at jeg ikke fikk med meg hva han sa, men til slutt greide jeg å komme gjennom det.

Neste brett starter og nå er det Half Life 1 hvor man kjører tram. Plutselig detter deler av skinnene vogna henger på ned og gamlingen åpner en av dørene elektronisk. Han skriker desperat at jeg må hoppe ut nå så da gjør jeg det for det er to belilig plasserte tanker rett ved. Jeg hopper mot dem og detter ned i ildmørja. Dette skjer flere ganger og etter biten med Jack er jeg ikke særlig glad i dette spillet. Endelig greier jeg å lande på tankene og kan titte meg rundt. Problemet her er at spillet er jævla mørkt og det er flammer rundt meg, men til slutt greier jeg å skimpte en orntlig platform et stykke unna. Så ja, når oldingen sier man må hoppe med en gang så må man ikke det, man må vente en del sekunder.

Men men, de to bitene var egentlig det eneste som virkelig irriterte meg med spillet. Etter det begynner historien å etablere seg og mysteriet nøstes opp. Vil si historien er veldig bra, på høyde med Bioshockene. Tesla er en utmerket arvtager til Ryan og Comstock, selvom han godt kunne vært der mer i starten. Jo også er det cameo med en ung Einstein også bare fordi.

Spillet er egentlig veldig blanda drops. Det visuelle, stemmeskuespillet og lydbildet er helt på topp, mens gameplayet er så som så. Det er noen sånne jagesekvenser til med, men disse var ikke no stress fordi jeg nå skjønte logikken i dem. Det har også diverse pussler, men disse er pissenkle. Stort sett handler det bare å finne en nedskrevet kode for å åpne ei dør. Stod aldri fast der.
Alt i alt vil jeg si dette er vel verdt å oppleve for historien som er veldig spennende. Vil dog si at jeg nok ikke kunne spilla dette på konsoll. Starta det med gamepad, men med selv høyeste sensitivitet snur Rose seg ulidelig sakte. Ga fort opp mot Jack og gikk over til mus fordi man er nødt til å kunne runde hjørner kjapt som faen.

Men ja, om du som meg en kveld ikke har flere dyr å krysse for dagen så er dette absolutt verdt å teste. Det er såklart en forutsetning at du ikke er en av de som hater Bioshock såklart. Bare forbered deg på å ræge littegrann.

 

Sjutten

Piraten fra Sjuttavika
Jeg ble ferdig med Resident Evil 3 i går og jeg vet ikke helt. Som frittstående spill er det kult nok, men som en remake av RE3 synes jeg ikke det holder helt, fordi det er for mye som mangler. En av hovedgreiene i originalen var disse scenario-valgene du måtte ta som påvirket hvordan resten av spillet utspilte seg, men dette er helt borte. Det mangler også flere fiender og bosser, samt ikoniske lokasjoner som klokketårnet, kirka og parken. Det er heller ikke noe mercenaries-minispill, men kanskje det blir lagt til som DLC senere. Heldigvis er det noen nye greier som veier opp litt også, som flere kamper mot Nemesis og du har hele fem forskjellige vanskelighetsgrader. De to siste er ganske jævlige, siden det er mange flere zombier og du dauer så fort du blir tatt. Nå kan du riktignok lagre så mye du vil, i motsetning til det vanskeligste i RE2, hvor du måtte bruke ink ribbon.

I motsetning til RE2 er det ikke noe spesielt vanskelig du må gjøre for å ta platinum-trofeet. Du må få S rank på det vanskeligste, men det er altfor lett denne gangen. Det eneste du trenger å gjøre nå er å komme deg gjennom på under to timer (jeg klarte det på 1:25) og ikke lagre mer enn fem ganger og det er ikke noe stress siden du kan bruke så mange bonus-våpen og items du vil for å gjøre det lettere. Dette må være det RE-spillet hittil hvor det er lettest å få tak i rakett-avfyreren og med items mener jeg noen greier som gjør at du tar mindre skade og gradvis regenererer helse. Også har du den greia med at du ikke kan åpne kista og ikke bruke helse-items, men dette er ikke noe problem siden du har de nevnte greiene og kan ha opptil 20 inventory slots.

Så ja, en liten nedtur etter RE2 og ikke en særlig bra remake, men ellers greit nok. Angrer litt på at jeg betalte full pris for det. RE2 koster 189 på tilbud nå, og det hadde vært en mer tålelig pris.

En langt bedre remake er MediEvil, som hovedsakelig er det samme spillet, bare med bedre grafikk. Det er fortsatt gøy å spille og det ser veldig pent ut. Eneste som skuffer er at de ikke tok med toern i samme slengen.

Ikke verst å ta to platinumer på samme dag.

Platinums.jpg
 

Houseman

Filmnerden
Medlem av ledelsen
Fullført Dishonored 2 for andre gang på New Game+ (og med Corvo), mer smooth denne gangen og uten drap eller detections gjennom hele spillet, fant dessuten alle maleriene og nok spenn. Anbefaler dere som har spilt før å cruise gjennom en gang til og få alt til å flyte, er jo mange ulike måter å gjøre ting på. Generelt en veldig gjennomarbeidet spillen, noen steder får man litt følelsen av at vaktene er stilt opp for å bli lette bytter, men heller det en helt random patruljering. Mitt største ankepunkt er at spillet håndterer quick saves og autosaves litt tilfeldig, plutselig har man en kill eller detection og saven fra like før det skjedde er borte. Jo, også dør folk på helt føkkings idiotiske måter noen steder, av å få et drikkeglass i hodet, bli spist levende av én bloodfly eller plutselig falle ned fra et sted selv om man har forsikret seg om at de ligger rolig. 85 % achievements, misset et par suvenirer til båten, gadd ikke den possession-achievementen og dropper å spille en ekstra gang på high chaos eller å få draps-achievements, det er low chaos som appellerer for min del.

FFsju ankom i dag så det passer jo bra å fortsette med, Rtre har jeg ikke hørt noe om selv om jeg bestilte før release. Skal aldri velge "bestill til butikk" igjen, antok at det ville følge med på lasset ved neste varelevering til butikken men det har tatt lenger tid enn postgangen.
 
Sist redigert: