Etter Forager tenkte jeg at jeg skulle spille et annet etterlengtet spill som jeg så på Gampepass, nemlig Carrion. Det var i går kveld. Hvorfor skriver jeg i denne tråden om det da? Fordi jeg har runda det, med 100% achievements og greier. Ikke et veldig langt spill, med andre ord, selv om jeg satt lenge oppe i går og en times tid nå; seks-sju timer til sammen, tenker jeg.
Jeg har ikke sjekka, men regner nesten med at hvis jeg søker opp Jim Sterling nå og finner en video hvor han meddeler sine tanker om Carrion, så er introen på den videoen monsteret i spillet som spiser folk satt til den "Yummy yummy yummy I've got love in my tummy"-låta.
For ja, Carrion er en spillbar skrekkfilm, og du er monsteret. I dette tilfellet er monsteret en... øh, klædd. En rød masse av tentakler, øyne og munner. Den kan rusle rundt nær sagt overalt, spiser folk som popcorn (med mindre de har på seg rustning), og - dette vil overraske cirka ingen - må utforske fasilitetene den er innesperret i for å få nye egenskaper og til slutt rømme.
Uten at det er en direkte ripoff av noe (faktisk synes jeg monsterdesignet er veldig kult og unikt), lener spillet seg mye på filmer som Alien, Predator og The Thing for inspirasjon til egenskapene og utfordringene monsteret (som jeg har valgt å kalle Mons) forserer etter hvert. Dermed får du ulike våpen og evner du må bruke for å komme deg videre; usynlighet, beinspyd og flere andre jeg ikke vil spoile. En - iallfall innledningsvis - fiffig vri er at siden monsteret vokser og utvikler seg ettersom det spiser folk, blir også evnene dets knytta til hvor stort det er. Dermed må du noen ganger endre størrelsen (ved å bare... slenge fra deg en diger klædd med kjøtt i en pytt, verdens kjappeste slankekur) for å ha riktig sett med evner til å takle den forestående situasjonen.
Så: Jeg testa demoen for noen måneder siden og gleda meg stort. Det var få overraskelser, men det var innmari tilfredsstillende å bare rase rundt som et levende mareritt og sørge for at en hel gjeng med folk fikk verdens dårligste dag på jobb. Basert på demoen (som ikke er et utdrag fra hele spillet, men en frittstående greie) følte jeg meg sikker på at her hadde vi med en skrudd Metroidvania å gjøre. Den gang ei! Nesten. Spillet er ekstremt lineært, til den grad at gjennom store deler av spillet kan du ikke en gang gå tilbake for å få med deg ting du har gått glipp av. Ikke før i siste del av spillet er det noen vits i å utforske, siden du rett og slett ikke kan. På slutten får du dog en mulighet til å rase gjennom hele spillet for å finne de siste egenskapene du ikke hadde mulighet til å ta før. Spillet er ikke så digert, og delt inn i et nav-område med portaler til hvert underområde, men det finnes ikke noe kart så du bør ha litt stedssans.
Uansett, da. Siden Mons ikke er verdens mest hardføre monster, består kamper av at du må ligge i skjul og bruke evnene dine kløktig for å få litt vomfyll uten å bli skutt eller brent til hælvete. Så klart kan dette oppleves ulikt avhengig av hvem som spiller, men jeg syntes aldri spillet ble noe vanskelig. I høyden er det en eller to konkrete utfordringer du må takle i hvert område, og basen du raserer er tydeligvis - heldigvis - designet etter prinsippet om at hvis sikkerhetssystemene først konker, så er det nok best å låse opp alle dører og slå av alarmene. Greia er at etter hvert blir du så mektig at hvis du ikke er helt iddiot trenger du ikke å stresse med å knæse selv de tøffeste utfordringene spillet har å by på.
Problemer, da? Vel, noen av mekanikkene som brukes for å lage pusler du må løse føles veldig kunstige. Mange steder må du lempe ut kjøtt i en pytt så du kan få riktig størrelse, åpne en dør med egenskapen du har i den størrelsen, gå tilbake og vokse igjen, og løse neste utfordring. Det er så tydelig at de har tenkt "her må spilleren pusle litt" og så har de gjort det sånn. Dette er kanskje en usaklig innvending, men noen steder er det også åpenbart at basen er skiltet slik at Mons skal vite hvor han skal gå. Dette ødelegger litt for innlevelsen. Men ikke så mye.
Verre er det at noen steder hvor situasjonene du står overfor krever presisjon, er rett og slett en diger klædd med kjøtt for uhåndterlig til at du klarer å sikte ordentlig på det du veit er den lureste løsningen. Dermed blir kamper veldig lite taktiske siden du bare slenger deg rundt, bruker spiddeangrepet (eller et annet passende) og veit at du uansett kommer til å treffe på grunn av flaks. Flere situasjoner bærer preg av at designerne ikke helt klarte å få mekanikkene til å passe ordentlig sammen.
Men har det så mye å si? Det er ikke et dårlig spill selv om man er ekstremt surmaga; lengden kan være et ankepunkt, men jeg merker greit at hvis det hadde vært noe særlig lengre, ville jeg gått lei. Opplevelsen av å være monster er unik og rekker aldri å bli gammal før du er ferdig, 2D-grafikken er fantastisk detaljert og skaper en herlig stemning sammen med lydsporet - ikke at det er skummelt på noen måte, men du får virkelig følelsen av at du er folkene i spillet sitt verste mareritt - og alt i alt er dette vel verdt en spill. Spesielt for horror-fans.
Og i disse tider føles det godt å kunne være en del av løsningen på et problem ved å stolt kunne slå fast at den dagen noen klager på underrepresentasjon for minoritetsgrupper, så kan vi gi en hjertevarm bamseklem til de røde tentakkelmonstrene og trekke fram Carrion som et herlig eksempel på en tydelig fordomsfri, inkluderende fortelling. Ingen skal komme her og si at ikke spillmediet vet å gi de svake - for eksempel menneskeetende monstre - en stemme.
7/10, tenker jeg vi sier.
Jeg har ikke sjekka, men regner nesten med at hvis jeg søker opp Jim Sterling nå og finner en video hvor han meddeler sine tanker om Carrion, så er introen på den videoen monsteret i spillet som spiser folk satt til den "Yummy yummy yummy I've got love in my tummy"-låta.
For ja, Carrion er en spillbar skrekkfilm, og du er monsteret. I dette tilfellet er monsteret en... øh, klædd. En rød masse av tentakler, øyne og munner. Den kan rusle rundt nær sagt overalt, spiser folk som popcorn (med mindre de har på seg rustning), og - dette vil overraske cirka ingen - må utforske fasilitetene den er innesperret i for å få nye egenskaper og til slutt rømme.
Uten at det er en direkte ripoff av noe (faktisk synes jeg monsterdesignet er veldig kult og unikt), lener spillet seg mye på filmer som Alien, Predator og The Thing for inspirasjon til egenskapene og utfordringene monsteret (som jeg har valgt å kalle Mons) forserer etter hvert. Dermed får du ulike våpen og evner du må bruke for å komme deg videre; usynlighet, beinspyd og flere andre jeg ikke vil spoile. En - iallfall innledningsvis - fiffig vri er at siden monsteret vokser og utvikler seg ettersom det spiser folk, blir også evnene dets knytta til hvor stort det er. Dermed må du noen ganger endre størrelsen (ved å bare... slenge fra deg en diger klædd med kjøtt i en pytt, verdens kjappeste slankekur) for å ha riktig sett med evner til å takle den forestående situasjonen.
Så: Jeg testa demoen for noen måneder siden og gleda meg stort. Det var få overraskelser, men det var innmari tilfredsstillende å bare rase rundt som et levende mareritt og sørge for at en hel gjeng med folk fikk verdens dårligste dag på jobb. Basert på demoen (som ikke er et utdrag fra hele spillet, men en frittstående greie) følte jeg meg sikker på at her hadde vi med en skrudd Metroidvania å gjøre. Den gang ei! Nesten. Spillet er ekstremt lineært, til den grad at gjennom store deler av spillet kan du ikke en gang gå tilbake for å få med deg ting du har gått glipp av. Ikke før i siste del av spillet er det noen vits i å utforske, siden du rett og slett ikke kan. På slutten får du dog en mulighet til å rase gjennom hele spillet for å finne de siste egenskapene du ikke hadde mulighet til å ta før. Spillet er ikke så digert, og delt inn i et nav-område med portaler til hvert underområde, men det finnes ikke noe kart så du bør ha litt stedssans.
Uansett, da. Siden Mons ikke er verdens mest hardføre monster, består kamper av at du må ligge i skjul og bruke evnene dine kløktig for å få litt vomfyll uten å bli skutt eller brent til hælvete. Så klart kan dette oppleves ulikt avhengig av hvem som spiller, men jeg syntes aldri spillet ble noe vanskelig. I høyden er det en eller to konkrete utfordringer du må takle i hvert område, og basen du raserer er tydeligvis - heldigvis - designet etter prinsippet om at hvis sikkerhetssystemene først konker, så er det nok best å låse opp alle dører og slå av alarmene. Greia er at etter hvert blir du så mektig at hvis du ikke er helt iddiot trenger du ikke å stresse med å knæse selv de tøffeste utfordringene spillet har å by på.
Problemer, da? Vel, noen av mekanikkene som brukes for å lage pusler du må løse føles veldig kunstige. Mange steder må du lempe ut kjøtt i en pytt så du kan få riktig størrelse, åpne en dør med egenskapen du har i den størrelsen, gå tilbake og vokse igjen, og løse neste utfordring. Det er så tydelig at de har tenkt "her må spilleren pusle litt" og så har de gjort det sånn. Dette er kanskje en usaklig innvending, men noen steder er det også åpenbart at basen er skiltet slik at Mons skal vite hvor han skal gå. Dette ødelegger litt for innlevelsen. Men ikke så mye.
Verre er det at noen steder hvor situasjonene du står overfor krever presisjon, er rett og slett en diger klædd med kjøtt for uhåndterlig til at du klarer å sikte ordentlig på det du veit er den lureste løsningen. Dermed blir kamper veldig lite taktiske siden du bare slenger deg rundt, bruker spiddeangrepet (eller et annet passende) og veit at du uansett kommer til å treffe på grunn av flaks. Flere situasjoner bærer preg av at designerne ikke helt klarte å få mekanikkene til å passe ordentlig sammen.
Men har det så mye å si? Det er ikke et dårlig spill selv om man er ekstremt surmaga; lengden kan være et ankepunkt, men jeg merker greit at hvis det hadde vært noe særlig lengre, ville jeg gått lei. Opplevelsen av å være monster er unik og rekker aldri å bli gammal før du er ferdig, 2D-grafikken er fantastisk detaljert og skaper en herlig stemning sammen med lydsporet - ikke at det er skummelt på noen måte, men du får virkelig følelsen av at du er folkene i spillet sitt verste mareritt - og alt i alt er dette vel verdt en spill. Spesielt for horror-fans.
Og i disse tider føles det godt å kunne være en del av løsningen på et problem ved å stolt kunne slå fast at den dagen noen klager på underrepresentasjon for minoritetsgrupper, så kan vi gi en hjertevarm bamseklem til de røde tentakkelmonstrene og trekke fram Carrion som et herlig eksempel på en tydelig fordomsfri, inkluderende fortelling. Ingen skal komme her og si at ikke spillmediet vet å gi de svake - for eksempel menneskeetende monstre - en stemme.
7/10, tenker jeg vi sier.