Spilte ferdig
Paradise Killer i går, anledning en viss spalte i en viss podcast. Dette er hva du får hvis du tar et typisk nittitalls adventure-spill (tenk Myst, Lighthouse, The 7th Guest osv.) og gjør bruk av
noen av mulighetene vi har i det 21. århundre. Så øya du pusler rundt på er i full 3D og du kan gå overalt så lenge du klarer å komme deg dit, for eksempel. Men merk "noen av", kontrollsystemet er skikkelig stivt og føles som om programmereren har bare brukt standard FPS controller i Unreal og tweaka bittelitt før han sa seg ferdig. Det er også noen puzzles som føles henta direkte fra nevnte ræva nittitalls-adventures, og de kunne de like greit ha skippa. Det, pluss en i overkant stor mengde skrivefeil, er omtrent det eneste jeg ikke liker ved dette spillet.
Men resten da? Estetikken må nevnes, for det er vaporwave for alle penga i dette spillet. Da mener jeg layout, farger og clipart fra Windows 3.11, 3D-modeller fra portfolioen til en femtenåring med piratkopiert 3D Studio, hele greia. Det er kobla med karakterer som er ordentlig stilig tegnet, og et herlig soundtrack som består av synthwave, disco, loungemusikk, jazz og sånne greier.
(Favoritter: Go! Go! Style og Leaving, sjekk også ut Welcome)
De godt tegna figurene gjør mye for å etablere Paradise Killer som et ordentlig sexy spill, som seg hør og bør. Det er mye baris på mannfolka, og mye pupp og lår på damene. Det er godt jobba å få noe såpass dorky som vaporwave til å bli sexy, men det har de altså.
Så er vi ved hovedpunktet: Utforsking og historie. Du må utforske mye i dette spillet, siden du spiller rollen som etterforsker Lady Love Dies. Hun må etterforske massedrapet på The Council, som ble myrdet idet de skulle meditere fram Perfect 25, øya hele sivilisasjonen skulle flytte videre til sånn at de kunne gjenopplive gudene sine fordi- ja. Glemte jeg å skrive at Paradise Killer er spillet som tør å stille spørsmålet "hva hvis vaporwave var en religion"? Dette er en komplett absurd og grotesk spillverden, befolket av mer eller mindre psykopatiske, udødelige rasshøl, og det krever at du gidder å sette deg ordentlig inn i verdenen og er med på all den tidvis overveldende verdensbygginga det legger opp til.
For å løse de mange, kompliserte mysteriene på øya, må du rusle over hele plassen og være grundig med hva du finner, og så må du samtale med de gjenværende folka på øya for å kunne koble bevis til de konkrete forbrytelsene du etterforsker, og gradvis danne deg et bilde av handlingsforløp, motiv og alibi. Til slutt må du føre sakene dine for retten, og henrette de skyldige. Men: Spillet lar deg anklage
hvem som helst, og drepe dem så lenge du klarer å føre en overbevisende sak. Det er mye variasjon i hvordan du både kan etterforske og løse sakene, og hele spillet er egentlig bare å utvikle stadig nye hypoteser basert på vitneutsagn og bevis du graver fram. Historien er godt skrevet (minus skrivefeilene) og engasjerende, og det er lagt ned mye jobb i at du skal klare å pusle sammen både det som skjer i spillet og i tida før spillet finner sted, så lenge du engasjerer deg og finner fram til hintene spillet legger ut.
Så ja, jeg likte dette veldig godt. Det er et ordentlig adventure-spill, på godt og vondt. Mest godt da.