Faktisk var de første spillene jeg spilte Crash Bandicoot til min søsters PSX, Tekken til min søsters PSX, Super Mario All Stars til Super Nintendo og Lomax til min egen PSX. Før det hadde jeg riktignok spilt noen spill som hørte til min gamle pizzadisk-mac, men det husker jeg nesten ikke (bortsett fra at jeg likte Carmen Sandiego og Prince of Persia). Suikoden så jeg først ble spilt av storebroren til en kamerat, og det var «love-at-first-sight».
Jeg plages forøvrig av at jeg ikke kan slappe av med et spill på samme måte som før. Før kunne jeg ganske enkelt levet i nuet, og kun eksistere som et element av spillet selv, men nå er det altfor mange hensyn til fremtidens krav og plikter som kommer inn; jeg klarte ikke engang å starte skikkelig på Suikoden V i dag på grunn av tanker på særemne, prøver, lekser, sidemålsstil, osv...
EDIT: Artig hvordan jeg kan følelsesmessig knytte meg sterkt opp til et spill eller en interesse, men på den andre siden er så blottet for kontakt med mine egne følelser at jeg ikke har merket et særskilt bånd til noen jente.