Bokholderi er et yrke - før tiden kalte man regnskapsførere bokholdere-, et yrke som i lange tider har blitt sett ned på av akademikere og intellektuelle, ettersom yrket hverken forutsetter kompetanse eller kreativ tenkeevne (samt at dets eksistens utelukkende skyldes rent administrative grunner). Det å være en bokholder er for meg ensbetydende med å ha en meningsløs eksistens, noe som kanskje er den verste fornærmelsen man kan slenge etter en.
Det var den rent alvorlige delen; vanligvis bruker jeg bare uttrykket for å skape humor eller for å gjøre personen jeg slenger det etter forfjamset.
En tredje funksjon er at det stadfester min kulturtilhørighet. Ved å rakke ned på bokholdere identifiserer jeg med med akademikerne, og ved å bruke en hittil ukjent fornærmelse stadfester jeg at jeg ikke er en del av den norske kulturen, men har en egen, personlig identitet.
Her har dere et annet avsnitt:
"Helt fra han var ganske liten hadde Jørn vært klar over at han tok et valg, kanskje uten å virkelig kjenne til konsekvensene av valget. Nå, når han var påtvunget å leve opp til sine egne forventninger, begynte han først å skimte valgets ytterste konskvens. 16 år gammel visste han at han ville bli beundret av mange, men elsket av ingen".
Forøvrig skriver jeg aldri ned noe som helst, men fortrekker å formulere hovedlinjer og viktige passasjer i hodet.