LED Storm, Commodore 64, 1989
LED Storm, der LED står for Lazer Enhanced Destruction, gikk gjennom et par prototyper hos Capcom før det endelig kom ut på arcade. Og det er bare den første prototypen som tittelen egentlig passer til, dette startet som en futuristisk racer der man kunne skyte på hindringer og motstandere. Jeg vet ikke hvor langt i utviklingen det kom, men det ble forkastet for en ny versjon der man ikke lenger kunne skyte, men kjørte en bil som kan transformere til en motorsykkel og kan hoppe på kommando. Ingen laserforsterket ødeleggelse lenger altså. Denne versjonen må ha vært bortimot helt ferdig for det artige er at det er denne prototypen som ble sendt til U.S. Gold og er basisen for portene deres til hjemmedatamaskinene. Men det ble likevel ikke sånn arcade-spillet endte opp. Av en eller annen grunn ble spillet bearbeidet nok en gang, helt på tampen. Gameplayet i den endelige versjonen minner mye om den foregående, men man kjører ikke lenger en bil som transformerer men må istedet velge mellom flere kjøretøy før man spiller, fra formel 1 til trailer der de har varierende egenskaper rundt fart og tyngde. Denne endelige versjonen fikk også endret tittel til Mad Gear, ihvertfall i Japan. Om det navnet låter litt kjent så joda, en viss skummel gjeng fra Final Fight fikk navnet sitt etter det spillet her.
Man finner både den utgitte versjonen og prototypen som portene er basert på i MAME-settet forøvrig. Og det menes at prototypen er egentlig det bedre spillet. Jeg har aldri prøvd dem selv. Det vil si, jeg husker jeg så arcadespillet i min barndom og prøvde det kanskje også en gang eller to, men sitter ikke igjen med noe inntrykk nå.
Spillet ble som sagt gitt til U.S. Gold for å portes til hjemmedatamaskinene. Det ble aldri portet til konsoll, så disse er de eneste som finnes. U.S. Gold ga jobben til Software Creations som laga alle i sedvanlig rekordfart med dertil sedvanlige labre kvalitet, nøyaktig slik U.S. Gold ville ha det og antagelig forlangte. De ble så gitt ut under GO! labelet deres, akkurat som Bionic Commando før det.
Commodore 64-porten er med en gang den mest spillbare, og jeg prøver å si dette uten personlig bias, æresord. Jeg spilte denne versjonen en del selv som valp, riktignok. Det er fortsatt en futuristisk racer der løpene i hovedsak foregår på veier som svever høyt oppe i luften, med unntak av et par baner som går over åpne ørkener. Veiene er ganske falleferdige og har rast sammen her og der. Heldigvis kan kjøretøyet ditt hoppe på kommando for å forsere sånt, og som en bonus mose andre kjøretøy om en lander på de. En har en energimåler som synker ganske raskt, og en må stadig plukke opp mer energi i form av forskjellige pickups. Utfordringen er altså å komme gjennom hver bane før en er tom for energi. En har evig med "liv" ellers, om en faller ned fra veien eller på annet vis blir knust så blir kjøretøyet snart erstattet med et nytt. Men det koster såklart dyrebar tid. Bilen en kjører kan og transformeres til en motorsykkel på kommando, men det er mest kosmetisk virker det som. Motorsykkelen har muligens en mindre hitbox men jeg har ellers aldri lagt merke til noen forskjell på dem. I tillegg til et antall varierte, generiske kjøretøy som hindrer deg på veien så har du og en nemesis som kjører akkurat samme kjøretøy som deg, og som stadig dukker opp og lager kvalm. Målet er å fullføre spillet foran han, men lykke til med å fullføre i det hele tatt. Vanskelighetsgraden er ekstremt høy, tidsfristen er ganske tight og selv første bane er en liten utfordring å klare. Men greit overkommelig. Jeg husker spesielt tredje bane som en difficulty spike i denne versjonen, men etter å ha lært den så pleide jeg å komme godt over halvveis i spillet og det er 10 baner i alt. Men jeg klarte aldri å fullføre alle.
Denne porten er helt grei skuring for den tiden. Det utmerker seg ikke spesielt på noen måte for ettertiden, men det var lett å senke en del timer i det. Det mangler en hel del elementer fra arcade-spillet men ellers flyter det bra og kontrollen sitter. Det eneste en kan klage på er at vanskelighetsgraden er nok for høy for en hjemmeport, det er ekstremt vanskelig å fullføre det.
Follin komponerte et knippe egne låter til alle disse portene, såvidt jeg kan bedømme er ingenting basert på musikken fra arcade-versjonen. Han skrev også litt forskjellige låter til forskjellige ports, det er litt gjenbruk men også en del variasjon mellom de forskjellige portene så litt mer interessant å høre dem alle i motsetning til før. Særlig tittellåta her er unik for C64-versjonen, og den er minneverdig nok. Den åpner med det umiddelbart gjenkjennbare riffet fra Smoke on the Water av Deep Purple, men går raskt over til noe helt eget. Gitarlyden han får frem her er og noe å legge merke til, det er ikke et sample men noe han får frem ved å autistisk tweake lyd og filtre til den er der. Den er og et fint eksempel på at ingen SID-chiper er nøyaktig like, denne lyden er nesten alltid litt annerledes på hver maskin den spilles på. Og særlig på en 8580 blir den helt annerledes, den blir en bassgitar istedet. Det er også i denne låta en først hører fløytelyden som en lett kjenner igjen i hans musikk. Heller ikke et sample. Og ganske tydelig Jethro Tull-inspirert, Follin er blodfan som tidligere nevnt. Det her er en forsmak på et senere soundtrack der han tar denne tweakinga av SID-filterne for å få frem egne lyder til et helt ekstremt nivå. Men det er en senere sak.
Utover tittellåta så har spillet en låt som spilles over statusskjermen mellom hver bane, tre varierte ingame-temaer som gjentas i samme rekkefølge gjennom spillet, et ganske avslappet high score-tema og en game over-jingle.
I tillegg til det her så har programmereren Stephen Ruddy gravd frem tre tidlige versjoner av låter til spillet. Ruddy jobbet og i Software Creations og samarbeidet en del med Follin, og bidrar entusiastisk i C64-miljøet den dag i dag. Disse tre er en tidlig versjon av tittellåta, en ekstremt kort loop som kan høres ut som utviklet seg til den andre ingamelåta, og en helt unik låt som antagelig også var tiltenkt som et ingame-tema. Men den ble ikke brukt her i det hele tatt, istedet så tok bror Geoff Follin og gjorde en versjon av den til sitt lydspor til spillet Aigina's Prophecy.
Finner ingen video med hele lydsporet. Det er en spilleliste med nesten alle, uten game over-jinglen og de tre ekstralåtene som Ruddy fant. Men den er tatt opp på 8580 som særlig tittellåta låter helt annerledes på. Så to youtubelinker under her altså, den første med tittellåta fra en 6581 og den neste med en spilleliste med låter fra en 8580. Så kan man og lett høre hvor annerledes de to versjonene av SID-chipen kunne være, det høres med en gang i de første sekundene av tittelsporet. Jeg synes opptakene i den spillelista er heller dårlige. Antagelig emulert og fulle av clipping. Det er ikke første gang jeg sliter med å finne gode versjoner av musikken på youtube, og det er snart så jeg driter i å inkludere dem og heller ber folk følge archive.org linken og høre på musikken der.
Ganske greit å få tatt opp lyden fra det her, spillet har forstyrrende lydeffekter men musikken spiller selv om man pauser det. Så det gikk greit. Siden musikken er ganske annerledes fra 6581 til 8580 så tok jeg opp begge deler, jeg har flere C64 maskiner som har hver sin versjon av chipen så begge versjoner er tatt opp fra virkelige maskiner. Bortsett fra de tre tidlige versjonene, de er emulert i Acid 64. Inkluderer dem i arkivet som bonusspor.
Archive.org: LED Storm (Commodore 64)