God of War II [PS2]
- Trådstarter Kilik
- Startdato
Ok. Han sier at han er lei av slike en-dimensjonale, maskuline neandertalere som Kratos(?). Han er lei av at vold, sex og banning skal være vanlige indigrenser i "voksenspill", og påpeker at det ikke finnes noe barnsligere.
Selv liker jeg ikke Gamereactor, men spalten han sin er faktisk verdt å lese
Selv liker jeg ikke Gamereactor, men spalten han sin er faktisk verdt å lese
"Spalten hans", ikke "spalten han sin". Du sparer noen tastetrykk på det. 
Men ja, enig i at Jon Cato har mye vettugt å komme med i artiklene sine, men akkurat når det gjelder God of War og Gears of War (og Gherkins of War og Ghosts of War) mener jeg han skyter skivebom. I innledningen påpeker han at man kan le av filmene til Arnold Schwarzenegger, Sylvester Stallone osv. fra åtti-nittitallet, siden de ikke er ment å tas seriøst; GoW og GoW derimot, er ment å tas seriøst, og da blir det hele bare teit, skriver han. Men da får jeg spørre: Hvorfor går det ikke an å flire av Marcus og Kratos når det går an å flire av Terminator og Rambo? Det er akkurat den samme fantasien det bygger på: Følelsen av rå makt, av uovervinnelighet, og å ta loven - og latterlig kraftige våpen - i egne hender. Det er en veldig guttete fantasi som de aller fleste menn (sikkert også mange kvinner) bærer på et sted inni seg. For meg er poenget med sånne spill å hengi seg til barnsligheten; å leke stor, tøff neger med kanon og skarpe replikker. Det der med neger er det kanskje bare jeg som drømmer om, men samma det.
Uansett: Jeg synes det blir latterlig å kreve at Epics og SOEs actionspill skal strebe etter å fortelle en historie med mening og dybde, som gir rom for ettertanke gjennom troverdige figurer. Det er ikke det som er meninga. Meninga er å gi en stilig mulighet for å leke Supermann, og sånn sett fungerer spillene ypperlig. Hvis jeg vil ha en fet historie i tillegg til volden, spiller jeg Deus Ex, Neverwinter Nights 2 eller (om noen måneder) Bioshock. Poenget mitt blir at både klisjerte actionspill og spill som forteller en mer involverende historie fortjener sin plass i kulturen, uten at det ene automatisk er mindre verdt enn det andre.
Jon Cato utfordres herved til en runde Gears-deathmatch mot meg, så skal han få se akkurat hvor barnslig og teit det kan oppleves når jeg sager ham i stykker og så kaller mora hans et tyttebær etterpå.
Men ja, enig i at Jon Cato har mye vettugt å komme med i artiklene sine, men akkurat når det gjelder God of War og Gears of War (og Gherkins of War og Ghosts of War) mener jeg han skyter skivebom. I innledningen påpeker han at man kan le av filmene til Arnold Schwarzenegger, Sylvester Stallone osv. fra åtti-nittitallet, siden de ikke er ment å tas seriøst; GoW og GoW derimot, er ment å tas seriøst, og da blir det hele bare teit, skriver han. Men da får jeg spørre: Hvorfor går det ikke an å flire av Marcus og Kratos når det går an å flire av Terminator og Rambo? Det er akkurat den samme fantasien det bygger på: Følelsen av rå makt, av uovervinnelighet, og å ta loven - og latterlig kraftige våpen - i egne hender. Det er en veldig guttete fantasi som de aller fleste menn (sikkert også mange kvinner) bærer på et sted inni seg. For meg er poenget med sånne spill å hengi seg til barnsligheten; å leke stor, tøff neger med kanon og skarpe replikker. Det der med neger er det kanskje bare jeg som drømmer om, men samma det.
Uansett: Jeg synes det blir latterlig å kreve at Epics og SOEs actionspill skal strebe etter å fortelle en historie med mening og dybde, som gir rom for ettertanke gjennom troverdige figurer. Det er ikke det som er meninga. Meninga er å gi en stilig mulighet for å leke Supermann, og sånn sett fungerer spillene ypperlig. Hvis jeg vil ha en fet historie i tillegg til volden, spiller jeg Deus Ex, Neverwinter Nights 2 eller (om noen måneder) Bioshock. Poenget mitt blir at både klisjerte actionspill og spill som forteller en mer involverende historie fortjener sin plass i kulturen, uten at det ene automatisk er mindre verdt enn det andre.
Jon Cato utfordres herved til en runde Gears-deathmatch mot meg, så skal han få se akkurat hvor barnslig og teit det kan oppleves når jeg sager ham i stykker og så kaller mora hans et tyttebær etterpå.
Hei unger, gjett hva! Sony Europa dropper den superhemmelige HD-modusen som nylig ble avslørt i NTSC-utgaven av spillet. Hvorfor det tro? Fordi det så klart er viktigere å prioritere ubruklige språk kun skitne utlendinger snakker. :rulleøyne:
SITAT(Yetipants @ 16.04.07, 12.25) 61347
Jeg er så gammel, så jeg spiller bare bridge i festlig lag. Til nød gin/rummy.
Jon Cato utfordres herved til en runde Gears-deathmatch mot meg, så skal han få se akkurat hvor barnslig og teit det kan oppleves når jeg sager ham i stykker og så kaller mora hans et tyttebær etterpå.
[/b]
[/b]
SITAT(Fleksnes @ 17.04.07, 08.55) 61485
Jeg vet at det er et litt billig og håpløst stikk, men var egentlig GameReactors hovedsakelig fjorten år gamle og delvis tilbakestående gjennomsnittsleser et egnet publikum for en slik artikkel? De fleste der vil jo tolke denslags artikler som en bekreftelse på at andre fortellertekniske mareritt, som Final Fantasy og Kingdom Hearts, er bedre spill enn for eksempel God of War.
Tror VG eller DB, kanskje på bloggplass, ville vært mer egnet.
Tror VG eller DB, kanskje på bloggplass, ville vært mer egnet.
I
Problemet er at spillpressen alt for lenge har underminert seg selv ved å drive journalistikk etter vurderingskriterer som mildt sagt ikke ligner grisen. Resultatet er at spill som Gears of War, som strengt tatt ikke aspirerer til noe som helst, mottar en panegyrisk hyllest fra en samlet bransje. Det er selvfølgelig forståelig at man er redd for at de intellektuelle skal komme og spise opp det elskede mediet vårt, tredje verdenskrig kommer jo mest sannsynlig til å bli utløst den dagen DMC5 blir eksklusivt til Xbox, ja kanskje sågar fortelle oss at vi ikke lenger får lov til å gi spill poengsum etter kraftereksjonen som oppstår idet vi starter krigsmaskineriet. Spill må gjerne fortsette å være lavkultur en stund til for min del. Men det betyr ikke at de intelligente uttrykkene ikke vil komme, og den dagen vil det se jævlig dumt ut om man fortsatt bader i blod og kaster avføring på hverandre for moro skyld, og tror at alt er slik som det skal være.
Gears of War skal selvfølgelig få lov til å være Gears of War. På sin måte er det et strålende audiovisuelt uttrykk for en kultur spillet selv er akkumulasjonen av, men fjorårets beste spill? Så absolutt ikke. Hvorfor i svarte helvete skal det være slik at alt under 7/10 er en advarelse mot kjøp? Jeg gir egentlig litt faen i vurderingskriteriene, og hvorvidt de er normalfordelt eller ikke, men det betyr ikke at jeg ikke fortsetter å håpe at det dukker opp anmeldelser som gir Gears of War 2 6/10, uten å advare mot et kjøp.
Gears of War skal selvfølgelig få lov til å være Gears of War. På sin måte er det et strålende audiovisuelt uttrykk for en kultur spillet selv er akkumulasjonen av, men fjorårets beste spill? Så absolutt ikke. Hvorfor i svarte helvete skal det være slik at alt under 7/10 er en advarelse mot kjøp? Jeg gir egentlig litt faen i vurderingskriteriene, og hvorvidt de er normalfordelt eller ikke, men det betyr ikke at jeg ikke fortsetter å håpe at det dukker opp anmeldelser som gir Gears of War 2 6/10, uten å advare mot et kjøp.
Nigga please. Det finnes fortsatt spill som aspirerer til å være noe mer enn bare skyting og gladvold, og det vil ikke plutselig slutte å være slik. Er du så trøtt av livet at en runde Gears of War på nett ikke frister, så får nå det bli din egen sak; du trenger ikke late som om alle spill handler om kannibaler som smugler knark i barnelik mens de siterer Die Hard. Så det så.
I
Poenget er vel at man som en reaksjon på at det gamle spillmediet blir utfordret på sine egne jaktmarker, velger å hylle et spill som strengt tatt er middelmådig for å være nettopp det. Jeg har ingen problemer med det, men hva faen er det vi er redd for skal skje i det øyeblikket vi må innse at det Gears leverer ikke er nok til å flytte grenser?
Jeg ser, som deg, uttrykk som prøver å være noe mer enn popcorn-filmer i virtuelt format, men jeg tror ikke at den kritiske suksessen de moderne voldsorgiene opplever er tilfeldig; da vitner det heller om et medium med mindreverdighetskomplekser som ikke helt er villig til å ta et oppgjør med seg selv, og samtidig er redd for hva framtiden vil bringe.
Jeg ser, som deg, uttrykk som prøver å være noe mer enn popcorn-filmer i virtuelt format, men jeg tror ikke at den kritiske suksessen de moderne voldsorgiene opplever er tilfeldig; da vitner det heller om et medium med mindreverdighetskomplekser som ikke helt er villig til å ta et oppgjør med seg selv, og samtidig er redd for hva framtiden vil bringe.
Og der kan vi vel atter igjen bruke det at de aller færreste i spillpressen har noen særlig akademisk bakgrunn som scapegoat. Og at de fleste i spillpressen egentlig bare har én særlig kvalifikasjon som spillkritikere, og det er at de liker spill. Det er et jævlig dårlig utgangspunkt, etter min mening. For å være en kritiker er det langt viktigere at du kan noe om mediet enn at du setter spesielt pris på det. Hvis du har et ekstremt forhold til et medium, er du kanskje ikke spesielt egnet som kritiker av det i første omgang.
Jeg har et forholdsvis nøkternt forhold til spill om dagen. Jeg har selvsagt en spesiell interesse for det, og i og med at jeg studerer dem bruker jeg mer tid på å analysere og spille spill enn de fleste, men jeg ville sannsynligvis ikke gjort det ellers. Jeg spiller for eksempel mindre spill enn de hardeste gamerne på dette forumet, fordi jeg har "vokst fra" de fleste av dem. Jeg blir provosert av minste fellesnevner-spill som Gears of War og Splinter Cell på akkurat samme måte som jeg blir sur av Idol og Dansefeber. Min glede over Katamari Damacy (for å bruke spillbransjens mest utbrukte indie-eksempel; det er kanskje et tegn på stagnasjon i industrien når det er TRE ÅR siden det forrige virkelig originale spillet entret den kollektive bevisstheten) er akkurat den samme som hvilken som helst filmelskers glede over ... tja ... hvilke spennende filmer har jeg sett i det siste da? Vel, fuck that. Det er sikkert noe som er like nyskapende innen film engang i blant som Katamari var i spillmarkedet.
Uansett, problemet jeg vil frem til er at med mindre du er spesielt interessert i spillmediet (altså en gamer), vokser du fra situasjonene og problematikken i spill omtrent når du runder de tjue. De fleste spill er faktisk designet for og markedsføres til ungdommer og umodne voksne (dette er samfunnets dom, ikke min. De fleste mennesker ville se på en 30-åring som pusler med Warhammer eller bruker fire timer i døgnet på World of WarCraft som en umoden person, mye på grunn av tematikken i spillene), ikke til "vanlige" mennesker som ikke har tid eller vilje til å fordype seg ned i noe. At det er disse nerdene som skaper de fleste spillene i bransjen er en av grunnene til at vi ikke kommer noen steder. Nesten alle brukerne på for eksempel Quarter to Three (mange av brukerne der er kjente fjes som Raph Koster, han derre kjeppen fra Digital Knights (han kaller seg noe så sjarmerende som Sword Saint eller noe; perfekt eksempel) ... ah, Dennis Dyack, Nacho Commander himself og pressefolk som Kieron Gillen og Tom Chick) elsker MMO-er, hardcore RTS-er som Supreme Commander, gale ASCII-affærer som Dwarven Fortress (vær så snill folkens ...) og ting jeg ikke ville tatt i med en båtshake på grunn av det sosiale stigmaet: Spill som "Sins of a Solar Empire" og "Sword of the Stars". Høres det ut som spill dere har lyst til å stikke i butikken og plukke opp? Alle som ser dere ta spillet ned fra hylla kommer til å lure på *hvor* løkringene dine har gjemt seg, konkludere med at du må være manisk-depressiv og gå på prozac siden du ikke er feit og sist men ikke minst at du garantert lever i kjelleren hos foreldrene dine. Jeg mener ... de klærne der?
Spillbransjen har, som viden kjent, et imageproblem. Og eksponentene for den har et enda større imageproblem. George Harrison (et PR-monster), Reggie Fils Aimes og Prince Charming, han derre driten som pusher x360 for MS, er rimelig sjarmerende skapninger. Til og med Jay Allard var litt søt som fjortiss-ekstremsport-ikon. Men de er *selgerne*. De som *virkelig* er bransjens fjes, utviklerne og skribentene; holdningsskaperne som formulerer budskapet markedsføringsfjesene må gjøre spiselig, er veldig atypiske borgere. Det er stort sett nerder. Sånne som synes det høres å være veldig kjekt å bruke 1800 timer på World of WarCraft eller som synes det er en skandale at du ikke kan male figurene dine i Dawn of War på egenhånd.
Med slike kreative i bransjen er det kanskje ikke så rart at outputet blir nokså intetsigende og uinteressant. Markedet blir ikke bedre enn produsentene, og jeg tror hele spillutviklingbransjen bør ta en lang, hard titt på seg selv og produktene de skaper og profilerer. Det burde bli *enda* mer survival of the fittest, hvis noe. For samme hvor trist det er at Mucky Foot gikk konkurs og hvor mye vi alle griner over at Looking Glass gikk den veien høna sparker, så er det faktisk Electronic Arts som gjør mest positivt for spillbransjens image om dagen. Spill SSX eller noe, og samme hvor lite du liker MTV-pretensjonene og den liksom-kameradslige "omg du er så flink"-tonen i spillene, så er det jævlig mye mer å ta med hjem til mor og far enn de ufyselige døds-quarterbackerne som stiller i spissen for Gears of War, fjorårets mest høyprofilerte tittel.
Gnøh. Svar meg, plz. Finn gjerne noen fra Funcom som kan forsvare det hjerneskadde valget av CONAN (for helvete) som tema for sitt nye MMO. De er et perfekt eksempel på alt som er galt.
Jeg har et forholdsvis nøkternt forhold til spill om dagen. Jeg har selvsagt en spesiell interesse for det, og i og med at jeg studerer dem bruker jeg mer tid på å analysere og spille spill enn de fleste, men jeg ville sannsynligvis ikke gjort det ellers. Jeg spiller for eksempel mindre spill enn de hardeste gamerne på dette forumet, fordi jeg har "vokst fra" de fleste av dem. Jeg blir provosert av minste fellesnevner-spill som Gears of War og Splinter Cell på akkurat samme måte som jeg blir sur av Idol og Dansefeber. Min glede over Katamari Damacy (for å bruke spillbransjens mest utbrukte indie-eksempel; det er kanskje et tegn på stagnasjon i industrien når det er TRE ÅR siden det forrige virkelig originale spillet entret den kollektive bevisstheten) er akkurat den samme som hvilken som helst filmelskers glede over ... tja ... hvilke spennende filmer har jeg sett i det siste da? Vel, fuck that. Det er sikkert noe som er like nyskapende innen film engang i blant som Katamari var i spillmarkedet.
Uansett, problemet jeg vil frem til er at med mindre du er spesielt interessert i spillmediet (altså en gamer), vokser du fra situasjonene og problematikken i spill omtrent når du runder de tjue. De fleste spill er faktisk designet for og markedsføres til ungdommer og umodne voksne (dette er samfunnets dom, ikke min. De fleste mennesker ville se på en 30-åring som pusler med Warhammer eller bruker fire timer i døgnet på World of WarCraft som en umoden person, mye på grunn av tematikken i spillene), ikke til "vanlige" mennesker som ikke har tid eller vilje til å fordype seg ned i noe. At det er disse nerdene som skaper de fleste spillene i bransjen er en av grunnene til at vi ikke kommer noen steder. Nesten alle brukerne på for eksempel Quarter to Three (mange av brukerne der er kjente fjes som Raph Koster, han derre kjeppen fra Digital Knights (han kaller seg noe så sjarmerende som Sword Saint eller noe; perfekt eksempel) ... ah, Dennis Dyack, Nacho Commander himself og pressefolk som Kieron Gillen og Tom Chick) elsker MMO-er, hardcore RTS-er som Supreme Commander, gale ASCII-affærer som Dwarven Fortress (vær så snill folkens ...) og ting jeg ikke ville tatt i med en båtshake på grunn av det sosiale stigmaet: Spill som "Sins of a Solar Empire" og "Sword of the Stars". Høres det ut som spill dere har lyst til å stikke i butikken og plukke opp? Alle som ser dere ta spillet ned fra hylla kommer til å lure på *hvor* løkringene dine har gjemt seg, konkludere med at du må være manisk-depressiv og gå på prozac siden du ikke er feit og sist men ikke minst at du garantert lever i kjelleren hos foreldrene dine. Jeg mener ... de klærne der?
Spillbransjen har, som viden kjent, et imageproblem. Og eksponentene for den har et enda større imageproblem. George Harrison (et PR-monster), Reggie Fils Aimes og Prince Charming, han derre driten som pusher x360 for MS, er rimelig sjarmerende skapninger. Til og med Jay Allard var litt søt som fjortiss-ekstremsport-ikon. Men de er *selgerne*. De som *virkelig* er bransjens fjes, utviklerne og skribentene; holdningsskaperne som formulerer budskapet markedsføringsfjesene må gjøre spiselig, er veldig atypiske borgere. Det er stort sett nerder. Sånne som synes det høres å være veldig kjekt å bruke 1800 timer på World of WarCraft eller som synes det er en skandale at du ikke kan male figurene dine i Dawn of War på egenhånd.
Med slike kreative i bransjen er det kanskje ikke så rart at outputet blir nokså intetsigende og uinteressant. Markedet blir ikke bedre enn produsentene, og jeg tror hele spillutviklingbransjen bør ta en lang, hard titt på seg selv og produktene de skaper og profilerer. Det burde bli *enda* mer survival of the fittest, hvis noe. For samme hvor trist det er at Mucky Foot gikk konkurs og hvor mye vi alle griner over at Looking Glass gikk den veien høna sparker, så er det faktisk Electronic Arts som gjør mest positivt for spillbransjens image om dagen. Spill SSX eller noe, og samme hvor lite du liker MTV-pretensjonene og den liksom-kameradslige "omg du er så flink"-tonen i spillene, så er det jævlig mye mer å ta med hjem til mor og far enn de ufyselige døds-quarterbackerne som stiller i spissen for Gears of War, fjorårets mest høyprofilerte tittel.
Gnøh. Svar meg, plz. Finn gjerne noen fra Funcom som kan forsvare det hjerneskadde valget av CONAN (for helvete) som tema for sitt nye MMO. De er et perfekt eksempel på alt som er galt.
impywimpy: Hadde vært litt stilig om du kunne nevnt hva som er så middelmådig med Gears of War. Det flytter nøyaktig ingen grenser, som du sier, men det er et spill som er ute etter at spilleren skal bli underholdt. Jeg føler meg godt ivaretatt når jeg spiller det, for jeg vet at om jeg spiller aleine (eller "spilte"; har gått gjennom det fire ganger eller så, og det blir vel med de fire gangene) eller på nett, så skal det jævlig mye til for at jeg kjeder meg. Historien har like mye substans som en loff, men den står aldri i veien for moroa. Ser man på Gears of War som et produkt som er laget for å underholde, kan man ikke unngå å anbefale det varmt. Med mindre man ikke liker skytespill, så klart.
Akkurat dette med kritisk suksess tror jeg faktisk ikke er verre enn at mange voldsspill med klisjert innhold har vist seg å være veldig underholdende. Jeg synes det vitner om at vold og machostyr er i vinden (som da jeg var knert), og hvis det betyr at mediet fortsatt er i sin ungdomstid, så er vel ikke det så jævla rart: Hvis 8-bits-æraen var spebarnsstadiet, ligger vi vel nå omtrent i spillenes russetid. Det har skjedd ubegripelige framskritt innen mediet siden jeg begynte å interessere meg for det, så jeg tviler ikke på at vi kommer til å se noe helt annet om få år.
Akkurat dette med kritisk suksess tror jeg faktisk ikke er verre enn at mange voldsspill med klisjert innhold har vist seg å være veldig underholdende. Jeg synes det vitner om at vold og machostyr er i vinden (som da jeg var knert), og hvis det betyr at mediet fortsatt er i sin ungdomstid, så er vel ikke det så jævla rart: Hvis 8-bits-æraen var spebarnsstadiet, ligger vi vel nå omtrent i spillenes russetid. Det har skjedd ubegripelige framskritt innen mediet siden jeg begynte å interessere meg for det, så jeg tviler ikke på at vi kommer til å se noe helt annet om få år.
Gears of War prøver å være et polert og morsomt actionspill. Samtidig prøver det helt tydelig ikke på noe som helst annet, selv om de har valgt å helgardere seg overfor kritikere av den gla'fascistiske mølja de presenterte på historiesida. Spillet trenger faktisk ingen historie i det hele tatt, men de valgte nå likevel å fornærme meg ved å anta at jeg hadde interesse av det avskylige oppgulpet de presenterte, og de passet også godt på at jeg visste at det var en proff pulp-søple-forfatter som hadde skrevet den. Sånn at de kunne si "men er du en vellykket sci-fi-forfatter, da?" om noen hadde våget å reise en arm og si at fortellingen deres var et hån mot århundrer med skreven tradisjon.
Det er problemet til Gears of War. Spillet tar seg selv høytidelig, og det har det hverken rett eller grunn til. Og noen tar det jævla spillet høytidelig også, og antar at might makes right på en eller annen pussig måte er relevant ikke bare i dagens samfunn, men kanskje også for deres egen del. Og da synes jeg at Epic og jævla Eric Nylund, som kultureksponenter, har sviktet sin *plikt* som disseminatorer ved å sikte mot bånn av bøtta med Gears of War. De hadde solgt 3 millioner eksemplarer av det spillet *selv* om det ikke hadde handlet om quarterbackere med maskingeværmotorsager. Med den samme markedsføringen og det samme designet kunne de tjent akkurat like mye penger dersom spillet fortalte en meningsfylt fortelling. Eller de kunne bare gitt blanke i hele fortellingen og etablert settingen som "helikopter er skutt ned, stikk" og dermed sluppet å grave seg ned i hele Resonator-bullshitet og kreve at man dro innom skauen, den pillråtne kraftstasjonen eller hva faen det var og det mildt sagt frustrerende gruvehoreriet de heiv med som andreaktsklimaks.
Det er mengder av ting å kritisere Gears of War for. For én gangs skyld er det ikke spilldesignet, men det er ikke noe get out of jail free-kort. Sowwie. Når designen funker, har de egentlig bare begynt med å løse problemene sine.
Det er problemet til Gears of War. Spillet tar seg selv høytidelig, og det har det hverken rett eller grunn til. Og noen tar det jævla spillet høytidelig også, og antar at might makes right på en eller annen pussig måte er relevant ikke bare i dagens samfunn, men kanskje også for deres egen del. Og da synes jeg at Epic og jævla Eric Nylund, som kultureksponenter, har sviktet sin *plikt* som disseminatorer ved å sikte mot bånn av bøtta med Gears of War. De hadde solgt 3 millioner eksemplarer av det spillet *selv* om det ikke hadde handlet om quarterbackere med maskingeværmotorsager. Med den samme markedsføringen og det samme designet kunne de tjent akkurat like mye penger dersom spillet fortalte en meningsfylt fortelling. Eller de kunne bare gitt blanke i hele fortellingen og etablert settingen som "helikopter er skutt ned, stikk" og dermed sluppet å grave seg ned i hele Resonator-bullshitet og kreve at man dro innom skauen, den pillråtne kraftstasjonen eller hva faen det var og det mildt sagt frustrerende gruvehoreriet de heiv med som andreaktsklimaks.
Det er mengder av ting å kritisere Gears of War for. For én gangs skyld er det ikke spilldesignet, men det er ikke noe get out of jail free-kort. Sowwie. Når designen funker, har de egentlig bare begynt med å løse problemene sine.
Jeg vet faen ikke hva som er verst: Uambisiøse skrotnerder som runker ut fortellinger om halvaper med kanoner, eller overambisiøse pikker som spytter på alt som ikke er radikalt og nyskapende.
Bare sånn apropos, altså.
Men ja, Gears of War tar seg selv høytidelig, og det er altså et problem. Hvorfor i beksvarte niggerhælvete var ikke det et problem med FFXII, for eksempel? Ikke for det, jeg synes historien i Gears er like vital som en middels terminal-avdeling på et norsk sjukehjem, men spillet er noe av det artigste jeg har spilt på årevis - iallfall online. Godt mulig jeg går glipp av noe her, men for meg er altså det nok. -_-
Bare sånn apropos, altså.
Men ja, Gears of War tar seg selv høytidelig, og det er altså et problem. Hvorfor i beksvarte niggerhælvete var ikke det et problem med FFXII, for eksempel? Ikke for det, jeg synes historien i Gears er like vital som en middels terminal-avdeling på et norsk sjukehjem, men spillet er noe av det artigste jeg har spilt på årevis - iallfall online. Godt mulig jeg går glipp av noe her, men for meg er altså det nok. -_-
Jadda. Det er bra nok for deg som faktisk er mer interessert i spillmekanikk enn i totalopplevelsen (og det inkluderer meg også, som du vet), men det unnskylder ikke hele spillbransjens dårlige innstilling til historiefortelling! De fleste gamere forstår nemlig ikke hva spillmekanikk *er* engang, så de snakker alltid om historie og visse cinematiske set-pieces når de snakker om spill. Litt slik som enkelte kinogjengere bare kan peke på spesialeffekter og skuddvekslinger som høydepunkt i filmen fordi de ikke skjønte hvorfor de brød seg om resten av filmen.
Dessuten må jeg innrømme at den meningsytringen der er omtrent like gjennomtenkt og reflektert som "Døh, likte du ikke Fantastic Four? Jeg syntes det var ganske kult med den derre kosmiske romstrålinga og at de tegnet firetall i lufta, jeg! Lett den beste filmen jeg så i fjor, og det er jo bare snobber som ikke kan være enige i det".
Historiefortellinga i Final Fantasy XII er hakket mindre hjelpeløs enn i Gears of War ettersom den faktisk har konflikt (selv om det konflikten orienterer seg rundt er nesten like WTF som "the resonator") og karakterutvikling (at Fenix og Baird *ikke* river huet av hverandre ser jeg ikke på som karakterutvikling) og litt spenningsmoment. Den er dog veldig profesjonelt levert, langt mer selvsikker og medrivende enn musikkvideoklippinga og det hjelpeløse overbruket av manipulerende virkemidler som Gears of War lener seg på.
Ingen av de to er gode eksempler på god historiefortelling i spill. Hva med å peke ut noen som faktisk er det, og sammenligne Gears of War med dem istedet for å la det bli uavgjort mellom to tilsvarende håpløse konkurrenter?
Dessuten må jeg innrømme at den meningsytringen der er omtrent like gjennomtenkt og reflektert som "Døh, likte du ikke Fantastic Four? Jeg syntes det var ganske kult med den derre kosmiske romstrålinga og at de tegnet firetall i lufta, jeg! Lett den beste filmen jeg så i fjor, og det er jo bare snobber som ikke kan være enige i det".
Historiefortellinga i Final Fantasy XII er hakket mindre hjelpeløs enn i Gears of War ettersom den faktisk har konflikt (selv om det konflikten orienterer seg rundt er nesten like WTF som "the resonator") og karakterutvikling (at Fenix og Baird *ikke* river huet av hverandre ser jeg ikke på som karakterutvikling) og litt spenningsmoment. Den er dog veldig profesjonelt levert, langt mer selvsikker og medrivende enn musikkvideoklippinga og det hjelpeløse overbruket av manipulerende virkemidler som Gears of War lener seg på.
Ingen av de to er gode eksempler på god historiefortelling i spill. Hva med å peke ut noen som faktisk er det, og sammenligne Gears of War med dem istedet for å la det bli uavgjort mellom to tilsvarende håpløse konkurrenter?
Det jeg reagerte på, var at du var klar for å gi FFXII terningkast kjeks mens Gears knapt er verdt å tørke ræva med. Takk for nyanseringen.
God historiefortelling i spill? Du trenger ikke se lenger enn Darwinia. Rett og slett den nydeligste og mest forferdelige historie som noensinne er blitt fortalt i et spill, mest fordi den stort sett ble fortalt oppe i hodet mitt mens jeg satt og bestemte hvem av Darwinianerne som fortjente å leve og hvem som var onde og måtte dø. Det er aldri eksplisitt i spillet, men i praksis griper du inn som en guddommelig agent og avgjør hvem som har gjort seg fortjent til gjenfødelse og fortsatt eksistens, og hvem som skal utryddes og assimileres inn i den rette rase. Paradokset som oppstår mellom prinsippene spillverdenen er tuftet på - darwinismen - og det du faktisk gjør for å redde verden, gir rom for ettertanke. Da det gikk opp for meg at det var folkemord jeg bedrev mens jeg spilte, ble jeg en ørliten smule satt ut, kan man si.
Dette er så langt mitt beste eksempel på det spill kan gjøre som ingen andre medier kan: Skape en historie hvor spilleren selv utfyller den skrevne og eksplisitte handlingen, og skaper noe eget som er større enn det man opplever direkte.
God historiefortelling i spill? Du trenger ikke se lenger enn Darwinia. Rett og slett den nydeligste og mest forferdelige historie som noensinne er blitt fortalt i et spill, mest fordi den stort sett ble fortalt oppe i hodet mitt mens jeg satt og bestemte hvem av Darwinianerne som fortjente å leve og hvem som var onde og måtte dø. Det er aldri eksplisitt i spillet, men i praksis griper du inn som en guddommelig agent og avgjør hvem som har gjort seg fortjent til gjenfødelse og fortsatt eksistens, og hvem som skal utryddes og assimileres inn i den rette rase. Paradokset som oppstår mellom prinsippene spillverdenen er tuftet på - darwinismen - og det du faktisk gjør for å redde verden, gir rom for ettertanke. Da det gikk opp for meg at det var folkemord jeg bedrev mens jeg spilte, ble jeg en ørliten smule satt ut, kan man si.
Dette er så langt mitt beste eksempel på det spill kan gjøre som ingen andre medier kan: Skape en historie hvor spilleren selv utfyller den skrevne og eksplisitte handlingen, og skaper noe eget som er større enn det man opplever direkte.
I
Som jeg også sier: Det er ingenting galt med det. Jeg fant Gears of War underholdende nok da jeg spilte det i julen. Ikke fantastisk men jevnt over underholdende. På sitt beste er er det en heseblesende og intens opplevelse; på sitt verste er det kjedsommelig skinnedesign. Heldigvis er det mest av det førstnevnte. Flerspillerdelen føler jeg ikke at jeg har nok erfaring til å kommentere, da jeg ikke har testet den på nett. Men det lille jeg så av den virket helt kurant fra et designperspektiv, så jeg ser ikke bort fra at man kan ha en del moro om bare vennene er gode og linjen likeså.
Problemet er forøvrig at en varm anbefaling av Gears of War er litt som en varm anbefaling av en pornofilm. I disse kvaisradikale dager, der pornoanmeldelse i enkelte kretser grenser mot akademisk aktivitet, glemmer man lett at det strengt tatt bare handler om en ting. Det går for deg eller det går ikke for deg. Orgasmen kan man la skryte opp i skyene med de mest opphøyde former for poesi, men til syvende og sist er det nokså uvesentlig. I det øyeblikket du lukker vinduet/zapper videre og tørker opp griset er alt forhåpentligvis glemt. Vel, hvis du er meg gråter du litt over hvor patetisk livet ditt er, men nok om det. Gears of War er enkel moro. Det er et supplement i underholdningshverdagen som fyller en rolle. Det gir seg (gudskjelov) ikke ut for å være noe det ikke er. Men hvordan i svarte helvete får du noe av dette til å passe inn under monikeren for klassiker-materiale. Det er ingen grunn til at oppfølgeren ikke skal ovegå dette. Og neste oppfølger. Og neste oppfølger. Hele designerfilosofien er så uspektakulær at det i bunn og grunn bare handler om mer ved på bålet for å overgå seg selv ved neste anledning. Det er kanskje ikke helt rettferdig å trekke paralleller til andre medier, men som enhver person med interesse for kulturelle uttrykk vet, er det som regel ikke slik at klassiske opplevelser blir forringet av neste års oppfølger.
Hvis det finnes en eneste person her på forumet som tror han kan tenke seg å trekke fram Gears of War til eventuelle fremtidige barn som det ultimate uttrykk for vårt tiårs spilldesign, vil jeg gjerne høre fra denne. Spillet er et dårlig eksempel på interaktivitet, det er et dårlig eksempel på god konstruksjon, det er et dårlig eksempel på historiefortelling og det vil innen den tid også ha blitt et dårlig eksempel på hvor mange polygoner det er mulig å presse ut på en gang. Det er et jævlig godt eksempel på homofilt balledesign i forlokkende forkledning, det skal Cliffy B ha, men der slutter også listen av ting som er verdt å treke fram ved Gears of War ganske så brått. Det er ikke noe Half-Life, det er ikke en gang noe Halo, og det er definitivt ikke noe Super Mario Bros, take your fucking pick. Designfilosofien er så lite sofistikert at den ikke er verdt algoritmene den er bygget på og muligheten til kreativ improvisasjon er nærmest begrenset til skyt, dekning, skyt. Ingen av disse tingene gjør Gears of War til et dårlig spill; det gjør det derimot til et jævlig dårlig eksempel på hva spillformatet på sitt beste kan prestere.
Jeg har ingen problemer med å anbefale Gears of War, akkurat som jeg ikke har noen problemer med å anbefale Pitch Black, som du smakfullt vurderte til 6/10, men det jeg har problemer med er å hylle spillet som om det skulle vært paven selv basert på disse ankepunktene. Det er ingenting galt med at det finnes slike spill, det er ingenting galt med å spille slike spill, men hvis noen som helst tror at å klistre en 10/10-poengsum på noe så intetsigende som Gears of War er veien forover, har jeg nyheter å komme med: Dere har ikke peiling. Jeg har til en viss grad forståelse for frykten for at de intellektuelle vil finne verdi i mediet vårt, fortelle oss hva vi kan og ikke kan like, og finne sin egen lille nisjé hvor de kan sitte og runke til egoet sitt til også spillmediet er ferdig som utrykksform. Men denne runddansen har vi sett før. Men hvis vi ikke en gang er sobre nok til å innrømme for oss selv at den moroa Cliffy B serverer er en særdeles dum en, vil vi fortsette å befinne oss i ingenmannsland en stund til.
Når du sier at vårt medium er et ungt et, og at eventuelle forbrytelser kan bortforklares på den måten, har du meget riktig. Men jeg ser ikke hvorfor vi, som "opplyste", skal fortsette å ta oss arbitrære friheter når vi egentlig vet bedre. Ja, jeg er en bitter og avstumpet dritt, men jeg har fortsatt store problemer med å gi mennesker som egentlig vet bedre friheter bare fordi det er ubehagelig å åpne kjeften. Det er kanskje vanskelig å si om å legge press vil ha noen positiv effekt (ikke at jeg har noen illusjoner om egen storhet). Likevel har jeg vanskelig for ikke å irritere meg over hvor lite som må foregå i hodet på den enkelte spillutvikler, den enkelte spillskribent og den gjengse forumbruker. Kanskje det hadde vært bedre å bare vise tålmodighet, for ting vil definitvt bli bedre, og i Gears of War sitt tilfelle, har jeg på følelsen at det er et eksempel på at ting blir verre før de bli bedre, når Will Wright forhåpentligvis igjen forandrer vårt syn på mediet med Spore. Jeg kan ikke si annet enn at jeg gleder meg.
Problemet er forøvrig at en varm anbefaling av Gears of War er litt som en varm anbefaling av en pornofilm. I disse kvaisradikale dager, der pornoanmeldelse i enkelte kretser grenser mot akademisk aktivitet, glemmer man lett at det strengt tatt bare handler om en ting. Det går for deg eller det går ikke for deg. Orgasmen kan man la skryte opp i skyene med de mest opphøyde former for poesi, men til syvende og sist er det nokså uvesentlig. I det øyeblikket du lukker vinduet/zapper videre og tørker opp griset er alt forhåpentligvis glemt. Vel, hvis du er meg gråter du litt over hvor patetisk livet ditt er, men nok om det. Gears of War er enkel moro. Det er et supplement i underholdningshverdagen som fyller en rolle. Det gir seg (gudskjelov) ikke ut for å være noe det ikke er. Men hvordan i svarte helvete får du noe av dette til å passe inn under monikeren for klassiker-materiale. Det er ingen grunn til at oppfølgeren ikke skal ovegå dette. Og neste oppfølger. Og neste oppfølger. Hele designerfilosofien er så uspektakulær at det i bunn og grunn bare handler om mer ved på bålet for å overgå seg selv ved neste anledning. Det er kanskje ikke helt rettferdig å trekke paralleller til andre medier, men som enhver person med interesse for kulturelle uttrykk vet, er det som regel ikke slik at klassiske opplevelser blir forringet av neste års oppfølger.
Hvis det finnes en eneste person her på forumet som tror han kan tenke seg å trekke fram Gears of War til eventuelle fremtidige barn som det ultimate uttrykk for vårt tiårs spilldesign, vil jeg gjerne høre fra denne. Spillet er et dårlig eksempel på interaktivitet, det er et dårlig eksempel på god konstruksjon, det er et dårlig eksempel på historiefortelling og det vil innen den tid også ha blitt et dårlig eksempel på hvor mange polygoner det er mulig å presse ut på en gang. Det er et jævlig godt eksempel på homofilt balledesign i forlokkende forkledning, det skal Cliffy B ha, men der slutter også listen av ting som er verdt å treke fram ved Gears of War ganske så brått. Det er ikke noe Half-Life, det er ikke en gang noe Halo, og det er definitivt ikke noe Super Mario Bros, take your fucking pick. Designfilosofien er så lite sofistikert at den ikke er verdt algoritmene den er bygget på og muligheten til kreativ improvisasjon er nærmest begrenset til skyt, dekning, skyt. Ingen av disse tingene gjør Gears of War til et dårlig spill; det gjør det derimot til et jævlig dårlig eksempel på hva spillformatet på sitt beste kan prestere.
Jeg har ingen problemer med å anbefale Gears of War, akkurat som jeg ikke har noen problemer med å anbefale Pitch Black, som du smakfullt vurderte til 6/10, men det jeg har problemer med er å hylle spillet som om det skulle vært paven selv basert på disse ankepunktene. Det er ingenting galt med at det finnes slike spill, det er ingenting galt med å spille slike spill, men hvis noen som helst tror at å klistre en 10/10-poengsum på noe så intetsigende som Gears of War er veien forover, har jeg nyheter å komme med: Dere har ikke peiling. Jeg har til en viss grad forståelse for frykten for at de intellektuelle vil finne verdi i mediet vårt, fortelle oss hva vi kan og ikke kan like, og finne sin egen lille nisjé hvor de kan sitte og runke til egoet sitt til også spillmediet er ferdig som utrykksform. Men denne runddansen har vi sett før. Men hvis vi ikke en gang er sobre nok til å innrømme for oss selv at den moroa Cliffy B serverer er en særdeles dum en, vil vi fortsette å befinne oss i ingenmannsland en stund til.
Når du sier at vårt medium er et ungt et, og at eventuelle forbrytelser kan bortforklares på den måten, har du meget riktig. Men jeg ser ikke hvorfor vi, som "opplyste", skal fortsette å ta oss arbitrære friheter når vi egentlig vet bedre. Ja, jeg er en bitter og avstumpet dritt, men jeg har fortsatt store problemer med å gi mennesker som egentlig vet bedre friheter bare fordi det er ubehagelig å åpne kjeften. Det er kanskje vanskelig å si om å legge press vil ha noen positiv effekt (ikke at jeg har noen illusjoner om egen storhet). Likevel har jeg vanskelig for ikke å irritere meg over hvor lite som må foregå i hodet på den enkelte spillutvikler, den enkelte spillskribent og den gjengse forumbruker. Kanskje det hadde vært bedre å bare vise tålmodighet, for ting vil definitvt bli bedre, og i Gears of War sitt tilfelle, har jeg på følelsen at det er et eksempel på at ting blir verre før de bli bedre, når Will Wright forhåpentligvis igjen forandrer vårt syn på mediet med Spore. Jeg kan ikke si annet enn at jeg gleder meg.
SITAT(Yetipants @ 17.04.07, 22.37) 61605
Var klar. Jeg synes FFXII er et flott spill, på mange måter mer innovativt og kanskje viktigere for retningen spilldesign vil ta i fremtiden (iallfall blant JRPG-er) enn hva Gears of War er. Gears of War er mer underholdende, mye mer fokusert og uten noe av dødtiden Final Fantasy XII av og til finner det for godt å lesse på deg. Felles for dem begge er at de, nettopp slik du beskriver, aldri lykkes i å fortelle spilleren noe via de unike mulighetene spillmediet gir. Final Fantasy danser rundt problemet med spillers inngripen i lineære fortellinger ved å la spillets fortelling handle om alle andre enn hovedpersonen, mens alle subquestene bygger opp under Vaans drøm om å bli luftpirat.
Darwinia er et godt eksempel. Som jeg har til overs å spille ... begynt på det fire ganger nå, men det er noe der inne som rett og slett ikke fenger meg. Jeg får prøve igjen når jeg kommer tilbake til London.
(Tror forresten Gears of War kommer til å markere et veiskille (eller begynnelsen på et veiskille) i vestlig spilldesign ... fra fokus på åpne verdener der bredde er viktigere enn dybde à la GTA, til mer fokuserte opplevelser der man lar spilleren ta del i avansert mekanikk via vel gjennomtenkte brukergrensesnitt. Det kommer til å være rom for begge deler, men der sandkassa var idealet før, tror jeg like mye vekt kommer til å bli lagt på dødball i fremtida. Jeg tror også Gears of War kommer til å få mye innflytelse på, av alle ting, design av Wii-spill. GoW er nemlig et himla upresist spill. I de aller fleste tilfeller tolker spillet din intensjon fremfor din presise handling. For eksempel har du et latterlig stort tidsrom å trykke A på innen du faktisk når veggen. Og når du skyter på folk sitter siktet limt til dem selv om du dukker ned i dekning. Slike grep tror jeg blir veldig, veldig nyttige på Wii)
Det jeg reagerte på, var at du var klar for å gi FFXII terningkast kjeks mens Gears knapt er verdt å tørke ræva med. Takk for nyanseringen.
[/b]
[/b]
Darwinia er et godt eksempel. Som jeg har til overs å spille ... begynt på det fire ganger nå, men det er noe der inne som rett og slett ikke fenger meg. Jeg får prøve igjen når jeg kommer tilbake til London.
(Tror forresten Gears of War kommer til å markere et veiskille (eller begynnelsen på et veiskille) i vestlig spilldesign ... fra fokus på åpne verdener der bredde er viktigere enn dybde à la GTA, til mer fokuserte opplevelser der man lar spilleren ta del i avansert mekanikk via vel gjennomtenkte brukergrensesnitt. Det kommer til å være rom for begge deler, men der sandkassa var idealet før, tror jeg like mye vekt kommer til å bli lagt på dødball i fremtida. Jeg tror også Gears of War kommer til å få mye innflytelse på, av alle ting, design av Wii-spill. GoW er nemlig et himla upresist spill. I de aller fleste tilfeller tolker spillet din intensjon fremfor din presise handling. For eksempel har du et latterlig stort tidsrom å trykke A på innen du faktisk når veggen. Og når du skyter på folk sitter siktet limt til dem selv om du dukker ned i dekning. Slike grep tror jeg blir veldig, veldig nyttige på Wii)
impywimpy: Se der, ja. Jeg tror ikke jeg helt fatta hva du prøvde å komme fram til tidligere. Jeg er enig i veldig mye av det du sier der.
Men, så har vi en ting: Er det galt å gi Gears 10 (eller 9, eller 8, eller 7) av 10? Her kan det være greit å se på en viktig faktor innen spillomtaler: I bunn og grunn er de kjøpsveiledninger; sjekk et hvilket som helst spillforum og se hva folk bryr seg om når de lurer på hvilket spill de skal kjøpe for sterke indisier i den retning. Spill er underholdning, og ser man på valuta for pengene gir Gears så det holder. Hadde jeg kjøpt spillet og spilt gjennom aleine ville det i seg selv vært artig; nå har det seg slik at jeg ikke bare har spilt mange timer co-op (både splitscreen i heimen og på nett), men også et voksent timeantall mot (og med) andre på nett. Hittil i mitt (akk så lange) liv har jeg ikke vært borti noe som kan møte Gears rakrygget hva nettspill angår, det er rett og slett så satans moro som ingenting annet har vært. Valuta for pengene? Visst faen. Og jeg betalte 699 for Collector's Edition. Det blir en stusselig timepris for den moroa jeg har hatt med det.
Ser man på det fra dette perspektivet, blir det meningsfylt å gi Gears toppkarakter. Skal man vurdere dets kulturelle betydning og fortellerevne, blir saken nærmest omvendt; her finnes ingenting vi ikke har sett før. Men jeg mener at å se på det slik blir å frarane spillet dets store spillmekaniske kvaliteter, som jeg faenmeg skal få se noen hælvetes gode argumenter mot før jeg godtar at ikke er fortreffelige.
SHDR: Fikk du noen gang spilt Gears på Hardcore eller Insane? Den auto-aimen du beskriver finner du lite av hvis du spiller på mannevanskelighetsgradene, og den er heller ikke til stede på nett. Det med at man kan trykke A for å skli inn mot veggene er ikke juks for å hjelpe spilleren, det er en ekstra taktisk dimensjon; du finner få gode spillere som ikke har mestret dekkefunksjonene og de ulike måtene å forsere dekke på, og implementert dette i spillestilen sin. Det er heller ikke slik at du er Jesus bare du kneler ved siden av en stokk; er noe av kroppen din synlig, kan den også skades. Du må tro om igjen hvis du innbiller deg at det holder å snike seg bak en vegg for å unnslippe en snikskytter hvis du står med hodet framme, for eksempel.
Men, så har vi en ting: Er det galt å gi Gears 10 (eller 9, eller 8, eller 7) av 10? Her kan det være greit å se på en viktig faktor innen spillomtaler: I bunn og grunn er de kjøpsveiledninger; sjekk et hvilket som helst spillforum og se hva folk bryr seg om når de lurer på hvilket spill de skal kjøpe for sterke indisier i den retning. Spill er underholdning, og ser man på valuta for pengene gir Gears så det holder. Hadde jeg kjøpt spillet og spilt gjennom aleine ville det i seg selv vært artig; nå har det seg slik at jeg ikke bare har spilt mange timer co-op (både splitscreen i heimen og på nett), men også et voksent timeantall mot (og med) andre på nett. Hittil i mitt (akk så lange) liv har jeg ikke vært borti noe som kan møte Gears rakrygget hva nettspill angår, det er rett og slett så satans moro som ingenting annet har vært. Valuta for pengene? Visst faen. Og jeg betalte 699 for Collector's Edition. Det blir en stusselig timepris for den moroa jeg har hatt med det.
Ser man på det fra dette perspektivet, blir det meningsfylt å gi Gears toppkarakter. Skal man vurdere dets kulturelle betydning og fortellerevne, blir saken nærmest omvendt; her finnes ingenting vi ikke har sett før. Men jeg mener at å se på det slik blir å frarane spillet dets store spillmekaniske kvaliteter, som jeg faenmeg skal få se noen hælvetes gode argumenter mot før jeg godtar at ikke er fortreffelige.
SHDR: Fikk du noen gang spilt Gears på Hardcore eller Insane?
Den auto-aimen du beskriver finner du lite av hvis du spiller på mannevanskelighetsgradene, og den er heller ikke til stede på nett. Det med at man kan trykke A for å skli inn mot veggene er ikke juks for å hjelpe spilleren, det er en ekstra taktisk dimensjon; du finner få gode spillere som ikke har mestret dekkefunksjonene og de ulike måtene å forsere dekke på, og implementert dette i spillestilen sin. Det er heller ikke slik at du er Jesus bare du kneler ved siden av en stokk; er noe av kroppen din synlig, kan den også skades. Du må tro om igjen hvis du innbiller deg at det holder å snike seg bak en vegg for å unnslippe en snikskytter hvis du står med hodet framme, for eksempel.Jeg lurker dette forumet side opp og side ned, i altfor mange timer som jeg heller burde brukt på noe annet. Så dukker en slik diskusjon opp, og plutselig er det nesten verdt all tiden. Slike emner og innlegg syns jeg det burde vært langt, langt fler av. Definitivt det mest interessante jeg har lest her på lang, lang tid.
Om jeg har noe vettugt å komme meg selv? Ikke for øyeblikket, dessuten er jeg ganske lite reflektert som spiller.
Om jeg har noe vettugt å komme meg selv? Ikke for øyeblikket, dessuten er jeg ganske lite reflektert som spiller.