Har runda no indies.
Valiant Hearts: The Great War (2014 PS4)
Lå på PS+ forrige måned (eller var det februar?). En veldig lineær puzzle-platformer med en sjarmerende stil og en fin, lavmælt historie. Ikke egentlig en indie, men et av Ubisoft sine små sideprosjekter. Du spiller som franskmannen Emile, hans tyske svigersønn Karl, amerikaneren Freddie, og sanitetsarbeideren Anna (usikker på nasjonalitet). I mye av spillet har du også med deg en hund som brukes til å løse puzzlene. Et puzzle kan f.eks være å sende bikkja til å distrahere en fyr så du kan snike deg forbi, typiske switch puzzles, å utforske en hel leir for å bytte til deg ting i sekvens, eller bossfights hvor du må time å kaste granater i spesielle vinkler for å treffe oppi tanksen sin motor. Det er også noen veldig artige rytmebaserte deler hvor du skal unnvike bomber og hindringer i takt med klassiske musikkstykker.
Strødd rundt omkring vil du også finne ting å samle (fordi Ubisoft) som gir deg bakgrunnsinfo på krigen, og hvordan det var å leve i den.
Veldig fint spill, som er et krigsspill som samtidig er anti-krig. Det blir feil å si at du aldri dreper noen i spillet, men ingen av figurene får et skytevåpen i hånda. 7/10
Shante and the Pirate's Curse (2015 3DS)
Mitt første Shantae-spill, men etter dette må jeg nok sjekke ut Risky's Revenge også. Artig story, flotte tegninger som er laget for 3D (dvs, hvis du skrur på 3D så popper puppene til heltinnene ut av skjermen), fengende musikk, og ikke minst noe av de beste plattformkontrollene jeg har vært borti. Presis hopping er en lek når kontrollene er så gode. Trekk for litt uoriginale egenskaper og noen frustrerende instakill-deler. Jeg klarte sisteboss på første forsøk, men det krevde at jeg brukte opp hvert eneste healing-item jeg bar på. At man kan bære på så mye healing gjør at spillet blir veldig lett, så dermed måtte de designe sisteboss så idiotisk vanskelig? Det er ganske dårlig design, men alt det andre veier opp. Og det er viktigst av alt veldig morsomt å spille. 8/10
Axiom Verge (2015 PS4)
Skrevet om det tidligere i Hva spiller du-tråden, 9/10 GOTY.
Never Alone (2014 PS4)
Ligger på PS+ denne måneden. Never Alone er en ekstremt simpel puzzle-platformer laget i Unity, og er basert på inupiaq (Alaska-versjonen av Canadas inuitter) -legenden om The Blizzard Man. I stil er det litt som Limbo, minimalistisk og med mange plutselige og urettferdige dødsfall, men med checkpoints ganske ofte.
Du spiller som jentungen Nuna og en slags reveånd. Du kan bytte mellom dem med Trekant, eller spille det i coop. Nuna kan etterhvert angripe med en magisk bola, mens reven kan klatre opp vegger, komme seg gjennom trange ganger, samt påkalle andre ånder ved å være i nærheten. Mange puzzles går ut på å plassere reven i nærheten av åndene sånn at Nuna kan klatre på dem for å komme seg videre. Spillet tar litt over to timer å komme gjennom, og det er med 100 % trophies.
Spesielt med dette spillet er at det følger med en dokumentar om inupiaq-ene. Når du finner en ugle i spillet låser du opp en ny del av dokumentaren (24 i alt). Hvis du ser videoene umiddelbart når du låser dem opp så stopper spillet ganske ofte, men du vil gjerne gjøre det, for de gir bakgrunnsinfo på ting som skjer i spillet der du er. Dokumentaren er litt mye talking heads, men er veldig fin og informativ. Jeg likte spesielt historiene om ei dame hvis bestefar hadde en arktisk rev som kjæledyr, og en veldig dramatisk historie hvor en mann forteller om da han, broren og faren var strandet på et isflak.
Spilldesignmessig er dette svake greier. Grafikken er dårlig, områdene er kjedelige, puzzlene er uoriginale (dytt en boks for å komme deg høyere opp, wow), kontrollene er upresise, og du dør ofte uten at det var din feil. Bola-mekanikken er dårlig og dårlig forklart, og enkelte ting blir aldri forklart deg i det hele tatt. I følgende video skal du komme deg opp ved å bruke momentumet til isen som slamrer opp, men spillet har aldri lært deg det, så jeg prøvde å vegghoppe, som er reven sin spesialegenskap:
Spillet er faktisk fullt av buggz, og virker ikke å ha vært testet skikkelig:
Grafikken er minimalistisk uten å være særlig pen, mellomsekvensene er laget i den tradisjonelle scrimshaw-stilen men ser ut til å ha vært laget i flash og eksisterer visst hovedsaklig fordi de ikke klarte å vise disse delene i spillmotoren.
9/10 fra USGamer? 10/10 fra Eurogamer? Serp dere. Serp dere så jævlig. 4/10 basert kun på spilldelene, men tingene som ikke har noe med selve spillet å gjøre trekker bittelitt opp.

Valiant Hearts: The Great War (2014 PS4)
Lå på PS+ forrige måned (eller var det februar?). En veldig lineær puzzle-platformer med en sjarmerende stil og en fin, lavmælt historie. Ikke egentlig en indie, men et av Ubisoft sine små sideprosjekter. Du spiller som franskmannen Emile, hans tyske svigersønn Karl, amerikaneren Freddie, og sanitetsarbeideren Anna (usikker på nasjonalitet). I mye av spillet har du også med deg en hund som brukes til å løse puzzlene. Et puzzle kan f.eks være å sende bikkja til å distrahere en fyr så du kan snike deg forbi, typiske switch puzzles, å utforske en hel leir for å bytte til deg ting i sekvens, eller bossfights hvor du må time å kaste granater i spesielle vinkler for å treffe oppi tanksen sin motor. Det er også noen veldig artige rytmebaserte deler hvor du skal unnvike bomber og hindringer i takt med klassiske musikkstykker.
Strødd rundt omkring vil du også finne ting å samle (fordi Ubisoft) som gir deg bakgrunnsinfo på krigen, og hvordan det var å leve i den.
Veldig fint spill, som er et krigsspill som samtidig er anti-krig. Det blir feil å si at du aldri dreper noen i spillet, men ingen av figurene får et skytevåpen i hånda. 7/10
Shante and the Pirate's Curse (2015 3DS)
Mitt første Shantae-spill, men etter dette må jeg nok sjekke ut Risky's Revenge også. Artig story, flotte tegninger som er laget for 3D (dvs, hvis du skrur på 3D så popper puppene til heltinnene ut av skjermen), fengende musikk, og ikke minst noe av de beste plattformkontrollene jeg har vært borti. Presis hopping er en lek når kontrollene er så gode. Trekk for litt uoriginale egenskaper og noen frustrerende instakill-deler. Jeg klarte sisteboss på første forsøk, men det krevde at jeg brukte opp hvert eneste healing-item jeg bar på. At man kan bære på så mye healing gjør at spillet blir veldig lett, så dermed måtte de designe sisteboss så idiotisk vanskelig? Det er ganske dårlig design, men alt det andre veier opp. Og det er viktigst av alt veldig morsomt å spille. 8/10
Axiom Verge (2015 PS4)
Skrevet om det tidligere i Hva spiller du-tråden, 9/10 GOTY.

Never Alone (2014 PS4)
Ligger på PS+ denne måneden. Never Alone er en ekstremt simpel puzzle-platformer laget i Unity, og er basert på inupiaq (Alaska-versjonen av Canadas inuitter) -legenden om The Blizzard Man. I stil er det litt som Limbo, minimalistisk og med mange plutselige og urettferdige dødsfall, men med checkpoints ganske ofte.
Du spiller som jentungen Nuna og en slags reveånd. Du kan bytte mellom dem med Trekant, eller spille det i coop. Nuna kan etterhvert angripe med en magisk bola, mens reven kan klatre opp vegger, komme seg gjennom trange ganger, samt påkalle andre ånder ved å være i nærheten. Mange puzzles går ut på å plassere reven i nærheten av åndene sånn at Nuna kan klatre på dem for å komme seg videre. Spillet tar litt over to timer å komme gjennom, og det er med 100 % trophies.
Spesielt med dette spillet er at det følger med en dokumentar om inupiaq-ene. Når du finner en ugle i spillet låser du opp en ny del av dokumentaren (24 i alt). Hvis du ser videoene umiddelbart når du låser dem opp så stopper spillet ganske ofte, men du vil gjerne gjøre det, for de gir bakgrunnsinfo på ting som skjer i spillet der du er. Dokumentaren er litt mye talking heads, men er veldig fin og informativ. Jeg likte spesielt historiene om ei dame hvis bestefar hadde en arktisk rev som kjæledyr, og en veldig dramatisk historie hvor en mann forteller om da han, broren og faren var strandet på et isflak.
Spilldesignmessig er dette svake greier. Grafikken er dårlig, områdene er kjedelige, puzzlene er uoriginale (dytt en boks for å komme deg høyere opp, wow), kontrollene er upresise, og du dør ofte uten at det var din feil. Bola-mekanikken er dårlig og dårlig forklart, og enkelte ting blir aldri forklart deg i det hele tatt. I følgende video skal du komme deg opp ved å bruke momentumet til isen som slamrer opp, men spillet har aldri lært deg det, så jeg prøvde å vegghoppe, som er reven sin spesialegenskap:
Spillet er faktisk fullt av buggz, og virker ikke å ha vært testet skikkelig:
Grafikken er minimalistisk uten å være særlig pen, mellomsekvensene er laget i den tradisjonelle scrimshaw-stilen men ser ut til å ha vært laget i flash og eksisterer visst hovedsaklig fordi de ikke klarte å vise disse delene i spillmotoren.
9/10 fra USGamer? 10/10 fra Eurogamer? Serp dere. Serp dere så jævlig. 4/10 basert kun på spilldelene, men tingene som ikke har noe med selve spillet å gjøre trekker bittelitt opp.